Han hadde et vinnende smil og så sprek ut på bildene. Omtalen hans av seg selv var også munter og fin. Bildene så veldig bra ut. Kikket på de en gang til mens jeg ventet. Jeg var ute i god tid, nesten en halvtime før tida. Hadde gått tidlig hjem fra jobben, var nydusjet og fin på håret. Fra t- banen fant jeg fint veien til kafe’en på Røa hvor han hadde foreslått å møtes.
Nå satt jeg her. Det var bare to til i lokalet da jeg kom inn. De gikk en etter en og jeg satte meg ved det mest usjenerte bordet borte i en krok og nøt en flaske appelsinjuice. Det tikket inn en melding på Tinder.
«Er dessverre litt forsinket. Ca. 15 min. Kø».
«Ok. Jeg venter her»
Det kom et par meldinger til om den forsinkelsen. Den ble til slutt på 40 min. Det er ofte kø vestover fra Slemdal mot Røa i halv femtida på en torsdag.
Jeg hadde kikket ut av vinduet noen ganger for å kunne se ham først. De ga liksom en trygghet å få et førsteinntrykk før øynene møttes. Da han gikk inn døra føltes det mer som om jeg fikk et slags overtak. Dette var en herre med pene klær, men de ga et litt gammelmodig look, kanskje kjøpt på de litt voksnes avdeling på Fougner i Sørkedalsveien eller Follestad i Bogstadveien. Eller kanskje det var knekken i nakken som gjorde det, eller de tynne hendene. Lett i kroppen var han, men ikke spretten akkurat der han så seg for, idet han passerte dørterskelen. Jeg var den eneste i lokalet og jeg synes det tok litt lang tid før han så meg, selv om jeg var halvt bortgjemt bak en søyle. Så han dårlig, kanskje? Jeg tittet frem og vinket.
Han var tydelig stresset, men satte seg rolig ned. Jeg presenterte meg og vi håndhilste. Om det da allerede slo meg at dette var en som eventuelt bare var til for hyggelige samtaler, vet jeg ikke, men det ble nå sånn. Han var iallfall veldig blid og reiste seg ivrig opp igjen for å hente kaffe til oss. Det ble en dobbelt kaffelatte med helmelk på meg. Dette kunne jo bli hyggelig og interessant, det. Men da jeg så ham bakfra der han sto ved disken, slo det meg igjen at dette var en mann som hadde blitt noen år eldre etter at de ble tatt, de bildene hans på Tinder.
Jeg smilte til ham og takket pent da han serverte oss. Spurte om han hadde vært der før. Det hadde han ikke. Vi hadde hele lokalet for oss selv og antagelig en times tid til et slags intervju. Jenta bak disken jobbet med sitt.
Jeg ba ham fortelle om seg selv. Da fikk jeg høre om hele hans jobbkarriere og to ekteskap. Jeg fikk høre om alle barna og investeringene han gjorde for dem. Jeg lyttet høflig.
Jeg fortalte litt om det mest spennende og nyskapende som jeg har jobbet med, og kom etterhvert inn på hvordan jeg hadde lært meg å bruke Nordmarka på egenhånd. Praten gikk ganske lett. Så kom vi inn på helse og livets lotteri, og også dette med prostatakreft, siden jeg hadde hatt en veldig sprek mann som hadde dødd av det. Da fortalte han om en venn som hadde fått det, men som han trodde det gikk bra med. Han hadde ikke hørt noe fra ham på en stund. Men det er jo noe man kan leve med, sa han…
Jeg spurte om han hadde et greit forhold til barnas mødre, og det hadde han, iallfall til den ene av dem.
Plutselig hadde parkeringstiden hans gått ut, og kaffekoppen var forlengst tom. Han var i ferd med å reise seg. Ja, det var jo en kaffedate, dette, da, sa jeg og tusen takk. Jeg fulgte han ut og gikk mot t- banen idet han satte seg inn i den lille sportsbilen sin.
Jeg sendte ikke flere meldinger til ham og etter en ukes tid var han borte som match.
Jeg var ikke så veldig lei meg for det, selv om vi sikkert kunne ha hatt flere hyggelige samtaler. Men så artig tror jeg ikke det hadde blitt.
Det hadde ikke gått mange ukene etter at jeg var singel igjen før jeg ante at han «lusket i buskene». Livet mitt fulgte han tydeligvis med på. Han dukket opp rett som det var. Det var alltid med et bredt smil om munnen eller en morsom kommentar.
Han var absolutt interessant. Jeg lot meg sjarmere i senk og det var sikkert synlig på meg. Jeg lo mye i hans nærvær og kjente at jeg ble litt mo i knea av den oppmerksomheten.
Han var imidlertid noen år yngre enn meg, og selv om jeg så yngre ut enn jeg var og var kjempesprek, hadde jeg ikke tro på at dette egentlig kunne være en match for meg, selv om jeg gjerne kunne tenke meg en slik ung og sjarmerende mann. En av kameratene hans ga meg også tydelig en kald skulder på en fest og var ikke inkluderende. Dette ville kunne bli et mageplask og nok en nedtur, ganske raskt. Jeg innså at jeg egentlig innerst inne var interessert i å forelske meg i en som var mer i samme bås som meg.
Så dukket det opp en anledning hvor det ville være naturlig for meg å ta kontakt med ham for å spørre om vi skulle samarbeide om noe. Det gjaldt en felles venn sitt arrangement hvor vi begge kunne ha samarbeidet om å bidra med noe ekstra. Jeg kviet meg litt, for jeg var redd han kom til å bli innbilsk. Og det ble han sannelig.
Det ble ikke noe utav det samarbeidet. Han gikk rett på sak og ga meg beskjed om at han tenkte det ville være veldig godt å ha sex med meg, men at han ikke var interessert i noe forhold med noen, men gjerne kunne ha meg som elskerinne. Snakk om å være innbilsk.
Uten å verken bekrefte eller avkrefte noen søte drømmer om ham, avrundet jeg det hele. Vi har fortsatt felles kjente, men har ingen kontakt.
Jeg tenker at det er bra at det aldri ble snakk om noe annet enn en kopp kaffe alene med han.
Jeg har en veldig god venn som jeg har funnet på Tinder. Det skjedde ved å gi ham en blå stjerne. Plutselig var det supermatch og nå har vi hatt et forhold til i ett og et halvt år.
Det er litt fysisk avstand mellom oss, noe jeg oppdaget lenge etter at vi hadde blitt sammensveiset. Men det fungerer. Vi er travle mennesker og vi trenger å ha litt fri på hver vår kant til alle våre aktiviteter. Vi har det fint og romantisk når vi er sammen.
Kanskje han er Drømmemannen. Kanskje ikke. En ting som gjør at jeg ikke er helt sikker på om dette er den ultimate Drømmemannen for meg for resten av livet mitt, er at han gjerne ville fortsette å ha Tinderkontoen sin da vi ble sammen.
Jeg synes det var litt rart at han ville beholde den kontoen. Etter hvert har jeg bestemt meg for at jeg også vil opprettholdt min Tinderkonto. Det har vist seg at det tilfredsstiller litt av bevisstheten og nysgjerrigheten min, iallfall når jeg fortsatt får masse likes, og jeg fortsatt kan kjenne at jeg kan bli begeistret av profiler. Men det gjør noe med forholdet vårt. Det gjør oss mer til elskere enn kjærester. Kanskje det er greit.
Tinder er ikke nødvendigvis den rette måten å treffes på hvis man er ute etter den store kjærligheten. Det må være noe spontant i det øyeblikket man fatter interessen, blir nysjerrig og får øyekontakt.
Det finnes andre steder å møtes. Er man med i foreninger og møter folk på tilstelninger, kan det oppstå kontakt som også kan medføre at man får pratet godt sammen og det kan oppstå søt musikk.
Gamle venner kan også dukke opp, og venner av gamle kjærester. Folk man har felles interesser med kan være veldig hyggelige. Mye kan skje på idrettsplassen, badeplassen, på byen og på gjensynsfest.
Bare det å hilse til noen kan tenne en varm gnist. Å være litt ute blant folk og være litt aktiv hjelper iallfall på humør og kontaktflate.
Jeg har hatt både oppturer og nedturer med datingen min. Og har fått masse erfaring som jeg ikke vil være foruten siden jeg ble enke i 2016. Livet har mye å by på for den som lever.
Jeg var ute på byen og drakk kaffe, spiste lunsj eller middag med de som jeg matchet med på Match.com, Sukker.no, Academicsingles.com eller Tinder, -en etter en.
Vi møttes i Frognerparken, på Majorstuen, ved Operaen, på Lysaker brygge, på Østbanehallen, i Trondheim, i Fredrikstad, i Lørenskog, på Røa og på Aker brygge.
En som jeg raskt ga beskjed til om at dette ikke ble noe mere av, var en enkemann. Han tok toget fra en by i Østfold for å møte meg. Jeg så ham først og fikk egentlig lyst til å forlate stedet ned en gang. Han lignet lite på det ene, lille bildet av seg selv som jeg så på Sukker.no og som jeg hadde likt. Men vi hilste, satte oss ned og jeg lyttet høflig.
Vi tok den kaffekoppen på Ø, og jeg fikk høre alt om kona hans sitt plutselige dødsfall, hvor tøft det hadde vært for ham alene med tre små barn, og hvor fattig han var, etter at han mistet jobben. Dette ble for slitsomt for meg å høre på. Ikke var han kjekk og ikke så han sprek ut, og han så knapt på meg. Han var en gammel, sliten mann som hadde behov for å snakke med noen og som hadde øynet et håp fordi jeg var enke. Jeg hadde lyttet. Men jeg hadde ikke lyst til å kysse ham eller ligge på armen hans.
Selv om det var en rolig og ganske hyggelig prat, måtte jeg si fra til ham. Jeg sa at han var en fin og snill mann, som fortjente en venninne, men at det dessverre ikke kunne bli meg. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte gå. Jeg ønsket ham lykke til videre i livet. Jeg følte meg hard der og da, men etterpå var jeg lettet over å ha vært ærlig med en gang og at jeg ikke trengte å tenke mer på noe forhold til ham.
Andre har jeg som regel gitt avskjed på grått papir til først etter at jeg har kommet hjem eller dagen etter. Som regel skyldtes det totalt mangel på forelskelse.
Noen var kjekke som bare det, og kunne fortelle om alt de eide og hadde, og hadde prestert, uten at jeg ble imponert. Særlig noen av de som var økonomer, sivilingeniør og leger hadde veldig store tanker om seg selv. En spurte jeg om hva han drømte om eller hadde som mål.
– drømmer ikke, jeg. Bare lager planer og gjennomfører dem, jeg, var svaret.
– Å, ja.
Noen skrøt for mye av jobben sin og mange skrøt av båten sin. Svære seilbåter som jeg kunne få være med å pusse. Ja, det er sikkert enslig å være alene om seilbåt.
Andre snakket mest om do-løsningen sin på hytta. Det hadde jeg jo masse erfaring med, som hytteeier i 15 år og hyttebruker i 45 år. Det er rart når ett sånt tema oppsluker hele kvelden. Da har det vært lite snakk om å føle seg fram og bli bedre kjent. En av disse do-praterne begynte å stryke meg forsiktig på underarmen. Det ble ikke noe mer.
Jeg har også tatt et glass vin på Majorstua med rulleskientusiaster og villmarkskonger som bare har lyst til å imponere og overbevise. Siden jeg har levd et langt liv med en spreking som bla var fallskjermjeger, er det ikke det jeg lurer mest på. Jeg ser om de er i form og har god balanse.
Det var få som spurte de enkle ordene- hva jeg brukte fritiden på, hva jeg var mest opptatt av, og hvordan jeg hadde det? Jeg er slik at jeg tilpasser meg samtalene der og da, og det ene tar det andre, og om ikke det er å jatte med, så er det iallfall en form for sosial tilpasning som gjør det veldig lett for folk å prate med meg. Men hvis det hele blir for ubalansert og lite spennende, så blir det jo siste gangen.
En spiste jeg pizza med utenfor byen. Jeg tok buss og fant fram til et sted jeg aldri hadde vært før. Jeg var en halvtime før tida og tok en øl for å slukke tørsten. Han kom inn i lokalet uten å se meg og gikk bort til bardisken. Bredskuldret. Kjekk. I t-skjorte. Jeg smilte bredt til ham når han kom innover i lokalet, og ansiktet hans sprakk også i et bredt glis. Praten startet lett og var hyggelig. Han ertet meg med den ølen. Han prøvde å fritte meg ut om hvem jeg var. Så begynte han å skryte av sønnen sin og fortalte alt om ham og hvordan han utviklet seg. Han bodde i underetasjen og skulle liksom klare seg selv. Selv var han en veldig kraftig kar og han spurte flere ganger om jeg syntes han så skummel ut. Jeg sa nei. Etter møtet ville han gjerne kjøre meg hjem, men det ble bare til nærmeste stasjon. Han fikk beskjed samme kveld, etter at jeg hadde kommet hjem om at det nok ikke ble noe mer kontakt. Da bare fjernet han meg.
En som jeg faktisk møtte et par helger, klagde på sønnen sin som fortsatt bodde hjemme på gutterommet. Han sa det var plagsomt å høre det, når han hadde kjæresten på besøk og fikk orgasme. Det var da måte på utlevering, tenkte jeg. Men jeg forsto også godt hvorfor han ikke ville overnatte hos meg etter en hyttetur vi hadde vært på, for den yngste sønnen min bodde fortsatt hjemme på den tiden.
Noen skrøt også av det fine forholdet som de hadde til exen sin, og en sa til og med at hun heiet på at han skulle få et forhold til meg. Exen var også den som fortsatt brukte hytta hans mest, sammen med deres felles venner og hennes handikappede barn. Det gikk det litt for langt å involvere henne i den daten, synes jeg. Litt for mye å forholde seg til.
En møtte jeg på Nationaltheateret stasjon og gikk en lang tur med, rundt Akershus festning og bort til Operaen, hvor vi tok et glass vin. Så endte vi på Olivia på Ø og spiste pizza. Vi viste fram bilder og snakket om oss selv i fire- fem timer. Helga etter inviterte jeg ham hjem på middag. Han kom med en stor blomsterbukett. Snakket mye om huset sitt og funderte allerede på hvordan det kunne bli å slå seg sammen. Da han gikk, inviterte han meg hjem på middag noen dager senere. Det hadde vært hyggelig, men han var så veldig interessert i penger og huset mitt at jeg fikk kalde føtter. Han hadde fått en hel omvisning, og det ble litt for mye. Særlig når han kastet seg over meg på benken på kjøkkenet og kysset meg, vått og intenst. Det ble litt pinlig når sønnen min kom hjem. Jeg sa først ja takk til den invitasjonen face to face i utgangsdøra, men så tenkte jeg meg nøye om og sendte han melding senere på kvelden om at det nok dessverre ikke ble noe av, med oss. Han tok det pent.
Noen få ganger har jeg tilfeldigvis møtt menn på gata som jeg har sett eller vært i kontakt med på en datingapp. Da skvetter jeg til. I de fleste tilfellene er instinktet mitt da at jeg bare skygger banen. Men i ett tilfelle gjorde jeg noe annet. Jeg var på vei til å møte en studievenninne en fredag etter jobben til et glass vin.
Jeg skvatt da jeg så ham første gangen. Jeg kjente igjen ham på lang avstand. Allikevel fikk jeg instinktivt bare lyst til en ting – å si hei til ham. Jeg følte meg spent, men helt rolig, bestemt og glad. Dette var en mulighet. Var det skjebnen, et kall? Det var helt naturlig å stoppe opp og si hei. Vi hadde hatt match et par mnd. tidligere, men jeg hadde kuttet ham ut med en liten forklaring fordi han ikke virket interessert nok. Jeg hadde egentlig gitt ham opp. Jeg var ikke sikker på om han hadde rukket å se den forklaringen eller om han husket meg. Jeg hadde uansett lyst til å møte ham og finne ut om det allikevel kunne være noen interesse der. I mine øyne var han fortsatt drømmemannen.
Det kilte i magen. Møtet var spennende, og jeg smilte fra øre til øre. Han kjente meg ikke igjen med det samme, men det demret da jeg sa vi hadde møttes på nettet.
– Å, det er deg, ja.
Han smilte til meg. Jeg nevnte at jeg dessverre hadde slettet ham, men at det egentlig ikke var meningen. Jeg prøvde å være litt morsom og fortsatte muntert.
– Å, er det sånn du ser ut i virkeligheten?
– Ja. Hm.
Jeg foreslo en kopp kaffe, men han mente at vi begge måtte tenke litt på det. Jeg sa ja og nikket og minnet om at det nok ikke ville være så lett å ta kontakt. Allikevel sa vi bare hadet og forsvant hver til vårt uten å presentere oss for hverandre. Løpet føltes kjørt.
Så møtte jeg ham igjen flere ganger, på tur på hjem fra jobben fredag ettermiddag, på akkurat samme stedet. En gang var jeg seint ute til en avtale med en venninne, en annen gang til styremøte og den siste gangen til treff med turkamerat. Det var like spennende hver gang. Og vi sa hei og smilte til hverandre. Jeg klarte ikke å la være å gi ham et par hint om den kaffen, men han hadde en avtale og han måtte rekke hjem til hunden sin, så det passet ikke akkurat da. Til slutt tok jeg hintet.
En tid senere etablerte jeg en Tinder-konto igjen, og håpet å finne noen. Da dukket han opp der på nytt. Jeg ga ham en blå stjerne og beskjed om at jeg nok hadde misoppfattet interessen hans. Jeg fikk ikke noe svar på den. Jeg var nok ikke Drømmedama hans. Jeg sluttet å se i hans retning hvis jeg så ham og jeg angret på at jeg hadde sagt hei den første gangen. Jeg tenkte at det uansett var best å glemme ham, men jeg undret meg allikevel på om han var; uinteressert, sjenert, for ung, misfornøyd med at jeg hadde droppet ham eller at han hadde funnet en annen. Han kunne jo bare ha sagt nei takk til den kaffen hvis han faktisk ikke hadde lyst. Jeg hadde iallfall gitt han mer enn en sjangse og jeg syntes han bare lot den henge i lufta. Nå var det han som var blitt luft for meg.
Sånn er det på Tinder. Det fader away. Man kan få en match av at noen liker ens profil. Så går det litt fram og tilbake og så skjer det ikke noe mer på en stund. Eller så skjer det ikke noe i det hele tatt. Hvem skal ta det første initiativet? Det bør jo være et minimum av interesse og kurtisering, selv om man trigges av jakten på det som kan virke uoppnåelig.
Etter en tid var jeg allikevel ikke helt fornøyd med at jeg ikke hadde fått et ordentlig svar på den kaffeinvitasjon. Så da jeg et par uker seinere satt aleine på hytta mi en lørdag ettermiddag og filosoferte, IG fortsatt lurte på om han kunne ha vært interessert, fant jeg til slutt fram til telefonnummeret hans og ringte ham. Vinn eller forsvinn. Jeg fikk både et høflig og hyggelig svar, men han sa at han ikke hadde tenkt seg om enda, og at han selvfølgelig ville gi meg et ordentlig svar tilbake. Han ringte tilbake seint den kvelden og vi fikk oppklart situasjonen. Det var jeg takknemlig for.
Det finnes mange fisker i havet som er flinke til å flørte og gi oppmerksomhet til matchene sine. Det kan komme masse komplimenter og det kan settes igang morsomme og flørtende passiaren. Når man er midt oppi det, er det en fordel å ha på lydmeldinger, så man kan veksle replikkene kjapt. Det kan være morsomt og spennende en lørdag kveld eller søndag formiddag når man er alene.
En av de jeg har hatt mest morsomme passiaren med, er en mann på 46 år. Han var veldig interessert i å møte meg, men jeg svarte at det var uaktuelt. Allikevel holdt vi det gående en tid med morsomheter på nettet og jeg fikk masse fin oppmerksomhet. Han forsvant fordi jeg slettet kontoen. Den yngste som har liket meg, var i 30- årsalderen. Han sendte jeg også straks melding til og ga beskjed om at han var alt for ung. Tilbudet var der allikevel, med masse komplimenter. Det passet ikke meg å møtes bare for å ha sex.
En lege som jeg både drakk kaffe med på Herregårdskroa og spiste middag med på en indisk restaurant på Majorstua, fortalte veldig mye om utfordringene med barna sine og exen. Jeg lyttet. I tillegg hadde han gjort noe dumt med geoteknikken rundt huset sitt. Siden jeg er bygningsingeniør, forklarte jeg at naboen nedenfor som hadde klaget på skråningen hans, hadde et poeng. Da ble jeg plutselig rådgiveren hans og kom med en lengre geotekniske utredning med skjærspenningsfigurer på en serviett. Han lyttet da, men neste gang virket det som han ikke hadde skjønt noen ting av det jeg hadde sagt. Det ble med de to middagene med han. Han lyttet ikke på meg.
Jeg er interessert i å lytte. Jeg liker å høre historier om mennesker. Også de som er krevende. Men flere av datene har hatt så mye på hjertet at jeg har blitt skremt av det. Da kjenner jeg at jeg blir litt brukt, eller misbrukt. En ting er å være åpen om sine drømmer og hva man liker. Det er morsomt. Noe helt annet er å dele erfaringer om utfordringer i livet. Da bør man ha fått det litt på avstand, så man kan bruke det til filosofering og kunne trekke på smilebåndet av det, ikke som ren psykoterapi eller rådspørring.
Jeg har ikke noen tung ballast i livet annet enn det store tapet jeg har hatt, og det går jeg ikke inn på hvis jeg ikke blir spurt. Selv om jeg har ønsket meg en venn som jeg kan snakke med alt mulig om, er det ikke en psykolog jeg har trengt. Det jeg har trengt er en som er der for meg, og mer en sparring partner som liker meg og kroppen min, som har noen felles interesser med meg, som jeg kan diskutere, filosofere, leke og le masse sammen med. Ikke minst å være sammen med sammen med andre med, og som vil gjøre mye fysisk sammen med meg, – en å kurtisere med som jeg gjerne vil gjøre godt inntrykk på og som jeg kan forføre på mange forskjellige måter. En som sier: Kom her, Liv, og som tar meg inn i armene sine og som vil kysse meg.
Heldigvis har jeg opplevd dette flere ganger og vet at det er oppnåelig. Ingen vits å dempe ambisjonene her med andre ord.
Det fantes mange nettsider å legge ut profilen sin på. De ulike nettsidene hadde forskjellige metoder for å få en til å komme med det som er ens indre kjerne.
Jeg prøvde meg flere steder. Det viste seg at jeg flere av de samme mennene også var flere steder, og jeg bladde gjennom forslagene.
På noen nettsider skulle man fortelle om både utdannelsesnivå, inntekt og hvor aktiv og vakker man var. Hvis man oppga seg selv på en høy score da, ble utvalget deretter, under mottoet «like barn leker best». Det var også verdifastsettelser og tester som gjorde at man kunne finne sin likesinnede. Når jeg matchet med noen av disse, var det kjekke menn og jeg følte at jeg kunne velge og vrake på øverste hylle.
Jeg hadde mange hyggelige samtaler på nett med kjekke og hyggelige menn. Men noen traff jeg ikke tonen med. Noen ville nok mest bare ha en elskerinne. Andre skrev kun om materielle ting, og en falt ut da jeg spurte om hva slags drømmer han hadde. – «Har ikke drømmer. Jeg bare realiserer planene mine», var svaret. Hva skal vi snakke om da, da, tenkte jeg. Vekk me’n.
En flott mann slettet jeg for raskt. Han var veldig opptatt av hytta si et annet sted i landet og dette ble for mange hytter, tenkte jeg. Vi chattet i ca. en mnd. Det gikk litt tregt. Han ga få komplimenter og var nok ikke «helt på ballen». Så klarte jeg å komme med en morsomhet. Og etter hvert spurte han litt. Jeg svarte også på noe han lurte på, og det gikk bra helt til jeg svarte litt for alvorlig på et spørsmål om livredning. Jeg fortalte om min erfaring med å prøve å redde livet til mannen min. Dette virket nok overveldende og kanskje han ikke visste helt hva han skulle si. Dialogen gikk tregt etter det, syntes jeg, og jeg klarte ikke å overbevise om at det gikk bra med meg og humøret mitt. Jeg ga opp. Kanskje han fikk kalde føtter. Kanskje han syntes jeg er for gammel for han. Han var 4 år yngre enn meg. Jeg angret veldig på at jeg kuttet ham ut. Jeg tror han kunne ha blitt en veldig bra match. Men det glapp. Jeg lurer fortsatt på hva jeg kunne ha gjort for å få til en bedre dialog med ham uten å anstrenge meg for mye.
En annen veldig kjekk mann som jeg matchet med på Academisingles.com, slettet jeg før det ble noen dialog mellom oss. Men han fant meg pga denne bloggen og tok kontakt med meg på e-post. Vi chattet masse med fin flørt og dype både følelsesmessige og akademiske samtaler og også videosamtaler.
Det var på tide å møtes etter hvert. Vi møttes to helger i juni. Det var fint, men det ble ikke noe mer. Han trakk seg. Om det var en usikkerhet som oppsto mellom oss eller om det var for stor fysisk avstand vet jeg ikke. Det ble en kort og festlig sommerflørt.
Jeg ble lei meg da han sa det til meg. Det skjedde da vi dro hjem fra hytta mi og han ikke ville bli med meg hjem og kanskje måtte hilse på sønnen min.
Vi satt på en benk på en bensinstasjon langs E6 og tok en is på hjemveien da han sa at han ville dra rett hjem og at det var det, men at vi fortsatt kunne være venner. Jeg ringte han opp en gang etter det for å si at det var helt greit å finne ut dette, men at jeg nok synes at det hele hadde gått litt for fort for seg. Vi er fortsatt venner. Men det glapp.
Det føltes som en stor terskel å passere når jeg la ut min første profil på en datingside. Det var mer å ta stilling til om seg selv enn man kanskje tror. For hvem er man egentlig?
Hvordan vil man fremstille seg selv i en menneske-CV slik at det kan være noe å bygge videre på, på en ærlig måte, sammen med noen?
Det første jeg hadde kontakt med lignet på mannen min. Jeg var stupforelsket i det bildet. Han viste seg å også være en veldig kjekk kar da vi møttes på Aker brygge og spiste pizza sammen og fortalte historier. Jeg var begeistret og forelsket. Dette var en kjekk, hyggelig, jordnær og morsom mann.
Vi chattet litt til etter det, men det ble med det ene møtet. Kjemien var ikke der, skrev han. Dessuten hadde han fått et hjerteinfarkt dagen etter at han hadde møtt meg.Foreldrene var syke og det var noen andre familieferier også som plagde han i tillegg til helsa.
Det endte med at jeg var dobbelt sønderknust av en ny kjærlighetssorg og jeg skrev meg gjennom det, formulert som 10 brev til en nær venn, om hvordan jeg hadde opplevd de ukene vi matchet.
Jeg rundet av det hele med å sendte de brevene til ham i en forsendelse på datingsiden og takket for den tiden vi hadde hatt kontakt. Jeg lovte å invitere ham på middag når boka kom ut. Så avsluttet vi kommunikasjonen.
Jeg har sett ham mange ganger på andre datingsider som jeg har prøvd meg på etterpå, og han har liket meg. Det toget har imidlertid gått. Er vi ikke rett kjemi, så er vi vel ikke det, da. Han får ikke flere likes fra meg.
Det gikk ikke lang tid etter at han var død, før alle i nabolaget visste at hun var enke. Men det var ikke alle som hadde fått det med seg. Hun møtte ofte folk hun kjente på bussen, og slo ofte av en prat.
Mens hun sto der i midtgangen og pratet, kom det flere hun kjente. En av dem sa, høylydt «Hvordan er det med enka?» De andre sperret opp øynene. Hun svarte høflig: «Takk, det går ikke over, men det er heldigvis en ting som man lærer å leve med, og det blir sikkert lettere ned tiden». Ordene sved i brystet på henne. Hun likte ikke den betegnelsen og ønsker ikke å bli identifisert på den måten. Hun ville bare være seg selv.
Hvis eller når man vil finne seg en ny, god venn eller kjæreste, så er det heller ikke så lett å få rundt ned dette enkestempelet. Det bærer med seg så mye av et forhold, en avhengighet, en rolle, en arv, en sorg og forpliktelser.
Hvis man vil starte et nytt liv og sammen med en ny mann, må man gi slipp på noe. Man må gjøre seg ferdig med sorgen, man må være selvstendig og man må skåne den nye for mye som er knyttet til gamle relasjoner og sorgbearbeiding. Gamle og nye venner må også klare å forholde seg til det nye forholdet.
Men slik er det med oss alle. Alle bærer vi på noe. Alle har vi relasjoner som er viktige og som vi vil fortsette å prioritere selv om vi finner en ny venn og kjæreste. Vi må ta det med oss videre i det nye mønsteret som vi tegner for livet vårt. Å tegne det mønsteret er en stor mulighet.
Man kan velge å være enke med stor E. Man kan velge mellom mye. Man kan være den sørgende, trøstende, lammende, omsorgsfulle, søkende, eventyrlystne, nyskapende, avventende eller handlekraftige eller mye annet også.
Hver og en av oss har forskjellig syn på hva et enkestempel er. Uansett stempel, – ikke ta det på deg hvis du ikke vil. Ikke la noen plassere deg i en bås.
Det er kun du som vet hvem du er og som bestemmer hva du vil være i resten av ditt liv.
Hun løper i snøen, eller rettere sagt oppå snøen. Den er hard. Hun prøver å treffe de gamle sporene deres. De er harde å tråkke ned i, men går hun oppå, så faller hun gjennom og det blir veldig hardt for leggene hver gang de treffer kanten i neste skritt. Veien er ikke oppkjørt og de eneste sporene er etter deres egne tråkk fram til hytta der de skulle kose seg. Hun koste seg ikke. Og det var litt for langt å gå fra hytta til utedoen.
Og så har hun nettopp kjent på ensomheten i å føle seg som tredje hjul på vogna. Hun vil egentlig bare ha en time for seg selv helt i ro. Hun er satt ut. Skal hun bare gå og legge seg eller skal hun bare gå inn og bidra med noe annet? Hun ser svakt lysene i hytta. Stille og rolig, sånn på avstand. Hva skjer egentlig med hodene til de folka der inne når det tar slik av med noe så internt. Og mannen hennes som var så grei og grom og forelsket er helt forvandlet og der sitter kameraten hans og avslører ting som ikke er bra og som kanskje viser hva han egentlig mener og står for, og det er ikke bra. Hun kjenner dem ikke igjen. Og de behandler henne som luft. De snakker som om det er noe som ikke vedkommer henne.
Fylleprat tenker hun. Det er bare fylleprat. Og en mann som bare jatter med kameraten sin. Kanskje det er bare for denne ene gangen. Og hvis hun går tilbake og er blid, kan det hende at alt går bra. Skal hun prøve det? Har hun noe alternativ, egentlig. Hun er langt til skogs og langt fra folk. Hun har ikke bilnøklene og hun kan uansett ikke kjøre. Hun setter seg ned på huk og klemmer hodet mellom knærne.Faen, faen, faen, tenker hun og reiser seg og går tilbake. Stille og rolig. Vil at dette skal gå bra. Går inn i hytta, børster av seg litt på armen. Hører praten gå høylytt for seg. Hun smiler. Han er roligere nå. Ser på henne når hun stikker hodet inn og sier hei.
Hun setter seg i fanget hans og han tar rundt henne. Nå reiser kameraten seg og sjangler litt. Feier ned et glass i farta og mumler noe om at han og trenger en tur ut.
-Skal vi ikke gå og legge oss, sier han.
-Jo, sier hun. Jeg går nå. Kommer du? Ja, sier han og smiler til henne.
Hun gir han et kyss, rydder opp så mye hun kan og går og legger seg. Rer opp senga og kryper til køys. Venter. Han kommer ikke. Venter igjen. Han kommer ikke. Hun hører at praten fortsetter å gå når kameraten kommer inn igjen og nye historier om samme tema, fremmed for henne. Ingen oppbruddsstemning. Da han endelig dukker opp et par timer seinere, er kroppen hennes fortsatt skjelvende av lengsel, men hodet er fult av skuffelse. Hvis han virkelig mente å gå å legge seg, burde han vel gjøre det, ikke bare si det. Hun gikk jo fordi han foreslo det. Hun har ligget og ventet på han i over to timer. Hun synes det er ekstremt dårlig gjort, men hun sier ikke fra til han om det. Det er best å ikke si noe. Det er laber stemning. Best å bare lukke øya.
Jeg blei oppkalt etter farmora mi fra Drammen. Når unga i gata ville erte meg, ropte de mellomnavnet mitt etter meg. Først i fjor begynte jeg å bruke det navnet. Det er fint og jeg har arvet det fra ei fin og from dame. Farmora mi blei 82. år. Hu blei enke da hu var 40.
Svigermora mi har også et mellomnavn som hu ikke har vært så glad i. Men det er ikke så farlig, for det er hu i ferd med å glemme. Men hu glemmer ikke oss. Derfor har jeg kjørt 60 mil for å hente hu hjem til oss til jul og levere hu tilbake på demensavdelingen på sykehjemmet der hu bor. Hu er ei fin og blid dame født i 1929. Hu blei enke da hu var 53.
Det gikk bra med farmora mi. Hu fant Jesus og hu klarte å beholde huset som hu og farfar fikk bygd. Der bodde hu resten av livet sammen med oss som hu var så glad i helt til hu blei blind og flyttet til gamlehjemmet.
Det har gått bra med svigermora mi. Hu har hatt et engasjert liv uten Jesus. Hu bodde også i det huset som hu og svigerfar tegna og bygde, og hu bodde også der sammen med barn og barnebarn, som hu var så glad i. Til slutt blei også hu flytta til sykehjemmet 2 km unna og har det etterhvert bra der også.
Jeg mista mannen min i 2016. Og je trur at det kommer til å gå bra med meg også.
Ikke fordi jeg bruker mellomnavnet etter farmora mi.
Ikke fordi det har gått bra med de som har klart seg før meg.
Men kanskje fordi jeg er glad i de folka som har levd før meg, fordi jeg ser dem og lærer av dem og fordi jeg hele tiden gjør så godt jeg kan.
Og kanskje fordi jeg hadde en god kjærest i 40 år som ville meg vel og som sa at jeg måtte finne meg en ny, god venn.
Jeg pynter meg selv og huset mitt med adventsstjerner og ønsker svigermor, barna mine og min nye venn velkommen inn i varmen. Jeg tar med meg ungene mine og kanskje en ny venn og drar på hyttetur i påsken.
Og kanskje jeg innerst inne veit at det kommer til å gå bra med meg, rett og slett fordi at jeg veit det jo går bra med snille jinter.
Det var tilfeldig at jeg møtte ham. Det ble date på Aker Brygge. Jeg så på ham som Drømmemannen. Jeg ga han en kompliment og han gjengjeldte det. Da var det gjort. Jeg var lykkelig forelsket igjen. Det ble et eventyr.
Han bodde noen timer unna. Det ble besøk ca. annenhver helg og i ferier.
Husmorferie, kalte jeg det når jeg var hos han. Hotellopphold, sa han når han var hos meg.Vi fortalte hverandre om livene våre og om alt som var bra og morsomt, og alt som var spennende og krevende, og vi så på filmer, laget god mat og drakk vin, – koste oss.
Jeg fikk noe å glede meg over igjen etter å ha levd i 3,5 år med en mann med dødsdom som jeg hadde vært sammen med i 40 år. Hver dag de siste årene hadde jeg nesten bare tenkt på hva han ville, og på hva som var best for ham hele den tida han hadde igjen.
For meg passet Drømmemannen perfekt inn i tomrommet mitt. Han var noe helt annet. Det var nok sikkert litt uvant for noen, men det gjorde ikke noe. Vi kom over de første hindringene etter å ha hatt en pause med noen ukers betenkningstid. Noen besservissere mente dette var for tidlig for meg og at jeg ikke hadde kommet over mannen min enda. Det eneste som var tungt var imidlertid da også denne mannen ble alvorlig syk. Jeg støttet han så godt jeg kunne en hel sommer. Drømmemannen var ikke supersprek og jeg var heller ikke perfekt, men vi var så gode for hverandre som vi kunne være.
Vi hadde små prosjekter sammen. Likte å fortelle hverandre gode historier, handle på Finn.no, finne skatter og fikse ting. Det ble flere fine ferieturer, mye spennende opplevelser og masse kos, latter, samtaler, mange hytteturer, familiebesøk, hyggelige mennesker, 60-årslag, julebord og andre middager. Vi var et par. Vi var med mine venner og hans venner, mine barn og hans barn, barnebarn og ekser. Ferieturer sammen med hans døtre, bursdager med hans eks. Vi hadde funnet tonen og viste interesse for hverandres liv og mennesker.
Så dro vi på sydentur sammen. Stedet var ikke helt topp. Sengene var separat og skrudd fast i veggen. Maten og været og stedet var så som så. Og jeg gikk litt for fort for han da vi gikk tur. Og jeg begynte for alvor å skrive boka mi. Satt under en parasoll med min rosa laptop og var dypt konsentrert.
Så begynte jeg i en ny, fin jobb etter at jobben min ble flyttet. Jeg pratet mye om den.
Så kom 3 måneder med korona. Kommunen hans ble stengt. Planer måtte legges på is. Vi fortsatte å prate sammen hver dag, men det gikk tregere og tregere å ha noe fint å si. Han ble mer og mer opptatt av familien sin og flere barnebarn. Det hørtes ut som det egentlig var nok for han.
Så kom hytteforbudet. Jeg kjedet seg hjemme alene. Han koste seg hjemme alene.
Så kom bursdagen hans og 17.mai. Da var jeg ikke en del av hans liv lengre. Vi var ikke sammen. Han var sammen med en av de voksne døtrene sine og han hadde ikke tid til å besøke meg.
Det er mulig at koronaen hjalp han til å se at han hadde det best hjemme i bygda si uten meg. Da fikk han tid til prosjektene og naboene sine. Vi hadde Ikke en krangel, ikke ett vondt ord om hverandre. Etter litt over tre år var det slutt. Han trengte ikke en kjæreste i byen. Vi var gode venner helt til han plutselig endte opp med en god, lokal venninne.
Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.
Da lurte jeg på om det fantes andre drømmemenn der ute.
