Det har snart gått 6 år siden han gikk bort, min livsledsager gjennom 40 år. Og det har gått mer enn 9 år siden den gode, faste nærheten og det gode, tilgjengelige sexlivet. Slikt stopper plutselig når diagnosen er prostatakreft med spredning i 55-års alder.
Jeg fant ganske fort en ny kjæreste, og en til da det første tok slutt under koronaen. Jeg har nå hatt to fine fjern-relasjoner i løpet av disse 6 årene. Det har vært to fine menn, to fine særbo-forhold, og de har vært fine turvenner. Det gjør at jeg fortsatt kjenner at jeg lever og er attraktiv. Og jeg har hatt mye morsomt med dem og også mye mental støtte. Jeg har hatt en nær venn å prate med. Jeg har også fått litt hjelp fra dem med noen praktiske, særlig elektriske ting. Handy menn har vært ekstra bonus og noe jeg har vært vant med. Jeg har også hatt mye tid uten herreselskap når jeg er hjemme.
Da jeg hadde vært enke i 4 år, måtte jeg skifte jobb fordi den skulle flytte til Bergen. Jeg fikk heldigvis en ny, fin jobb på andre forsøk, midt i byen. Det var veldig spennende. Ny jobb og nye muligheter, men fortsatt god kontakt med gamle kollegaer.
Utenom jobben har jeg heller ikke vært på latsida. Jeg har arrangert flere julebord, bursdagsselskaper og vinterleker, og jeg har fått gjort mye oppussingsarbeid, deltatt i dugnadsarbeid, organisert utleie og representert verter for Airbnb i Oslo, tatt skipperkurs, golfkurs og skrivekurs, deltatt i flere styrer, forenings- og fagforeningsarbeid, skrevet bok og sunget i kammerkor.
Nå kommer det en ny tid. Det kommer en tid hvor jeg får barnebarn. Denne uka har jeg vært på en feiring av det i Frognerparken. Det var helt fantastisk.
Jeg tror at jeg kommer til å bli stup forelsket i det lille nurket og at det blir enda mer meningsfullt å fylle tiden med og et nytt menneske å kose med. Jeg gleder meg til det.
Det hadde ikke gått mange ukene etter at jeg var singel igjen før jeg ante at han «lusket i buskene». Livet mitt fulgte han tydeligvis med på. Han dukket opp rett som det var. Det var alltid med et bredt smil om munnen eller en morsom kommentar.
Han var absolutt interessant. Jeg lot meg sjarmere i senk og det var sikkert synlig på meg. Jeg lo mye i hans nærvær og kjente at jeg ble litt mo i knea av den oppmerksomheten.
Han var imidlertid noen år yngre enn meg, og selv om jeg så yngre ut enn jeg var og var kjempesprek, hadde jeg ikke tro på at dette egentlig kunne være en match for meg, selv om jeg gjerne kunne tenke meg en slik ung og sjarmerende mann. En av kameratene hans ga meg også tydelig en kald skulder på en fest og var ikke inkluderende. Dette ville kunne bli et mageplask og nok en nedtur, ganske raskt. Jeg innså at jeg egentlig innerst inne var interessert i å forelske meg i en som var mer i samme bås som meg.
Så dukket det opp en anledning hvor det ville være naturlig for meg å ta kontakt med ham for å spørre om vi skulle samarbeide om noe. Det gjaldt en felles venn sitt arrangement hvor vi begge kunne ha samarbeidet om å bidra med noe ekstra. Jeg kviet meg litt, for jeg var redd han kom til å bli innbilsk. Og det ble han sannelig.
Det ble ikke noe utav det samarbeidet. Han gikk rett på sak og ga meg beskjed om at han tenkte det ville være veldig godt å ha sex med meg, men at han ikke var interessert i noe forhold med noen, men gjerne kunne ha meg som elskerinne. Snakk om å være innbilsk.
Uten å verken bekrefte eller avkrefte noen søte drømmer om ham, avrundet jeg det hele. Vi har fortsatt felles kjente, men har ingen kontakt.
Jeg tenker at det er bra at det aldri ble snakk om noe annet enn en kopp kaffe alene med han.
Jeg var ute på byen og drakk kaffe, spiste lunsj eller middag med de som jeg matchet med på Match.com, Sukker.no, Academicsingles.com eller Tinder, -en etter en.
Vi møttes i Frognerparken, på Majorstuen, ved Operaen, på Lysaker brygge, på Østbanehallen, i Trondheim, i Fredrikstad, i Lørenskog, på Røa og på Aker brygge.
En som jeg raskt ga beskjed til om at dette ikke ble noe mere av, var en enkemann. Han tok toget fra en by i Østfold for å møte meg. Jeg så ham først og fikk egentlig lyst til å forlate stedet ned en gang. Han lignet lite på det ene, lille bildet av seg selv som jeg så på Sukker.no og som jeg hadde likt. Men vi hilste, satte oss ned og jeg lyttet høflig.
Vi tok den kaffekoppen på Ø, og jeg fikk høre alt om kona hans sitt plutselige dødsfall, hvor tøft det hadde vært for ham alene med tre små barn, og hvor fattig han var, etter at han mistet jobben. Dette ble for slitsomt for meg å høre på. Ikke var han kjekk og ikke så han sprek ut, og han så knapt på meg. Han var en gammel, sliten mann som hadde behov for å snakke med noen og som hadde øynet et håp fordi jeg var enke. Jeg hadde lyttet. Men jeg hadde ikke lyst til å kysse ham eller ligge på armen hans.
Selv om det var en rolig og ganske hyggelig prat, måtte jeg si fra til ham. Jeg sa at han var en fin og snill mann, som fortjente en venninne, men at det dessverre ikke kunne bli meg. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte gå. Jeg ønsket ham lykke til videre i livet. Jeg følte meg hard der og da, men etterpå var jeg lettet over å ha vært ærlig med en gang og at jeg ikke trengte å tenke mer på noe forhold til ham.
Andre har jeg som regel gitt avskjed på grått papir til først etter at jeg har kommet hjem eller dagen etter. Som regel skyldtes det totalt mangel på forelskelse.
Noen var kjekke som bare det, og kunne fortelle om alt de eide og hadde, og hadde prestert, uten at jeg ble imponert. Særlig noen av de som var økonomer, sivilingeniør og leger hadde veldig store tanker om seg selv. En spurte jeg om hva han drømte om eller hadde som mål.
– drømmer ikke, jeg. Bare lager planer og gjennomfører dem, jeg, var svaret.
– Å, ja.
Noen skrøt for mye av jobben sin og mange skrøt av båten sin. Svære seilbåter som jeg kunne få være med å pusse. Ja, det er sikkert enslig å være alene om seilbåt.
Andre snakket mest om do-løsningen sin på hytta. Det hadde jeg jo masse erfaring med, som hytteeier i 15 år og hyttebruker i 45 år. Det er rart når ett sånt tema oppsluker hele kvelden. Da har det vært lite snakk om å føle seg fram og bli bedre kjent. En av disse do-praterne begynte å stryke meg forsiktig på underarmen. Det ble ikke noe mer.
Jeg har også tatt et glass vin på Majorstua med rulleskientusiaster og villmarkskonger som bare har lyst til å imponere og overbevise. Siden jeg har levd et langt liv med en spreking som bla var fallskjermjeger, er det ikke det jeg lurer mest på. Jeg ser om de er i form og har god balanse.
Det var få som spurte de enkle ordene- hva jeg brukte fritiden på, hva jeg var mest opptatt av, og hvordan jeg hadde det? Jeg er slik at jeg tilpasser meg samtalene der og da, og det ene tar det andre, og om ikke det er å jatte med, så er det iallfall en form for sosial tilpasning som gjør det veldig lett for folk å prate med meg. Men hvis det hele blir for ubalansert og lite spennende, så blir det jo siste gangen.
En spiste jeg pizza med utenfor byen. Jeg tok buss og fant fram til et sted jeg aldri hadde vært før. Jeg var en halvtime før tida og tok en øl for å slukke tørsten. Han kom inn i lokalet uten å se meg og gikk bort til bardisken. Bredskuldret. Kjekk. I t-skjorte. Jeg smilte bredt til ham når han kom innover i lokalet, og ansiktet hans sprakk også i et bredt glis. Praten startet lett og var hyggelig. Han ertet meg med den ølen. Han prøvde å fritte meg ut om hvem jeg var. Så begynte han å skryte av sønnen sin og fortalte alt om ham og hvordan han utviklet seg. Han bodde i underetasjen og skulle liksom klare seg selv. Selv var han en veldig kraftig kar og han spurte flere ganger om jeg syntes han så skummel ut. Jeg sa nei. Etter møtet ville han gjerne kjøre meg hjem, men det ble bare til nærmeste stasjon. Han fikk beskjed samme kveld, etter at jeg hadde kommet hjem om at det nok ikke ble noe mer kontakt. Da bare fjernet han meg.
En som jeg faktisk møtte et par helger, klagde på sønnen sin som fortsatt bodde hjemme på gutterommet. Han sa det var plagsomt å høre det, når han hadde kjæresten på besøk og fikk orgasme. Det var da måte på utlevering, tenkte jeg. Men jeg forsto også godt hvorfor han ikke ville overnatte hos meg etter en hyttetur vi hadde vært på, for den yngste sønnen min bodde fortsatt hjemme på den tiden.
Noen skrøt også av det fine forholdet som de hadde til exen sin, og en sa til og med at hun heiet på at han skulle få et forhold til meg. Exen var også den som fortsatt brukte hytta hans mest, sammen med deres felles venner og hennes handikappede barn. Det gikk det litt for langt å involvere henne i den daten, synes jeg. Litt for mye å forholde seg til.
En møtte jeg på Nationaltheateret stasjon og gikk en lang tur med, rundt Akershus festning og bort til Operaen, hvor vi tok et glass vin. Så endte vi på Olivia på Ø og spiste pizza. Vi viste fram bilder og snakket om oss selv i fire- fem timer. Helga etter inviterte jeg ham hjem på middag. Han kom med en stor blomsterbukett. Snakket mye om huset sitt og funderte allerede på hvordan det kunne bli å slå seg sammen. Da han gikk, inviterte han meg hjem på middag noen dager senere. Det hadde vært hyggelig, men han var så veldig interessert i penger og huset mitt at jeg fikk kalde føtter. Han hadde fått en hel omvisning, og det ble litt for mye. Særlig når han kastet seg over meg på benken på kjøkkenet og kysset meg, vått og intenst. Det ble litt pinlig når sønnen min kom hjem. Jeg sa først ja takk til den invitasjonen face to face i utgangsdøra, men så tenkte jeg meg nøye om og sendte han melding senere på kvelden om at det nok dessverre ikke ble noe av, med oss. Han tok det pent.
Noen få ganger har jeg tilfeldigvis møtt menn på gata som jeg har sett eller vært i kontakt med på en datingapp. Da skvetter jeg til. I de fleste tilfellene er instinktet mitt da at jeg bare skygger banen. Men i ett tilfelle gjorde jeg noe annet. Jeg var på vei til å møte en studievenninne en fredag etter jobben til et glass vin.
Jeg skvatt da jeg så ham første gangen. Jeg kjente igjen ham på lang avstand. Allikevel fikk jeg instinktivt bare lyst til en ting – å si hei til ham. Jeg følte meg spent, men helt rolig, bestemt og glad. Dette var en mulighet. Var det skjebnen, et kall? Det var helt naturlig å stoppe opp og si hei. Vi hadde hatt match et par mnd. tidligere, men jeg hadde kuttet ham ut med en liten forklaring fordi han ikke virket interessert nok. Jeg hadde egentlig gitt ham opp. Jeg var ikke sikker på om han hadde rukket å se den forklaringen eller om han husket meg. Jeg hadde uansett lyst til å møte ham og finne ut om det allikevel kunne være noen interesse der. I mine øyne var han fortsatt drømmemannen.
Det kilte i magen. Møtet var spennende, og jeg smilte fra øre til øre. Han kjente meg ikke igjen med det samme, men det demret da jeg sa vi hadde møttes på nettet.
– Å, det er deg, ja.
Han smilte til meg. Jeg nevnte at jeg dessverre hadde slettet ham, men at det egentlig ikke var meningen. Jeg prøvde å være litt morsom og fortsatte muntert.
– Å, er det sånn du ser ut i virkeligheten?
– Ja. Hm.
Jeg foreslo en kopp kaffe, men han mente at vi begge måtte tenke litt på det. Jeg sa ja og nikket og minnet om at det nok ikke ville være så lett å ta kontakt. Allikevel sa vi bare hadet og forsvant hver til vårt uten å presentere oss for hverandre. Løpet føltes kjørt.
Så møtte jeg ham igjen flere ganger, på tur på hjem fra jobben fredag ettermiddag, på akkurat samme stedet. En gang var jeg seint ute til en avtale med en venninne, en annen gang til styremøte og den siste gangen til treff med turkamerat. Det var like spennende hver gang. Og vi sa hei og smilte til hverandre. Jeg klarte ikke å la være å gi ham et par hint om den kaffen, men han hadde en avtale og han måtte rekke hjem til hunden sin, så det passet ikke akkurat da. Til slutt tok jeg hintet.
En tid senere etablerte jeg en Tinder-konto igjen, og håpet å finne noen. Da dukket han opp der på nytt. Jeg ga ham en blå stjerne og beskjed om at jeg nok hadde misoppfattet interessen hans. Jeg fikk ikke noe svar på den. Jeg var nok ikke Drømmedama hans. Jeg sluttet å se i hans retning hvis jeg så ham og jeg angret på at jeg hadde sagt hei den første gangen. Jeg tenkte at det uansett var best å glemme ham, men jeg undret meg allikevel på om han var; uinteressert, sjenert, for ung, misfornøyd med at jeg hadde droppet ham eller at han hadde funnet en annen. Han kunne jo bare ha sagt nei takk til den kaffen hvis han faktisk ikke hadde lyst. Jeg hadde iallfall gitt han mer enn en sjangse og jeg syntes han bare lot den henge i lufta. Nå var det han som var blitt luft for meg.
Sånn er det på Tinder. Det fader away. Man kan få en match av at noen liker ens profil. Så går det litt fram og tilbake og så skjer det ikke noe mer på en stund. Eller så skjer det ikke noe i det hele tatt. Hvem skal ta det første initiativet? Det bør jo være et minimum av interesse og kurtisering, selv om man trigges av jakten på det som kan virke uoppnåelig.
Etter en tid var jeg allikevel ikke helt fornøyd med at jeg ikke hadde fått et ordentlig svar på den kaffeinvitasjon. Så da jeg et par uker seinere satt aleine på hytta mi en lørdag ettermiddag og filosoferte, IG fortsatt lurte på om han kunne ha vært interessert, fant jeg til slutt fram til telefonnummeret hans og ringte ham. Vinn eller forsvinn. Jeg fikk både et høflig og hyggelig svar, men han sa at han ikke hadde tenkt seg om enda, og at han selvfølgelig ville gi meg et ordentlig svar tilbake. Han ringte tilbake seint den kvelden og vi fikk oppklart situasjonen. Det var jeg takknemlig for.
Det finnes mange fisker i havet som er flinke til å flørte og gi oppmerksomhet til matchene sine. Det kan komme masse komplimenter og det kan settes igang morsomme og flørtende passiaren. Når man er midt oppi det, er det en fordel å ha på lydmeldinger, så man kan veksle replikkene kjapt. Det kan være morsomt og spennende en lørdag kveld eller søndag formiddag når man er alene.
En av de jeg har hatt mest morsomme passiaren med, er en mann på 46 år. Han var veldig interessert i å møte meg, men jeg svarte at det var uaktuelt. Allikevel holdt vi det gående en tid med morsomheter på nettet og jeg fikk masse fin oppmerksomhet. Han forsvant fordi jeg slettet kontoen. Den yngste som har liket meg, var i 30- årsalderen. Han sendte jeg også straks melding til og ga beskjed om at han var alt for ung. Tilbudet var der allikevel, med masse komplimenter. Det passet ikke meg å møtes bare for å ha sex.
En lege som jeg både drakk kaffe med på Herregårdskroa og spiste middag med på en indisk restaurant på Majorstua, fortalte veldig mye om utfordringene med barna sine og exen. Jeg lyttet. I tillegg hadde han gjort noe dumt med geoteknikken rundt huset sitt. Siden jeg er bygningsingeniør, forklarte jeg at naboen nedenfor som hadde klaget på skråningen hans, hadde et poeng. Da ble jeg plutselig rådgiveren hans og kom med en lengre geotekniske utredning med skjærspenningsfigurer på en serviett. Han lyttet da, men neste gang virket det som han ikke hadde skjønt noen ting av det jeg hadde sagt. Det ble med de to middagene med han. Han lyttet ikke på meg.
Jeg er interessert i å lytte. Jeg liker å høre historier om mennesker. Også de som er krevende. Men flere av datene har hatt så mye på hjertet at jeg har blitt skremt av det. Da kjenner jeg at jeg blir litt brukt, eller misbrukt. En ting er å være åpen om sine drømmer og hva man liker. Det er morsomt. Noe helt annet er å dele erfaringer om utfordringer i livet. Da bør man ha fått det litt på avstand, så man kan bruke det til filosofering og kunne trekke på smilebåndet av det, ikke som ren psykoterapi eller rådspørring.
Jeg har ikke noen tung ballast i livet annet enn det store tapet jeg har hatt, og det går jeg ikke inn på hvis jeg ikke blir spurt. Selv om jeg har ønsket meg en venn som jeg kan snakke med alt mulig om, er det ikke en psykolog jeg har trengt. Det jeg har trengt er en som er der for meg, og mer en sparring partner som liker meg og kroppen min, som har noen felles interesser med meg, som jeg kan diskutere, filosofere, leke og le masse sammen med. Ikke minst å være sammen med sammen med andre med, og som vil gjøre mye fysisk sammen med meg, – en å kurtisere med som jeg gjerne vil gjøre godt inntrykk på og som jeg kan forføre på mange forskjellige måter. En som sier: Kom her, Liv, og som tar meg inn i armene sine og som vil kysse meg.
Heldigvis har jeg opplevd dette flere ganger og vet at det er oppnåelig. Ingen vits å dempe ambisjonene her med andre ord.
Det fantes mange nettsider å legge ut profilen sin på. De ulike nettsidene hadde forskjellige metoder for å få en til å komme med det som er ens indre kjerne.
Jeg prøvde meg flere steder. Det viste seg at jeg flere av de samme mennene også var flere steder, og jeg bladde gjennom forslagene.
På noen nettsider skulle man fortelle om både utdannelsesnivå, inntekt og hvor aktiv og vakker man var. Hvis man oppga seg selv på en høy score da, ble utvalget deretter, under mottoet «like barn leker best». Det var også verdifastsettelser og tester som gjorde at man kunne finne sin likesinnede. Når jeg matchet med noen av disse, var det kjekke menn og jeg følte at jeg kunne velge og vrake på øverste hylle.
Jeg hadde mange hyggelige samtaler på nett med kjekke og hyggelige menn. Men noen traff jeg ikke tonen med. Noen ville nok mest bare ha en elskerinne. Andre skrev kun om materielle ting, og en falt ut da jeg spurte om hva slags drømmer han hadde. – «Har ikke drømmer. Jeg bare realiserer planene mine», var svaret. Hva skal vi snakke om da, da, tenkte jeg. Vekk me’n.
En flott mann slettet jeg for raskt. Han var veldig opptatt av hytta si et annet sted i landet og dette ble for mange hytter, tenkte jeg. Vi chattet i ca. en mnd. Det gikk litt tregt. Han ga få komplimenter og var nok ikke «helt på ballen». Så klarte jeg å komme med en morsomhet. Og etter hvert spurte han litt. Jeg svarte også på noe han lurte på, og det gikk bra helt til jeg svarte litt for alvorlig på et spørsmål om livredning. Jeg fortalte om min erfaring med å prøve å redde livet til mannen min. Dette virket nok overveldende og kanskje han ikke visste helt hva han skulle si. Dialogen gikk tregt etter det, syntes jeg, og jeg klarte ikke å overbevise om at det gikk bra med meg og humøret mitt. Jeg ga opp. Kanskje han fikk kalde føtter. Kanskje han syntes jeg er for gammel for han. Han var 4 år yngre enn meg. Jeg angret veldig på at jeg kuttet ham ut. Jeg tror han kunne ha blitt en veldig bra match. Men det glapp. Jeg lurer fortsatt på hva jeg kunne ha gjort for å få til en bedre dialog med ham uten å anstrenge meg for mye.
En annen veldig kjekk mann som jeg matchet med på Academisingles.com, slettet jeg før det ble noen dialog mellom oss. Men han fant meg pga denne bloggen og tok kontakt med meg på e-post. Vi chattet masse med fin flørt og dype både følelsesmessige og akademiske samtaler og også videosamtaler.
Det var på tide å møtes etter hvert. Vi møttes to helger i juni. Det var fint, men det ble ikke noe mer. Han trakk seg. Om det var en usikkerhet som oppsto mellom oss eller om det var for stor fysisk avstand vet jeg ikke. Det ble en kort og festlig sommerflørt.
Jeg ble lei meg da han sa det til meg. Det skjedde da vi dro hjem fra hytta mi og han ikke ville bli med meg hjem og kanskje måtte hilse på sønnen min.
Vi satt på en benk på en bensinstasjon langs E6 og tok en is på hjemveien da han sa at han ville dra rett hjem og at det var det, men at vi fortsatt kunne være venner. Jeg ringte han opp en gang etter det for å si at det var helt greit å finne ut dette, men at jeg nok synes at det hele hadde gått litt for fort for seg. Vi er fortsatt venner. Men det glapp.
Det føltes som en stor terskel å passere når jeg la ut min første profil på en datingside. Det var mer å ta stilling til om seg selv enn man kanskje tror. For hvem er man egentlig?
Hvordan vil man fremstille seg selv i en menneske-CV slik at det kan være noe å bygge videre på, på en ærlig måte, sammen med noen?
Det første jeg hadde kontakt med lignet på mannen min. Jeg var stupforelsket i det bildet. Han viste seg å også være en veldig kjekk kar da vi møttes på Aker brygge og spiste pizza sammen og fortalte historier. Jeg var begeistret og forelsket. Dette var en kjekk, hyggelig, jordnær og morsom mann.
Vi chattet litt til etter det, men det ble med det ene møtet. Kjemien var ikke der, skrev han. Dessuten hadde han fått et hjerteinfarkt dagen etter at han hadde møtt meg.Foreldrene var syke og det var noen andre familieferier også som plagde han i tillegg til helsa.
Det endte med at jeg var dobbelt sønderknust av en ny kjærlighetssorg og jeg skrev meg gjennom det, formulert som 10 brev til en nær venn, om hvordan jeg hadde opplevd de ukene vi matchet.
Jeg rundet av det hele med å sendte de brevene til ham i en forsendelse på datingsiden og takket for den tiden vi hadde hatt kontakt. Jeg lovte å invitere ham på middag når boka kom ut. Så avsluttet vi kommunikasjonen.
Jeg har sett ham mange ganger på andre datingsider som jeg har prøvd meg på etterpå, og han har liket meg. Det toget har imidlertid gått. Er vi ikke rett kjemi, så er vi vel ikke det, da. Han får ikke flere likes fra meg.
Jeg blei oppkalt etter farmora mi fra Drammen. Når unga i gata ville erte meg, ropte de mellomnavnet mitt etter meg. Først i fjor begynte jeg å bruke det navnet. Det er fint og jeg har arvet det fra ei fin og from dame. Farmora mi blei 82. år. Hu blei enke da hu var 40.
Svigermora mi har også et mellomnavn som hu ikke har vært så glad i. Men det er ikke så farlig, for det er hu i ferd med å glemme. Men hu glemmer ikke oss. Derfor har jeg kjørt 60 mil for å hente hu hjem til oss til jul og levere hu tilbake på demensavdelingen på sykehjemmet der hu bor. Hu er ei fin og blid dame født i 1929. Hu blei enke da hu var 53.
Det gikk bra med farmora mi. Hu fant Jesus og hu klarte å beholde huset som hu og farfar fikk bygd. Der bodde hu resten av livet sammen med oss som hu var så glad i helt til hu blei blind og flyttet til gamlehjemmet.
Det har gått bra med svigermora mi. Hu har hatt et engasjert liv uten Jesus. Hu bodde også i det huset som hu og svigerfar tegna og bygde, og hu bodde også der sammen med barn og barnebarn, som hu var så glad i. Til slutt blei også hu flytta til sykehjemmet 2 km unna og har det etterhvert bra der også.
Jeg mista mannen min i 2016. Og je trur at det kommer til å gå bra med meg også.
Ikke fordi jeg bruker mellomnavnet etter farmora mi.
Ikke fordi det har gått bra med de som har klart seg før meg.
Men kanskje fordi jeg er glad i de folka som har levd før meg, fordi jeg ser dem og lærer av dem og fordi jeg hele tiden gjør så godt jeg kan.
Og kanskje fordi jeg hadde en god kjærest i 40 år som ville meg vel og som sa at jeg måtte finne meg en ny, god venn.
Jeg pynter meg selv og huset mitt med adventsstjerner og ønsker svigermor, barna mine og min nye venn velkommen inn i varmen. Jeg tar med meg ungene mine og kanskje en ny venn og drar på hyttetur i påsken.
Og kanskje jeg innerst inne veit at det kommer til å gå bra med meg, rett og slett fordi at jeg veit det jo går bra med snille jinter.
De kan være krevende å forholde seg til ting alene når det går stormer rundt en.
I livet til denne dama ble det store omveltinger. På kort sikt var det ikke bra for henne. Hva som er bra på lang sikt er umulig å vite.
Å være enke er nok.
Man trenger ikke å oppleve menneskers skyggesider i tillegg. Folk har ulike interesser og det kan foregå hersketeknikker mot den som står igjen alene.
Enker kan være lett match.
Noen mennesker er glad for at det skjer noe i livet deres. Og at det blir en forandring. Noen mennesker har godt av forandringer. Noen mennesker har grodd så inderlig fast i et mønster med sin kjære, blant sine nærmeste, sin omgangskrets , i sitt naboskap, med sine kollegaer og i bygda, at mønsteret er vanskelig å bryte, selv om det skjer store omveltninger.
Janteloven herjer og de som tror de er toneangivende i det usynlige hierarkiet turer videre uten å vite om eller bry seg om hva de driver med, inntil en vakker dag da de møter seg selv i døra og får smake sin egen medisin. Det kan skje på en dramatisk måte. Bríkkene kan falle på plass etter mange tiår, når ting kommer for en dag. Det kan være avsløringer og vantro og om hva vi kan finne på å gjøre mot hverandre i uvitenhet, selviskhet, forutinntatthet og i forsvar. Den handler også om hvor små og vi er når vi bare er oss selv nærmest, og hvor dypt mørkret er når svartsinnet vekkes i oss.
Det å ha tro på seg selv og beholde roen og mestre livet kan være uunnværlig dersom det foregår konspirasjoner og karakterdrap, og når slike mønster går i arv.
Hun trøster seg med at det som skjer som regel aldri er så galt at det ikke er godt for noe, og at de som gjør gale ting gjør det av ren uvitenhet.
For det bor noe godt i oss alle, sier hun. Det er derfor hun også vi dele noen av historiene som hun har opplevd, sett eller hørt om, med oss, som “storyer” og i takknemlighet til de som gjorde dette mulig.
Og her er minneordet, skrevet og fortalt av Hanne Elstrøm, Ris kirke 18.11.2016
EINO RUNDBERGET
Vi skal minnes Eino sammen.
Dette blir fortellingen om ham slik den har blitt meg fortalt av så mange av dere som var glad i ham og savner ham.
Ordene om ham, og minnene dere har delt, vitner om sorgen over at han er borte og takknemligheten over alt han fikk bety i deres liv.
Eino vokste opp i Mosogn, ei lita grend langs vestsiden av Glomma i Solør, med butikk, skole, bensinstasjon og mange småbruk. Og Strandsjøen … Der gikk de på skøyter om vinteren og møtte ungene fra den andre sida som de kunne bryne seg på. Det var aldri noe problem for Eino. Han var yngstemann, med storebrødrene Sigbjørn og Virgil og strekke seg etter. Han prøvde å henge med storebrødrene over alt. Og hvis han hang for langt etter så fikk han et spark bak! Lille, tette, blide og sjarmerende Eino vokste opp til å bli en gutt som var lett å like og bli glad i – og som ble sterk og hardfør. Du blir lett det når storebrødrene sender deg ned 40 meters bakken på altfor korte langrennsski! Det gikk bra med Eino! Ikke så bra med skia!
Eino satt sjeldent stille. Han var i bevegelse alltid! Det var en god barndom fylt av aktivitet – og Sally, Bjørn, Sigbjørn, Virgil og Eino dro rundt i både inn og utland i helgene på o- løp eller trente og var på skisamlinger. De fungerte som et team som hadde mye moro sammen. Og Eino stortrivdes med det bekymringsløse livet i Mosogn, sommer som vinter, og på besøk hos besteforeldre i Våler og Grue Finnskog.
Da Eino var 18 år, flyttet familien til Bashammeren på Flisa. Her bygde Bjørn hus til seg og familien, Sally tegnet huset og tok opp lån på lærerinnelønna si og guttene hjalp til med bæring og bygging.
Det tok ikke lang tid før Eino møtte Liv på dugnad på idrettsplassen. Senere gikk de sammen på kino, dro på dans på Kynndalen, ragget i Kaffegata og dro på ferie sammen med kameraten Morten og Livs tvillingsøster Unni.
Eino kunne blitt så mye. Han hadde mange talenter og mange interesser og var usedvanlig resurssterk. I ungdomsårene var Eino en lovende skiløper fra Indre Mosogn og Kjellmyra IL, han fikk pokal i NM-77, og mange så nok for seg en lysende ski- eller orienteringskarriere på den gutten. I -78 tjenestegjorde han i Hærens Jegerkommando. En hopp-ulykke under militærtjeneste som fallskjermjeger satte en endelig stopper for en mulig skikarriere. Eino var stolt av sin tid som fallskjermjeger og fortalte gjerne historier fra den tiden men viktigst av alt var det å få en skikkelig yrkeskarriere å bygge livet sitt på.
Da Liv bestemte seg for å studere i Trondheim, valgte Eino å bli med. Han begynte på maskinlinjen og de to flyttet sammen.
Da var etter to år i Trondheim Eino opplevede å miste sin far, bare 47 år gammel. Eino var da 23 år. Det blei en tøff tid. Da ble han fort voksen.
Etter 4.5 år i Trondheim var de begge blitt sivilingeniører og startet i Statsbygg. Ett år etter, i 1985 startet Eino i AS Norsk viftefabrikk.
Der var han prosjektingeniør ved Industridivisjonen. Han har vært stasjonert i Bahrain for aluminiumsprosjekter i tre perioder – først som «prosjektmedarbeider» og senere som prosjektleder. Liv og barna fulgte med i to av periodene. Innimellom oppholdene i Bahrain ble han utnevnt til avdelingssjef for avdeling IAS, Industry After Sales.
Eino ble i 2000 utnevnt til displinleder for prosessavdeling i FDA (Flakt Divisjon for the Aluminium Industry). I 2007 ble han Sales Manager for Nord-Europa, Midt-Østen og Kina og i 2009 ble Eino Tendering Manager og det er den stillingen han har hatt frem til 2015; trofast på samme arbeidsplass i 30 år!
Av sine nærmeste kolleger blir Eino beskrevet som en raus og glad venn fra Flisa. Jordnær og trygg i møte med mennesker og en særdeles dyktig kollega du kunne stole 100% på. Hans humoristiske sans og kjappe replikk gjorde mang en kontorhverdag lysere.
Parallelt med Einos yrkeskarriere gikk hans karriere som pappa. Eino var en veldig stolt pappa. For første, andre og tredje gang; lykken var like stor alle gangene. Han har vært en super far for Ola, Annika og Peder. Ofte med på klassetur i Nordmarka, alltid med på bandytrening- og turnering. Hjemme var det alltid god tone ved matbordet, her skulle det ikke diskuteres for høylytt; måltidene skulle være koselige. Eino støttet, heiet på og dyttet der det var nødvendig! Han var deres kamerat og følgesvenn. Han reiste mye med jobben men når han var hjemme var han også på fotballbanen og hockeyisen med ungene. Han var ikke en pappa som brølte høyt på sidelinjen. Han var rolig og støttende i det de gjorde. Og stolt når de lyktes.
Pappa Eino var pappaen som snuste dere inn når han gav dere en klem, som var en utmerket grillmester, som kunne lekeslåss i stua og som kunne komme med de kjappe og treffsikre kommentarene. Da kunne dere tydelig se på han at han var fornøyd med egen slagferdighet!
Peder forteller om da han gikk Birken, det som skulle være Einos 12. merke. Han kjørte Peder og Liv opp.
Og kjørte så selv til Sjusjøen og ventet der. Det var tåke. Men på 300 meters avstand så han Peder komme. Visste det var ham. Kjente han på stilen. Så gikk han foran Peder og dro det siste stykke og holdt tempoet oppe.
Dere har vokst opp med en pappa som hadde jernvilje. Og som var perfeksjonist i alt fra mat til båt og bil. Han kunne reparere det meste. Han visste hvordan ting fungerte og hang sammen i en bilmotor og han likte å få det til å fungere.
Og han likte fart! Her var det surfingen som gav den gode følelsen. Den følelsen av å mestre naturkrefter, havet og vinden. Hver sommerferie prøvde familien å finne et enda bedre surfested å dra til, enten med bil eller fly.
Da familien hadde bodd i Holmenkollveien 39 i 11 år, kjøpte de seg hytte på Foten. Hytta var et skrøpelig syn, men de fikk pusset den opp i løpet av en femårsperiode. Her kunne Eino surfe og kjøre båt, og det ble mye besøk om sommeren, bla av Sally.
Eino var spontan. Der Liv var typen for å planlegge var Eino improvisatorisk strek og likte å ha prosjekter på gang.
Han sparte ikke på det negative eller la aldri fokus på uenighetene. Hvis det ble noen diskusjoner som gikk litt høylytt kunne han si til Liv: nå må du huske at jeg er fallskjermjeger!
Eino våknet om morgenen med en innstilling som sa; Ny dag! Nye muligheter!
Eino var sine venners venn. Og en lojal og god venn og diskusjonspartner. Han fremhevet aldri seg selv.
Eino så folk i øynene. Han var «jorda». Real. Flink til å se de gode egenskapene hos folk og forsterke dem.
Han var fra de store skoger og han var hel ved!
Da Eino skulle ta sitt 11. merke i Birken i 2013 sto han over. Men han nøt stemningen ved Skramstadsetra da han så på Fredagsbirken, som Liv skulle gå, i strålende solskinn. Samtidig bølget det innover han at det kunne være siste gangen han var der.
14 dager tidligere hadde han vært hos fastlegen for første gang i sitt liv. Eino var bekymret for livet sitt. Det var satt i gang en kreftbehandling som skulle følge ham i 3,5 år. I juni i år orket ikke kroppen mer behandling.
Eino og dere nærmeste rundt ham har levd sterkt og mye denne siste tiden. Eino fikk en god vår og sommer med hytteturer og båtturer, og et rikt, sosialt liv. Det ble mange hyggelige måltider med familie og venner og han gledet seg over å bli kjent med kjærestene til Ola, Annika og Peder. Ikke minst gledet han seg over alle som kom og var med på å feire hans og Livs 30 års bryllupsdag, med et sosialt arrangement hver lørdag i juni. Det var sol og sommer.
I juli, august og september prioriterte han å være sammen med Liv og de aller nærmeste. Han likte å ha med sin mor Sally på hyttetur, og det ble det både i august og september.
Eino og Liv hadde bare såvidt fått kommet igang å bruke hytta i Sollia da han fikk kreftdiagnosen. Dette var på den tiden han skulle ta sitt 11 Birken-merke. Da var det godt å ha denne hytta og dra hit og ta de store, åpne samtalene her, foran peisen. Da var det godt for Liv å ha en hytte å samle minner på, og ei hytteboka å skrive dikt i. Da var det fint å ha et sted å samle familie og venner over flere dager. Ungdommer med masse lek og moro i snøen. Ikke minst å komme seg opp i lyset og gå på stødige fjellski, selv når kreftene svant.
Eino ble veldig ivrig på å få pusset opp hus og hytter etter at han ble syk. Han ville ha tingene i orden for Liv.
Han sørget for at det ble lagt samme røde takstein på dokkestua som på huset, ny membran, rekkverk og takrenner på verandaen over spisestua, og bare noen få timer før han sovnet inn ble bergvarmeprosjekt hans fullført og varmen strømmet i radiatorene.
De siste timene lyttet han til den musikken som han likte, spesielt “Stairways to haven” og det snødde og blåste kraftig utenfor vinduet. En halv time før han døde strakte han ut armene og ga dere en god klem hver.
Eino fikk den jenta han ville ha, og han holdt på henne hele livet. Liv var hans store kjærlighet. Fortellingen om Eino lever videre i dere. Jeg avslutter denne med et dikt Liv har skrevet som setter ord på alt det Eino satte pris på; kjærligheten til naturen og kraften i den og gleden av å høre til hos dere.
Livs dråper
Her er havet. Her er landet. Her er livet som jeg elsker.
Her er sjøen. Her er vannet. Her er stedet hvor jeg strandet.
Her er vinden og dens krefter. La meg ri på havets bølger,
-på de tusen hvite hester med den motstand som jeg mestrer.
Helt fra fjellet høyt der oppe, langt til havet vil den renne,
-vannets lille, våte dråpe, – gir oss livet, – gir oss håpet.
Og når solens stråler varmer, vekkes liv i våre hjerter.
Det er ingen ting jeg savner. Jeg er trygg i dine armer.
Bisettelsen i Ris kirke åpnet til nydelige toner ved at hans flinke tremenning Egil Rundberget spilte Norwegian suset, kjent som Reodors ballade, av Bent Fabricius Bjerre på klarinett. Han spilte også Ved Rondane av Edvard Grieg før utbæringen.
Ris kirke har en vakker akustikk som gjorde Egils toner til det vakreste jeg har hørt.
Vi sang salmene Ein fin liten blome og Å leva, det er å elska og sangen Har du fyr av Oa Bremnes til klaver. Mannskoret Over Rævne fra Ås sang Der ligger et land av B. Bjørnson/R. Nordraak.
I bisettelsen ble han båret ut med Adagio i G-dur av Tomaso Albinoni.
Jeg brukte veldig mye tid til å finne fram til akkurat denne musikken.
Etter begravelsen hadde jeg stor glede av å ligge under et pledd i fosterstilling og lytte til harmonisk musikk, særlig på klem 7. Jeg lagde etter hvert en spilleliste som jeg hørte på. Den er her:
Mannen min ville at vi skulle ha et sted å gå til. Derfor leide jeg et gravsted på Ris urnelund for 20 år. Det er et kommunalt ansvar å tildele gravplass.
De som dør mens det er tele i jorden kan ikke gravlegges før etter at telen har gått ut av jorda. Derfor gikk det nesten et halvt år fra bisettelsen i november til urnenedsettelsen i mai. Men jeg rakk å få avklart tid og sted slik at jeg kunne informere alle som fikk takkekort om når og hvor urnenedsettelsen skulle være. Ut ifra det bestemte de selv om de kom.
Jeg kjøpte en gravstein og bestemte sammen med ungene mine hva som skulle stå på gravsteinen og skrifttype. Det står “I våre hjerter” på hans gravstein.
Vi hadde urnenedsettelse ved dette gravstedet 16. mai 2017. Jeg fikk hjelp av en god venninne i Humanetisk forbund som styrte det hele. Det var ord fra meg og bidrag fra alle barna. Det var diktet “Stå ikke ved min grav og gråt for meg” av Mary Elisabeth Frye og Juni kveld av Hans Børli, og sangene “Take it with me” og “Fordi eg elskar deg” sunget av 4 nydelige solister i Popkoret Røst, bla. datteren min. Det var rørende.
Jeg går turer innom der om høsten, jula, og påske og sommeren. Gravferdsetaten passer på blomstene og det er en pen og naturlig park, omtrent som å være i en skog.
Den lille og fine seremonien vi hadde her gjør også at jeg synes stedet er harmonisk og stemningsfullt og ikke bare trist.
En grav er et sted hvor man kan snakke med den som er borte, selv om det er med en indre stemme i seg selv. Det kan gi ro og en slags trygghetsfølelse rundt det som var bare vårt, for evig.
