Denne forskningen viser nemlig at enker og enkemenn har 1,4 ganger større sjanse til å dø enn andre mennesker. Det er trist, men det er kanskje ikke så rart.
Jeg ser en rekke potensielle forklaringer:
– den gjenlevende ektefellen kan være både gammel og fysisk og mentalt sliten av å være pårørende. Vedkommende kan ha hatt svakheter som ikke blir merket eller tatt hensyn til fordi den som er diagnostisert som døende uansett har det verst, og den gjenværendes slit og behov knapt merkes.
– den gjenlevende kan få et sjokk når vedkommende dør, og også når man merker hva den som er død egentlig har betydd, enten det er den som order og steller alt i hus og hjem, økonomi, er den som ordner alt det praktiske ute og med bil, eller bare er hjertevennen.
– den gjenlevende kan bli mentalt satt ut og få dype depresjoner og oppleve en enorm ensomhet ved å miste en daglig kontakt med et annet, kjært menneske, og å også miste en familie og vennekrets og omgang med dem. Risikoen er størst den første uka etter å ha blitt alene. Det kan tyde på at det faktisk går an å dø av hjertesorg.
Det jeg vet, er at det kan være vanskelig å snakke med en døende om seg selv og livet etterpå. Alt skal liksom handle om den døende og å gjøre livet best mulig for den som skal dø, og den siste tiden sammen.
Når det kapittelet er over, kan det være vanskelig å sette seg inn i hvordan den enkelte har det og hvordan situasjonen i hverdagen takles. Hvis man ikke klarer å brette opp armene og sørge for at man klarer seg selv, kan fallhøyden tydeligvis bli veldig stor.
