Ikke alle barn får pappaen sin hemmat tell jul, dessverre. Det har vært noe av det tristeste.
En dag på jobben
Det er en glede å gå på denne jobben.
Løvebakken, heter det her, og er et flott inngangsparti til vårt alles parlament.
Her er det mange fine tak.Jeg må innrømme at de er et hakk finere enn hjemme hos meg.
Flott interiør er det i sirkusmanesjen.
Med et kjent maleri.
Fine trapper er det også. 
Og mye fin utsikt.
Og koselige lokaler for en juleavslutningsmiddag med et av prosjektene.
Det er ikke hver dag jeg legger merke til disse flotte omgivelsene. Men jeg vet hvor heldig jeg er som har daglige oppgaver, og har de daglige oppgavene mine her.
Adventslyst
Dette er selve adventskalenderen i Oslo. Store, fine bokstaver pynter huset til et vellykket, norsk IT-selskap, SuperOffice AS. Huset ligger i ei gate ved siden av kongens slott. Jeg blir glad når jeg går hjem fra jobben, forbi dette huset og ser den fine pynten.
Advent er tid for glede, håp, lengsel og fred, slik Inger Hagerup skriver i sitt dikt.
Det er mange fine julepyntede gater i denne byen. Tar jeg T-banen til jobben, er det dette synet som møter meg når jeg kommer opp fra Stortingets T-banestasjon.
Jeg går noen ganger en tur ned om Aker Brygge og Tjuvholmen etter jobb for å se fjord og himmel i forening. Her er det også fint pyntet.
Gater våte av sent høstregn blir litt triveligere av lyset. 
Allikevel ser det litt ensomt ut her når klokka har passert fem på en hverdag sent i november. Når jeg har gått her alene noen ganger, har det vært for å treffe noen som vil møte meg, hilse på meg, drikke kaffe med meg og slå av en prat. Det er slutt på den tiden. Jeg går her mest for å få frisk luft før middag og et møte i Ingeniørenes hus etter jobb. 
Det er litt mer folk i Stortingsgata.
Det er litt mer liv også på Karl Johan.
Å gå hjemover opp Bogstadveien byr på enda mer liv.
Stikker jeg innom Schultz gate, treffer jeg noen kjente og kjære. Tar jeg med meg en ferdigmiddag fra Meny, kan jeg nyte mormortilværelsen og følelsen av å bidra litt en ettermiddag. Gamle Major med en øl og en matbit med gutta mine er heller ikke å forakte nå i adventstida.
Så kan jeg ta bussen hjem, eller gå over Blinderen, forbi Ris urnelund og Holmendammen. Det er heller ikke så verst tur, selv om det å passere Einos grav alltid minner meg om et trist kapittel i livet mitt. Men det går bra når jeg har mye å glede meg over på veien, ikke minst de glade menneskene jeg treffer på veien og adventslyset.
Jeg avrunder med diktet
ADVENT
Av Inger Hagerup
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede
Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned
For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred
på denne lille jord, hvor menneskene bor.
Stadige forbedringer
En ting jeg tror jeg stadig utvikler meg på, er å være til stede der det skjer. Enten jeg er på tur, på besøk, på jobb eller på vei til noe, så er jeg til stede med de menneskene som jeg er sammen med, der det skjer. Da koser jeg meg. Da bidrar jeg.
Når det ikke skjer noe spesielt, går det mye i lesing. Ellers så skriver jeg, rydder, spiser, ser på TV, hører på radio og musikk, trener, går tur i skog og mark og har mitt eget spa på badet. Da koser jeg meg også.
Men uansett er det noe i underbevisstheten min som minner meg om å være den beste utgaven av meg selv. Jeg vet ikke om det handler om å være meg selv, å like meg selv og ville være fornøyd med seg selv, eller om det er noen jeg innerst inne ønsker å imponere. Det kan være barna mine, barnebarn, venner, kolleger, sjefer, kjæreste eller også potensiell kjæreste.
Når jeg ser tilbake, har jeg gjennom tidene gjort ganske mye for å imponere noen. Jeg har prøvd av ren forelskelse. For eksempel å bli bedre på sykkel, ski, kajakk, og som skipper i båt. Jeg har siktet meg inn på områder som jeg har tenkt passet med den typen jeg selv vil være- for å skape mitt image. Det har både fungert og ikke fungert. Det som fungerer, er når det stemmer med det jeg faktisk har lyst til, og har glede av å gjøre, eller iallfall mestre.
Stort sett imponerer jeg bare meg selv. Det er egentlig nok.
Ellers er det ikke noen som bryr seg noe særlig om hva jeg kan og hva jeg presterer. Det er ikke derfor folk er sammen med meg. Det er jeg forresten glad for. Det er en del ting jeg helst ikke vil bli målt på, eller stilt forventninger til.
Allikevel fortsetter jeg det som nærmest kan ligne på en streben etter å prestere. Det er ikke mye det handler om, men det er litt. Det gir mestringsfølelse, og det gjør av og til at noen løfter blikket og ser litt nøyere etter i min retning. Og det må jeg innrømme at jeg liker.
I et par tilfeller har jeg hatt vondt av å ikke få vist fram hvem jeg er på den måten jeg ønsker. Da tenker jeg at de nok ikke har sett meg rett eller forstått meg rett, og da vil jeg gjerne rette opp inntrykket. Det er dessverre et helt håpløst prosjekt.
Jeg er ganske pålogget, og jeg får mange positive tilbakemeldinger. Men jeg har ikke alltid nådd fram til de jeg ønsker å imponere. Sånn er det bare.
Egentlig har jeg vært veldig heldig med alle de jeg har truffet. Og jeg har taklet alle slags tilbakemeldinger. Jeg lurer allikevel noen ganger på hva jeg kunne ha gjort annerledes for å treffe en og annen enda bedre. Her er det stadig utviklingsmuligheter. Man lærer så lenge man lever.
Hekta på samferdsel
Jeg har bla jobbet i bygningsøkonomisk seksjon i Statsbygg, 7 år som rådgivende ingeniør i det som nå heter Cowi. Etter 25 år i Vegdirektoratet, bla som avdelingsdirektør for Systemseksjonen og sjefsingeniør på Byggherreseksjonen, er jeg ganske utlært både innen samferdsel og informasjonsteknologi.
Dette innlegget handler om ett av mine samferdselsengasjementer.
Jeg har vært aktiv i flere av Teknas styrer og NVTFs styre. Norsk veg- og trafikkfaglig forening arrangerer faglige møter for å heve kompetanse på aktuelle områder.
Et møte som NVTF arrangerte i Ingeniørenes hus rundt 2015, var med temaet Ringeriksbanen. Naturvernforbundet var der og stilte kritiske spørsmål ved konsekvensutredningsarbeidet. Jeg la merke til det og stilte også selv noen spørsmål som jeg ikke synes jeg fikk ordentlige svar på.
Våren 2022 leste jeg en større artikkel om dette prosjektet i Aftenposten. Jeg husket at dette hadde vært diskutert noen år tidligere.
Jeg stusset igjen ved dette prosjektet. Det var særlig mangelen på godkjent konseptvalgutredning jeg reagerte på. Og særlig når dette hadde betydelige miljøkonsekvenser. Dette var snakk om et svært stort og krevende prosjekt som nærmest hadde gått helt under radaren når det gjaldt bruk av retningslinjer for planlegging og kvalitetssikring. Jeg oppfattet at dette handlet om for lite respekt for behovet for grundige faglige vurderinger.
Første innlegget var i Budstikka 25.05.2022 under
Samferdsel, Ringeriksbanen: Hvorfor gjennom Bærum og ikke om Jevnaker?
Så om Ringeriksbanen på feilspor i Aftenposten 3.6.2022.
Etter at Samferdselsminister Nygaard signaliserte at han ville se mer helhetlig på dette, hadde jeg et innlegg i Budstikka igjen 12.8.2022 under
Samferdsel, Ringeriksbanen: Endelig revurdering av Ringeriksbanen
En gammel klassevenninne gjorde meg oppmerksom på at dette ble positivt kommentert i Ringerikes blad. Jeg kjøpte da et abonnement der også og skrev et innlegg som kom inn 1.9.2022 under Politikk og samfunn, Ringeriksbanen og E16: Hva med gods?|Liv Nordbye
Forholdet mitt til Ringerike er at en av mine oldeforeldre er fra Nordbytangen i Randsfjorden. 
Innlegget mitt i Ringerikes blad fikk en rask og meget skarp respons som krevde oppfølging 7.9.2022 under
Politikk og samfunn, Økonomi og næringsliv: Ja,la oss få fram fakta om Ringeriksbanen| Liv Nordbye
Jeg fikk på nytt et krast motinnlegg, men også veldig mange støtterklæringer, og jeg fikk etterhvert inn et nytt innlegg i Ringeriksbladet 31.10.2022 under Ringeriksbanen og E16, Politikk og samfunn: Hva er fakta om samfunnsnytten for Ringeriksbanen?|Liv Nordbye
Etter et par kritiske innlegg om samferdselsministerens revurderinger, fra andre i Budstikka, fulgte jeg også opp der 8.10.2022 under Ringeriksbanen,Tog: Gode grunner til å kutte ut Ringeriksbanen
og etter at alle ordførere og næringsliv på Ringerike hadde innlegg om uriktighet om reduserte gevinster av synergieffektene ved fellesprosjektet, hadde jeg igjen et innlegg i Budstikka 7.11.2022 under
Ringeriksbanen, Jernbane: Ulempene er for lengst forklart
En kommentar er til et innlegg i Ringeriksbladet om hvordan ordførerne vil vil påvirke regjeringen.
En kommentar er til et innlegg om at ordførerne langs Bergensbanen 26.11.2022 skrev brev til Statsministeren.
Det hjalp tydeligvis. Det ble avgjort at fellesprosjektets organisering består 29.11.22, bekreftet under finansdebatten 30.11.2022 vhja en avklaring med SV. Planleggingen fortsetter ved Voss. Ringeriksbanen avklares imidlertid ikke før NTP.
Regjeringen har flertall og styrer dette. Den 13.12.2022 gir Stortingets samferdselskomité gi sin endelige innstilling til statsbudsjettets samferdselskapittel i tråd med de tre flertallspartienes vilje. Den siste debatten er satt opp i Stortingssalen 20.12.2022. Da blir Statsbudsjettet endelig formelt bestemt.
Jeg ønsker Ringerikes befolkning lykke til med det som vil være den beste og mest helhetlige løsningen for Bergensbanens person- og godstransport og Ringerikingenes transportbehov til Oslo. Jeg tror det må vurderes litt nærmere hva det er i dagens situasjon.
Det er lett å være engasjert i det man brenner for og kan noe om. Det å ha et sånt engasjement er berikende. Det å delta i debatter om hvordan slike prosjekter utvikles og prioriteres har alltid vært spennende.
Det er stor forskjell på hvordan den prioriteringen foregår i Norge og i Sverige. Men mange flere byggherrer i Norge er det nok også noen endringer på gang her. Noen ganger er valgene mer politiske en faglig begrunnet. Det kan være tilfelle her.
Jeg har ingen mann som jeg må ta hensyn til når jeg mener noe. Jeg trenger ikke å spørre noen før jeg skriver et innlegg. Det har jeg aldri gjort før heller. Det er lett når man er helt selvstendig. Det er enda lettere når man er enke.
Topptur Gravskardhøgda, Alvdal
Målet mitt for dagen var Gravskardhøgda 1735 meter over havet. 
Jeg så ikke folk i de andre hyttene og jeg hadde trasket omtrent en time før jeg så noen skiløpere. Det var gutter på vei opp langs Gravskardet. Vi hilste blidt.
Jeg gikk fra dem og tok rett linje mot målet.
Plutselig stupte jeg over ende og kakka meg i hjelmen med skistaven. Begge Frydenlundene falt ut av lomma på sekken og trillet bortover snøen. Herregud, Liv, tenkte jeg og strevde meg opp og bort og plukket opp den ene etter den andre. Så kom jeg meg ned på selve båndet oppunder foten av Gravskardhøgda.
Guttegruppa var litt mer spredt nå. Jeg hang meg på den bakerste av dem. Etter hvert gikk det rett oppover.Det var bare å stille inn bindingene på det aller bratteste på nytt og stå til. En to, en to. Foreløpig var det ikke mange andre å se. Dette ble et kort 1. mai tog. Jeg dro fram flagget mitt og vinka til Rondeslottet i det fjerne.
Blir det brattere nå, så går det ikke, tenkte jeg, men jeg ga meg ikke. En to, en to. Jeg fulgte langs høydekurvene til venstre. Og så måtte jeg snu til høyre. Det var det noen som hadde gjort før meg, så det gikk an. Det var bare å stå til. 
Så fikk jeg et glipptak. Jeg stoppet opp. Det var bratt på alle kanter. Jeg var på det smaleste av ryggen og det var enda en kneik til. Plutselig syntes jeg at dette var litt for tøft. Men jeg ville ikke gi meg. Jeg fortsatte i litt saktere takt, og så meg rundt. Det var fint å se, særlig vestover mot Rondemassivet.
Så fikk jeg et glipptak til. Det var såpass at jeg plutselig sto på knea. Jeg satte meg ned på sida. Nå måtte jeg hvile litt og kanskje tenke meg om en gang til. Jeg tok fram mobilen og tok noen bilder. 
Da kom det en kjørende nedover i fine svinger. Han stoppet på toppen av kneika. Jeg var glad for å se folk.
– Hei!
– Hei!
– Sitter du der?
Jeg hørte med en gang at han var trønder.
– Ja, jeg har gitt opp, jeg, nå. Jeg tror jeg skal gå nedatt. Dette var ikke noe for meg i dag.
– Nei, det må du ikke. Du er jo på toppen! Det er bare 20 m igjen, rett over kanten der, jo.
– Å, er det det?
– Javisst! Du er nesten oppe. Du kan ikke gi deg nå. Du er vel ikke skadet eller noe sånt?
– Nei, da. Jeg fikk bare et par glipptak og litt høydeskrekk.
– Det er bare akkurat her det er brattest. Så slaker det ut over bratta.
– Ok. Jaja, kanskje det. Takk for oppmuntringen. Du får ha god tur videre!
– Du og!
Da var det bare å manne seg opp igjen, da. En to, en to. Det var helt sant, det han sa. Det var bare ei bratt kneik til. Så flatet det ut og jeg så selve toppen noen hundre meter lengre bort. Der satt guttegjengen og koste seg og var i ferd med å bryte opp igjen. Jeg møtte dem, og de svingte i store fine svinger nedover.
– Hei!
– Hei!
– Herlig!
– God tur videre!
– Du og!
Her oppe blåste det friskt og det kom flere og flere skyer. Til slutt var jeg på den nærmeste toppen og jeg kunne sette meg ned og slappe av og ta en selfie av meg og utsikten. Spiste et par brødskiver, drakk noe varmt og åpnet en av mine små Frydenlund. Skål!
Liv Lilly Nordbye
Dette er en historie i boka «Skiisjela» – Historien om skiturene som satte spor. Boka er utgitt 12.11.2022 i forbindelse med Skimuseets 100-årsjubileum. #skiisjela
Dere kan tro denne turen og denne historieutgivelsen gir mestringsfølelse hos denne enken.
Takk for skolen
Det er så utrolig hyggelig å gå tur forbi Holmen skole.
Jeg føler at jeg har litt av æren for at det har vært mulig å realisere den.
I en periode jeg var aktiv lokalpolitiker jobbet jeg for å få det som var Storebrandtomta i Bjørnveien overtatt av kommunen i stedet for til en utbygger. Vi var mange som var engasjert i det.
Her er innlegg fra 2001:
Dessverre er det flere eiendommer i dette nabolaget som det sikles på av eiendomsinteresser, ikke minst rundt idrettsanlegget ved Gressbanen.
Takk for T-banen
3. juni 2003 hadde jeg dette leserinnlegget i Aftenposten. Det bidro kanskje til at Kolsåsbanen ikke ble lagt ned vest for Bekkestua, som det forelå planer om. 
I dag føles det helt utrolig å tenke på at det var nødvendig å kjempe for det.
For en mnd. siden hadde jeg selv behov for å ta denne banen, både da jeg skulle sitte på med noen på hyttetur og da jeg skulle ha bilen min på service. Jeg må bare si at jeg er fornøyd med at hele Kolsåsbanen består.
Dette er snart 20 år siden.
I dag er det minst like store debatter om kollektivtransporten, men det er på et helt annet nivå. De fleste er enige i at kollektivtransporten er viktig for å avlaste vegnettet og begrense utslipp av fossilt brensel.
Nå er det de store investeringenes tid, et svimlende statsbudsjett og FN nasjonal transportplan uten magamål. Vi har vent oss til å drøfte titalls milliard- prosjekter. Det er store debatter om prioriteringer, pengebruk, lønnsomhet og brutte løfter i forbindelse med dette statsbudsjettet.
Eksperter med ulik fagkompetanse bruker dimensjoneringsmetoder, kostnadskalkylasjoner, prognoser, samfunnsøkonomiske analyser, konseptvalg- og konsekvensutredninger og politikerne bruker sin patriotisme, sunne fornuft og hestehandel.
I et slikt sammensurium av innfallsvinkler kan det hende at by og land møtes til mer og mindre «god dag, mann, økseskaft»- debatt i lokalavisene, med til dels høy temperatur.
Det er imidlertid viktig med alle disse leserinnleggene i lokalavisene. Det er viktig med redaksjoner som balanserer at det kommer innlegg fra flere miljøer og fra flere synsvinkler.
Det er viktig at folk tør å stille spørsmål i all åpenhet og kreve svar fra de som sitter på ansvaret.
Det er viktig at det gis svar, og det er viktig at beslutningsgrunnlaget er åpent.
Takk for gata
Allerede som 16-åring hadde jeg mitt første leserinnlegg om arealplanlegging i lokalavisa. Innlegget ble lagt merke til, og det ble kommentert i positive ordlag, både i en lederartikkel og av min blivende svigerfar. Han ga meg anerkjennelse og muntret meg opp til å skrive.
De samme spørsmålene hadde ikke vært like positivt mottatt da jeg i norsktimen i 9-klasse intervjuet bedriftseieren som hadde fått godkjent denne omreguleringen og utbyggingsplanene av industri på deler av en av landsbyens fineste boliggater.
Jeg og en klassekamerat hadde fått oppgaven. Vi hadde forberedt 10 spørsmål hver, jeg og nevøen til bedriftslederen. Spørsmålene var godkjent av hverandre og læreren, selv om vi skjønte at dette ikke bare var drømmespørsmål.
Det startet veldig positivt. Bedriftslederen smilte til nevøen fra øre til øre og la ut om historien i ganske private ordlag.
Av ei gammel enke, og visstnok for et slikk og ingenting, hadde han fått overta dette snekkerverkstedet, på en eiendom med et koselig Hans- og Grete- lignende hus, en liten åkerflekk og ei eng midt i sentrum. Og fint skulle det bli, for her skulle det stor satsning til. Han klappet seg på magen.
Etterhvert som vi kom nedover lista med mine spørsmål, ble han rødere og rødere i toppen og mer og mer svar skyldig.
Jeg spurte om de hadde vurdert andre steder litt utenfor sentrum som tross alt var regulert til næringsvirksomhet. Jeg spurte om hvordan de ville tilpasse seg den fine boliggata og jeg spurte om hvordan trafikksikkerheten ville bli for barna på skoleveien når deler av denne veien ble stengt og omgjort til en snu- og parkeringsplass for store lastebiler.
Etter å ha vridd seg et par ganger og spurt hva dette var for slags spørsmål, var det slutt. Jeg tror jeg hadde kommet omtrent halvveis ned i lista mi da han reiste seg og sa at slike spørsmål var han ikke interessert i. Det fikk holde med det vi hadde fått av informasjon. Han hadde andre ting fore.
Avisinnlegget mitt ble aldri kommentert negativt. At det ble kommentert på lederplass som et viktig debattinnlegg var jeg stolt av. At faren til kjæresten min var imponert, likte jeg. Men det hjalp lite. Utbyggingen fant sted, veien ble brukt som parkeringsplass og i mange år var gata vår stengt den veien.
Selv om hele denne omreguleringen var en dårlig ide’ og ble gjennomført, ble heldigvis gateplanen endret noe etter hvert, til det bedre. Veien ble åpnet igjen og den ble heller stengt for gjennomkjøring fra den andre enden. Det skjedde lenge etter at jeg hadde det intervjuet og skrev det innlegget.
I ettertid tenker jeg nok at det var noen flere spørsmål som burde ha vært stilt, og både litt tidligere og av noen andre.
Selv har jeg blitt intervjuet mange ganger. Det har alltid vært hyggelig.
De som ble på havet
Dette handler om Eythór Marteinn Svendsaas. Tidlig søndag morgen 4.11.1972 dro han og venner ut med Gullfinn NK. Det var et flott skue.
Jeg fikk vite om denne historien den 4.11. 2022. Da var det 50 år siden min mors fetter Eythór druknet ved Norðfjörður på Island. Han var ikke den første i den familien.
Sønnen til Eythórs kusine, David Heidar Hansson, forteller om denne ulykken og om min islandske familie på sin Facebook-side. Sigrun Thorsteinsdottir fra Norðfjörður, som har bodd i Tromsø og som har funnet meg som slektning, har gjort meg oppmerksom på dette.
Det har skjedd mange sjøulykker på et så lite sted som Norðfjörður, hvor havet ikke returnerer folk. Den verste ulykken var i 1971. Da var det 2 brødre som omkom.
Eythórs drukningsulykke i 1972 som David forteller om, var den tredje der i familien. Eythórs bror, Óskar Marvin Svendsaas, reiste med Gandi NK og gikk ned sammen med hele mannskapet i 1942 under andre verdenskrig. Óskar Marvin var da en tenåring. Faren, Harald, min mors onkel, omkom også på sjøen under krigen.
Disse to mennene og min mors onkel Fritjof er de nærmeste jeg kjenner til som kan kalles krigsseilere.
David Heidar Hansson var 9 år gammel da Eythór forulykket denne høstdagen i 1972. Han forteller at alt som skjedde var litt uvirkelig i hodet hans.
Eythór skulle ha blitt 45 år 21.12. 1972. I stedet hadde han siste reis på en båttur med Gullfinn NK rundt 10 nautiske mil fra Norðfjarðarhorn (eller Barðsneshorn).
Sjømannsdagen var et spesielt kapittel. Dette var og er vanligvis en 3-dagers feiring i Norðfjörður. Høydepunktet for David og brødrene var gruppeseilingen.
Eythór eide Gullfinn NK sammen med Rabbi Einars og Stefán Halldórsson. Den ble bygget av Sigga Hinriks og skilte seg litt ut fra andre mindre båter. Den var på ca 11 tonn og hadde en kraftig motor. Den led vanligvis an i fronten foran de mindre båtene i et slikt gruppecruise. Det var et flott skue.
Det var mange flere brygger langs sjøen den gangen. Alle ungene lekte mye der, med søleklær, både under bryggene og i fjæra. Det gjorde også David med sine slektninger og venner; Fusci, Inga, Bergi og Gunnar.
Flere av Eythórs venner har også kommentert på Facebooksiden det dramatiske som skjedde den dagen og hvor trist det var.
Her er noen bilder som David har delt.
Eythór var en kjekk mann. 
Han var en sjømann som bodde i Nordfjord.
Han bodde sammen med sin mor. Han ble bare 44 år gammel.
Jeg forstår godt at det var trist når jeg leser Davids minne om Eythór og hans mor, Bogga. De var åpenbart mennesker fylt med varme, godhet og omsorg.
Han skriver at de bodde i Litla-Bæ, et vakkert hvitt steinhus med en enorm hage. Her bygde Landsbankinn senere sin filial.
Han skriver at Bogga var som søstrene sine, ekstremt snill med barn og veldig imøtekommende. David følte det alltid som om han ble båret av en konge, bokstavelig talt båret med hendene. Dette gjaldt ikke bare for oss brødre, skriver han. Det var mange mennesker som hadde glede av det.
For David og hans brødre var det et helt eventyr å komme på besøk, vanligvis for å levere en invitasjon eller bare hilse på. Han beskrev hvordan man gikk rett inn i gangen og derfra inn på kjøkkenet. På kjøkkenet var det spiskammer og der var det ofte et eventyrgodteri i dekorative dunker merket Macintosh.
Ellers var det som regel hjemmebakt bakverk og Bagga bød ofte på melkekaffe til de evig sultne ulvene. Noen ganger så man at de helte kaffen på skåla og nippet til med stil. Ellers fikk man som regel bare melk, men det var i Litla-Bæ David fikk smake melkekaffe først.
Innenfor kjøkkenet, i vestenden, var stua med skjenk som var kombinert med radio og platespiller. Det var vanlig på den tiden. Det var et eventyr.
De fikk lytte på radioen i stua og favorittene var Dyrene i Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. Så kom fjernsynet på banen og antall turer til Litla-Bæ gikk ikke ned av den grunn. Barneprogram var på onsdager kl 18. Det var deres time.
I øverste etasje var det soverom, gang fra gangen og opp trappene. David skriver at han må ha sovet der i sin første vinter, 1963-64, da Eythór var på sesongfiske sørpå. Han mener også at han må ha sovet godt der.
David beskriver også de fantastiske julegavene fra Litla-Bæ, fra Bagga og Eythór. De hadde en eventyrlig glød over seg og ble rammet inn av fyrverkeri fra Eythór, fylt av kjærlighet og omsorg. De følte seg høyt elsket. Disse julepakkene var harde, ikke myke. Det var mer spennende.
Davids bestemor Mekkín Jónsdóttir Beck var søster til Bogga, Sigurbjörg Jónsdóttir Svendsaas, som min mors onkel Harald giftet seg med 7.6.1924. Harald og Begga var foreldre til Eyþór og Óskar Marvin Svendsaas. 
Eyþór var en av Davids favorittslektninger. David husker at han i de årene ønsket å bli en fisker som Eythór. Synes han var den flotteste av alle. Eythór var ikke høy av vekst, men han hadde et godt og kjekt utseende. En livslang sjømann. Alltid velkledd, selv i arbeidsdressen.
Bogga døde i 1971 og Eythór i 1972.
Etter den høstdagen i 1972 følte David aldri det samme om sjømannsdagen, og heller ikke julen ble den samme etter disse tapene av en fin grandtante og hennes sønn.
David velsigner minnet om Harald, Bogga, Óskar og Eythór Svendsaas.
Jeg er takknemlig for de ordene som David har delt om dem. Den varmen, omsorgen og eventyr- tilnærmingen han beskriver, er noe jeg kjenner igjen hos min mor og de jeg møtte i hennes familie.
Tusen takk, David. Tusen takk også til Sigrun som fant meg og gjorde meg oppmerksom på denne familien.
Det var gjennom den slektsboken som min mor skrev i 1991 at vi fikk kontakt. Her står det litt om denne islandske familien.
Min mor lette etter mer om dem uten å finne noe.
De var 10 søsken. To av gutta ble sjømenn. Det var Fritjof og Harald. 
Bestefaren til Eythór og min oldefar var brannmester i Tromsø. 
Harald som flyttet til Island var ikke med på dette bildet, men her er mange av søsknene, bla min bestefar Johannes i midten. Jeg tror de hadde det fint i Tromsø.
Her er boken som min mor skrev.
Her er min mor. Hun døde i 2003. Hun hadde hatt stor glede over denne kontakten med slekt og venner av hennes fetter Eitor, og den omtalen han fikk.
Min far fortalte mye fra den tiden han seilte på de 7 hav etter krigen, og jeg har lest Jon Michelets fine bøker om skogsmatrosen. Nå har jeg også fått vite litt mer om min islandske familie som ble på havet.