Jeg gleder meg til å kunne gå til butikken igjen!
Å bry seg
Det skal ikke mere til enn ett ord, ett håndtrykk, og ett blikk som møter to øyne i ett sekund. Og som stilltiende uttrykker «Jeg mener det».
Man kan gjerne droppe «kondolerer» hvis man ikke liker det ordet. Noen sier i stedet at man har tenkt mye på en, og at man syntes synd på en. Mange gir gjerne gi en klem uten å se hverandre i øynene. Noen bidrar bare ved å møte opp i bisettelsen eller gi et lys eller et par ord på minnesiden. Hver har sin sorg og sin medfølelse med den som er mest etterlatt.
Det er ikke antallet ord eller den fysiske kontakten som teller. Det er om man mener det som betyr noe. Eller om mottakeren iallfall føler det.
Noen er nok veldig usikre i slike situasjoner og noen mangler dannelse. Det er imidlertid et minimumsnivå av hva vanlig folkeskikk tilsier. Det som gjør lufta klar og ren i relasjonen. Er det avstand eller konflikter, avsløres det når man er under det nivået som vanlig folkeskikk tilsier. De alternativene legges merke til og setter sine spor. Det er for eksempel når det ikke finnes medfølelse, kontakt, støtte, omsorg eller deltagelse og man egentlig hadde forventet det. Det kan være både i sorg og glede, og i begravelser og i bryllup. Det ser vi stadig eksempler på i pressen.
Noen ganger sier jeg «Jeg håper det går bra med deg». Noen ganger bare lytter jeg til det de selv vil dele. Noen ganger ønsker jeg velkommen i klubben, -klubben blant oss enker. Etterhvert kjenner jeg mange og mange av deres skjebner. Jeg har hørt og lest mange historier om det som har vært vanskelig, men mest om alle overraskelsene de har opplevd i møte og mangel på møte med mennesker. Mennesker man trodde var der, men som melder seg ut, fordi de mangler sympati, eller som har mer enn nok med seg selv.
Det har slått meg i det siste hvor enerådende jeg var da den dagen kom 5.11.2016, og det var gitt meg å ta over og bestemme alt. Det var en stor overgang fra de 3,5 årene vi hadde levde med at han skulle få bestemme alt. Vi tok den alvorspraten om alle avklaringer, ståsted, holdninger og relasjoner påsken to måneder etter at han fikk dødsbudskapet. Så spilte vi på lag ene og alene på hans premisser. Vi taklet krisene sammen. Det var et par. Men når dagen kom, hadde jeg god samvittighet for den verdigheten han fikk. Han bestemte alt selv, helt til det siste.
Så overtok jeg all regien og i løpet av de 14 dagene frem til bisettelsen la jeg planene og organiserte det som skulle skje, med det han hadde ønsket seg og det som jeg selv kunne velge. Det var ingen andre som blandet seg inn. Der det var behov for vurderinger, ble de rette involvert og inkludert. Der det var behov for avstand, ble det også respektert. Han hadde gitt klar beskjed. I ettertid ser man hva slags spor det setter.
Når jeg ser og hører om andre som mister sine kjære, vet jeg nå enda bedre hvor sterk jeg selv var i den rollen jeg skulle ta de novemberdagene i 2016. Den rollen taklet jeg bra. Det er jeg veldig fornøyd med.
Samtidig lar jeg meg stadig imponere over hva andre enker opplever, tåler, mestrer og håndterer, også de som «bare» mister en samboer, venn, kjæreste, far, bror, bonusfar og bonusbestefar.
Det som også slår meg, er hvor avslørende det er i slike situasjoner hva slags relasjoner man har, og hvem som faktisk både vil og tør å bry seg. Det gjør at jeg har enda større takknemlighet til alle de menneskene som har gitt meg sympati og støtte i snart åtte år. Det er jeg veldig takknemlig og glad for.
Liv i Sollia
Sist jeg var her i påsken, var for to år siden, i 2021, året etter at det var forbudt, i 2020. I 2022 var det ikke snø her.
I år var påskeværet spesielt fint. Her deler jeg noen inntrykk, så dere kan få være med på noe av moroa.
Noen vil kalle det et slit å bære alt man skal leve av i en uke 100 høydemeter, stå opp om morgenen i femtida, hente vatn og hente ved, fyre i ovnene, varme opp vann på en stor aluminiumskjele, passe barnebarn, dekke frokostbord, rydde av, lage middager og gå skiturer mdd felleski og Randonne. Det synes ikke jeg. Jeg synes alt dette er helt topp. I tillegg elsker jeg den folkelige Innlandsradioen og alle Quiz- programmene. Det er bare helt herlig å få være med på det.
Denne påsken har vi skaffet oss en pulk til det snart 9 mnd gamle barnebarnet mitt.
Det var ikke noen tiur å se eller høre denne gangen. Det har jeg også skrevet et dikt om.
Jeg kom meg heller ikke opp på Gravskardhøgda. Kun opp til Kamptjønna. Skituren til Gravskardhøgda 1.5.2021 er foreviget i boka om skihistorier i anledningen Skimuseets 100-årsjubileum. Se skiisjela.no.
Boklansert på Kulturhuset
Det var en stor opplevelse å delta på boklanseringen på Kulturhuset 25.02.2023 for boka Årets Dikt 2022.
Det var en lettelse å få lese diktet mitt.
Dette er min andre boklansering i en antologi. Denne gangen skulle jeg også sitte i et panel og bli intervjuet.
Det var interessant.
Vi fikk hver vår rose som lønn for innsatsen, eller premie, kanskje man skal kalde det. 
Her er noen inntrykk fra boklanseringen og opplesningen:
https://www.instagram.com/p/CpH_W5ULYO2/?igshid=YmMyMTA2M2Y=
Det var en fin stemning og veldig rørende når dikterne leste diktene sine. Jeg håper Tekst forlag gjør dette til en årlig utgivelse, med nye dikt hvert år.
Livet handler om mer enn menn
Jeg fant ganske fort en ny kjæreste, og en til da det første tok slutt under koronaen. Jeg har nå hatt to fine fjern-relasjoner i løpet av disse 6 årene. Det har vært to fine menn, to fine særbo-forhold, og de har vært fine turvenner. Det gjør at jeg fortsatt kjenner at jeg lever og er attraktiv. Og jeg har hatt mye morsomt med dem og også mye mental støtte. Jeg har hatt en nær venn å prate med. Jeg har også fått litt hjelp fra dem med noen praktiske, særlig elektriske ting. Handy menn har vært ekstra bonus og noe jeg har vært vant med. Jeg har også hatt mye tid uten herreselskap når jeg er hjemme.
Da jeg hadde vært enke i 4 år, måtte jeg skifte jobb fordi den skulle flytte til Bergen. Jeg fikk heldigvis en ny, fin jobb på andre forsøk, midt i byen. Det var veldig spennende. Ny jobb og nye muligheter, men fortsatt god kontakt med gamle kollegaer.
Utenom jobben har jeg heller ikke vært på latsida. Jeg har arrangert flere julebord, bursdagsselskaper og vinterleker, og jeg har fått gjort mye oppussingsarbeid, deltatt i dugnadsarbeid, organisert utleie og representert verter for Airbnb i Oslo, tatt skipperkurs, golfkurs og skrivekurs, deltatt i flere styrer, forenings- og fagforeningsarbeid, skrevet bok og sunget i kammerkor.
Nå kommer det en ny tid. Det kommer en tid hvor jeg får barnebarn. Denne uka har jeg vært på en feiring av det i Frognerparken. Det var helt fantastisk.
Jeg tror at jeg kommer til å bli stup forelsket i det lille nurket og at det blir enda mer meningsfullt å fylle tiden med og et nytt menneske å kose med. Jeg gleder meg til det.
Bare elskerinne? Nei takk
Det hadde ikke gått mange ukene etter at jeg var singel igjen før jeg ante at han «lusket i buskene». Livet mitt fulgte han tydeligvis med på. Han dukket opp rett som det var. Det var alltid med et bredt smil om munnen eller en morsom kommentar.
Han var absolutt interessant. Jeg lot meg sjarmere i senk og det var sikkert synlig på meg. Jeg lo mye i hans nærvær og kjente at jeg ble litt mo i knea av den oppmerksomheten.
Han var imidlertid noen år yngre enn meg, og selv om jeg så yngre ut enn jeg var og var kjempesprek, hadde jeg ikke tro på at dette egentlig kunne være en match for meg, selv om jeg gjerne kunne tenke meg en slik ung og sjarmerende mann. En av kameratene hans ga meg også tydelig en kald skulder på en fest og var ikke inkluderende. Dette ville kunne bli et mageplask og nok en nedtur, ganske raskt. Jeg innså at jeg egentlig innerst inne var interessert i å forelske meg i en som var mer i samme bås som meg.
Så dukket det opp en anledning hvor det ville være naturlig for meg å ta kontakt med ham for å spørre om vi skulle samarbeide om noe. Det gjaldt en felles venn sitt arrangement hvor vi begge kunne ha samarbeidet om å bidra med noe ekstra. Jeg kviet meg litt, for jeg var redd han kom til å bli innbilsk. Og det ble han sannelig.
Det ble ikke noe utav det samarbeidet. Han gikk rett på sak og ga meg beskjed om at han tenkte det ville være veldig godt å ha sex med meg, men at han ikke var interessert i noe forhold med noen, men gjerne kunne ha meg som elskerinne. Snakk om å være innbilsk.
Uten å verken bekrefte eller avkrefte noen søte drømmer om ham, avrundet jeg det hele. Vi har fortsatt felles kjente, men har ingen kontakt. 
Jeg tenker at det er bra at det aldri ble snakk om noe annet enn en kopp kaffe alene med han.
Hekta på Tinder
Det er litt fysisk avstand mellom oss, noe jeg oppdaget lenge etter at vi hadde blitt sammensveiset. Men det fungerer. Vi er travle mennesker og vi trenger å ha litt fri på hver vår kant til alle våre aktiviteter. Vi har det fint og romantisk når vi er sammen.
Kanskje han er Drømmemannen. Kanskje ikke. En ting som gjør at jeg ikke er helt sikker på om dette er den ultimate Drømmemannen for meg for resten av livet mitt, er at han gjerne ville fortsette å ha Tinderkontoen sin da vi ble sammen.
Jeg synes det var litt rart at han ville beholde den kontoen. Etter hvert har jeg bestemt meg for at jeg også vil opprettholdt min Tinderkonto. Det har vist seg at det tilfredsstiller litt av bevisstheten og nysgjerrigheten min, iallfall når jeg fortsatt får masse likes, og jeg fortsatt kan kjenne at jeg kan bli begeistret av profiler. Men det gjør noe med forholdet vårt. Det gjør oss mer til elskere enn kjærester. Kanskje det er greit.
Tinder er ikke nødvendigvis den rette måten å treffes på hvis man er ute etter den store kjærligheten. Det må være noe spontant i det øyeblikket man fatter interessen, blir nysjerrig og får øyekontakt.
Det finnes andre steder å møtes. Er man med i foreninger og møter folk på tilstelninger, kan det oppstå kontakt som også kan medføre at man får pratet godt sammen og det kan oppstå søt musikk.
Gamle venner kan også dukke opp, og venner av gamle kjærester. Folk man har felles interesser med kan være veldig hyggelige. Mye kan skje på idrettsplassen, badeplassen, på byen og på gjensynsfest.
Bare det å hilse til noen kan tenne en varm gnist. Å være litt ute blant folk og være litt aktiv hjelper iallfall på humør og kontaktflate.
Jeg har hatt både oppturer og nedturer med datingen min. Og har fått masse erfaring som jeg ikke vil være foruten siden jeg ble enke i 2016. Livet har mye å by på for den som lever.
Vinn eller forsvinn på Tinder
Vi møttes i Frognerparken, på Majorstuen, ved Operaen, på Lysaker brygge, på Østbanehallen, i Trondheim, i Fredrikstad, i Lørenskog, på Røa og på Aker brygge.
En som jeg raskt ga beskjed til om at dette ikke ble noe mere av, var en enkemann. Han tok toget fra en by i Østfold for å møte meg. Jeg så ham først og fikk egentlig lyst til å forlate stedet ned en gang. Han lignet lite på det ene, lille bildet av seg selv som jeg så på Sukker.no og som jeg hadde likt. Men vi hilste, satte oss ned og jeg lyttet høflig.
Vi tok den kaffekoppen på Ø, og jeg fikk høre alt om kona hans sitt plutselige dødsfall, hvor tøft det hadde vært for ham alene med tre små barn, og hvor fattig han var, etter at han mistet jobben. Dette ble for slitsomt for meg å høre på. Ikke var han kjekk og ikke så han sprek ut, og han så knapt på meg. Han var en gammel, sliten mann som hadde behov for å snakke med noen og som hadde øynet et håp fordi jeg var enke. Jeg hadde lyttet. Men jeg hadde ikke lyst til å kysse ham eller ligge på armen hans.
Selv om det var en rolig og ganske hyggelig prat, måtte jeg si fra til ham. Jeg sa at han var en fin og snill mann, som fortjente en venninne, men at det dessverre ikke kunne bli meg. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte gå. Jeg ønsket ham lykke til videre i livet. Jeg følte meg hard der og da, men etterpå var jeg lettet over å ha vært ærlig med en gang og at jeg ikke trengte å tenke mer på noe forhold til ham.
Andre har jeg som regel gitt avskjed på grått papir til først etter at jeg har kommet hjem eller dagen etter. Som regel skyldtes det totalt mangel på forelskelse.
Noen var kjekke som bare det, og kunne fortelle om alt de eide og hadde, og hadde prestert, uten at jeg ble imponert. Særlig noen av de som var økonomer, sivilingeniør og leger hadde veldig store tanker om seg selv. En spurte jeg om hva han drømte om eller hadde som mål.
– drømmer ikke, jeg. Bare lager planer og gjennomfører dem, jeg, var svaret.
– Å, ja.
Noen skrøt for mye av jobben sin og mange skrøt av båten sin. Svære seilbåter som jeg kunne få være med å pusse. Ja, det er sikkert enslig å være alene om seilbåt.
Andre snakket mest om do-løsningen sin på hytta. Det hadde jeg jo masse erfaring med, som hytteeier i 15 år og hyttebruker i 45 år. Det er rart når ett sånt tema oppsluker hele kvelden. Da har det vært lite snakk om å føle seg fram og bli bedre kjent. En av disse do-praterne begynte å stryke meg forsiktig på underarmen. Det ble ikke noe mer.
Jeg har også tatt et glass vin på Majorstua med rulleskientusiaster og villmarkskonger som bare har lyst til å imponere og overbevise. Siden jeg har levd et langt liv med en spreking som bla var fallskjermjeger, er det ikke det jeg lurer mest på. Jeg ser om de er i form og har god balanse.
Det var få som spurte de enkle ordene- hva jeg brukte fritiden på, hva jeg var mest opptatt av, og hvordan jeg hadde det? Jeg er slik at jeg tilpasser meg samtalene der og da, og det ene tar det andre, og om ikke det er å jatte med, så er det iallfall en form for sosial tilpasning som gjør det veldig lett for folk å prate med meg. Men hvis det hele blir for ubalansert og lite spennende, så blir det jo siste gangen.
En spiste jeg pizza med utenfor byen. Jeg tok buss og fant fram til et sted jeg aldri hadde vært før. Jeg var en halvtime før tida og tok en øl for å slukke tørsten. Han kom inn i lokalet uten å se meg og gikk bort til bardisken. Bredskuldret. Kjekk. I t-skjorte. Jeg smilte bredt til ham når han kom innover i lokalet, og ansiktet hans sprakk også i et bredt glis. Praten startet lett og var hyggelig. Han ertet meg med den ølen. Han prøvde å fritte meg ut om hvem jeg var. Så begynte han å skryte av sønnen sin og fortalte alt om ham og hvordan han utviklet seg. Han bodde i underetasjen og skulle liksom klare seg selv. Selv var han en veldig kraftig kar og han spurte flere ganger om jeg syntes han så skummel ut. Jeg sa nei. Etter møtet ville han gjerne kjøre meg hjem, men det ble bare til nærmeste stasjon. Han fikk beskjed samme kveld, etter at jeg hadde kommet hjem om at det nok ikke ble noe mer kontakt. Da bare fjernet han meg.
En som jeg faktisk møtte et par helger, klagde på sønnen sin som fortsatt bodde hjemme på gutterommet. Han sa det var plagsomt å høre det, når han hadde kjæresten på besøk og fikk orgasme. Det var da måte på utlevering, tenkte jeg. Men jeg forsto også godt hvorfor han ikke ville overnatte hos meg etter en hyttetur vi hadde vært på, for den yngste sønnen min bodde fortsatt hjemme på den tiden.
Noen skrøt også av det fine forholdet som de hadde til exen sin, og en sa til og med at hun heiet på at han skulle få et forhold til meg. Exen var også den som fortsatt brukte hytta hans mest, sammen med deres felles venner og hennes handikappede barn. Det gikk det litt for langt å involvere henne i den daten, synes jeg. Litt for mye å forholde seg til.
En møtte jeg på Nationaltheateret stasjon og gikk en lang tur med, rundt Akershus festning og bort til Operaen, hvor vi tok et glass vin. Så endte vi på Olivia på Ø og spiste pizza. Vi viste fram bilder og snakket om oss selv i fire- fem timer. Helga etter inviterte jeg ham hjem på middag. Han kom med en stor blomsterbukett. Snakket mye om huset sitt og funderte allerede på hvordan det kunne bli å slå seg sammen. Da han gikk, inviterte han meg hjem på middag noen dager senere. Det hadde vært hyggelig, men han var så veldig interessert i penger og huset mitt at jeg fikk kalde føtter. Han hadde fått en hel omvisning, og det ble litt for mye. Særlig når han kastet seg over meg på benken på kjøkkenet og kysset meg, vått og intenst. Det ble litt pinlig når sønnen min kom hjem. Jeg sa først ja takk til den invitasjonen face to face i utgangsdøra, men så tenkte jeg meg nøye om og sendte han melding senere på kvelden om at det nok dessverre ikke ble noe av, med oss. Han tok det pent.
Noen få ganger har jeg tilfeldigvis møtt menn på gata som jeg har sett eller vært i kontakt med på en datingapp. Da skvetter jeg til. I de fleste tilfellene er instinktet mitt da at jeg bare skygger banen. Men i ett tilfelle gjorde jeg noe annet. Jeg var på vei til å møte en studievenninne en fredag etter jobben til et glass vin.
Jeg skvatt da jeg så ham første gangen. Jeg kjente igjen ham på lang avstand. Allikevel fikk jeg instinktivt bare lyst til en ting – å si hei til ham. Jeg følte meg spent, men helt rolig, bestemt og glad. Dette var en mulighet. Var det skjebnen, et kall? Det var helt naturlig å stoppe opp og si hei. Vi hadde hatt match et par mnd. tidligere, men jeg hadde kuttet ham ut med en liten forklaring fordi han ikke virket interessert nok. Jeg hadde egentlig gitt ham opp. Jeg var ikke sikker på om han hadde rukket å se den forklaringen eller om han husket meg. Jeg hadde uansett lyst til å møte ham og finne ut om det allikevel kunne være noen interesse der. I mine øyne var han fortsatt drømmemannen.
Det kilte i magen. Møtet var spennende, og jeg smilte fra øre til øre. Han kjente meg ikke igjen med det samme, men det demret da jeg sa vi hadde møttes på nettet.
– Å, det er deg, ja.
Han smilte til meg. Jeg nevnte at jeg dessverre hadde slettet ham, men at det egentlig ikke var meningen. Jeg prøvde å være litt morsom og fortsatte muntert.
– Å, er det sånn du ser ut i virkeligheten?
– Ja. Hm.
Jeg foreslo en kopp kaffe, men han mente at vi begge måtte tenke litt på det. Jeg sa ja og nikket og minnet om at det nok ikke ville være så lett å ta kontakt. Allikevel sa vi bare hadet og forsvant hver til vårt uten å presentere oss for hverandre. Løpet føltes kjørt.
Så møtte jeg ham igjen flere ganger, på tur på hjem fra jobben fredag ettermiddag, på akkurat samme stedet. En gang var jeg seint ute til en avtale med en venninne, en annen gang til styremøte og den siste gangen til treff med turkamerat. Det var like spennende hver gang. Og vi sa hei og smilte til hverandre. Jeg klarte ikke å la være å gi ham et par hint om den kaffen, men han hadde en avtale og han måtte rekke hjem til hunden sin, så det passet ikke akkurat da. Til slutt tok jeg hintet.
En tid senere etablerte jeg en Tinder-konto igjen, og håpet å finne noen. Da dukket han opp der på nytt. Jeg ga ham en blå stjerne og beskjed om at jeg nok hadde misoppfattet interessen hans. Jeg fikk ikke noe svar på den. Jeg var nok ikke Drømmedama hans. Jeg sluttet å se i hans retning hvis jeg så ham og jeg angret på at jeg hadde sagt hei den første gangen. Jeg tenkte at det uansett var best å glemme ham, men jeg undret meg allikevel på om han var; uinteressert, sjenert, for ung, misfornøyd med at jeg hadde droppet ham eller at han hadde funnet en annen. Han kunne jo bare ha sagt nei takk til den kaffen hvis han faktisk ikke hadde lyst. Jeg hadde iallfall gitt han mer enn en sjangse og jeg syntes han bare lot den henge i lufta. Nå var det han som var blitt luft for meg.
Sånn er det på Tinder. Det fader away. Man kan få en match av at noen liker ens profil. Så går det litt fram og tilbake og så skjer det ikke noe mer på en stund. Eller så skjer det ikke noe i det hele tatt. Hvem skal ta det første initiativet? Det bør jo være et minimum av interesse og kurtisering, selv om man trigges av jakten på det som kan virke uoppnåelig.
Etter en tid var jeg allikevel ikke helt fornøyd med at jeg ikke hadde fått et ordentlig svar på den kaffeinvitasjon. Så da jeg et par uker seinere satt aleine på hytta mi en lørdag ettermiddag og filosoferte, IG fortsatt lurte på om han kunne ha vært interessert, fant jeg til slutt fram til telefonnummeret hans og ringte ham. Vinn eller forsvinn. Jeg fikk både et høflig og hyggelig svar, men han sa at han ikke hadde tenkt seg om enda, og at han selvfølgelig ville gi meg et ordentlig svar tilbake. Han ringte tilbake seint den kvelden og vi fikk oppklart situasjonen. Det var jeg takknemlig for.
Det finnes mange fisker i havet som er flinke til å flørte og gi oppmerksomhet til matchene sine. Det kan komme masse komplimenter og det kan settes igang morsomme og flørtende passiaren. Når man er midt oppi det, er det en fordel å ha på lydmeldinger, så man kan veksle replikkene kjapt. Det kan være morsomt og spennende en lørdag kveld eller søndag formiddag når man er alene.
En av de jeg har hatt mest morsomme passiaren med, er en mann på 46 år. Han var veldig interessert i å møte meg, men jeg svarte at det var uaktuelt. Allikevel holdt vi det gående en tid med morsomheter på nettet og jeg fikk masse fin oppmerksomhet. Han forsvant fordi jeg slettet kontoen. Den yngste som har liket meg, var i 30- årsalderen. Han sendte jeg også straks melding til og ga beskjed om at han var alt for ung. Tilbudet var der allikevel, med masse komplimenter. Det passet ikke meg å møtes bare for å ha sex.
En lege som jeg både drakk kaffe med på Herregårdskroa og spiste middag med på en indisk restaurant på Majorstua, fortalte veldig mye om utfordringene med barna sine og exen. Jeg lyttet. I tillegg hadde han gjort noe dumt med geoteknikken rundt huset sitt. Siden jeg er bygningsingeniør, forklarte jeg at naboen nedenfor som hadde klaget på skråningen hans, hadde et poeng. Da ble jeg plutselig rådgiveren hans og kom med en lengre geotekniske utredning med skjærspenningsfigurer på en serviett. Han lyttet da, men neste gang virket det som han ikke hadde skjønt noen ting av det jeg hadde sagt. Det ble med de to middagene med han. Han lyttet ikke på meg.
Jeg er interessert i å lytte. Jeg liker å høre historier om mennesker. Også de som er krevende. Men flere av datene har hatt så mye på hjertet at jeg har blitt skremt av det. Da kjenner jeg at jeg blir litt brukt, eller misbrukt. En ting er å være åpen om sine drømmer og hva man liker. Det er morsomt. Noe helt annet er å dele erfaringer om utfordringer i livet. Da bør man ha fått det litt på avstand, så man kan bruke det til filosofering og kunne trekke på smilebåndet av det, ikke som ren psykoterapi eller rådspørring.
Jeg har ikke noen tung ballast i livet annet enn det store tapet jeg har hatt, og det går jeg ikke inn på hvis jeg ikke blir spurt. Selv om jeg har ønsket meg en venn som jeg kan snakke med alt mulig om, er det ikke en psykolog jeg har trengt. Det jeg har trengt er en som er der for meg, og mer en sparring partner som liker meg og kroppen min, som har noen felles interesser med meg, som jeg kan diskutere, filosofere, leke og le masse sammen med. Ikke minst å være sammen med sammen med andre med, og som vil gjøre mye fysisk sammen med meg, – en å kurtisere med som jeg gjerne vil gjøre godt inntrykk på og som jeg kan forføre på mange forskjellige måter. En som sier: Kom her, Liv, og som tar meg inn i armene sine og som vil kysse meg.
Heldigvis har jeg opplevd dette flere ganger og vet at det er oppnåelig. Ingen vits å dempe ambisjonene her med andre ord.
Å glippe på Tinder
Jeg prøvde meg flere steder. Det viste seg at jeg flere av de samme mennene også var flere steder, og jeg bladde gjennom forslagene.
På noen nettsider skulle man fortelle om både utdannelsesnivå, inntekt og hvor aktiv og vakker man var. Hvis man oppga seg selv på en høy score da, ble utvalget deretter, under mottoet «like barn leker best». Det var også verdifastsettelser og tester som gjorde at man kunne finne sin likesinnede. Når jeg matchet med noen av disse, var det kjekke menn og jeg følte at jeg kunne velge og vrake på øverste hylle.
Jeg hadde mange hyggelige samtaler på nett med kjekke og hyggelige menn. Men noen traff jeg ikke tonen med. Noen ville nok mest bare ha en elskerinne. Andre skrev kun om materielle ting, og en falt ut da jeg spurte om hva slags drømmer han hadde. – «Har ikke drømmer. Jeg bare realiserer planene mine», var svaret. Hva skal vi snakke om da, da, tenkte jeg. Vekk me’n.
En flott mann slettet jeg for raskt. Han var veldig opptatt av hytta si et annet sted i landet og dette ble for mange hytter, tenkte jeg. Vi chattet i ca. en mnd. Det gikk litt tregt. Han ga få komplimenter og var nok ikke «helt på ballen». Så klarte jeg å komme med en morsomhet. Og etter hvert spurte han litt. Jeg svarte også på noe han lurte på, og det gikk bra helt til jeg svarte litt for alvorlig på et spørsmål om livredning. Jeg fortalte om min erfaring med å prøve å redde livet til mannen min. Dette virket nok overveldende og kanskje han ikke visste helt hva han skulle si. Dialogen gikk tregt etter det, syntes jeg, og jeg klarte ikke å overbevise om at det gikk bra med meg og humøret mitt. Jeg ga opp. Kanskje han fikk kalde føtter. Kanskje han syntes jeg er for gammel for han. Han var 4 år yngre enn meg. Jeg angret veldig på at jeg kuttet ham ut. Jeg tror han kunne ha blitt en veldig bra match. Men det glapp. Jeg lurer fortsatt på hva jeg kunne ha gjort for å få til en bedre dialog med ham uten å anstrenge meg for mye.
En annen veldig kjekk mann som jeg matchet med på Academisingles.com, slettet jeg før det ble noen dialog mellom oss. Men han fant meg pga denne bloggen og tok kontakt med meg på e-post. Vi chattet masse med fin flørt og dype både følelsesmessige og akademiske samtaler og også videosamtaler.
Det var på tide å møtes etter hvert. Vi møttes to helger i juni. Det var fint, men det ble ikke noe mer. Han trakk seg. Om det var en usikkerhet som oppsto mellom oss eller om det var for stor fysisk avstand vet jeg ikke. Det ble en kort og festlig sommerflørt.
Jeg ble lei meg da han sa det til meg. Det skjedde da vi dro hjem fra hytta mi og han ikke ville bli med meg hjem og kanskje måtte hilse på sønnen min.
Vi satt på en benk på en bensinstasjon langs E6 og tok en is på hjemveien da han sa at han ville dra rett hjem og at det var det, men at vi fortsatt kunne være venner. Jeg ringte han opp en gang etter det for å si at det var helt greit å finne ut dette, men at jeg nok synes at det hele hadde gått litt for fort for seg. Vi er fortsatt venner. Men det glapp.
Enkestempel – nei takk
Mens hun sto der i midtgangen og pratet, kom det flere hun kjente. En av dem sa, høylydt «Hvordan er det med enka?» De andre sperret opp øynene. Hun svarte høflig: «Takk, det går ikke over, men det er heldigvis en ting som man lærer å leve med, og det blir sikkert lettere ned tiden». Ordene sved i brystet på henne. Hun likte ikke den betegnelsen og ønsker ikke å bli identifisert på den måten. Hun ville bare være seg selv.
Hvis eller når man vil finne seg en ny, god venn eller kjæreste, så er det heller ikke så lett å få rundt ned dette enkestempelet. Det bærer med seg så mye av et forhold, en avhengighet, en rolle, en arv, en sorg og forpliktelser.
Hvis man vil starte et nytt liv og sammen med en ny mann, må man gi slipp på noe. Man må gjøre seg ferdig med sorgen, man må være selvstendig og man må skåne den nye for mye som er knyttet til gamle relasjoner og sorgbearbeiding. Gamle og nye venner må også klare å forholde seg til det nye forholdet.
Men slik er det med oss alle. Alle bærer vi på noe. Alle har vi relasjoner som er viktige og som vi vil fortsette å prioritere selv om vi finner en ny venn og kjæreste. Vi må ta det med oss videre i det nye mønsteret som vi tegner for livet vårt. Å tegne det mønsteret er en stor mulighet.
Man kan velge å være enke med stor E. Man kan velge mellom mye. Man kan være den sørgende, trøstende, lammende, omsorgsfulle, søkende, eventyrlystne, nyskapende, avventende eller handlekraftige eller mye annet også.
Hver og en av oss har forskjellig syn på hva et enkestempel er. Uansett stempel, – ikke ta det på deg hvis du ikke vil. Ikke la noen plassere deg i en bås.
Det er kun du som vet hvem du er og som bestemmer hva du vil være i resten av ditt liv.
Lykke til!