Nedtellingen har vart noen måneder, uker og dager. Dette er den store reisen. Alt er pakket og klart. Jeg gleder meg.
Jeg betaler ekstra for enerom, men jeg reiser sammen med flere som jeg kjenner, både som har invitert meg med, og som jeg har invitert. Vi er en gruppe på 10 stk. som skal på Safari i Kenya med denne arrangøren.
Jeg har vært på bedriftsbesøk ved Yaras produksjon av kunstgjødsel på Hærøya. De har 550 ansatte ved dette anlegget.
Det er imponerende hvor mye som produseres av dette livsviktige materialet og som skipes ut herfra med store tankskip til hele verden hver uke.
Det er mange som er avhengig av denne kunstgjødselen for å kunne produsere mat.
Jeg håper virkelig at de klarer seg gjennom strømpriskrisa.
Dette er ikke hvilken som helst kopp. Dette er den første de produserte ved Porsgrunns porselensfabrikk i 1887.
Det er virkelig noe ved å produsere eget porselen. Og som er så fint!
Det hvite Bogstadmønsteret fra Porsgrunn er rent og mykt og feminint. Her er den støpte kaffekanna: – lekker, stolt og funksjonell.
De dreide tallerknene er dreid oppå den forma som gir de fine bølgene. Dette serviset har et design som pakker inn maten uten å stjele for mye oppmerksomhet.
Designere har skapt noe som folk vil ha.
Her sitter flinke håndmalere og påfører stråmønsteret før det brennes på 1400 grader. Det gjør at dette serviset og mønsteret tåler oppvaskmaskin, gang etter gang.
Etter å ha vært på besøk på den fine fabrikken deres i Porsgrunn er jeg bare enda mer stolt av å kunne dekke bordet mitt med Porsgrunn porselen. Det hever gleden ved middagsbordet å vite litt mer om denne produksjonen og dens historie.
Dette ga meg en ny dimensjon. Å kunne være med en gruppe på besøk og få et lite innblikk inn i denne skapende verdenen har vært et stort løft. Jeg kan anbefale en tur hit. Jeg håper virkelig at denne bedriften klarer seg gjennom strømpriskrisen.
Det er sjelden jeg er ute på byen for å spise, selv om noen vil si at jeg gjør det hver dag i kantina på jobben. Der serveres det også rekesmørbrød, men til lunsj spiser jeg som regel suppe.
Hjemme er det lite rekesmørbrød, iallfall når jeg er alene. Vi er vi flere som deler kjøkkenet, men jeg lager bare mat til meg selv. Det er nesten bare til lørdagskvelder og søndagsmiddager jeg kokkelerer hjemme, og en og annen ukedag eller uke hvis jeg har besøk. Da kan jeg til gjengjeld få servert lekre middager når jeg kommer hjem. Ellers på ukedagene er det ganske enkel matlaging for min del.
Jeg nyter det ekstra når jeg får en gourmetopplevelse. En jeg har opplevd, var da jeg var på styreseminar med Tekna i Porsgrunn. En av lunsjene ble tilbragt på Elvespeilet Mat og Vinbar. Her hadde kokken gjort seg flid og det ble servert de lekreste retter, slik som dette høye rekesmørbrødet.
Det er luksus å få servert noe sånt. Det er luksus å kunne sette seg ned i fred og ro og kunne kikke på en meny og velge akkurat hva man vil ha. Jeg var tørst og valgte Aas Uten som drikke. Noe så enkelt, elegant og eksotisk. Øl brygget i Drammen, reker fanget i Skagerak og håndplukket og pent dandert på en litt grov loff på en seng av finskåret salat, med majones, tomat, sitron og avokado.
Det var en ren nytelse å sitte der i en god stol, skjære seg bit for bit gjennom materien av herligheter, tygge rolig, følge med på og delta i den muntre praten og bare nyte stunden av service og leveranse i toppklasse sammen med hyggelige mennesker.
Det er kort vei for meg å gå ned på brygga. Her kan jeg sitte og se ut over sjøen og drømme meg bort, omtrent som denne dama i bronsje.
Her har jeg møtt menn jeg har datet og menn jeg har drømt om. Her har jeg hvilt meg eller gått en tur. Her tar jeg gjerne en matbit med venninnene mine eller barna mine.
Her satt jeg sammen med en av dem da dette nye cruiseskipet Norwegian Prima dro fra kai. Folk haster forbi på brygga. Men vi hadde hastverk. Vi trengte ikke å være noe annet sted. Vi begynte å drømme om å være om bord på det skipet. Vi googlet at det hadde både vannsklie og gocartbane. Jeg så det for meg. Jeg har vært på noen cruise til Kiel. Det er mye god mat og fine fasiliteter på slike turer.
Der satt jeg altså, på den fineste brygga i den fineste byen i det fineste været med den fineste maten, sammen med et av de fineste menneskene jeg vet om og vi satt og drømte oss bort.
Hva gjør man når man koser seg sammen? Drømmer om noe mer? Det er jo mye positivitet i å drømme åpent. Det er en måte å bli bedre kjent med hverandre på. Vi drømmer vel om reiser og steder fordi vi ønsker å oppleve nye ting, eller fordi vi ønsker å gjøre ting sammen med noen.
Jeg trenger egentlig ikke reise noen steder for å være sammen med de jeg vil være sammen med. Jeg kan gå for å treffe dem, de kan komme til meg, eller vi kan møtes et fint sted. Så når jeg går ned på brygga og sitter der og ser ut over sjøen og er sammen med noen, så er det en del av en drøm som går i oppfyllelse.
En vakker dag vil jeg kanskje sitte her med en som legger armene rundt meg og spør:
– åssen går det, Liv. Får jeg ta rundt deg?
-Ja.
Og så lener jeg meg mot ham og kroppen slapper av.
– Går det bra? – Koser du deg nå?
Og jeg svarer:
– Ja, det er dette jeg har drømt om.
Det var også veldig fint å treffe gamle lærere og høre de fortelle hvor fint det var å være lærer på denne skolen.
Min klasse hadde iallfall en lærer som så oss. Han møtte oss med et muntert smil hver dag og han ville oss vel. Han ga oss læringsevne, kunnskap og delte sin entusiasme. Denne læreren til klassa mi sendte oss en hyggelig hilsen etter festen. Jeg lever lenge på den, for jeg føler meg litt ubeskjedent truffet av noen av disse fine ordene. Det er ikke for å skryte.
Men jeg ønsker alle barn og unge tilsvarende vennskap, inspirasjon, gleder og godt læringsmiljø i forbindelse med skolen, selv om man ikke trenger å være så ambisiøs. Det var iallfall aldri et tema hos oss. Det er det hyggelige gjensynet, menneskene, og det å møte igjen folk som liker deg slik som du alltid har vært, som er den aller største gleden. Jeg unner alle slike gode klasser, lærere, skoler og slike gode gjensynsfester.
Her er utdrag fra det som læreren skrev til oss etter festen:
«Jeg er en person som er fascinert av naturen og alle de opplevelsene en kan få der. Noen opplevelser kan av og til være like store…. og likevel oppleves innendørs. Som i går kveld.
I min tid som lærer har jeg opplevd å være så heldig å få være klassestyrer for mange flotte klasser. Det gjelder både på faglig, sosialt og på menneskelig plan. Her føler jeg meg ekstremt heldig.
Det er kanskje noe på kanten å skulle rangere disse klassene, men i ettertid, ser jeg at en klasse har festet seg ekstra godt i mitt minne.
Nemlig 9d som avsluttet ungdomsskolen i 1977.
Faglig sett lå denne klassen langt over snittet.
Kan huske en faktisk fortvilet sensor da jeg fikk opp en gruppe til eksamen i muntlig naturfag.
Da hele gruppa var ferdig med sin eksaminering… hadde sensor satt to S, en G og resten M. Dette hadde han ikke vært bort i tidligere sa han. Det resultatet han hadde på blokka si…måtte være et anfall av snillisme konkluderte han med…. og ville gå gjennom sine notater på nytt…. i diskusjon med meg. Mot min vilje endte det på en S og en G. Resten M
At dette i tillegg var en klasse som fungerte sosialt utrolig godt, med omtanke for hverandre, var en tilleggsbonus selvsagt.
Det som toppet det hele, var at mange av disse elevene var svært dyktige i idrett også. Jentene hadde bl.a. et håndballag som feide alle andre lag av banen resultatmessig…. også i hedmarkmesterskapet for ungdomsskoler. Noen av disse ble også støttespillere på damelag som da spilte i øverste divisjon i Norge.
De fem parallellklassene som avsluttet ungdomsskolen her 1977 hadde 45 års-jubileum i går kveld.
Takk for invitasjonen. Det ble for meg en utrolig hyggelig opplevelse. Her ble det servert mye god mat… mange og gode historier. Å få en prat med mange av dere satte jeg umåtelig stor pris på. Det varmet et gammelt lærer-hjerte.
Takk også til mine kollegaer som deltok. Virkelig hyggelig å få en prat med gode gamle kolleger.
Det var til i går ca 20 år siden jeg var på et dansegulv. I går svingte jeg meg igjen på gulvet til herlig nostalgisk musikk…. opp til flere ganger…… med utrolig dyktige dansepartnere. Dere fikk meg til å føle meg 20 år yngre. Tusen takk!!
Takk for en herlig kveld med dere alle sammen.»
Når jeg snakker med andre enker, hører jeg av og til om en skuffelse, selvbebreidelse, ensomhet og usikkerhet som jeg ikke selv kjenner meg igjen i. Slike utfordringer kan jeg nok ikke være så støttende i forhold til. Jeg har jo lite erfaring med det.
Det jeg tenker om skuffelser, er at alle skuffelser handler om for store forventninger. Det skjønner jeg at man kan ha. Selv har jeg etterhvert dempet mine forventninger til folk ganske mye. Også til noen nære. Det gjør meg mindre sårbar. Fallhøyden blir ikke så stor da. Jeg håper det ikke gjør meg ufølsom. Noen kaller det reflektert. Jeg vet at det av og til kan høres ut som jeg snakker om noen andre enn meg selv, når jeg snakker om livet mitt og om mine innerste, dype erfaringer og tanker. Det er rolige erkjennelser og jeg er ikke veldig spørrende. Jeg ber om lite hjelp til å tenke.
Hvis folk er skuffet over meg, vet jeg ikke noe om det. Jeg klarer ikke å forestille meg det og tenker aldri på det. Hvorfor skulle jeg lure på det? Jeg er bra nok som jeg er og gjør så godt jeg kan. Det er godt nok. Dersom noen er skuffet over meg som pårørende og enke er det nok fordi de ikke vet noen ting om det å være pårørende og enke. Den erfaringen er de kanskje fattige på. Jeg er rik.
Jeg har heller ikke noe som jeg trenger å bebreide meg selv for, eller noen andre trenger å bebreide meg for. Hvordan skulle de i såfall kunne ha forutsetninger til å dømme meg. De vet jo ingen ting. Jeg håper det ikke gjør meg arrogant at jeg mener det.
Jeg føler meg ikke ensom, selv når jeg er alene. Jeg jobber mye, leser mye og skriver mye, og ser på tv og pusler med mange ting i hus og hage og hytte og drar på korte og lange turer. Jeg er styremedlem i 3 styrer, er med i flere nettgruppen og leder en forening for AirBnb-verter. Dessuten har jeg huset fullt av folk og mange søsken, kollegaer, gode naboer og flere gode venner som bryr seg. Ikke alle har det. Der er jeg nok heldigere stelt enn mange.
Jeg er nok også heldigere enn mange fordi jeg ikke er mørkredd. Jeg bor ikke helt alene og sovner ikke på stua i stedet for å gå på soverommet alene fordi det er mørkt og trist. Jeg gjorde det en tid rett etter begravelsen. For meg åpnet imidlertid verden seg på nytt da jeg fikk meg en ny kjæreste. Da hadde jeg en å gå på soverommet sammen med. Men jeg liker meg også godt på soverommet mitt alene. Det hjelper å ha en fantastisk god seng, godt sengetøy, gode dyner og frisk luft. Å ha noen å prate med er nok allikevel det viktigste. Men noen er dessverre «forståsegpåere». De trenger vi ikke. De vet jo heller ingenting. Jeg er selvstendig og klarer meg selv. Jeg håper det ikke gjør meg uinteressert i andre mennesker. Jeg trives med selskap.
Usikker kan jeg heller ikke si at jeg er. Jeg håndterer det meste, og føler meg trygg der jeg er, både til fjells, til sjøs, på veiene og i møter med folk. Jeg klarer ikke å forestille meg noe annet.
Jeg har opplevd det aller verste som kan skje med et menneske- å miste det kjæreste jeg har. Jeg visste det i 3,5 år og jeg gjorde det beste jeg kunne utav den tiden vi hadde igjen. Nå er det 9,5 år siden jeg fikk vite hans skjebne. Jeg har god samvittighet og den gjør meg sterk. Jeg har aldri sviktet og jeg har aldri følt meg sviktet. Når jeg vet at jeg har opplevd det verste, og tålt det, vet jeg at jeg kan takle det meste.
Det har vært gode relasjoner også i årene som enke. De gangene jeg har vært forelsket, har det alltid vært snakk om ny stor kjærlighet, en jeg vil ha. Det er virkelig mye gode følelser knyttet til å oppnå kontakt med noen som jeg virkelig har hatt lyst på, – drømmemannen. Fallhøyden kan bli stor da. Jeg har kjent på det. Det er vanskelig å redusere fallhøyden for å gjøre seg mindre sårbar. Jeg har også prøvd det, men spenningen er jo det viktigste og enten er den der eller ikke. Livet videre går nok også bra, tenker jeg, med alt det gode jeg har, fallhøyden og den spenningen jeg har.
Vi møter folk i alle sammenhenger og det er ikke alt som handler om de nære relasjoner. Skuffelser, bebreidelser, ensomhet og usikkerhet kan skje også med andre relasjoner. Det kan være uenigheter og misforståelser. Får jeg «en på fleisen», er nok det verste å føle seg misforstått, når man bare har gode hensikter. Heldigvis skjer det ikke særlig ofte, og heldigvis tar jeg meg raskt inn igjen. Den robustheten og samvittigheten jeg har i meg er med på å holde meg oppe når det trengs. Jeg lar iallfall ikke andre definere hva jeg skal være med på og ikke. Jeg lever, bidrar der jeg kan, leverer og nyter livet.
