Vinn eller forsvinn på Tinder

Jeg var ute på byen og drakk kaffe, spiste lunsj eller middag med de som jeg matchet med på Match.com, Sukker.no, Academicsingles.com eller Tinder, -en etter en.

Vi møttes i Frognerparken, på Majorstuen, ved Operaen, på Lysaker brygge, på Østbanehallen, i Trondheim, i Fredrikstad, i Lørenskog, på Røa og på Aker brygge.

En som jeg raskt ga beskjed til om at dette ikke ble noe mere av, var en enkemann. Han tok toget fra en by i Østfold for å møte meg. Jeg så ham først og fikk egentlig lyst til å forlate stedet ned en gang. Han lignet lite på det ene, lille bildet av seg selv som jeg så på Sukker.no og som jeg hadde likt. Men vi hilste, satte oss ned og jeg lyttet høflig.

Vi tok den kaffekoppen på Ø, og jeg fikk høre alt om kona hans sitt plutselige dødsfall, hvor tøft det hadde vært for ham alene med tre små barn, og hvor fattig han var, etter at han mistet jobben. Dette ble for slitsomt for meg å høre på. Ikke var han kjekk og ikke så han sprek ut, og han så knapt på meg. Han var en gammel, sliten mann som hadde behov for å snakke med noen og som hadde øynet et håp fordi jeg var enke. Jeg hadde lyttet. Men jeg hadde ikke lyst til å kysse ham eller ligge på armen hans.

Selv om det var en rolig og ganske hyggelig prat, måtte jeg si fra til ham. Jeg sa at han var en fin og snill mann, som fortjente en venninne, men at det dessverre ikke kunne bli meg. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte gå. Jeg ønsket ham lykke til videre i livet. Jeg følte meg hard der og da, men etterpå var jeg lettet over å ha vært ærlig med en gang og at jeg ikke trengte å tenke mer på noe forhold til ham.

Andre har jeg som regel gitt avskjed på grått papir til først etter at jeg har kommet hjem eller dagen etter. Som regel skyldtes det totalt mangel på forelskelse.

Noen var kjekke som bare det, og kunne fortelle om alt de eide og hadde, og hadde prestert, uten at jeg ble imponert. Særlig noen av de som var økonomer, sivilingeniør og leger hadde veldig store tanker om seg selv. En spurte jeg om hva han drømte om eller hadde som mål.
– drømmer ikke, jeg. Bare lager planer og gjennomfører dem, jeg, var svaret.
– Å, ja.

Noen skrøt for mye av jobben sin og mange skrøt av båten sin. Svære seilbåter som jeg kunne få være med å pusse. Ja, det er sikkert enslig å være alene om seilbåt.

Andre snakket mest om do-løsningen sin på hytta. Det hadde jeg jo masse erfaring med, som hytteeier i 15 år og hyttebruker i 45 år. Det er rart når ett sånt tema oppsluker hele kvelden. Da har det vært lite snakk om å føle seg fram og bli bedre kjent. En av disse do-praterne begynte å stryke meg forsiktig på underarmen. Det ble ikke noe mer.

Jeg har også tatt et glass vin på Majorstua med rulleskientusiaster og villmarkskonger som bare har lyst til å imponere og overbevise. Siden jeg har levd et langt liv med en spreking som bla var fallskjermjeger, er det ikke det jeg lurer mest på. Jeg ser om de er i form og har god balanse.

Det var få som spurte de enkle ordene- hva jeg brukte fritiden på, hva jeg var mest opptatt av, og hvordan jeg hadde det? Jeg er slik at jeg tilpasser meg samtalene der og da, og det ene tar det andre, og om ikke det er å jatte med, så er det iallfall en form for sosial tilpasning som gjør det veldig lett for folk å prate med meg. Men hvis det hele blir for ubalansert og lite spennende, så blir det jo siste gangen.

En spiste jeg pizza med utenfor byen. Jeg tok buss og fant fram til et sted jeg aldri hadde vært før. Jeg var en halvtime før tida og tok en øl for å slukke tørsten. Han kom inn i lokalet uten å se meg og gikk bort til bardisken. Bredskuldret. Kjekk. I t-skjorte. Jeg smilte bredt til ham når han kom innover i lokalet, og ansiktet hans sprakk også i et bredt glis. Praten startet lett og var hyggelig. Han ertet meg med den ølen. Han prøvde å fritte meg ut om hvem jeg var. Så begynte han å skryte av sønnen sin og fortalte alt om ham og hvordan han utviklet seg. Han bodde i underetasjen og skulle liksom klare seg selv. Selv var han en veldig kraftig kar og han spurte flere ganger om jeg syntes han så skummel ut. Jeg sa nei. Etter møtet ville han gjerne kjøre meg hjem, men det ble bare til nærmeste stasjon. Han fikk beskjed samme kveld, etter at jeg hadde kommet hjem om at det nok ikke ble noe mer kontakt. Da bare fjernet han meg.

En som jeg faktisk møtte et par helger, klagde på sønnen sin som fortsatt bodde hjemme på gutterommet. Han sa det var plagsomt å høre det, når han hadde kjæresten på besøk og fikk orgasme. Det var da måte på utlevering, tenkte jeg. Men jeg forsto også godt hvorfor han ikke ville overnatte hos meg etter en hyttetur vi hadde vært på, for den yngste sønnen min bodde fortsatt hjemme på den tiden.

Noen skrøt også av det fine forholdet som de hadde til exen sin, og en sa til og med at hun heiet på at han skulle få et forhold til meg. Exen var også den som fortsatt brukte hytta hans mest, sammen med deres felles venner og hennes handikappede barn. Det gikk det litt for langt å involvere henne i den daten, synes jeg. Litt for mye å forholde seg til.

En møtte jeg på Nationaltheateret stasjon og gikk en lang tur med, rundt Akershus festning og bort til Operaen, hvor vi tok et glass vin. Så endte vi på Olivia på Ø og spiste pizza. Vi viste fram bilder og snakket om oss selv i fire- fem timer. Helga etter inviterte jeg ham hjem på middag. Han kom med en stor blomsterbukett. Snakket mye om huset sitt og funderte allerede på hvordan det kunne bli å slå seg sammen. Da han gikk, inviterte han meg hjem på middag noen dager senere. Det hadde vært hyggelig, men han var så veldig interessert i penger og huset mitt at jeg fikk kalde føtter. Han hadde fått en hel omvisning, og det ble litt for mye. Særlig når han kastet seg over meg på benken på kjøkkenet og kysset meg, vått og intenst. Det ble litt pinlig når sønnen min kom hjem. Jeg sa først ja takk til den invitasjonen face to face i utgangsdøra, men så tenkte jeg meg nøye om og sendte han melding senere på kvelden om at det nok dessverre ikke ble noe av, med oss. Han tok det pent.

Noen få ganger har jeg tilfeldigvis møtt menn på gata som jeg har sett eller vært i kontakt med på en datingapp. Da skvetter jeg til. I de fleste tilfellene er instinktet mitt da at jeg bare skygger banen. Men i ett tilfelle gjorde jeg noe annet. Jeg var på vei til å møte en studievenninne en fredag etter jobben til et glass vin.

Jeg skvatt da jeg så ham første gangen. Jeg kjente igjen ham på lang avstand. Allikevel fikk jeg instinktivt bare lyst til en ting – å si hei til ham. Jeg følte meg spent, men helt rolig, bestemt og glad. Dette var en mulighet. Var det skjebnen, et kall? Det var helt naturlig å stoppe opp og si hei. Vi hadde hatt match et par mnd. tidligere, men jeg hadde kuttet ham ut med en liten forklaring fordi han ikke virket interessert nok. Jeg hadde egentlig gitt ham opp. Jeg var ikke sikker på om han hadde rukket å se den forklaringen eller om han husket meg. Jeg hadde uansett lyst til å møte ham og finne ut om det allikevel kunne være noen interesse der. I mine øyne var han fortsatt drømmemannen.

Det kilte i magen. Møtet var spennende, og jeg smilte fra øre til øre. Han kjente meg ikke igjen med det samme, men det demret da jeg sa vi hadde møttes på nettet.
– Å, det er deg, ja.
Han smilte til meg. Jeg nevnte at jeg dessverre hadde slettet ham, men at det egentlig ikke var meningen. Jeg prøvde å være litt morsom og fortsatte muntert.
– Å, er det sånn du ser ut i virkeligheten?
– Ja. Hm.
Jeg foreslo en kopp kaffe, men han mente at vi begge måtte tenke litt på det. Jeg sa ja og nikket og minnet om at det nok ikke ville være så lett å ta kontakt. Allikevel sa vi bare hadet og forsvant hver til vårt uten å presentere oss for hverandre. Løpet føltes kjørt.

Så møtte jeg ham igjen flere ganger, på tur på hjem fra jobben fredag ettermiddag, på akkurat samme stedet. En gang var jeg seint ute til en avtale med en venninne, en annen gang til styremøte og den siste gangen til treff med turkamerat. Det var like spennende hver gang. Og vi sa hei og smilte til hverandre. Jeg klarte ikke å la være å gi ham et par hint om den kaffen, men han hadde en avtale og han måtte rekke hjem til hunden sin, så det passet ikke akkurat da. Til slutt tok jeg hintet.

En tid senere etablerte jeg en Tinder-konto igjen, og håpet å finne noen. Da dukket han opp der på nytt. Jeg ga ham en blå stjerne og beskjed om at jeg nok hadde misoppfattet interessen hans. Jeg fikk ikke noe svar på den. Jeg var nok ikke Drømmedama hans. Jeg sluttet å se i hans retning hvis jeg så ham og jeg angret på at jeg hadde sagt hei den første gangen. Jeg tenkte at det uansett var best å glemme ham, men jeg undret meg allikevel på om han var; uinteressert, sjenert, for ung, misfornøyd med at jeg hadde droppet ham eller at han hadde funnet en annen. Han kunne jo bare ha sagt nei takk til den kaffen hvis han faktisk ikke hadde lyst. Jeg hadde iallfall gitt han mer enn en sjangse og jeg syntes han bare lot den henge i lufta. Nå var det han som var blitt luft for meg.

Sånn er det på Tinder. Det fader away. Man kan få en match av at noen liker ens profil. Så går det litt fram og tilbake og så skjer det ikke noe mer på en stund. Eller så skjer det ikke noe i det hele tatt. Hvem skal ta det første initiativet? Det bør jo være et minimum av interesse og kurtisering, selv om man trigges av jakten på det som kan virke uoppnåelig.

Etter en tid var jeg allikevel ikke helt fornøyd med at jeg ikke hadde fått et ordentlig svar på den kaffeinvitasjon. Så da jeg et par uker seinere satt aleine på hytta mi en lørdag ettermiddag og filosoferte, IG fortsatt lurte på om han kunne ha vært interessert, fant jeg til slutt fram til telefonnummeret hans og ringte ham. Vinn eller forsvinn. Jeg fikk både et høflig og hyggelig svar, men han sa at han ikke hadde tenkt seg om enda, og at han selvfølgelig ville gi meg et ordentlig svar tilbake. Han ringte tilbake seint den kvelden og vi fikk oppklart situasjonen. Det var jeg takknemlig for.

Det finnes mange fisker i havet som er flinke til å flørte og gi oppmerksomhet til matchene sine. Det kan komme masse komplimenter og det kan settes igang morsomme og flørtende passiaren. Når man er midt oppi det, er det en fordel å ha på lydmeldinger, så man kan veksle replikkene kjapt. Det kan være morsomt og spennende en lørdag kveld eller søndag formiddag når man er alene.

En av de jeg har hatt mest morsomme passiaren med, er en mann på 46 år. Han var veldig interessert i å møte meg, men jeg svarte at det var uaktuelt. Allikevel holdt vi det gående en tid med morsomheter på nettet og jeg fikk masse fin oppmerksomhet. Han forsvant fordi jeg slettet kontoen. Den yngste som har liket meg, var i 30- årsalderen. Han sendte jeg også straks melding til og ga beskjed om at han var alt for ung. Tilbudet var der allikevel, med masse komplimenter. Det passet ikke meg å møtes bare for å ha sex.

En lege som jeg både drakk kaffe med på Herregårdskroa og spiste middag med på en indisk restaurant på Majorstua, fortalte veldig mye om utfordringene med barna sine og exen. Jeg lyttet. I tillegg hadde han gjort noe dumt med geoteknikken rundt huset sitt. Siden jeg er bygningsingeniør, forklarte jeg at naboen nedenfor som hadde klaget på skråningen hans, hadde et poeng. Da ble jeg plutselig rådgiveren hans og kom med en lengre geotekniske utredning med skjærspenningsfigurer på en serviett. Han lyttet da, men neste gang virket det som han ikke hadde skjønt noen ting av det jeg hadde sagt. Det ble med de to middagene med han. Han lyttet ikke på meg.

Jeg er interessert i å lytte. Jeg liker å høre historier om mennesker. Også de som er krevende. Men flere av datene har hatt så mye på hjertet at jeg har blitt skremt av det. Da kjenner jeg at jeg blir litt brukt, eller misbrukt. En ting er å være åpen om sine drømmer og hva man liker. Det er morsomt. Noe helt annet er å dele erfaringer om utfordringer i livet. Da bør man ha fått det litt på avstand, så man kan bruke det til filosofering og kunne trekke på smilebåndet av det, ikke som ren psykoterapi eller rådspørring.

Jeg har ikke noen tung ballast i livet annet enn det store tapet jeg har hatt, og det går jeg ikke inn på hvis jeg ikke blir spurt. Selv om jeg har ønsket meg en venn som jeg kan snakke med alt mulig om, er det ikke en psykolog jeg har trengt. Det jeg har trengt er en som er der for meg, og mer en sparring partner som liker meg og kroppen min, som har noen felles interesser med meg, som jeg kan diskutere, filosofere, leke og le masse sammen med. Ikke minst å være sammen med sammen med andre med, og som vil gjøre mye fysisk sammen med meg, – en å kurtisere med som jeg gjerne vil gjøre godt inntrykk på og som jeg kan forføre på mange forskjellige måter. En som sier: Kom her, Liv, og som tar meg inn i armene sine og som vil kysse meg.

Heldigvis har jeg opplevd dette flere ganger og vet at det er oppnåelig. Ingen vits å dempe ambisjonene her med andre ord.

Å glippe på Tinder

Her er jeg 😊Det fantes mange nettsider å legge ut profilen sin på. De ulike nettsidene hadde forskjellige metoder for å få en til å komme med det som er ens indre kjerne.

Jeg prøvde meg flere steder. Det viste seg at jeg flere av de samme mennene også var flere steder, og jeg bladde gjennom forslagene.

På noen nettsider skulle man fortelle om både utdannelsesnivå, inntekt og hvor aktiv og vakker man var. Hvis man oppga seg selv på en høy score da, ble utvalget deretter, under mottoet «like barn leker best». Det var også verdifastsettelser og tester som gjorde at man kunne finne sin likesinnede. Når jeg matchet med noen av disse, var det kjekke menn og jeg følte at jeg kunne velge og vrake på øverste hylle.

Jeg hadde mange hyggelige samtaler på nett med kjekke og hyggelige menn. Men noen traff jeg ikke tonen med. Noen ville nok mest bare ha en elskerinne. Andre skrev kun om materielle ting, og en falt ut da jeg spurte om hva slags drømmer han hadde. – «Har ikke drømmer. Jeg bare realiserer planene mine», var svaret. Hva skal vi snakke om da, da, tenkte jeg. Vekk me’n.

En flott mann slettet jeg for raskt. Han var veldig opptatt av hytta si et annet sted i landet og dette ble for mange hytter, tenkte jeg. Vi chattet i ca. en mnd. Det gikk litt tregt. Han ga få komplimenter og var nok ikke «helt på ballen». Så klarte jeg å komme med en morsomhet. Og etter hvert spurte han litt. Jeg svarte også på noe han lurte på, og det gikk bra helt til jeg svarte litt for alvorlig på et spørsmål om livredning. Jeg fortalte om min erfaring med å prøve å redde livet til mannen min. Dette virket nok overveldende og kanskje han ikke visste helt hva han skulle si. Dialogen gikk tregt etter det, syntes jeg, og jeg klarte ikke å overbevise om at det gikk bra med meg og humøret mitt. Jeg ga opp. Kanskje han fikk kalde føtter. Kanskje han syntes jeg er for gammel for han. Han var 4 år yngre enn meg. Jeg angret veldig på at jeg kuttet ham ut. Jeg tror han kunne ha blitt en veldig bra match. Men det glapp. Jeg lurer fortsatt på hva jeg kunne ha gjort for å få til en bedre dialog med ham uten å anstrenge meg for mye.

En annen veldig kjekk mann som jeg matchet med på Academisingles.com, slettet jeg før det ble noen dialog mellom oss. Men han fant meg pga denne bloggen og tok kontakt med meg på e-post. Vi chattet masse med fin flørt og dype både følelsesmessige og akademiske samtaler og også videosamtaler.

Det var på tide å møtes etter hvert. Vi møttes to helger i juni. Det var fint, men det ble ikke noe mer. Han trakk seg. Om det var en usikkerhet som oppsto mellom oss eller om det var for stor fysisk avstand vet jeg ikke. Det ble en kort og festlig sommerflørt.

Jeg ble lei meg da han sa det til meg. Det skjedde da vi dro hjem fra hytta mi og han ikke ville bli med meg hjem og kanskje måtte hilse på sønnen min.

Vi satt på en benk på en bensinstasjon langs E6 og tok en is på hjemveien da han sa at han ville dra rett hjem og at det var det, men at vi fortsatt kunne være venner. Jeg ringte han opp en gang etter det for å si at det var helt greit å finne ut dette, men at jeg nok synes at det hele hadde gått litt for fort for seg. Vi er fortsatt venner. Men det glapp.

Dårlig kjemi på Match.com

Det føltes som en stor terskel å passere når jeg la ut min første profil på en datingside.  Det var mer å ta stilling til om seg selv enn man kanskje tror. For hvem er man egentlig?

Hvordan vil man fremstille seg selv i en menneske-CV slik at det kan være noe å bygge videre på, på en ærlig måte, sammen med noen?

Det første jeg hadde kontakt med lignet på mannen min. Jeg var stupforelsket i det bildet. Han viste seg å også være en veldig kjekk kar da vi møttes på Aker brygge og spiste pizza sammen og fortalte historier. Jeg var begeistret og forelsket. Dette var en kjekk, hyggelig, jordnær og morsom mann.

Vi chattet litt til etter det, men det ble med det ene møtet. Kjemien var ikke der, skrev han. Dessuten hadde han fått et hjerteinfarkt dagen etter at han hadde møtt meg.Foreldrene var syke og det var noen andre familieferier også som plagde han i tillegg til helsa.

Det endte med at jeg var dobbelt sønderknust av en ny kjærlighetssorg og jeg skrev meg gjennom det, formulert som 10 brev til en nær venn,  om hvordan jeg hadde opplevd de ukene vi matchet.

Jeg rundet av det hele med å sendte de brevene til ham i en forsendelse på datingsiden og takket for den tiden vi hadde hatt kontakt. Jeg lovte å invitere ham på middag når boka kom ut. Så avsluttet vi kommunikasjonen.

Jeg har sett ham mange ganger på andre datingsider som jeg har prøvd meg på etterpå, og han har liket meg. Det toget har imidlertid gått. Er vi ikke rett kjemi, så er vi vel ikke det, da. Han får ikke flere likes fra meg.

 

 

 

Enkestempel – nei takk

Det gikk ikke lang tid etter at han var død, før alle i nabolaget visste at hun var enke. Men det var ikke alle som hadde fått det med seg. Hun møtte ofte folk hun kjente på bussen, og slo ofte av en prat.  

Mens hun sto der i midtgangen og pratet, kom det flere hun kjente. En av dem sa, høylydt «Hvordan er det med enka?» De andre sperret opp øynene. Hun svarte høflig: «Takk, det går ikke over, men det er heldigvis en ting som man lærer å leve med, og det blir sikkert lettere ned tiden». Ordene sved i brystet på henne. Hun likte ikke den betegnelsen og ønsker ikke å bli identifisert på den måten. Hun ville bare være seg selv.

Hvis eller  når man vil finne seg en ny, god venn eller kjæreste, så er det heller ikke så lett å få rundt ned dette enkestempelet. Det bærer med seg så mye av et forhold, en avhengighet, en rolle, en arv, en sorg og forpliktelser.

Hvis man vil starte et nytt liv og sammen med en ny mann, må man gi slipp på noe. Man må gjøre seg ferdig med sorgen, man må være selvstendig og man må skåne den nye for mye som er knyttet til gamle relasjoner og sorgbearbeiding. Gamle og nye venner må også klare å forholde seg til det nye forholdet.

Men slik er det med oss alle. Alle bærer vi på noe. Alle har vi relasjoner som er viktige og som vi vil fortsette å prioritere selv om vi finner en ny venn og kjæreste. Vi må ta det med oss videre i det nye mønsteret som vi tegner for livet vårt. Å tegne det mønsteret er en stor mulighet.

Man kan velge å være enke med stor E. Man kan velge mellom mye. Man kan være den sørgende, trøstende, lammende, omsorgsfulle, søkende, eventyrlystne, nyskapende, avventende eller handlekraftige eller mye annet også.

Hver og en av oss har forskjellig syn på hva et enkestempel er. Uansett stempel, – ikke ta det på deg hvis du ikke vil. Ikke la noen plassere deg i en bås.

Det er kun du som vet hvem du er og som bestemmer hva du vil være i resten av ditt liv.

Lykke til!

 

Om hva enker slipper å vente på

Hun løper i snøen, eller rettere sagt oppå snøen. Den er hard. Hun prøver å treffe de gamle sporene deres. De er harde å tråkke ned i, men går hun oppå, så faller hun gjennom og det blir veldig hardt for leggene hver gang de treffer kanten i neste skritt. Veien er ikke oppkjørt og de eneste sporene er etter deres egne tråkk fram til hytta der de skulle kose seg. Hun koste seg ikke. Og det var litt for langt å gå fra hytta til utedoen.

Og så har hun nettopp kjent på ensomheten i å føle seg som tredje hjul på vogna. Hun vil egentlig bare ha en time for seg selv helt i ro. Hun er satt ut. Skal hun bare gå og legge seg eller skal hun bare gå inn og bidra med noe annet?  Hun ser  svakt lysene i hytta. Stille og rolig, sånn på avstand. Hva skjer egentlig med hodene til de folka der inne når det tar slik av med noe så internt. Og mannen hennes som var så grei og grom og forelsket er helt forvandlet og der sitter kameraten hans og avslører ting som ikke er bra og som kanskje viser hva han egentlig mener og står for, og det er ikke bra. Hun kjenner dem ikke igjen. Og de behandler henne som luft. De snakker som om det er noe som ikke vedkommer henne.

Fylleprat tenker hun. Det er bare fylleprat. Og en mann som bare jatter med kameraten sin. Kanskje det er bare for denne ene gangen. Og hvis hun går tilbake og er blid, kan det hende at alt går bra. Skal hun prøve det? Har hun noe alternativ, egentlig. Hun er langt til skogs og langt fra folk. Hun har ikke bilnøklene og hun kan uansett ikke kjøre. Hun setter seg ned på huk og klemmer hodet mellom knærne.Faen, faen, faen, tenker hun og reiser seg og går tilbake. Stille og rolig. Vil at dette skal gå bra. Går inn i hytta, børster av seg litt på armen. Hører praten gå høylytt for seg. Hun smiler. Han er roligere nå. Ser på henne når hun stikker hodet inn og sier hei.

-Hvor har du vært ?

-Ute og tisset.

-Kom inn i varmen.

Hun setter seg i fanget hans og han tar rundt henne. Nå reiser kameraten seg og sjangler litt. Feier ned et glass i farta og mumler noe om at han og trenger en tur ut.

-Skal vi ikke gå og legge oss, sier han.

-Jo, sier hun. Jeg går nå. Kommer du? Ja, sier han og smiler til henne.

Hun gir han et kyss, rydder opp så mye hun kan og går og legger seg. Rer opp senga og kryper til køys. Venter. Han kommer ikke. Venter igjen. Han kommer ikke. Hun hører at praten fortsetter å gå når kameraten kommer inn igjen og nye historier om samme tema, fremmed for henne. Ingen oppbruddsstemning. Da han endelig dukker opp et par timer seinere, er kroppen hennes fortsatt skjelvende av lengsel, men hodet er fult av skuffelse. Hvis han virkelig mente å gå å legge seg, burde han vel gjøre det, ikke bare si det. Hun gikk jo fordi han foreslo det. Hun har ligget og ventet på han i over to timer.  Hun synes det er ekstremt dårlig gjort, men hun sier ikke fra til han om det. Det er best å ikke si noe.  Det er laber stemning. Best å bare lukke øya.

Ikke noe hyttekos den natta.

Som enke kan man slippe å vente på ingenting.

Enke fant lykken

Det var tilfeldig at jeg møtte ham. Det ble date på Aker Brygge. Jeg så på ham som Drømmemannen. Jeg ga han en kompliment og han gjengjeldte det. Da var det gjort. Jeg var lykkelig forelsket igjen. Det ble et eventyr.

Han bodde noen timer unna. Det ble besøk ca. annenhver helg og i ferier.

Husmorferie, kalte jeg det når jeg var hos han. Hotellopphold, sa han når han var hos meg.Vi fortalte hverandre om livene våre og om alt som var bra og morsomt,  og alt som var spennende og krevende, og vi så på filmer, laget god mat og drakk vin, – koste oss.

Jeg fikk noe å glede meg over igjen etter å ha levd i 3,5 år med en mann med dødsdom som jeg hadde vært sammen med i 40 år. Hver dag de siste årene hadde jeg nesten bare tenkt på hva han ville, og på hva som var best for ham hele den tida han hadde igjen.

For meg passet Drømmemannen perfekt inn i tomrommet mitt. Han var noe helt annet. Det var nok sikkert litt uvant for noen, men det gjorde ikke noe. Vi kom over de første hindringene etter å ha hatt en pause med noen ukers betenkningstid. Noen besservissere mente dette var for tidlig for meg og at jeg ikke hadde kommet over mannen min enda. Det eneste som var tungt var imidlertid da også denne mannen ble alvorlig syk. Jeg støttet han så godt jeg kunne en hel sommer. Drømmemannen var ikke supersprek og jeg var heller ikke perfekt, men vi var så gode for hverandre som vi kunne være.

Vi hadde små prosjekter sammen. Likte å fortelle hverandre gode historier, handle på Finn.no, finne skatter og fikse ting. Det ble flere fine ferieturer, mye spennende opplevelser og masse kos, latter, samtaler, mange hytteturer, familiebesøk, hyggelige mennesker, 60-årslag, julebord og andre middager. Vi var et par. Vi var med mine venner og hans venner, mine barn og hans barn, barnebarn og ekser. Ferieturer sammen med hans døtre, bursdager med hans eks. Vi hadde funnet tonen og viste interesse for hverandres liv og mennesker.

Så dro vi på sydentur sammen. Stedet var ikke helt topp. Sengene var separat og skrudd fast i veggen. Maten og været og stedet var så som så. Og jeg gikk litt for fort for han da vi gikk tur. Og jeg begynte for alvor å skrive boka mi. Satt under en parasoll med min rosa laptop og var dypt konsentrert.

Så begynte jeg i en ny, fin jobb etter at jobben min ble flyttet.  Jeg pratet mye om den.

Så kom 3 måneder med korona. Kommunen hans ble stengt. Planer måtte legges på is. Vi fortsatte å prate sammen hver dag, men det gikk tregere og tregere å ha noe fint å si.  Han ble mer og mer opptatt av familien sin og flere barnebarn. Det hørtes ut som det egentlig var nok for han.

Så kom hytteforbudet. Jeg kjedet seg hjemme alene. Han koste seg hjemme alene.

Så kom bursdagen hans og 17.mai. Da var jeg ikke en del av hans liv lengre. Vi var ikke sammen. Han var sammen med en av de voksne døtrene sine og han hadde ikke tid til å besøke meg.

Det er mulig at koronaen hjalp han til å se at han hadde det best hjemme i bygda si uten meg. Da fikk han tid til prosjektene og naboene sine. Vi hadde Ikke en krangel, ikke ett vondt ord om hverandre. Etter litt over tre år var det slutt. Han trengte ikke en kjæreste i byen. Vi var gode venner helt til han plutselig endte opp med en god, lokal venninne.

Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

Da lurte jeg på om det fantes andre drømmemenn der ute.

Märthas smerte

viser følelse
Märthas smerte

Gledelig jul, sier vi når juleaften er over og vi møtes i romjulen og gleder oss og ønsker hverandre en fortsatt fin julehøytid. Så, – GLEDELIG JUL til alle dere der ute!

i dag har jeg mye å glede meg over i livet mitt. Men det er bare litt over tre år siden jeg mistet mannen min. Da mistet også barna mine faren sin og svigermor mistet sin yngste sønn. Det var forferdelig trist i de årene det sto på og det er fortsatt en trist del av oss. Men det går bra med oss. Det er spesielt fint å kunne glede seg over å være frisk og ha friske barn, ha en god venn og kjæreste, ha en fin jobb og gode kollegaer å gå til, kunne ha glede av vakre steder, natur og mennesker og det livet man tross alt har, og ikke minst å kunne synge. Jeg er blant annet veldig rørt og takknemlig for å få være med på å synge i kirka for kongefamilien 1. juledag. og at familien min kommer og hører på, gang etter gang, slik jeg også alltid har gjort når de har opptrådt.

Det var også veldig rørende å se det forelskede paret på aller første benk, som satt der mellom kongen og dronningen og prinsessens 3 fine barn, og som var tydelig berørt av korsangen vår. De så lykkelige ut. Det gledet meg. Kontrasten ble derfor voldsomt stor til den nyheten som kom senere på dagen, da prinsessen hadde mistet  eksmannen sin, og de tre barna hadde mistet faren sin, -fordi han hadde valgt det selv.

Det er så uendelig trist å tenke på hvordan de tre barna har det nå, og hvordan prinsessen prøver å trøste dem. Det er så forferdelig vondt å forestille seg hvor vanskelig det er å kunne håndtere all sorgen; jentenes, familiens, hverandres og sin egen, midt oppe i all den fokusen som også var rettet mot dem 1. juledag. Det er mange behov, – også alle oss andres behov for å få vite hva de kongelige gjør i slike alvorlige situasjoner. De er jo våre forbilder og snakkiser, og vi vil dem jo vel.

Da jeg ble enke, var jeg alene en tid før jeg traff en ny mann, – men jeg fant en flott og omsorgsfull “høvding” fra et annet land. Det var en stor glede å finne en som man er på bølgelengde med og som man kan prate med om hva som helst og som ikke er et A4-menneske. En som tok meg med på nye eventyr – i sitt rike. Akkurat det unner jeg også prinsessen.

Vi har trosfrihet i dette landet. Og det gjelder også prinsesser. Det bør derfor være helt greit at prinsessen har funnet sin egen tro, og at hun har funnet en likesinnet som hun kan dele tankene sine med, og som hun også kan drive business med, når det er noen som frivillig vil betale for deres tjenester. Og vi vil jo at de skal klare seg selv. Så lykke til med det.

Den store utfordringen hennes nå er å være både mor og far alene for tre barn i sorg, og fordele oppmerksomheten med kjæresten og alle andre som også vil ha en bit av henne. Hun har allerede hatt en stor utfordring i livet sitt – å være gift med en mann som både var høy på seg sjæl og som svevde i det aller dypeste av sitt indre mørke.

Jeg håper inderlig og tror at prinsesse Märtha Louise vil finne sin indre styrke til både å være den støttepersonen som døtrene hennes trenger, ved siden av å ta vare på seg selv, og bane vei for et nytt og bedre liv. Og heldigvis. Prinsesse Märtha er sterk. Og er det noen som jeg har tro på at kommer til å klare dette helt fint, så er det henne. Heia Märtha! Det går bra for snille jinter.

 

 

 

 

 

Enker er der for andre

Når det bare er en foreldre igjen, så må man ta et større ansvar.

Det finnes ingen fasit på hva som er best for den enkelte. Det viktigste er bare å finne ut hva som er best, stå for det og gå for det, dvs gjennomføre det som skal til. For man må være seg selv, og kanskje man må bli kjent med seg selv på nytt som et enslig menneske. Hvis man har levd i tospann hele livet, så må man grave fram jenta i seg som kan stå på egne ben, og man må av og til la folk bli kjent med seg selv på nytt.

Man risikerer å bli behandlet annerledes når man er enke. For det første av alle de som var mannen din nærmest, hans familie, naboer, hans venner og noen av deres felles venner. Kanskje også av deres egne unger. Så man må finne ut hvem man er, og stå for hvem man er, og vise det.

De fleste mennesker har ikke opplevd å miste en ektefelle i så ung alder, og det er veldig mange som er veldig forsiktige med å spørre om hvordan det går. Man risikerer jo å få et ærlig svar. Folk skygger banen.

Enker har ofte mer enn nok med seg selv den første tiden, og å holde hjula i gang. De står ofte alene som motoren i den familien som er igjen, og de skal fortsatt støtte andre enn seg selv.

Hvis en enke finner ut at hun har lyst til å få en ny venn, så er dette en krevende øvelse for alle involverte, men det kan være utrolig spennende og lærerikt og givende.

Å fylle dagene med tosomhet på nytt, kan skape enorm glede i en ellers veldig ensom tilværelse. Jeg har prøvd begge deler, og etter min erfaring kan jeg anbefale å finne en ny venn, men så var jeg også utrolig heldig med funnet mitt. Det er ingen frister for sånt eller regler for hvor lenge man må vente. Det handler bare om å treffe en gnist hos et annet menneske som man trives sammen med og som man har energi nok til å pleie i tillegg til det andre ansvaret man har.

De fleste mennesker har barn, og når man møter ett nytt menneske i voksen alder, må man fortsatt ta hensyn til både sine egne og den andres barn og kanskje også barnebarn. Og hvis man vil gifte seg på nytt, så må man skifte med ungene sine. Dette er ting man bør tenke på før man etablerer seg på nytt. Det er iallfall viktig å finne ut hva slags forhold man vil ha, og hva man vil trives med.

Det som jeg har funnet ut at jeg bør gjøre, er å prøve å skape et godt liv for meg selv de 0-40 årene jeg har igjen, og å støtte ungene mine så godt jeg kan.

Et godt liv for meg selv innebærer at jeg kan gjøre som jeg vil, bl.a å få en ny venn.

Et godt liv for meg selv innebærer at jeg hjelper ungene mine så godt jeg kan.

Jeg har funnet ut at i stedet for å kausjonere for en etter en av ungene mine  med å pantsette eiendommene mine, har jeg takstert eiendommene, tatt opp et eget lån og skiftet med dem. Da får de farsarven sin nå når de trenger den og de står selv ansvarlig for det de har fått. De kan da gjøre hva de vil med det de har fått, og jeg kan da gjøre hva jeg vil med det som er mitt, og jeg kan også gifte meg igjen hvis jeg har lyst.

Det jeg også har tenkt å gjøre, er å skrive en fremtidsfullmakt, slik at hvis jeg skulle bli utsatt for en ulykke og bli en grønnsak på et hjem, så kan ungene mine også overta arven etter meg den dagen jeg ikke er myndig lengre.

Det som er fint med fremtidsfullmakt, er at det samtidig sikrer at arven blir fordelt likt mellom de 3 ungene. Det betyr at hvis en av dem vil overta huset, så kan det kjøpes ut til 2/3 av verdien av en av dem.

Dessverre er det mange som ikke kjenner til dette med fremtidsfullmakt og fordelene med det, og dessverre er det noen som misforstår hva dette er og kaller det et arvedokument. På en måte er det jo et arvedokument, men det sier ikke noe annet enn at arven skal deles akkurat så likt som arveloven bestemmer at det skulle ha blitt hvis det ikke var blitt skrevet ned noe.

 

 

Glad enke ønskes ikke

Det var 4-5 måneder etter at han døde at hun endelig fikk kontaktinformasjon til en sorggruppe i kommunen.

De møttes annenhver tirsdag. Hun møtte opp i god tid, og ble godt mottatt av to litt eldre damer som begge hadde mistet sin nærmeste. Det skulle komme tre stykker til i gruppen denne dagen. Det var fint å være der med bare mennesker som hadde opplevd det samme. Det gikk mye på følelser og forventninger. Det var også endel tips å få om det ene og det andre.

Hun fortalte at hun var i ferd med å få en ny venn. De andre så på henne med forundring. Men hun synes det var godt å kunne fortelle dette også, siden dette var en gruppe som hadde taushetsplikt og som var voksne mennesker i samme situasjon.

Hun var i tre møter til med denne gruppen. Det var de samme to lederne, men det var noen nye medlemmer til og fra. Det var stadig noe nytt å høre om hvordan de tok tapet og hvordan barna tok tapet og hvordan de klarte seg videre.

Noen slet mer enn andre med de aller enkleste gjøremål. Noen kom ikke igang i jobb igjen. Etter hver følte hun at hun nesten ikke kunne si noe om det som gikk bra, bla om sin nye venn.

Utpå vårparten skulle de ha en avslutning med middag på byen og hun møtte opp ganske tidlig, sammen med en av gruppelederne. Hun var blid og hyggelig, men hun kom med en litt kjedelig beskjed. En av de andre enkene i gruppen syntes ikke det hørte hjemme i en sorggruppe å høre om at en hadde fått seg en ny venn, så hun hadde antydet at hun egentlig ikke trengte å være i en sorggruppe lengre. Det var ikke vanskelig å skjønne  hvem det var. Hun møtte ikke blikket hennes en eneste gang i løpet av middagen.

Dagen etter sendte hun en melding til begge lederne om at hun ikke ønsket å delta i denne sorggruppen lengre. Dette var en uke etter urnenedsettelsen til mannen hennes og ca. et halvt år etter at han døde.

Dette er ett og et halvt år siden. Hun har ikke savnet noen av de menneskene i den gruppen, men hun savner fortsatt mannen sin.

Framtida

Når man ikke er de samme to lengre blir man glemt i selskapslivet.

De hadde alltid vært et par. Og de hadde alltid gått på fest sammen, bortsett fra noen julebord og firmafester og gutteturer og jenteturer. De hadde en relativt stor vennegjeng og familie som de holdt kontakten med jevnlig.

Da de feiret sin 30 års bryllupsdag var det til sammen over 80 gjester som deltok på de fire lørdagsmåltidene i juni 2016 – en frokost, en lunsj, en middag og en kveldsmat. Det var 110 gjester til minnestunden 18.11.2016.

Etter at han var død, ble det veldig stille.

Søsteren hennes var der. 4-5 gode venninner var der. Det var noen gode venner av dem som kom og lagde middager til henne.

Svigermoren hennes var der for henne. De snakket sammen på telefon hver uke.

Så kom julen og hun hadde alle sine nærmeste der og svigermoren. De var enige om at det ikke skulle være sørgejul, men kosejul. Det ble det.

Så kom hverdagen og jobben for fullt igjen, skiturer og konserter, søndagsmiddager med ungene.

Hun aktiviserte seg selv. Og folk kunne følge med på facebook at hun var både her og der.

Hun fikk en ny, god venn. Han var der for henne. De snakket sammen hver dag.

I løpet av det siste ett og et halvt året har hun vært bedt i i flere små selskaper som følge til sin nye venn enn de 4 store selskapene hun er blitt bedt til hos gamle venner.

Når man ikke er det samme paret, så er man ikke på den samme gjestelisten. Man blir glemt. Derfor er det bare postitivt å finne nye venner, uansett om de passer med de gamle vennene eller ikke.

Framtiden er for de som velger deg.

Det er mange muligheter til å finne noen som er like interessert i å finne noen som det du er. Det finnes mange datingsider på nettet, og det finnes møteplasser enten man liker å danse, gå på turer i skog og mark, lage mat, synge i kor eller drive med en eller annen slags hobby.

Det er viktig å finne fram sitt sanne jeg og løfte blikket og vise fram sitt beste smil,  og vise at man er interessert i å bli bedre kjent med andre.

Og så må man finne ut om man har tid til å være kjæreste helt på ordentlig, eller om det er mange andre forpliktelser som står i første rekke, for eksempel barn og barnebarn.