I sitt foredrag om skam forteller Brene’ Brown om dagen derpå og om skam, sårbarhet og hvor viktig det er å bare ha noen som lytter og til å dele tanker med. Det er vi jentene stort sett litt flinkere til enn menn.
Jeg er så utrolig heldig å ha noen å dele tanker med. Noen ganger kan det være på kafe’. Det kan også være en tur i skogen, eller en storbyferie eller hyttetur. Det kan også kombineres med noe som også er ekstra hyggelig eller festlig, for eksempel å reise på konsert sammen med noen man liker.
En sanger som uttrykker lidenskap, savn, sorg og kjærlighet er Tom Jones. Han er enkemann og uttrykker mye som det er lett å kjenne seg igjen i for oss som har mistet den store kjærligheten.
Å kombinere konsertbesøk med tur med venner ble en utrolig fin opplevelse for meg i juli 2022.
Jeg var så heldig å få klappskøyter til min 60-årsdag! Ungdommen hadde tydeligvis trua på meg. Kanskje det var grunn til det, siden jeg hadde skrytt så fælt av mora mi, som var Tromsømester på skøyter tidlig på 50-tallet og sanitetsforeningens skøytetrener for barna på Flisa på 60- tallet.
Men jeg visste jo at det ville være en veldig krevende øvelse for meg. Jeg hadde prøvd lengdeløpsskøyter som barn og mestret det ikke særlig godt. Det medførte minst en hjernerystelse, hvor jeg ble trillet hjem i trillebår av de andre ungene. Kunstløp var lettere. Der ble det noen piruetter etterhvert. Jeg kjøpte et par brukte bandyskøyter som jeg brukte noen ganger da ungene var små, men altfor lite og jeg kan ikke si jeg har draget på det.
Nå er det slik at jeg født med et snev av cerebral parese, noe som gjør at jeg har strammere muskler i hele kroppens høyre side og har en svak ankel og høyrefot med slappe sideveis muskler. Det er rett og slett ikke krefter til å styre den foten.
Selvfølgelig hemmer det meg. Jeg merket det veldig godt da jeg drev med svømming i 12-årsalderen. Det var helt umulig å ta like sterke fraspark på begge sider da jeg svømte bryst. Det gikk skeivt. Men krawl fikk jeg til med beina hengende bak, og med sterke armer og dukkvending ble det noen pokaler i kretsmesterskapet. Senere, da jeg kastet håndball i 1. divisjon måtte den ene skoen bygges opp en cm. Ellers har det ikke hemmet meg så mye, bortsett fra å ha dårlig balanse på ett bein, for eksempel på ski. Det medførte en stygg hofteskade en gang, men bare e’n, heldigvis.
Men nå er det skøyter som er greia. Selvfølgelig kunne jeg ha trent mer. Med tre bandyunger burde jeg ha vært mye mer på isen for å mestre dette bedre, – mer enn å stå på sidelinjen og skravle med andre mødre og rope heia.
Nå har jeg iallfall fått egne klappskøyter og har begynt å øve meg på nytt. 100 dype knebøy om dagen hjelper litt.
Jeg håper det raskt blir is på banen, så jeg kan øve meg mer, og etter hvert gå på skøyter med barnebarna mine.
Jeg har noe å strekke meg etter, – min mor. Hun var huksittende med lange, brede skjær. Det var rett og slett imponerende. Når jeg tenker tilbake, var hun utrolig sprek og sexy mormor på 70 år da hu gikk på skøyter, med smidige, vakre bevegelser. Litt av et forbilde. Jeg kommer aldri i nærheten av hennes utstråling på isen, men mormor på skøyter er tingen akkurat nå. Målet nå er å kunne gå på skøyter med barnebarna mine uten at det er farlig for noen. Bare moro.
Jeg har sett mange fine soloppganger der jeg holder til. Og jeg inspireres både av varme sommermorgener med fuglekvitter inn gjennom de åpne vinduene og av vintersolverv, da det snur og blir lysere og lengre dager. Da er det grunn til optimisme og å hylle solen.
Men for å få en soloppgang, må det til en solnedgang. Det er ofte da vi sitter stille og nyter den.
Og har man vært ute en vinternatt før, og har kjent på en virkelig solnedgang, så er det lettere å sette ord på det. Kanskje noen kjenner seg igjen i de ordene jeg har skrevet om det. Det er også fylt av ekte varme og optimisme. Og tanker om å nyte livet mens man har det. Jeg vet det, for jeg kjente veldig godt den personen som dette handler om.
Islending og komponist Bragi Valdemar Skulason har en fin melodi som passer til dette diktet.
Dette diktet er med i boken Årets dikt 2022, som kommer ut i november.
Solnedgang
…
Takk til solen slik den titter ned på meg.
Takk for smilene som jeg har fått av deg,
fylt med varme i ditt blikk
i alle dagene som gikk.
Natten blir ikke så veldig lang og kald
når vi sitter sammen her i solnedfall
og vi deler drømmene
på dette fine sted i fred.
Her er havet, her er landet,
her er livet som jeg elsker.
Her er sjøen, her er vannet,
her er stedet hvor jeg strandet.
Her er vinden og dens krefter.
La meg ri på havets bølger,
på de tusen hvite hester
med den motstand som jeg mestrer.
…
Når vi nyter øyeblikket med et smil
får vi krefter til å kjempe uten tvil
hver gang sol går ned som om det er det siste
og jeg roper: jeg har ingen her å miste!
Men det underbare, det er her i dag
slik det fanger stunden fra vårt indre jag
og tørker tårer fra mitt kinn
med sol og vann og vind.
Helt fra fjellet høyt der oppe,
langt til havet vil den renne,
vannets lille, våte dråpe
– gir oss livet, gir oss håpet.
Og når solens stråler varmer,
vekkes liv i våre hjerter.
Det er ingen ting jeg savner.
Jeg er trygg i dine armer.
Som enke har jeg god tid til å lese og å tenke. Jeg har stor sans for den greske filosofen Platon og hans tanker om sjelen, ide’er og bevissthetsnivåer. Det er interessant å kjenne igjen slike teorier i praksis.
Jeg har også god tid til å gå på tur i naturen. På mine turer og gjennom mine turopplevelser kan jeg filosofere over de Platonske teorier og hvordan de virker i mitt liv.
Platon sier bla. at vi har tre grunnleggende sjelsfunksjoner og at de alle har sin misjon i et godt menneskeliv. Det er apetitt/lyst, moral/skam, og fornuft. Alle ønsker vi oss et godt menneskeliv. Av de tre sjelsfunksjonene er det moral/skam som gir oss mest hodebry. Den er imidlertid viktig og må ikke dysses ned, underslås eller fortrenges. Hvis vi gjør det, fortrenger vi visstnok automatisk også noe annet, som også er viktig for oss.
Det er spenninger mellom våre sjelsfunksjoner og alle tre kan gjelde i enhver situasjon. Jeg kan for eksempel oppleve dem når jeg går lange turer i skogen uten å spise og drikke. Det er noe jeg kan finne på å gjøre når jeg har sett for meg at jeg skal gå innom ei markastue og få servering av nystekte kanelboller og kaffe. Men det er dumt å ha for store lyster og forventninger når det viser seg at markastuene er stengt i fellesferien. Alle skuffelser skyldes for øvrig for store forventninger. Men lyst, drømmer og forventninger om noe godt er en viktig sjelsfunksjon og driver i vårt liv. Det er jo når vi oppnår noe som vi har lyst på, at vi opplever lykke. Og det er jo et mål. Det er en av de tingene som gjør livet verdt å leve.
På den siste turen min begynte appetitten å virke lenge før jeg kom fram til noen markastue. Heldigvis hadde jeg vært fornuftig og lagt 4 bananer i sekken, og 2 lakriskarameller og solbærsaft i rumpetaska. Det kunne være fristende å forsyne seg tidlig på turen, men både sjelsfunksjonene moral og fornuft tilsa at jeg iallfall ikke skulle forsyne meg med alt på første stopp, eller bryte meg inn i ei markastue. Fornuften tilsa også at jeg burde drikke litt underveis. Det gjorde selvfølgelig susen å vente med å ta bananene helt til vi var vel framme ved en benk på Skjennungstua, og lakrisdesserten ved en benk ved Skjennungen. Sjelsfunksjonen fornuften seiret, slik den skal. Det ble en lang og god pause med to bananer og hjemturen deretter gikk lett.
Det gjør susen å kunne bruke slike pauser til å filosofere med noen om åpenhet og å dele ærlige tanker, erfaringer og refleksjoner om livet og om hvordan alle de tre sjelsfunksjonene virker på oss i praksis. Ikke minst er det gjennom slike samtaler man kan få noen gode tilbakemeldinger.
Studier viser at de som oppnår mest ekte kjærlighet, er de som lever med åpenhet rundt sin sårbarhet. Jeg fikk et tips om det temaet på den turen. I dette foredraget forklarer Brene Brown hvordan man kan leve ut sine kreative evner, glede, takknemlighet og kjærlighet ved å være i balanse med seg selv. Det gjelder å ikke dysse ned sårbarhet, skam, sorg, bekymring, men få fram kraften i det gjennom åpenhet og å tørre å være sårbar. Det gjelder å ha kjærlighet til og tro på seg selv og andre, og vite at vi alle er gode nok akkurat slik som vi er.
Når det gjelder bevissthetsnivåer, har Platon definert 4 stk. De er omtrent slik:
1 – å observere noe todimensjonalt eller som en projisering eller skygge. Hver gang vi ser på et bilde eller gjennom en film eller et spill, har noen andre hatt regien på hva som kommer inn i våre hoder. Vi blir styrt.
2 – å oppleve noe virkelig, og forstå hvordan det er skapt og hvordan det virker.
3 – å utvikle noe selv, konstruere det eller skape nye regler ut fra etablerte ide’er, teorier og læresetninger.
4 – å komme med ide’en til noe helt nytt og annerledes selv, etablere fysiske lover og komme med nye, vitenskaplige forklaringer til fenomener som vi ikke har forstått tidligere.
Det er få her i verden som har vært på det høyeste bevissthetsnivået hvor man har kommet med en helt ny ide’. Da snakker vi store forskere som Einstein. Det er også en utrolig evne å kunne skape noe helt nytt, ut fra de ide’ene som finnes, og ikke bare å få servert de løsningene som andre har tenkt ut og bestemt at vi skal oppleve. For oss er det imidlertid viktig å forstå de nye løsningene vi får, og lære oss å bruke dem. Mest passive er vi når vi ikke gjør annet enn bare å observere bilder, skygger og projiseringer av virkeligheten. Dessverre har jeg inntrykk av at det bare blir mer og mer av det. Det blir også mer og mer av at vi bruker ting uten å forstå hvordan de virker. Jeg tror det er viktig å snu den trenden.
For å strekke seg mot et høyere bevissthetsnivå, må man være åpen og stimulere for sine egne, kreative tanker. Det får man altså ifølge Bene Brown bare til, ved å være i balanse med seg selv, og å tørre å være sårbar.
Noe av det enkleste vi kan gjøre for å strekke oss mot et høyere bevissthetsnivå, er å være nysjerrige og oppleve helt nye ting, for eksempel å gå på tur i naturen. Da er vi i et bevissthetsnivå hvor vi kan oppleve noe unikt. Ide’en natur finnes, men det er ingen mennesker som har skapt det vi opplever på forhånd, enten det er bildene vi ser på netthinna, prosessen vi går igjennom eller turen i seg selv. Turen skaper vi helt selv.
Min tur med bananer, saft, lakris og en god samtalepartner ble en tur som løftet mitt bevissthetsnivå. Men jeg driver fortsatt og roter på bevissthetsnivå 2, og jobber videre med balansen mellom de tre sjelsfunksjonene.
Det er vel ikke noe som er bedre for aktive krabater enn å ha kort vei til bakken, slik denne «Trysilkongen» har det?
Tenk så fint det hadde vært for alle skiglade unger i Oslo også å bare kunne ta skia på ryggen, gå til T-banen, sitte på et behagelig, polstret sete under en time før man rett og slett, «gå-ta-banen», sklir rett ut i vinterparken ved Tryvannstårnet.
Det å kunne ta med seg barnebarn ut på tur for en enke hadde også vært enklere da.
Banen går i dag kun til Frognerseteren, men det er tilrettelagt for å forlenge sporet helt til Tryvannstårnet, da det allerede ligger et fundament der som det kan legges skinner på.
Som folkevalgt politiker for Venstre i Vinderen bydel på 90-tallet og senere Vestre Aker, jobbet vi sammen med flere andre partier for å få til dette. Men det lyktes ikke den gangen.
Nå er det aktualisert på nytt. Oslo kommune skal selge Tryvannstårnet. I mellomtiden har Oslo Vinterpark vokst og parkeringsplassen har vært flittig bruk, bla i forbindelse med russens vårslipp. Tenk om russen kunne ta T-banen hjem etter fyllefesten der oppe i stedet for å ved soloppgang traske alene hjem langs veien i den kalde vårlufta.
Tenk om all den biltransporten opp forbi Slemdal, Gressbanen, Holmenkollen, og Øversetertjern kunne utfordres på noe så enkelt som en forlenget T-banelinje herfra?
Det hadde vært noe for Tigerstaden med alle sine tigerunger, og også turister fra Jernbanetorget.
I februar 2018 åpnet jeg huset for gjester fra hele verden som kunne leie et rom. Jeg hadde brukt et års tid på å rydde barnerommene etter at ungene hadde flyttet ut og jeg hadde ryddet bort alle klær og ting etter mannen min.
Det begynte i det små og jeg hadde en og annen gjest. Noen var korte besøk. Andre var mer enn en mnd.
Det viste seg å være enklere enn jeg trodde og mye hyggeligere enn jeg trodde. Jeg hadde skrevet klare retningslinjer om hva som var til leie, hva som var felles og hva som var privat. Det har aldri vært et problem. Etter å ha leid ut ett rom i perioder i ett år, gjorde jeg klar to rom til. Jeg prøvde også å leie ut hytta, men det medførte for mye reising.
Utleien i huset mitt kom godt igang i 2019 og både våren og høsten var fine perioder med gjester nå og da.
Etterhvert ble jeg spurt om å være AirBnb sin kontaktperson for AirBnb- verter i Oslo. Jeg bygde opp en Facebook-side og koordinerte møter med AirBnb som alle verter kunne delta på. Vi fikk mye relevant informasjon fra AirBnb om hvordan vi kunne være gode verter. Jeg informerte om de norske skattereglene og vi tok ansvar for å skape gode holdninger blant verter.
I hele 2020 var det imidlertid fullstendig stillstand pga korona og det kom ikke igang igjen før i august 2021.
I løpet av ca. 5 år har jeg nå tilsammen leid ut rom til 87 ulike gjester fra hele verden, fra et døgn til 3 mnd. Det har vært studenter, arbeidere, turister, folk som pusser opp hjemme, folk som flytter hjemmefra og pensjonister på tur. De fleste har gitt meg 5- stjerners review.
Jeg har aldri angret på noen gjester, selv om det har vært et par stykker med litt mer krevende utfordringer enn jeg hadde ønsket meg, men det hører også med og gjør det hele litt mer spennende. Vi er jo folk.
Som enke har dette gitt livet mitt et nytt og meningsfullt innhold. Jeg møter folk. Jeg får gode tilbakemeldinger. Jeg får ekstra inntekter. Dette er en hobby og sidegesjeft som både er nyttig og hyggelig og som ikke tar altfor mye tid.
Tirsdag kveld i nitida sto jeg parkert i nærheten av St. Olavs plass i ca. 10 minutter. I løpet av den tida skjedde det noe dramatisk. Sjåføren skulle bare inn og hente sakene sine før vi skulle dra på hyttetur. Jeg ventet i passasjersetet.
Mens jeg satt der, helt avslappet, tok jeg av meg sikkerhetsbeltet og den høyre skoen. Jeg måtte gi litt luft til to klemte tær som jeg har en irriterende vorte mellom. Jeg hadde visst hatt på litt for mye etsende, sviende vortesalve på den vorta, og skoene var litt for stramme. Så tok jeg fram mobilen og sjekket at jeg var ajour med meldinger.
Etter ca. 5 minutter med tåmassasje og mobilsjekk hørte jeg en stemme. Det var en mørk, ganske liten fyr i rød jakke langt nede i gata som gikk der og pratet med seg selv. Han kom gående oppover mot bilen bakfra og det så også ut som han sjanglet.
– Mon tro om han stopper og prater med meg når han ser at jeg sitter her i bilen, tenkte jeg.
Så ble det helt stille. Jeg kikket forsiktig i det høyre sidespeilet, det som er reparert med gaffatape av en god venn etter at jeg rygget litt for fort inn i garasjen. Nå så jeg ikke den fyren lengre heller. Jeg satt helt stille, på vakt som et dyr i skogen.
Så hørte jeg plutselig en annen lyd. Det suste. Så ble det stille igjen. Der suste det en gang til, sterkere. Jeg løftet hodet forsiktig litt opp og kikket ned mot speilet, så jeg kunne se mere nedover. Da så jeg ham. Han satt på huk ved siden av bilen, ved høyre bakhjul, Han var åpenbart i ferd med å slippe ut lufta fra dekket mitt!
Spontant rev jeg opp døra og ropte så høyt jeg kunne:
-Sorry, what are you doing!
Jeg oppnådde ikke øyekontakt, men jeg opplevde ham som en svart skygge som tumlet bakover og som hadde sitt svare strev med å komme seg på beina, veivende med armene og gispende etter luft.
Jeg var på offensiven. Plutselig var jeg i ferd med å kaste meg ut av bilen. Hoppende rygget han bakover og skulle til å løpe videre i fartsretningen.
Men der slo jeg døra helt opp, og traff ham rett i skrittet med døras øvre, spisse hjørne. Han hoppet til side og tok seg for på sine edlere deler med henda, utbrøt et slags wræl og fortsatte baklengs tre- fire hopp til, før han klarte å snu seg helt rundt, løpe av gårde og runde hjørnet ned mot St. Olavs plass.
Jeg spratt ut av bilen og sto plutselig på gata og kikket på dekket. Ventilbeskytteren var borte. Jeg så den ikke på bakken noe sted heller og løp rundt hjørnet for å se etter ham. Han var halvt gående og halvt hoppende forbi en uterestaurant nederst i gata, før han snudde seg og så skremt etter mulige forfølgere. Så løp han igjen, videre rundt det neste hjørnet, antageligvis med ventilen i hånda. – Hva skulle han med den?
Der sto jeg midt i et kryss i Oslos gater, med en sko på den venstre foten og bare en sokk på den høyre, og jeg var litt fattigere. Det manglet en milliliter luft og en ventilbeskytter.
Men var jeg misfornøyd? Nei.
Jeg hadde jaget vekk en sabbotør. Fra sittende stilling i en lav bil på gateplan og med lunger fulle av luft og lyd, hadde jeg blåst ham baklengs vekk og nesten overende fra hans huksittende sabotasjeposisjon på fortauet. Dette var en historie å fortelle.
– Det var et lite drama her ute i gata mens du hentet sakene dine, sa jeg til sjåføren, da han kom ut. Han lyttet.
– Jøss, hæ. Det var litt av et drama, svarte han. Så var vi enige om flere ting.
Det var bra jeg ikke ble med inn, for selv om jeg er medlem av NAF, hadde det nok blitt veldig sein fremkomst til hytta den kvelden hvis han hadde klart å tappe dekket.
Det er veldig bra at jeg har evnen til å reagere raskt på urett, og gi en tydelig beskjed når det trengs. Det er fantastisk å klare å stanse sabotasje og jage vekk en sabbotør med min egen luft og lyd. Godt å vite at man har den evnen og føler seg sterk når man er enke som skal klare seg selv.
Datteren min skrek forresten også visstnok et av de høyeste primalhyl på fødeavdelingen på Ullevål sykehus i forrige uke. Hun er også trygg på å bruke stemmen sin. Som regel veldig vakre toner. Vi er i slekt. Sånn skal det være.
Min farmor, som ble enke da hun var 40 år i 1940, hadde utdannelse og jobb i kraftlaget. I tillegg jobbet hun på forsyningsnemnda under krigen. Mange år etter krigen og etter mange pr med utleie av det arkitekttegnede huset sitt kunne hun flytte hjem og la sønnen sin med familie også flytte inn. Hun fikk 4 barnebarn som vokste opp i det huset, bla meg.
Svigermor har også designet sitt hus. Hun mistet mannen sin som 51-åring. Hun har også leid ut rom i og latt barnebarn vokse opp i huset sitt.
Jeg mistet mannen min som 55-åring. Jeg leier ut rom i huset og bor der sammen med mine leieboere. Det synes jeg er helt fint.
De to tingene jeg har gjort annerledes enn farmor og svigermor, er at jeg har skiftet med ungene mine, så de har fått farsarven sin, og ingen av barna mine bor hos meg. At jeg har skiftet med dem, har gjort det lettere for dem å etablere seg selv, akkurat slik de vil.
At jeg bor alene, betyr også at jeg har beholdt mitt eget sosiale liv, akkurat slik jeg vil, med gode venner og kjæreste på besøk når det passer meg. Det betyr ikke at barna mine kommer i andre rekke, eller at jeg ikke har tid nok til dem. De kommer ofte på fredags-, lørdags- og søndagsmiddager på spisestua eller på terrassen og vi møtes hos dem, på hyttetur og en og annen gang på byen. Heldigvis bor de ikke så langt unna meg. Det er det viktigste.
For nå kommer barnebarna. Og da vil de ta en større plass i mitt liv. Jeg har kjent på følelsen av å være i rute ned det generasjonsskiftet der. Nå er også jeg blitt bestemor. Min bestemortilværelse vil allikevel bli litt annerledes enn den min farmor og min svigermor hadde med barnebarn i huset.
For meg vil det å være bestemor ikke ta større plass enn at jeg vil fortsette å ha plass til en mann som jeg kan være fjernkjæreste med, dra på tur med, oppleve nye og spreke ting med, danse med, kose meg med og ha gode samtaler med til langt på natt.
Hvis jeg blir like gammel som min mor, vil jeg leve minst 12 år til. Blir jeg like gammel som min farmor, vil jeg leve minst 19 år til og jeg like gammel som svigermor, lever jeg minst 33 år til. Tenk så mye moro jeg kan ha og tenk så mange nye mennesker jeg kommer til å bli kjent med på de åra der.
Kanskje jeg opplever å bli godt kjent med barnebarna mine og kan følge dem hele oppveksten og også bli kjent med dem som voksne mennesker. Det hadde vært fint, det. Det er jammen fint å føle at man er i rute med barnebarn. Det kalles for livets dessert.
Prikken over i-en er å også ha rom for et helt eget privat liv med en mann som liker meg.
Tenk så fint livet er når man har ei hånd å holde i.
Til og med den lille med sine smekre fingre tar grepet. Hun som knapt har åpnet øynene sine og som bare såvidt har begynt å styre livet sitt med pupp, rap, bleieskift og kos. Hun lar meg iallfall ta hånda hennes, helt rolig og trygt. Stille, forsiktig.
Jeg synes håndhilsing i dag kjennes mye bedre ut enn for 3 år siden. Kanskje fordi det i lang tid har vært koronarestriksjoner med sterke oppfordringer om å la være. Kanskje det er fordi vi nå er mer bevisste på at vi faktisk håndhilser, hvordan vi gjør det og at vi kjenner bedre etter. Det kjennes iallfall godt. Og det er lettere å ta initiativet og å gjøre det som en selvfølge. Jeg sier bare: – vi kan vel hilse ordentlig- jeg heter Liv – og så rekker jeg fram hånda med et bredt smil. Det er alltid suksess.
Det er godt å kjenne på hender. Hver gang jeg treffer svigermor, tar jeg rundt henne og holder henne i hendene. Jeg har varme, sterke, hender. Det er tydelig at hun liker det.
Noen ganger når jeg har sittet på en date, har jeg hatt så lyst til å rekke fram hendene mine og berøre hans – bare tar tak i hendene hans og kjenne på dem, liksom, – eller stryke dem forsiktig. Men jeg turte ikke det på de første datene, selv om jeg hadde veldig lyst. Første gangen jeg kjente på den lysten, var på Aker Brygge, andre gangen var på Bakkekroen. Det hadde nok ikke vært riktig å gjøre det. Han første syntes ikke kjemien mellom oss stemte helt, selv om han ble mer interessert senere. Og han andre var ikke noe særlig glad i hendene sine, så han ville kanskje ha følt det som et overgrep. Det kjennes iallfall bra å ha latt være å kaste meg over hendene til menn på første date.
Å leie en mann når jeg har gått på tur og datet, har jeg imidlertid gjort noen ganger. Da har det som regel vært han som har tatt initiativet. Jeg har vandret rundt i Fredrikstad, Oslo og i Trondheim med kjekke menn. Vi har vært som et nyforelsket par, hånd i hånd, lenende og leende. Har følt på beruselse og litt den litt selvsikre «her kommer vi-følelsen». Har vært et slikt par som tror de har fremtiden foran seg og svever i den villfarelsen. Men alle er ikke så glad i å leie heller. Det kan jo ødelegge gå-rytmen. Man må jo kunne gi slipp på den styringsretten man normalt har over ganglaget sitt, og enten nærmest marsjere i takt eller dingle mer henslengt enn det man er vant til. Men noen har elsket det.
Min lille nye venninne kommer jeg til å leie med stødig hånd. Dette er noe helt annet enn vinglete menn. Jeg har sterke armer som kan bære henne og støtte henne og øyne som vil vise at jeg elsker henne. Hun kommer til å føle seg trygg hos meg. Hun kommer til å fylle et rom i hjertet mitt hvor det står skrevet med stor skrift: «Her er det masse plass ledig for kjærlighet til barnebarna mine».
Det er ikke alltid like lett å si hvem som er den viktigste i livet sitt. Kanskje man må dele opp i kategorier? Da kan man jo spørre seg selv følgende:
– hvem får meg til å le?
– hvem er med på min moro?
– hvem tar meg med?
– hvem får meg til å slappe av, føle meg trygg og være den aller beste utgaven av meg selv?
– hvem heier på meg og sier pene ting til meg når jeg trenger det?
– hvem er det jeg vil noe med?
Jeg har mange mennesker som jeg ler sammen med, noen hver dag. Noen en gang i uka, eller en gang hver mnd. En av de er svigermor. Vi har en veldig god tone.
Jeg har folk som setter pris på mine bidrag og som jeg kan være åpen med, og som også tåler at jeg ikke alltid er helt på topp.
