Den 8. mars 2017 var det is på bakken. Hun hadde sovet i hytta fra kvelden før. Det hadde vært en fin solnedgang, men litt mørkt og kaldt. Hun var alene, hun hadde snakket på telefon med en ny, god venn, og hun hadde snakket med alle barna sine om dette.
Hun gikk bort til det sørøstre hjørnet mot to av naboene før klokka var ni. Naboen var der. Han sto og gravde i bakken og han så ikke opp da hun kom mot ham.
Mens han fortsatt sto og skrapte i bakken utbrøt han-: Hva er dette et for et tidspunkt for et møte her, da, – det er is og umulig å finne noen merker i bakken.
Hun svarte rolig , – god dag , og forklarte at det var kommunen som hadde kalt inn til møtet, og at hun og mannen hadde bestilt oppmåling for lenge siden, -i august året før.
-Hva er hensikten med dette, da? Skal dere bygge ut bakover her, eller ? Er dette bare slikt kvinnfolk-tull?
Det svarte hun ikke på. Hun bare gjentok at hun og mannen hennes hadde rekvirert oppmåling av tomta i august. Mannen hennes ville ha målt opp eiendommen før han døde….- og så tok hun en pustepause og sa rolig. Han er død nå.
Å-?, sa han. Kondolerer.
Takk, svarte hun.
Men dette stemmer ikke, sa han. – Hvem har tegnet dette ?
Hva er det som ikke stemmer?, spurte hun.
– Referansen til skylddelingsforretningen min stemmer ikke. Kartet som er tegnet stemmer ikke.
Hun fikk se på hans papir, og hun så at det ikke var riktig referanse til hennes skylddelingsforretning. Men hun var høflig og vennlig og sa at hun var enig i at referansen var feil, men at hun mente at dette vel måtte kunne være mulig å finne ut av.
Klokka nærmet seg ni, og kommunen var ikke å se. Folk fra naboeiendommene hadde også dukket opp, og et par fra eiendommen nedenfor, men som hadde festetomt.
Hun ringte kommunen, men fikk ikke svar. Naboen hadde også vært i kontakt med kommunen og han hadde mobiltelefonnummeret til oppmålingsingeniøren. Hun fikk telefonnummeret hans og ringe han på mobilen og spurte hvor det ble av han. Han var på parkeringsplassen. Så kom han og de startet møtet.
Naboen ville gjerne vite hvem det var som hadde regien her. Hun sa at det var hun og mannen hennes som hadde rekvirert oppmålingen av sin eiendom og som skulle betale for dette, og at mannen nå var død, og så ga hun ordet til kommunen for å lede forretningen.
Oppmålingsingeniøren orienterte om oppdraget og om det som var sendt ut.
Naboen var raskt på banen og sa at det var feil skisser og feil grenser.
Det oppsto raskt uenighet om hvor grensen gikk mellom de to eiendommene og om det også skulle ha vært en sti imellom. Det var overlapp i skylddelingsforretningene og naboen mente at det måtte være satt av minst 2,5 meter imellom eiendommene hvor det skulle gå en sti.
De måtte finne flere grensemerker.
De var nede ved punkt A og så, og gikk opp igjen til punkt E. Her mente kommunen at det hvite merket måtte være feil. Det måtte være nærmere hennes hytte. Hun var villig til å lete etter andre merker, og helst finne det rette merket. Hun sa også at hun håpet at det ikke skulle overlappe med naboens grense.
Naboen ble litt roligere etterhvert og beklaget han at han hadde vært så dårlig humør på morgenkvisten. Hun la ikke skjul på at hun hadde lagt merke til det, og at hun ikke skjønte hva hun hadde gjort galt som fikk en slik dårlig behandling på selveste 8. mars. Han tok selvkritikk på det og lovte da å spandere på henne et glass vin til sommeren.
Møtet ble avsluttet med at kommunen skulle lete litt mer, og oppmålingsingeniøren sa at de kom til å bli innkalt på nytt.
Noen dager etterpå hadde kommunen funnet riktig hjørnepunkt nr. E og hadde ringt henne om det. Det virket helt riktig. Hadde de blitt enige om det, kunne de blitt ferdig, tenkte hun.
Naboen hadde også funnet et hjørnepunkt på sin eiendom mellom E og F og ringt henne om det. Hun sa, -så fint. Det virket riktig ut fra hans skylddelingsforretning. Dessverre medførte dette et overlappende område i stien mellom dem på ca. 9 m2. Dersom hun godtok at det var hennes grense, måtte hun betale for enda ett hjørne a 5-6000 kr i tillegg til tilsvarende i knekken mot den andre naboen. I tillegg var det ca. 25..000 kr. for resten.
Kommunen ringte henne og ga beskjed om at de ville sende ut en skisse som ville være et forslag hvor det ble tatt hensyn til at det skulle være sti imellom. Hun sa at det var hun ikke interessert i å lage. Hun ville ha tomten målt opp på grunnlag av den skylddelingsforretningen som viste seg å være den gjeldende og ikke noe annet.
Hun ringte tilbake til kommunen samme ettermiddagen for å presisere at hun ikke hadde rekvirert noe annet enn en riktig oppmåling. Hvis det viste seg å være overlapp med en annen skylddelingsforretning, så fikk de prøve å håndtere det. Hun mente at de da i utgangspunktet burde følge de samme prinsipper som i grensen mot den andre naboen, hvis de ikke fant ut noe mer om hva som var mest riktig, mente hun. Han sa til slutt at han ville sende en skisse som illustrerte overlappet, og hun sa at det var greit.
Hun fikk skissen fra kommunen noen dager før møtet 19.5. og hun fikk også kopi av et brev til kommunen fra naboen på kvelden den 18.5. Hun fikk lest det på kvelden før og fikk videresendte det til en advokat som hun hadde forhørt seg med, som hun kjente godt til fra en annen sak hvor han hadde støttet henne.
Møtet var klokka 10.00. den 19. mai. 2017. Før møtet fikk hun tatt en prat med både Jordskifteretten og advokaten. Det medførte at hun visste hva en grensesak ville koste og hvordan saken ville forberedes, og hvordan kostnadene ville bli fordelt avhengig av om det ble rettsak eller ikke.
Advokaten hadde anbefalte henne å være pragmatisk og han ba henne ringe ham hvis hun merket at adrenalinet begynte å koke. Han fikk lest gjennom brevet fra naboen og påpekte at dette med stien ikke medførte riktighet. Han sa også at hvis det ville bli behov for advokathjelp, så ville hun kunne få dekket en del av det på forsikringen til hytta og at hvis hun meldte sak for jordskifteretten, så skulle hun ikke melde det som en tvist enda.
Hun hørte at hytta bak hadde folk som drev på med noe jobb og hun gikk dit bort for å hilse. Det var håndverkere som forberedte oppussingsarbeider. Eieren var ikke der.
Hun gikk bort til topp-punktet i sør. Det var ingen å se. Men hun hadde sett noen fra kommunen tidligere, – i halv ni-tida. De hadde markert noen borehull. Hun så også grensen til den andre naboen som noen hadde merket opp.
Klokka 10.05 kom kommunen. De hadde gått rundt eiendommen. Nyklipt oppmålingsingeniør. Han hadde med seg en ganske ung dame. Hun håndhilste på begge to. Det viste seg at hun var lederen hans, en jurist.
Så kom det ytterligere 4 personer ut fra hytta til naboen, han, og 3 som han hadde med seg. Det var to kjente, fra velforeningen, styremedlemmer. Hun kjente begge to. I tillegg var en representant for grunneieren med. Hun sa til kommunen at de vel fikk starte møtet med de som er innkalt. De startet.
Juristen orienterte om bakgrunnen for oppdraget og hva som var kommunens rolle – å måle opp dersom partene var enige. Naboen spurte om hun hadde fått brevet hans fra gårsdagen, sendt etter arbeidstid, – og har du lest det? Det hadde juristen fått, og hadde lest. Men hun var ikke ferdig med orienteringen sin og hun ble bedt om å fullføre. Hun fortsatte med å si at det er to skylddelingsforretninger fra 40- og 50-tallet som ikke viste det samme.
Naboen avbrøt igjen og noen ba igjen om at kommunens jurist måtte få fullføre. Men han ville bare presentere de andre som han hadde tatt med seg i møtet,-velforeningsstyremedlemmene og en av grunneierne. Det fikk han.
Juristen fortsatte så innledningen sin. Hun sa at med så gamle skylddelingsforretninger, så er det ikke så entydig at det er den yngste som er riktig, men når det gjelder forretningen som var grunnlaget for grensen mot naboen lengre sør, så var det mer klart at den gjelder, siden den var matrikkelført, sa hun. Hun sa også at kommunen hadde funnet hjørne E og mente det var rett.
Naboen tok ordet igjen og sa at han mente at det hjørnet E ikke var funnet, fordi det ikke var 54 m mellom 5 og 6, men 53 m. Flere av de andre, bl.a kommunen, uttrykte at 1m på 54 m ikke betyr at det borehullet var feil. Naboen fikk snakke ut om det og om stien som han mente det måtte settes av arealer til. Da han var ferdig, fikk rekvirenten ordet.
Da fortalte hun om kjøpet av eiendommen i 2005 og at de hadde gått rundt hele eiendommen med selgeren og at han pekte på alle hjørnene bortsett fra 2 og 4. Selgeren hadde sagt at det var mange som ikke visste at eiendommen var så stor. Hun sa også at de ikke hadde brydd seg om å markere hjørnene. Hun fortalte at når mannen visste at han skulle dø, hadde han bedt om at de skulle få målt opp tomta, og derfor rekvirerte de dette i august 2016. For dem var det opplagt at det skulle skje etter den gamle skylddelingsforretningen som lå til grunn for kjøpet av eiendommen. De visste ikke at grrensene her var i konflikt med grensene til naboene. Kopi av skylddelingsforretningen og skissen fra geodataseksjonen i kommunen var lagt ved saken da de hadde byggesak på hytta i 2009 og da var det ingen reaksjoner på den kartskissen som viste tomtegrensene deres.
Hun fortalte at de ble innkalt til den første oppmålingsforretningen 8.3.2017, etter at mannen var død, og at det ikke hadde vært noen hyggelig opplevelse da det ble oppdaget at det var overlapp mellom de to skylddelingsforretningene. Hun sa at hun tenkte at det ikke trengte å være noe stort problem å finne ut hva som var rett eller bli enige om en midt-deling mellom dem.
Men så sa hun at da det også var overlapp med den andre eiendommen, lengre sør, og at det der skulle være den siste skylddelingsforretningen som skulle gjelde, så tenkte hun at det ville være naturlig at samme prinsippet også ville gjelde i overlappet mot denne naboen. Utgangspunktet hennes var derfor at det var hennes skylddelingsforretning som var mest riktig å bruke i grensen mot denne naboen.
-Naboen skjøt plutselig inn, stirret på henne og utbrøt: Er du en slik prinsipprytter, du da, hva?
Hun så rolig på han og snakket rolig.
-Nei, det vil jeg ikke si at jeg er, men hvis det er et prinsipp som gjelder for den ene grensen, så vil det vel ikke være urimelig at det er det samme prinsippet som gjelder for den andre grensen, og ikke slik at det kun er jeg- ensidig, som hele veien skal gi fra meg eiendom i forhold til det den tinglyste skylddelingsforretningen min sier. Men, som jeg har sagt tidligere, så er jeg villig til å dele dette på midten i det som overlapper. Jeg har hele tiden antydet at vi sikkert kan bli enige.
Velforeningens leder tok nå ordet og sa til naboen: -Nå, nå hører vi at hun har gitt seg litt ? – nå er det din tur. Hva sier du?
Naboen sa bare: – Det er ikke dette det handler om. Det er stien.
Hun sa da at hun ikke hadde noen intensjon om å gi fra seg noen eiendom til sti. Hun minnet om at sti ikke var omtalt i noen av skylddelingsforretningene og at hun hadde bedt om at sti ikke skulle være noe tema i møtet og fortsatte: Det er fri ferdsel i henhold til allemannsretten her og det går sti over flere deler av eiendommen uten at det er et problem, bl.a ved trappa som dels går over eiendommen mot det søndre hjørnet. Dette brydde ikke naboen seg noe om å høre på. Kommunen sa at de ikke var helt sikre på om grensemerket sør for trappa var riktig. Det kommenterte hun ikke mere på.
Hun sa bare at hun jo kun ønsket å få målt opp det som foreligger av formelle beskrivelser så riktig som mulig, og utfra det man finner som er mest sannsynlig riktig, og at hun trodde at noen av de merkene som var funnet var riktig, iallfall E og F, men sannsynligvis også A og C. Og at det ikke var aktuelt å gi bort noen arealer til å sette av til en egen sti.
Grunneieren tok ordet og sa at han også mente at punkt E ikke nødvendigvis var rett, og at han kanskje eide stien. Han lurte på hvordan hun kunne være så sikker på at hun eide stien. Hun svarte at det eneste grunnlaget hun hadde, var skylddelingsforretningen fra tidligere eier og at de også hadde naboens skylddelingsforretning fra tidligere eier og at saken handler om grensen mellom henne og naboen. Og at hvis de ikke ble enige i at punkt E var funnet, så måtte de lete mer, og få mer hjelp til å måle avstander og krysspeile av en oppmåler, eller hjelp fra jordskifteretten.
Hun henvendte seg så direkte til grunneieren og sa at det var positivt at han kom, og at han var savnet på den første oppmålingsforretningen. Hun fortalte han at hun såvidt hadde nevnt for kommunen at hun kanskje kunne ha gitt fra seg litt til sti hvis hun fikk mere et annet sted, men kommunen hadde sagt at det ikke var aktuelt å gjøre noe slikt da.
Kommunen konkluderte også med at de trengte hjelp fra jordskifteretten, og de skrev protokoll på det.
Hun ringte advokaten underveis. Hun kjente på spenningen og presset og følte seg alene om dette, men også sterk og sikker. Og advokaten sa at han var enig med henne.
Senere på dagen stakk flere av de som hadde vært til stede innom hytta hennes og sa at de ikke hadde trodd at det var dette de skulle være med på. De synes det var ubehagelig, og at de ikke skjønte naboens fokus på den stien. En av dem fortale også at hun hadde blitt beskyldt for å ville stenge stien. Han hadde da ringt kommunen og spurt oppmålingsingeniøren, og hadde da fått bekreftelse fra kommunen om at det på ingen måte var saken fra henne side.
Det ble bedt om sak for jordskifteretten i slutten av mai, etter at dette var sjekket med IF skadeforsikring. Bekreftelsespapirer og innbetalingskrav fra jordskifteretten kom. Så var jordskifteretten i gang, og de sendte brev til alle de aktuelle naboene. Den 19. juli kom det så et langt brev fra en advokat som naboen hadde engasjert, -44 sider inkludert vedlegg. Han krevde avklaring av grensene mellom han og henne, at det settes av areal til sti, som hovedbølet skal ha, og at hun betalte alle hans advokatomkostninger. I det bevet sto det også han han hadde funnet et annet grensemerke enn det kommunen hadde funnet, som han mente var det rette, og det sto at alle grensene var uklare rundt hennes tomt.
I mellomtiden hadde hun lett i gamle papirer fra kjøpet av eiendommen og i kommunens arkiver. Hun hadde funnet noe. Samtidig var det viktig å finne alle grensemerkene som kunne finnes. Ellers ville det kunne være tvil om hvor grensehjørnene var i terrenget.
Det eldste dokumentet hun hadde funnet, het Grunnblad og var fra 1938. Det beskrev grensene på den opprinnelige festetomten som hytta Turidstua hadde blitt bygd på, og som senere ble solgt som Karinro. Den tomta hadde bare fire hjørner, og alle skulle være kryss i fjellet. Sidene skulle være på på 115 m, 63,5 m, 58 m og 42m. Hun hadde funnet 3 kryss i fjellet. Alle disse hadde blitt pekt på av han som solgte eiendommen til dem i 2005, da de gikk på tomtebefaring med han rundt tomta. De kryssene kunne være merker fra denne gamle beskrivelsen fra 1938, for 79 år siden.
Men det var skylddelingsforretningen av 20.8.1953 som var det juridiske dokumentet og grunnlaget for å be om matrikkelføring av eiendommen nå. Og der var eiendommen beskrevet omtrent som festetomta, men med 6 hjørner. Den lange rettstrekningen på 115 m var nå delt opp i to deler med en knekk, den første på 28 m og den andre på 93,5 m. Og i den nordlige enden var det ikke en spiss lengre, men to punkter i en kort avstand fra hverandre, bare 5,5 m skulle det være. Og alle hjørnene skulle nå være med bolt i fjellet i stedet for kryss. Hvis man tegnet inn dette, kunne det se ut som at grunnbrevet i kommunens kart fulgte en rød grensen mot grunneieren mot vest, mens skylddelingsforretningen fulgte en sort grensen.
Hun hadde funnet en bolt da hun forberedte rekvireringen av oppmålingsforretningen sammen med mannen sin, i august 2016, året før, i tillegg til de tre kryssene som hun allerede hadde blitt vist av forrige eier. Hvis denne bolten var rett, mente de at de nå hadde et godt nok grunnlag til å kunne be om oppmåling av tomta, og få hjelp av kommunen til å finne de resterende hjørnene, etter at koordinater var avklart og det var mulig å krysspeile.
Men oppmålingsforretningen som kommunen bisto med, bidro bare til litt mer avklaring. Kommunen fant borehull E, som stemte bedre enn det krysset som hun hadde funnet på østsiden bak hytta. Men naboen var altså uenig fordi han mente at det måtte ha vært satt av et par meters plass til en sti mellom tomtene.
Hun var enig med kommunens funn av nytt grensemerke E og tilbød en midtdeling av det overlappende arealet, men det gikk han ikke med på. Han var mest opptatt av stien, og han nektet for at kommunens grensefunn E var rett.
Kommunen hadde ikke kunnet annet enn å anbefale henne å gå til jordskifteretten og be om hjelp til å få avklart hvilken skyldelingsforretning som var rett. Hun hadde allerede signalisert at matrikkelforretningen til naboen mot sør, som var yngre, var gjeldende, og at hun ville bøye seg for den, men da mente hun at det ville være urimelig at den eldre skylddelingsforretningen til naboen i sør-øst også automatisk skulle være den gyldige. Det kunne ikke uten videre være motsatte prinsipper rundt eiendommen hennes slik at det alltid endte opp i hennes disfavør.
Hun måtte se etter det merket som naboen hadde funnet når hun kom på hytta. Og hun måtte lete etter flere bolter, av de som ikke var funnet. Det irriterte henne at advokaten til naboen i sørøst hadde skrevet at det var uklart og flere tvister i forbindelse med grensene rundt hennes eiendom. Det var usakelig. Det var ikke flere tvister.
Hun fant det merket som naboen i sørøst hadde funnet. Men det var nok grensen til den andre naboen, og for det var for nært den naboen til å være hennes grense. Hun hadde hatt med seg minesveiper for lettere å kunne finne jernbolter i terrenget. Hun prøvde seg litt på hvordan en virket. Den var ikke helt lett å bruke.
Lørdag ettermiddag gikk hun og vennen hennes til verks og startet med å prøve å lete fram et merke 5,5m øst for den gamle bolten som de hadde funnet. Brukte et tau. Tok vegg litt buskas og mose, men fant ingen ting. Naboen i nord for henne satt på verandaen og så at de drev på. De hadde sett et merke litt nærmere stien, mente de, men de klarte ikke å peke på hvor. Hun gikk en runde i buskaset ovenfra og ned og nedenfra og opp. Hun kikket og kikket, gravde og skrapte og prøvde med minesveiperen. Så gikk hun litt lengre øst, langs skrenten og kikket opp mot skrenten, hele veien. Så gikk hun enda litt lengre øst. Hun festet blikket oppe på kanten, og der, ved siden av en skrå furu, så hun noe brunt og rett, som sto på skakke. Der sto det en jernpåle, rusten og fæl. Bingo!, ropte hun da hun så bolten. Det var en stor lettelse. Dette var sannsynligvis hjørne D, fra skylddelingsforretningen 20.8.1953. De målte opp, og den var 10 m fra den andre. Det stemte ikke helt med avstanden til den andre bolten ved siden av, men det stemte med den skissen som geodata-seksjonen i Fredrikstad kommune hadde skissert i 2005. Der ser det ut som det er 10 m mellom pkt C og D.
Deres egne gjester hadde startet opp grillen nå, så dette fikk være dagens gevinst. Hun var veldig lettet. Men undret seg også over at det kunne være så mye som 10 m mellom boltene. Kunne det hende at dette var bolt C og ikke D? Hun sjekket en runde 5,5 m fra bolten og enda lengre østover, men fant ikke noe.
Småjentene som var på besøk orket ikke å delta på morgenbad, men hun var der nede før ni, og fikk både pratet litt med folk og badet. Sønnen og svigerdatteren som var på besøk, ville heller ikke være med på badingen. De hadde vært der nede tidligere, og de hadde tatt seg litt mat, og skulle dra hjem tidlig. De tok farvel. Småjentene fikk sove litt lengre. De spise egg og bacon. Vennen hennes ville hvile seg litt.
Hun gikk for å se etter bolt B. Først tok hun en runde ved bolt D og kikket litt mer rundt den. Måtte eliminere om det kunne være flere bolter i nærheten. Så skrittet hun de 93,5 m mot bolt B langs stien. Hun kom til stikrysset og kikket oppover i skråningen. Skulle hun starte med å klippe vekk litt buskas. Hun hadde tatt med seg både minesveiperen, spade, klippesaks, målebånd og papir. Hun holdt et par arbeidshansker også i hånda, foreløpig. Hun la fra seg det meste og skulle starte med klippesaksa. Da skled hun plutselig rundt seg selv på gummistøvlene og måtte snu seg for ikke å måtte sette seg ned. Nå sto hun med ryggen mot skrenten og så en større steinblokk foran seg. Da så hun noe på den steinblokka som hun måtte se en gang til på. Det var en brun, rusten bolt. Hun så rett på bolt B. Den var bak henne, på den andre siden av stien som fulgte skrenten. Selvfølgelig kunne dette være B. B var jo et knekkpunkt, og det var grensen som skulle følge skrenten. Det gjorde den fint med dette punkt B. Hun visste ikke om hun skulle rope Bingo igjen, eller sende melding med bilde til vennen sin. Hun tok iallfall bilde, pakket sammen tingene og gikk opp. Klokka tolv den 13. august fant hun selv bolt B.
Hun trengte å få målt opp de nye grensene for å få klarhet i hva som var rett, men kommunen var ferdig med saken og ville ikke hjelpe henne, fordi saken nå skulle til jordskifteretten. Hun hadde selv jobbet med oppmåling og visste hva som skulle til. Så kom hun på at hun hadde en tidligere kollega som jobbet med gps-målinger. Hun tok mot til seg og sendte han en epost, selv om de ikke hadde ikke sett hverandre på noen år. Men han var positiv og stilte opp. Hun dekte kostnadene ved kjøringen, og mat. Den 23.august fikk hun hjelp av ham til å måle inn de boltene som hun hadde funnet, for å kunne krysspeile selv til det som nå manglet. Det ble veldig oppklarende skisser og svstandstabeller.
Hun hadde et møte med advokaten sin den 7. september. De gikk rundt eiendommen og hun pekte og forklarte mens han studerte himmelretninger og papirer, klødde seg i hodet og pratet i diktafonen sin. Det tok sin tid, for han var grundig og spurte kontrollspørsmål underveis. Dette måtte han få helt klart for seg. Etter hele runden var han nesten fornøyd. Han vill gjerne at hun fant en bolt til i det nordøstre hjørnet som skulle være 5,5 m fra bolten hun fant 13. august og en i det søndre hjørnet som var angitt skulle være bolt. Det hun hadde funnet der, var et rødmalt kryss i fjellet, og som var naboen i sør sitt grensemerke. Hun var enig i det. Hun vill lete mer. Dette var det første grensemerket som selgeren i 2005 hadde pekt på og hadde sagt var grensen, men som ikke stemte helt med skylddelingsforretningen.
Har du ikke noen arvinger her ? Jo, få med deg ungene dine og leit mer, sa han.
-Ja, jeg skal leite mer?, svarte hun. ? Bør jeg finne dem i helga? Fristen til å svare jordskifteretten var på mandag, og det hadde jo vært fint å være litt mer sikker på grensemerkene i det brevet ?
-Nei, da, du må ikke det hvis det ikke passer, men prøv å få til en dugnad og finn mer, sa han. Så viste hun han veien tilbake til parkeringsplassen hvor kona hans skulle hente han. Det var fortsatt litt tid.
De snakket litt om fremdriften i en annen sak og hun fikk et råd, og han lurte litt på naboens hensikt og om det var flere slike.
Hun sa at hun skjønte at naboen her ble sint da han fikk presentert at han ikke eier det han trodde han eide. Det er ikke flere som jeg har noen uenighet med enn det du vet om, svarte hun.
Nå skulle advokaten lage ferdig brevet og sende det i løpet av noen dager. Hun måtte vurdere om hun fikk tatt en tur til til hytta i løpet av helga og lete mer. Det var mye som hang over henne, og hun syntes at hun måtte få ryddet i kjelleren også i løpet av helga. Det endte med at hun dro på søndag klokka halv ett, etter to netter med dårlig søvn og valgets kvaler. Hun hadde invitert en venninne med seg på søndagen og senere trukket det tilbake, for så å ombestemme seg igjen. Det endte med at hun dro alene og sto i kø forbi Tusenfryd pga veiarbeid og tok Nordbyveien forbi Nordbytunnelen og kom fram til hytta nærmere klokka halv tre.
Hun gikk først inn i hytta og kokte seg kaffe. Hun hadde studert kartene tidligere på dagen og nå visste hun eksakt hvor hun skulle lete. Hun lette først ved det søndre hjørnet. Der fant hun ikke noe etter å ha lett litt over en time. På tide å skifte beite, tenkte hun og tok med seg målebånd og utstyr til den andre enden av tomta. Hun gikk forbi en annen nabo og der var det folk i hytta. Hun så etter dem, men så ingen, bare lys og lyder fra en dør som lukket seg.
Hun gikk ned til det skrå grensemerket ved furua, som var antattt å være D, men som kanskje i stedet var C, og målte helt eksakt 5,5 m derfra i nordøstlig retning, akkurat slik det sto i skylddelingsforretningen. Hun la målebåndet ned på bakken og kikket rundt området hvor 5,5 m sto. Her hadde hun vært før og lett, og på høyre siden var det fjellskjær og ingen bolt å se. På høyre side var det gress og mose litt bortover. Hun måtte ta vekk litt mer av dette for å kunne se ordentlig på selve skjæret, og tok tak i de nærmeste gresstustene først. De lot seg lett løfte opp, var ikke festen i bakken noe særlig i det hele tatt. Røttene fulgte lett med. De var så hvite og symmetriske at hun skvatt. De var formet som et rør ca 20 cm langt og sylindrisk, helt perfekt formet etter et boret boltehull, som nå sto og gapte på skjæret der gresset nå var borte. Å faen!, ropte hun til seg selv, og en varm strøm av lettelse for gjennom kroppen. Hun måte kjenne etter og spørre seg igjen. Dette var da bra, da!. Er ikke dette lykkefølelse, eller- Juhu!
Nå hørte hun også at det åpnet seg ei dør igjen, og der kom fruen fra naboen bak. Det ble et hyggelig møte. De var begge enige om at det var fint at hun hadde funnet grensene. Naboen bak hytta viste henne noen flere av sine grenser, hjalp til med å måle dem inn og det virket helt greit. Det så heldigvis ut som de ikke hadde noen grensepunkt som overlappet med de rette linjene som hun hadde.
Hun dro hjem og hadde ikke gjort bomtur, heldigvis. Advokaten ble orientert på sms, og han ville bruke informasjon for det den var verdt til å bekrefte de grensene som var funnet, på en diplomatisk måte.
I løpet av mandag den 11. september var flere viktige ting gjort, hun hadde fått gikk et bra svar til jordskifteretten, hun hadde fått info fra naboen i sør, hun hadde stemt ved Stortingsvalget, og hun hadde fått sendt sin amerikanske gjest på veg til Trondheim med tog, for så å ta Hurtigruta til Lofoten og Tromsø. Han hadde også vært med henne til hytta den dagen hun hadde møte med advokaten. I løpet av uka bestemte hun seg. Det ble dugnad til helga. Det var meldt fint vær og hun måte også bære opp de tre kajakkene sine fra stranda og henge dem under annekset.
Den fredagen hun og vennen kom på hytta, gravde de først litt rundt punkt nummer E, for å se om det kunne være en bolt eller et boltehull til der. Det fant de ikke. Så gikk de ned til punkt A, for hun ville vise hvor de skulle lete dagen etter. Der hadde hun og den amerikanske slektningen tatt vekk litt torv. Hun gravde vekk litt mer. Der var det en svart, liten rund flekk. Hun syntes den så mistenkelig rund ut, og da hun gravde i mulda, så viste det seg å være et hull. Det var helt klart et boltehull. Oi, den var rask, sa hun, – et boltehulI! Men vi skal lete mer i morra. Det gjorde de, og etter å ha beregnet seg fram til hvor krysset skulle være ved hjelp av de oppmåling e kollegaen hennes hadde utført, gikk de til verks. De hadde tatt med seg både målebånd, klippesaks og spader. Hun gikk hardt til verks, og de dro opp ei stor torv. Mens de drev på, kom noen andre naboer forbi. De ønsket lykke til. Ikke lenge etter løftet hun opp resten av torva, og der var det et grensemerke med både maling og kryss i fjellet. Hun hadde funnet et viktig merke. Dette kunne bidra til mange oppklaringer.
Igjen fikk hun hjelp fra kollegaen sin til å komme og måle opp resten av merkene som hun hadde funnet med GPS og de satt sammen i glassverandaen og han lagde en ny rapport på det. De fikk alt til å stemme nå. Hun sendte dette materialet med kart og avstander mellom grensene som grunnlag til advokaten sin, som uendret la det ved i saken til jordskifteretten.
Den 30. november var det møte med jordskifteretten, og hun hadde forberedt kart med alle grenser riktig innmålt og påtegnet på kartet som hun delte ut til alle de 12 naboene som møtte opp. Hele formiddagen gikk med til å gå rundt eiendommen og peke på alle grensemerkene som hun hadde funnet.
Hun hadde kommet til hytta kvelden før og varmet den opp. Det var surt og kaldt å stå og gå ute i terrenget en hel dag.
Jordskiftedommeren hadde fin regi.
Etter en stund fikk hun lov til å dele ut kart som viste de aktuelle grensene ut fra de boltene som hun hadde funnet og som hun selv hadde fått målt opp og tegnet inn. Kartene hennes viste skisse på 4 aktuelle løsninger.
Dd gikk rundt hele eiendommen med start i A og alle var enig i det jordskiftedommeren la fram.
Folkene fra jorddkifteretten ble bedt inn i hytta for å spise matpakkene sine og få kaffe.
Etter lunsj tok jordskifte dommeren for seg de siste to grensene der det var overlapp og uenighet om hvordan det skulle løses. Hun hadde fokus på hva som var det viktigste for hver av dem.
De kom i mål med meklingen etter en times tid.
Advokaten hennes hadde anbefalt henne å gå for en midtdeling, men hun ville heller gi et tilbud som naboen ikke kunne si nei til, og hun hadde ikke lyst til å lage noen rettsak av dette. Hun aksepterte derfor naboens skylddelingsbrev som det mest formelt riktige akkurat ved stien, og hun ga dermed fra seg 9 m2 i forhold til sin egen skylddelingsforretning, men hun aksepterte ikke å gi fra seg noe areal til å måle opp en egen sti.
De skrev under på enigheten og forlot hverandre som gode naboer etter at alle hadde varmet seg i hennes glassveranda og fått kaffe og kaker.
Prisen for å få målt opp denne tomta kom på ca 40.000 kr. inkl. 10.000 kr til jordskifterettens. Kommunen frafalt sitt krav på 14.000 kr fordi de ikke hadde funnet mer enn punkt E og fordi hun hadde funnet alle merkene selv. Hvis det ikke hadde vært noen konflikt mellom punkt E-F og F-A og stien, hadde prisen blitt ca. 25.000 kr. Hvis hun hadde gått med på naboens krav og fått flere knekkpunkter, og egen oppmåling av stien, hadde prisen blitt nærmere 35.000 kr. Forsikringsselskapet hennes dekket ca. 75 % av et ganske stort advokathonorar.
Det er vanskelig å si om denne saken kunne ha vært unngått, eller burde ha vært unngått. Uansett så hadde det ikke vært noe trivelig å bli belært av naboen om ting som man helt klart var uenig i. Oppklaringen var nyttig og lærerik og hadde sin pris, og som enke har jeg stått i stormen og klart meg bra.
Et halvt år senere er eiendommen tinglyst, og det er ikke noe problem å være naboer og hilse vennlig på naboen.
Det ordner seg for snille jinter.
“jordskifteretten #tomteoppmåling #grensetvist
