Jeg har nå sittet og lest gjennom boka og alle de 125 diktene. Jeg har også sett gjennom navnelisten for å se om det er noen jeg kjenner. Det var det ikke. Men jeg koste meg med alle diktene. Det var mange tankekors der.
Med toget til Togaf
Når jeg står på denne perrongen, ser jeg Chateau Neuf. Der skal være en flott julekonsert med vokalistkoret Host på onsdag 7.12.22 kl. 18.00. Nå skulle jeg imidlertid på kurs. Det var på den andre siden av byen, nærmere bestemt på Brynseng.
Siden jeg jobber som informasjonsarkitekt, gjelder det å være oppdatert på de viktigste standardene.
Dette kurset handlet om The OpenGroup Architecture Framework Standard.
Det viser en standardisert metode, mønster, språk og måte å sikre oversikt og å kommunisere med interessenter hvordan en organisasjon bruker informasjon, data og It-systemer til å understøtte virksomhetens utviklingsbehov og forvaltningsbehov. Det handler også om hvordan man bør samspille med strategier, planer, prosjekter, beslutninger, gjennomføringer, migreringer, oppfølging og forvaltning.
Dette er viktig og nyttig. Digitaliseringsdirektoratet peker på dette. Ikke minst er det viktig å møte og prate med andre i tilsvarende kompetansemiljø og med tilsvarende oppgaver. Rett og slett sosialt.
Fattig forfatterforening
I en prat rundt bordet på juledansen i Ingeniørenes hus kom vi inn på ulike skrivemåter. Noen skriver under press. Andre bare renner det ut av.
Et eksempel som ble nevnt var Margit Sandemo med Isfolket. Hun skrev mye. Men det var imidlertid slik litteratur som ikke gir innpass i Forfatterforeningen. Jeg hadde også en annen forfatter i tankene. Det var Frid Ingulstad.
Frid Ingulstad er forfatteren av bla. Ingebjørg Olavsdatter, Sønnavind, Frida historiske og om Betzy Kjeldsberg. 
Jeg gikk litt tankefull hjem etter den kvelden i Ingeniørenes hus, og dagen etter brukte jeg morgenen til å lytte til et podkast-intervju med Frid Ingulstad om hennes forfatterskap, og lese noen artikler.
Jeg er flau på Forfatterforeningens vegne, og alle de forfatterne som er medlemmer der. Det er noen av dem selv også, slik det fremgår i denne artikkelen. Jeg tenker: «At det går an å være så ekskluderende mot en som helt klart har ordets kunst i sin makt.»
I denne artikkelen ble dette med genrefiktion omtalt, og det ble eksemplifisert med tekster som for eksempel til Hotel Cæsar. Jeg måtte le for meg selv. Her hadde jeg og en manusforfatter sittet ved samme bord kvelden før, og hun var en av dem som skrev Hotel Cæsar- tekster som ikke var noe for Forfatterforeningen. Ingen av oss to er i samme kaliber som Frid Ingulstad når det gjelder forfatterskap. Men vi er alle tre skribenter som ikke kan være med i forfatterforeningen pga deres form for litteratursnobberi.
Noe som Frid Ingulstad fortalte i sitt intervju, ga meg både inspirasjon og håp. Det var om da hun ble refusert av Aschehoug. Hun hadde fått et refusjonsbrev og hadde gitt opp hele det bokprosjektet. Lenge etter fant søsteren hennes igjen manuset og brevet og gjorde henne oppmerksom på at det også sto der at dette sannsynligvis kunne bli til en bok vhja noe omstrukturering.
Frid Ingulstad reflekterte over denne oppdagelsen og sa at hun sannsynligvis ville ha vært en annen type forfatter dersom hun hadde oppfattet den siste setningen der den gangen og hadde kommet i kontakt med den redaktøren og jobbet videre med det.
Jeg har reflektert over det og tenker at jeg skal prøve å omstrukturere og sende inn på nytt, det som jeg fikk refusert av Aschehoug i januar. Der er jeg og Frid Ingulstad i nesten samme båt, men kanskje jeg ikke skal gi opp akkurat det forlaget der så lett som Frid Ingulstad gjorde. Tiden vil vise.
Foreløpig er det jeg har utgitt på Skiisjela.no 
Jeg er også med i Årets dikt 2022 påTekstforlag.no.
Det er nok lite sannsynlig at jeg blir medlem av Forfatterforeningen, men jeg har hatt stor glede av å være med i disse utgivelsene. Og det var kjempeinteressant å komme inn på dette temaet under denne festen.
Den beste julegaven?
Å bruke litt tid til å tenke på det mennesket som man skal gi gave til, er vel det viktigste. Det er da det kan dukke opp gode ide’er om hva vedkommende kan bli glad for. Noe som treffer i sjela til vedkommende. Noe som viser at man har tenkt på denne personen og lagt sin sjel i å finne noe som kan glede vedkommende.
Kanskje det er så enkelt som at skifolk elsker skihistorier og derfor også slike skibøker. Så kan man drømme seg ut på skitur under restitueringen i en godstolen med en kopp te en sen og mørk høstkveld.
Det faller iallfall ikke alltid i god jord å få klær i feil størrelse, eller «arve» ting som noen ikke har brukt for lengre, fordi de har kjøpt en nyere modell til seg selv.Jeg for min del har også tenkt at mine nærmeste vil bli glad for en bok som jeg har vært med på å skrive, og med en historie som de kjenner meg igjen i, fra et sted de også elsker. Det har slått meg at den gleden kanskje allikevel er størst på min side.
Men så var jeg på Teknas juledans den 3.12.22.
Stilte pyntet klar for fest. Ante ikke at jeg skulle få en stor og morsom overraskelse.
Men der fikk jeg meg en skikkelig opptur. Jeg fikk vite at den boka som jeg var medforfatter i, var i ferd med å bli «årets julegave». Det sa et trivelig par som jeg hadde til bords under aperitiffen. De hadde til og med vært med på boklanseringen av denne boka i Holmenkollen 12.11. samtidig med meg og hadde også vurdert å kjøpe en akvarell av bokas dyktige designer Mona Eckhoff Sørmoe.Det var helt tilfeldig at vi kom inn på dette rundt bordet. En ledsager ved bordet var skribent. Hun var utdannet skuespiller og manusforfatter og hadde bla skrevet tekster til Hotel Cæsar. Hun beskrev dette arbeidet som en skriveform under press- for å produsere til deadline, – hver dag.
En annen ledsager kom inn på stilene vi skrev på ungdomsskolen som alltid ble skrevet under press. Hun mintes imidlertid en klassekamerat som leverte blanke ark- fordi han ikke hadde fått den nødvendige inpirasjon dagen før.
Da klarte jeg ikke å dy meg og måtte innrømme at jeg var så glad i å skrive stiler på ungdomsskolen at jeg gjerne også skrev stiler for de som hadde fått slik skrivesperre – og da gjerne tok imot betaling i form av ei halv flaske hjemmebrent. Jeg fortalte med lett munterhet at læreren leste opp noen av disse stilene og sa: «Ja, du Liv, skriver fint, som vanlig, men denne gangen har også Knut glimtet til. Men hvordan kom du på den slutten, Knut?», hvorpå vår Knut satt der som et spørsmålstegn og bare sa -«eh»..Jeg tok sjansen og hjalp læreren litt med tolkningen. Det gikk heldigvis bra uten avsløringer og ble en interessant diskusjon om fortellerstemmen hvor også Knut fikk summet seg til å delta. Han våknet da.
Så spurte manusforfatterinnen:
– «Hvis du var så glad i å skrive, da har du kanskje fortsatt med det, eller?»
– «Ja, faktisk, så har jeg skrevet en historie i år, som er utgitt denne måneden i en bok som heter Skiisjela.»
Hvorpå en annen ledsager utbrøt:
– «Den boka har jeg kjøpt som julepresang i år!»- til deg!
Det var utrolig morsomt å høre. Det var den kveldens avsløring.
Det å i det hele tatt få utgitt noe er iallfall den beste julegave for meg. Den kommer i bokhandlene. Foreløpig er det på Skiisjela.no. Jeg har også vært med på å gi ut Årets dikt 2022 på Tekstforlag.no. Det er bare å bestille bøker på disse nettsidene.
Kanskje det er årets eller neste års julegave til eller fra flere av dere.
Ettermiddagste på Bristol
Det er 2. gangen jeg er på ettermiddagste på Bristol. Har også vært på det en gang i Palmehaven på Grand.
Det er lekkert, hyggelig og godt.
Nederste fatet består av to varianter sandwich og en slags krabbepure’ i form. Det midterste fatet består sv scones og en slags muffin. Det øverste fatet har småkjeks, kaker og hjemmelaget konfekt.
Rundt seksmannsbordet satt vi, seks damer i vår beste alder, såvidt rundet 60, uten å ha kunnet feiret det noe særlig på grunn av korona. Vi trakk fortsatt ned gjennomsnittsalderen i lokalet.
Det var høyt under taket og det var en bakgrunnssumming i rommet. Vi fikk oppdatert hverandre om siste nytt på foreldrefronten og barnebarnfronten, hilsninger fra gamle klassekamerater, konserter vi skulle på, verdi- og kulturdannelse i de organisasjonene vi jobber i, planer om pensjonstilværelsen.
Noen strever med at tiden ikke strekker til når det er for mange å ta seg av i den eldre generasjonen samtidig med barnebarn. Noen har for få i alle generasjoner.
Jeg har kun en svigermor som jeg snakker med på telefon et par ganger i mnd. og besøker en gang i året.
Det er lite snakk om de som mangler i vår generasjon. Det er 10 år siden jeg mistet en svoger. Det er 6 år siden jeg mistet mannen min. Det er ikke et samtaleemne.
For et halvt år siden manglet jeg folk i alle generasjoner. Nå har jeg fått barnebarn og situasjonen er helt annerledes. Men barnebarn er heller ikke et veldig stort samtaleemne. Norn har ikke deg og vi tar hensyn til det.
Etter 2 timer på Bristol er jeg oppdatert på det meste og ser frem til neste treff utpå nyåret forhåpentligvis. Håper vi får det til hjemme hos en av oss da.
En slik aften med et par glass vin koster nemlig en formue.
Hemmat tell jul
Ikke alle barn får pappaen sin hemmat tell jul, dessverre. Det har vært noe av det tristeste.
En dag på jobben
Det er en glede å gå på denne jobben.
Løvebakken, heter det her, og er et flott inngangsparti til vårt alles parlament.
Her er det mange fine tak.Jeg må innrømme at de er et hakk finere enn hjemme hos meg.
Flott interiør er det i sirkusmanesjen.
Med et kjent maleri.
Fine trapper er det også. 
Og mye fin utsikt.
Og koselige lokaler for en juleavslutningsmiddag med et av prosjektene.
Det er ikke hver dag jeg legger merke til disse flotte omgivelsene. Men jeg vet hvor heldig jeg er som har daglige oppgaver, og har de daglige oppgavene mine her.
Adventslyst
Dette er selve adventskalenderen i Oslo. Store, fine bokstaver pynter huset til et vellykket, norsk IT-selskap, SuperOffice AS. Huset ligger i ei gate ved siden av kongens slott. Jeg blir glad når jeg går hjem fra jobben, forbi dette huset og ser den fine pynten.
Advent er tid for glede, håp, lengsel og fred, slik Inger Hagerup skriver i sitt dikt.
Det er mange fine julepyntede gater i denne byen. Tar jeg T-banen til jobben, er det dette synet som møter meg når jeg kommer opp fra Stortingets T-banestasjon.
Jeg går noen ganger en tur ned om Aker Brygge og Tjuvholmen etter jobb for å se fjord og himmel i forening. Her er det også fint pyntet.
Gater våte av sent høstregn blir litt triveligere av lyset. 
Allikevel ser det litt ensomt ut her når klokka har passert fem på en hverdag sent i november. Når jeg har gått her alene noen ganger, har det vært for å treffe noen som vil møte meg, hilse på meg, drikke kaffe med meg og slå av en prat. Det er slutt på den tiden. Jeg går her mest for å få frisk luft før middag og et møte i Ingeniørenes hus etter jobb. 
Det er litt mer folk i Stortingsgata.
Det er litt mer liv også på Karl Johan.
Å gå hjemover opp Bogstadveien byr på enda mer liv.
Stikker jeg innom Schultz gate, treffer jeg noen kjente og kjære. Tar jeg med meg en ferdigmiddag fra Meny, kan jeg nyte mormortilværelsen og følelsen av å bidra litt en ettermiddag. Gamle Major med en øl og en matbit med gutta mine er heller ikke å forakte nå i adventstida.
Så kan jeg ta bussen hjem, eller gå over Blinderen, forbi Ris urnelund og Holmendammen. Det er heller ikke så verst tur, selv om det å passere Einos grav alltid minner meg om et trist kapittel i livet mitt. Men det går bra når jeg har mye å glede meg over på veien, ikke minst de glade menneskene jeg treffer på veien og adventslyset.
Jeg avrunder med diktet
ADVENT
Av Inger Hagerup
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede
Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned
For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred
på denne lille jord, hvor menneskene bor.
Stadige forbedringer
En ting jeg tror jeg stadig utvikler meg på, er å være til stede der det skjer. Enten jeg er på tur, på besøk, på jobb eller på vei til noe, så er jeg til stede med de menneskene som jeg er sammen med, der det skjer. Da koser jeg meg. Da bidrar jeg.
Når det ikke skjer noe spesielt, går det mye i lesing. Ellers så skriver jeg, rydder, spiser, ser på TV, hører på radio og musikk, trener, går tur i skog og mark og har mitt eget spa på badet. Da koser jeg meg også.
Men uansett er det noe i underbevisstheten min som minner meg om å være den beste utgaven av meg selv. Jeg vet ikke om det handler om å være meg selv, å like meg selv og ville være fornøyd med seg selv, eller om det er noen jeg innerst inne ønsker å imponere. Det kan være barna mine, barnebarn, venner, kolleger, sjefer, kjæreste eller også potensiell kjæreste.
Når jeg ser tilbake, har jeg gjennom tidene gjort ganske mye for å imponere noen. Jeg har prøvd av ren forelskelse. For eksempel å bli bedre på sykkel, ski, kajakk, og som skipper i båt. Jeg har siktet meg inn på områder som jeg har tenkt passet med den typen jeg selv vil være- for å skape mitt image. Det har både fungert og ikke fungert. Det som fungerer, er når det stemmer med det jeg faktisk har lyst til, og har glede av å gjøre, eller iallfall mestre.
Stort sett imponerer jeg bare meg selv. Det er egentlig nok.
Ellers er det ikke noen som bryr seg noe særlig om hva jeg kan og hva jeg presterer. Det er ikke derfor folk er sammen med meg. Det er jeg forresten glad for. Det er en del ting jeg helst ikke vil bli målt på, eller stilt forventninger til.
Allikevel fortsetter jeg det som nærmest kan ligne på en streben etter å prestere. Det er ikke mye det handler om, men det er litt. Det gir mestringsfølelse, og det gjør av og til at noen løfter blikket og ser litt nøyere etter i min retning. Og det må jeg innrømme at jeg liker.
I et par tilfeller har jeg hatt vondt av å ikke få vist fram hvem jeg er på den måten jeg ønsker. Da tenker jeg at de nok ikke har sett meg rett eller forstått meg rett, og da vil jeg gjerne rette opp inntrykket. Det er dessverre et helt håpløst prosjekt.
Jeg er ganske pålogget, og jeg får mange positive tilbakemeldinger. Men jeg har ikke alltid nådd fram til de jeg ønsker å imponere. Sånn er det bare.
Egentlig har jeg vært veldig heldig med alle de jeg har truffet. Og jeg har taklet alle slags tilbakemeldinger. Jeg lurer allikevel noen ganger på hva jeg kunne ha gjort annerledes for å treffe en og annen enda bedre. Her er det stadig utviklingsmuligheter. Man lærer så lenge man lever.
Hekta på samferdsel
Jeg har bla jobbet i bygningsøkonomisk seksjon i Statsbygg, 7 år som rådgivende ingeniør i det som nå heter Cowi. Etter 25 år i Vegdirektoratet, bla som avdelingsdirektør for Systemseksjonen og sjefsingeniør på Byggherreseksjonen, er jeg ganske utlært både innen samferdsel og informasjonsteknologi.
Dette innlegget handler om ett av mine samferdselsengasjementer.
Jeg har vært aktiv i flere av Teknas styrer og NVTFs styre. Norsk veg- og trafikkfaglig forening arrangerer faglige møter for å heve kompetanse på aktuelle områder.
Et møte som NVTF arrangerte i Ingeniørenes hus rundt 2015, var med temaet Ringeriksbanen. Naturvernforbundet var der og stilte kritiske spørsmål ved konsekvensutredningsarbeidet. Jeg la merke til det og stilte også selv noen spørsmål som jeg ikke synes jeg fikk ordentlige svar på.
Våren 2022 leste jeg en større artikkel om dette prosjektet i Aftenposten. Jeg husket at dette hadde vært diskutert noen år tidligere.
Jeg stusset igjen ved dette prosjektet. Det var særlig mangelen på godkjent konseptvalgutredning jeg reagerte på. Og særlig når dette hadde betydelige miljøkonsekvenser. Dette var snakk om et svært stort og krevende prosjekt som nærmest hadde gått helt under radaren når det gjaldt bruk av retningslinjer for planlegging og kvalitetssikring. Jeg oppfattet at dette handlet om for lite respekt for behovet for grundige faglige vurderinger.
Første innlegget var i Budstikka 25.05.2022 under
Samferdsel, Ringeriksbanen: Hvorfor gjennom Bærum og ikke om Jevnaker?
Så om Ringeriksbanen på feilspor i Aftenposten 3.6.2022.
Etter at Samferdselsminister Nygaard signaliserte at han ville se mer helhetlig på dette, hadde jeg et innlegg i Budstikka igjen 12.8.2022 under
Samferdsel, Ringeriksbanen: Endelig revurdering av Ringeriksbanen
En gammel klassevenninne gjorde meg oppmerksom på at dette ble positivt kommentert i Ringerikes blad. Jeg kjøpte da et abonnement der også og skrev et innlegg som kom inn 1.9.2022 under Politikk og samfunn, Ringeriksbanen og E16: Hva med gods?|Liv Nordbye
Forholdet mitt til Ringerike er at en av mine oldeforeldre er fra Nordbytangen i Randsfjorden. 
Innlegget mitt i Ringerikes blad fikk en rask og meget skarp respons som krevde oppfølging 7.9.2022 under
Politikk og samfunn, Økonomi og næringsliv: Ja,la oss få fram fakta om Ringeriksbanen| Liv Nordbye
Jeg fikk på nytt et krast motinnlegg, men også veldig mange støtterklæringer, og jeg fikk etterhvert inn et nytt innlegg i Ringeriksbladet 31.10.2022 under Ringeriksbanen og E16, Politikk og samfunn: Hva er fakta om samfunnsnytten for Ringeriksbanen?|Liv Nordbye
Etter et par kritiske innlegg om samferdselsministerens revurderinger, fra andre i Budstikka, fulgte jeg også opp der 8.10.2022 under Ringeriksbanen,Tog: Gode grunner til å kutte ut Ringeriksbanen
og etter at alle ordførere og næringsliv på Ringerike hadde innlegg om uriktighet om reduserte gevinster av synergieffektene ved fellesprosjektet, hadde jeg igjen et innlegg i Budstikka 7.11.2022 under
Ringeriksbanen, Jernbane: Ulempene er for lengst forklart
En kommentar er til et innlegg i Ringeriksbladet om hvordan ordførerne vil vil påvirke regjeringen.
En kommentar er til et innlegg om at ordførerne langs Bergensbanen 26.11.2022 skrev brev til Statsministeren.
Det hjalp tydeligvis. Det ble avgjort at fellesprosjektets organisering består 29.11.22, bekreftet under finansdebatten 30.11.2022 vhja en avklaring med SV. Planleggingen fortsetter ved Voss. Ringeriksbanen avklares imidlertid ikke før NTP.
Regjeringen har flertall og styrer dette. Den 13.12.2022 gir Stortingets samferdselskomité gi sin endelige innstilling til statsbudsjettets samferdselskapittel i tråd med de tre flertallspartienes vilje. Den siste debatten er satt opp i Stortingssalen 20.12.2022. Da blir Statsbudsjettet endelig formelt bestemt.
Jeg ønsker Ringerikes befolkning lykke til med det som vil være den beste og mest helhetlige løsningen for Bergensbanens person- og godstransport og Ringerikingenes transportbehov til Oslo. Jeg tror det må vurderes litt nærmere hva det er i dagens situasjon.
Det er lett å være engasjert i det man brenner for og kan noe om. Det å ha et sånt engasjement er berikende. Det å delta i debatter om hvordan slike prosjekter utvikles og prioriteres har alltid vært spennende.
Det er stor forskjell på hvordan den prioriteringen foregår i Norge og i Sverige. Men mange flere byggherrer i Norge er det nok også noen endringer på gang her. Noen ganger er valgene mer politiske en faglig begrunnet. Det kan være tilfelle her.
Jeg har ingen mann som jeg må ta hensyn til når jeg mener noe. Jeg trenger ikke å spørre noen før jeg skriver et innlegg. Det har jeg aldri gjort før heller. Det er lett når man er helt selvstendig. Det er enda lettere når man er enke.