Enker er der for andre

Når det bare er en foreldre igjen, så må man ta et større ansvar.

Det finnes ingen fasit på hva som er best for den enkelte. Det viktigste er bare å finne ut hva som er best, stå for det og gå for det, dvs gjennomføre det som skal til. For man må være seg selv, og kanskje man må bli kjent med seg selv på nytt som et enslig menneske. Hvis man har levd i tospann hele livet, så må man grave fram jenta i seg som kan stå på egne ben, og man må av og til la folk bli kjent med seg selv på nytt.

Man risikerer å bli behandlet annerledes når man er enke. For det første av alle de som var mannen din nærmest, hans familie, naboer, hans venner og noen av deres felles venner. Kanskje også av deres egne unger. Så man må finne ut hvem man er, og stå for hvem man er, og vise det.

De fleste mennesker har ikke opplevd å miste en ektefelle i så ung alder, og det er veldig mange som er veldig forsiktige med å spørre om hvordan det går. Man risikerer jo å få et ærlig svar. Folk skygger banen.

Enker har ofte mer enn nok med seg selv den første tiden, og å holde hjula i gang. De står ofte alene som motoren i den familien som er igjen, og de skal fortsatt støtte andre enn seg selv.

Hvis en enke finner ut at hun har lyst til å få en ny venn, så er dette en krevende øvelse for alle involverte, men det kan være utrolig spennende og lærerikt og givende.

Å fylle dagene med tosomhet på nytt, kan skape enorm glede i en ellers veldig ensom tilværelse. Jeg har prøvd begge deler, og etter min erfaring kan jeg anbefale å finne en ny venn, men så var jeg også utrolig heldig med funnet mitt. Det er ingen frister for sånt eller regler for hvor lenge man må vente. Det handler bare om å treffe en gnist hos et annet menneske som man trives sammen med og som man har energi nok til å pleie i tillegg til det andre ansvaret man har.

De fleste mennesker har barn, og når man møter ett nytt menneske i voksen alder, må man fortsatt ta hensyn til både sine egne og den andres barn og kanskje også barnebarn. Og hvis man vil gifte seg på nytt, så må man skifte med ungene sine. Dette er ting man bør tenke på før man etablerer seg på nytt. Det er iallfall viktig å finne ut hva slags forhold man vil ha, og hva man vil trives med.

Det som jeg har funnet ut at jeg bør gjøre, er å prøve å skape et godt liv for meg selv de 0-40 årene jeg har igjen, og å støtte ungene mine så godt jeg kan.

Et godt liv for meg selv innebærer at jeg kan gjøre som jeg vil, bl.a å få en ny venn.

Et godt liv for meg selv innebærer at jeg hjelper ungene mine så godt jeg kan.

Jeg har funnet ut at i stedet for å kausjonere for en etter en av ungene mine  med å pantsette eiendommene mine, har jeg takstert eiendommene, tatt opp et eget lån og skiftet med dem. Da får de farsarven sin nå når de trenger den og de står selv ansvarlig for det de har fått. De kan da gjøre hva de vil med det de har fått, og jeg kan da gjøre hva jeg vil med det som er mitt, og jeg kan også gifte meg igjen hvis jeg har lyst.

Det jeg også har tenkt å gjøre, er å skrive en fremtidsfullmakt, slik at hvis jeg skulle bli utsatt for en ulykke og bli en grønnsak på et hjem, så kan ungene mine også overta arven etter meg den dagen jeg ikke er myndig lengre.

Det som er fint med fremtidsfullmakt, er at det samtidig sikrer at arven blir fordelt likt mellom de 3 ungene. Det betyr at hvis en av dem vil overta huset, så kan det kjøpes ut til 2/3 av verdien av en av dem.

Dessverre er det mange som ikke kjenner til dette med fremtidsfullmakt og fordelene med det, og dessverre er det noen som misforstår hva dette er og kaller det et arvedokument. På en måte er det jo et arvedokument, men det sier ikke noe annet enn at arven skal deles akkurat så likt som arveloven bestemmer at det skulle ha blitt hvis det ikke var blitt skrevet ned noe.

 

 

Glad enke ønskes ikke

Det var 4-5 måneder etter at han døde at hun endelig fikk kontaktinformasjon til en sorggruppe i kommunen.

De møttes annenhver tirsdag. Hun møtte opp i god tid, og ble godt mottatt av to litt eldre damer som begge hadde mistet sin nærmeste. Det skulle komme tre stykker til i gruppen denne dagen. Det var fint å være der med bare mennesker som hadde opplevd det samme. Det gikk mye på følelser og forventninger. Det var også endel tips å få om det ene og det andre.

Hun fortalte at hun var i ferd med å få en ny venn. De andre så på henne med forundring. Men hun synes det var godt å kunne fortelle dette også, siden dette var en gruppe som hadde taushetsplikt og som var voksne mennesker i samme situasjon.

Hun var i tre møter til med denne gruppen. Det var de samme to lederne, men det var noen nye medlemmer til og fra. Det var stadig noe nytt å høre om hvordan de tok tapet og hvordan barna tok tapet og hvordan de klarte seg videre.

Noen slet mer enn andre med de aller enkleste gjøremål. Noen kom ikke igang i jobb igjen. Etter hver følte hun at hun nesten ikke kunne si noe om det som gikk bra, bla om sin nye venn.

Utpå vårparten skulle de ha en avslutning med middag på byen og hun møtte opp ganske tidlig, sammen med en av gruppelederne. Hun var blid og hyggelig, men hun kom med en litt kjedelig beskjed. En av de andre enkene i gruppen syntes ikke det hørte hjemme i en sorggruppe å høre om at en hadde fått seg en ny venn, så hun hadde antydet at hun egentlig ikke trengte å være i en sorggruppe lengre. Det var ikke vanskelig å skjønne  hvem det var. Hun møtte ikke blikket hennes en eneste gang i løpet av middagen.

Dagen etter sendte hun en melding til begge lederne om at hun ikke ønsket å delta i denne sorggruppen lengre. Dette var en uke etter urnenedsettelsen til mannen hennes og ca. et halvt år etter at han døde.

Dette er ett og et halvt år siden. Hun har ikke savnet noen av de menneskene i den gruppen, men hun savner fortsatt mannen sin.

Framtida

Når man ikke er de samme to lengre blir man glemt i selskapslivet.

De hadde alltid vært et par. Og de hadde alltid gått på fest sammen, bortsett fra noen julebord og firmafester og gutteturer og jenteturer. De hadde en relativt stor vennegjeng og familie som de holdt kontakten med jevnlig.

Da de feiret sin 30 års bryllupsdag var det til sammen over 80 gjester som deltok på de fire lørdagsmåltidene i juni 2016 – en frokost, en lunsj, en middag og en kveldsmat. Det var 110 gjester til minnestunden 18.11.2016.

Etter at han var død, ble det veldig stille.

Søsteren hennes var der. 4-5 gode venninner var der. Det var noen gode venner av dem som kom og lagde middager til henne.

Svigermoren hennes var der for henne. De snakket sammen på telefon hver uke.

Så kom julen og hun hadde alle sine nærmeste der og svigermoren. De var enige om at det ikke skulle være sørgejul, men kosejul. Det ble det.

Så kom hverdagen og jobben for fullt igjen, skiturer og konserter, søndagsmiddager med ungene.

Hun aktiviserte seg selv. Og folk kunne følge med på facebook at hun var både her og der.

Hun fikk en ny, god venn. Han var der for henne. De snakket sammen hver dag.

I løpet av det siste ett og et halvt året har hun vært bedt i i flere små selskaper som følge til sin nye venn enn de 4 store selskapene hun er blitt bedt til hos gamle venner.

Når man ikke er det samme paret, så er man ikke på den samme gjestelisten. Man blir glemt. Derfor er det bare postitivt å finne nye venner, uansett om de passer med de gamle vennene eller ikke.

Framtiden er for de som velger deg.

Det er mange muligheter til å finne noen som er like interessert i å finne noen som det du er. Det finnes mange datingsider på nettet, og det finnes møteplasser enten man liker å danse, gå på turer i skog og mark, lage mat, synge i kor eller drive med en eller annen slags hobby.

Det er viktig å finne fram sitt sanne jeg og løfte blikket og vise fram sitt beste smil,  og vise at man er interessert i å bli bedre kjent med andre.

Og så må man finne ut om man har tid til å være kjæreste helt på ordentlig, eller om det er mange andre forpliktelser som står i første rekke, for eksempel barn og barnebarn.

 

 

Enkelengsler og savn

Det er sikkert mange slags lengsler en enke kan ha. Og det vil helt sikkert være veldig forskjellig fra de som mister sin kjæreste plutselig og de som mister sin kjære gradvis eller i etapper.

Jeg kan bare beskrive den typen lengsler som jeg kjenner til. Jeg mistet mannen min som kjæreste i etapper, og jeg mistet han som min beste venn plutselig den dagen da han døde.  En tilsynelatende helt frisk mann, 54 år gammel, fikk beskjed fra fastlegen om at han er dødssyk, med prostatakreft med spredning og fikk antydet 2,5-5 års levetid. Han fikk 3,5 år.

Når man blir pårørende til menn med slike skjebner, så prøver man å gjøre det beste ut av det, og man prøver å holde håpet oppe, helt til det bitter end. For uansett hvordan man har det, så har han det verst, og er den som skal tas hensyn til. Man har ikke noe valg. Noe annet ville ikke være en kjæreste verdig. Derfor går man i år etter år og tilpasser seg situasjonen og gjør det beste ut av det – for han.

Når mannen får testosterondrepende hormoner og mister potensen, mistet man en kurtiserende lidenskaplig kjæreste og sexnyter. Men man kan ha nærhet og kjærlighet i form av gode klemmer og å ligge på armen og det kan det bli mye av, og fred og ro. Men det som skaper spenning og spenningsutløsning fungerer ikke lenger. Og man unngår unødige spenninger, for mekanismene rundt forsoning i senga fungerer ikke. Lidenskapen er ikke der. Den fysiske bekreftelsen på begjæret og at man er den ultimate kjæresten fungerer ikke lengre.

De fleste kjærester har kjent på begjæret, på hungeren og lysten og forventningen etter mannen som man elsker. De som har levd et langt liv sammen med en mann, vet hvordan det er å sitre etter den oppmerksomheten som er den aller ypperste, og som gir den største nytelse. Å lengte etter den oppmerksomheten og få den, er noe av det beste man kan oppleve i livet. Og når man har opplevd det i sammenhengende 35 år, er det en stor og vond forandring å ikke oppleve det lengre. Noen og enhver har vel smakt på følelsen når man har vært på hyttetur med menn med lakenskrekk og det ikke har blitt noe kos. Det er et lite snev av det jeg snakker om. Men det jeg snakker om er ikke noe som går over dagen etter, når man er alene igjen og morgenstemningen har gull i munn og mellom bena.

Man kan snakke med sexolog og få sexhjelpemidler med pumpe og ring og dildoer, men man kan ikke få fram lysten hos en testosterontom mann. Uansett om han ville unne henne sex, så vil det kunne være ubehagelig for han å bli påminnet  sine mangler.  Hun vil kunne oppleve det som et egoistisk overgrep å  prøve å få han til å hjelpe seg med å få sin orgasme, når ikke han kan få det. Ja, det er han som har det verst. Han skal jo dø, så han er den som det skal tas hensyn til.

I slike situasjoner, hvor man ikke har denne ypperste nærhet lengre, og den nærheten som man har, handler om å klemme og ta på hverandre og ha fortrolige samtaler om livet og hverandre, så har man plutselig ikke det lille ekstra lengre.  Andre personer som man har nære forhold til, kan plutselig oppleves å bli l behandlet som like viktige, bortsett fra den praktiske støtten i hverdagen, da.

Den største lengselen som en slik pårørende kan har, kan være å lengte tilbake til rollen som den aller nærmeste kjæreste og venn og ikke bare en venn og støtteperson. Noen ting er fortrolig mellom ektefeller, enten de er friske eller syke. Når alle de private tingene rundt sexlivet ikke er noe lengre, er det mindre felles å samles om.

Noen er fortrolig med hverandre om sykdommen og vil at det skal være det, for å opprettholde noe som er bare deres. Noen er helt åpne og snakker om det med alle. Noen velger å ha en avtale om at sykdommen ikke skal være samtaleemne når de er på fest, fordi det kan bli så trist og det kan ødelegge feststemningen for den andre og de andre. De kan være enige om at de sosiale sammenhengene skal være hyggelige opplevelser og  oaser for dem begge i en ellers sykdomspreget tilværelse.

For den pårørende, som er på fest og endelig kan kose seg med andre folk og se at mannen trives, er det viktig å kunne slappe av med det. Det er ganske vanlig å samarbeide om å få til gode opplevelser, men det er krevende når damer kaster seg over den syke mannen på fest og vil ha en fortrolig samtale med han. Han kan synes det er vanskelig å avvise dem, og som regel ender det med at de trøster hverandre med gråt og klem. Men det er vanskelig for den pårørende å vite hvor man skal gjøre av seg når mannen plutselig bærer preg av alvoret og trenger trøst. Hvem skal trøste hvem da? Skal hun rykke til og prøve å trøste dem, eller skal hun gå vekk og prøve å more seg videre på egenhånd, og ikke bry seg om han? Det er ikke greit å ikke unne han den omsorgen, men det er heller ikke greit at tilfeldige damer på fest forsyner seg i sosialpornografisk stil og får en like stor del av hans fortrolighet som det du får, ferskvare om akkurat hvordan han har det, og kanskje litt ekstra fordi de viser at de bryr seg om han, og det er en ny og varm omsorg.

Det er i slike situasjoner bomben allikevel kan gå av, når den syke plutselig har glemt hva han har bedt den andre om å ikke snakke med andre om på fest, og det skal være gjensidig.

Fulle folk har mindre hemninger og derfor skjer det jo allikevel. Og det skjer også at man rett og slett kan bli sur fordi det skjer, og det er da man er helt “støkk”. For dette er en mann som det ikke er helt greit å bli sur på, samme om det handler om å ikke holde avtaler eller å ødelegge en fest for andre.

For man har ikke de normale forsoningsmekanismene lengre. Man er ikke den ultimate kjæresten som han uansett har lyst til å kose med og begjære samme natten eller dagen etter og jobbe med bli venner med igjen.

Man bare blir mer og mer en hensynsfull støtteperson – mor, venn, sykepleier, den som leser seg opp på alt av mulige diagnoser og kurer og ringer og skriver til offentlige kontorer om helse, forsikring, skatt mm. Passer på at alle i familien får informasjon og i rett rekkefølge. Og er der til støtte for den ene, syke.

Det er mange som går fra syke personer. Og det er mange som sier: Hadde han overlevde dette, hadde jeg forlatt ham. Det har aldri vært en tanke hos meg, men jeg forstår kanskje litt hva de snakker om.

Når man har lengtet etter den ypperste nærheten i årevis og han dør, går lengslene over i savn. Men da har man også mistet den nærmeste vennen.

Den støtten man da får fra andre, ofte fra nære venner og sin egen familie, er en ubeskrivelig takknemlig opplevelse. Særlig god er støtten fra de som vet hvordan man har stilt opp.

Men etterhvert kommer tomrommet, og det er tross alt ganske stor avstand til andre mennesker enn det har vært til den aller nærmeste.

Lengselen på ny kjæreste vil variere, og evnen til å elske på nytt vil variere, men uansett vil savnet etter den man elsket være sterkt og dypt og være til stede på ett eller annet vis resten av livet.

Jeg var så heldig å ha en mann som var min beste venn helt til han døde. Vi hadde bare et par-tre  episoder med oppgjør rundt misforståtte morsomheter,  upassende temaer, feil oppmerksomhet og dårlig kommunikasjon  som skapte  sår og sinne, og vi klarte å skvære opp når vi igjen var uforstyrret av andre.

Min kjæreste gjennom 40 år sa at jeg måtte finne meg en ny venn. Det har jeg jobbet med en tid nå. Men det tar tid å finne fram til de sterkeste følelsene og å tørre å slappe av og slippe seg helt løs, når man i årevis har unngått nærmest alle spenninger og lidenskap.

 

 

Enker – rett på sak

Når man har opplevd noe så tragisk som å miste sin kjæreste, så er det tungt. Alt annet kan virke som bagateller i forhold til det.

Og man lever jo. Man er så heldig at man lever.

Derfor er det en indre styrke hos enker. Det ligger i underbevisstheten at ingenting kan bli verre og at en del ting bare er som småting å regne. Derfor bryr ikke enker seg om småting, og de kan derfor også være ganske rett på sak.

Det er fem generelle leveregler som jeg tenker at er viktig å følge for å få det godt med seg selv, selv om det er tungt den første tiden.

1. Tenk positivt –  Du lever. Og folk vil deg vel, selv om de ikke sier det og selv om du ikke ser det. Det er lite som skal til. Å bli behandlet med vanlig folkeskikk og øyekontakt er mer enn nok.

2. Hjelp andre  – Spør, tilby og vær støttende. Det gir ekstra ressurser å bry seg om andre og være raus. Selv om man har opplevd et stort tap, kan det også være noen andre som har stor glede av deg.

3. Ha fokus oppe – Konsentrer deg om det du velger. Da får du det til. Det gir mestring og det er en viktig følelse.

4. Hold helsa god – Slett pent med deg selv og kroppen din, få gode dagsrutiner og ukerutiner med aktiviteter og gjør hyggelige ting både alene og sammen med andre.

5. Unngå å tenke negativt –  Legg vekk de tunge tankene mens du er i farta. Ta deg heller en sørgemusikkhvilestund en gang i blant, og ta sørgetur til gravplassen når du føler for det og sørg der.  Men lev og vær en medspiller med verden rundt deg.

De gode støttespillerne

Jeg hadde en god familie, barndom og oppvekst. Derfor har jeg gode støttespillere som kjenner meg godt, også fra tiden før jeg traff mannen min. De kjenner meg så godt at de uten å vite det har hjulpet meg til å finne fram jenta i meg, den personligheten som jeg har måttet  finne fram og pusse støvet av etter år med en rolle som nesten  kun ledsager og støttespiller. De er gode støttespillere. Særlig fordi  det er folk som liker meg for den jeg er og ikke meg som del av et par.

Men de gode støttespillerne som jeg har hatt når det har vært som tyngst, det er mange. Jeg ramser opp de beste.

Det er fastlegen som vi hadde felles, jeg og mannen min, helt tilfeldig, og som kjenner meg godt og som vil meg vel.

Det er datteren min og sønnene mine og kjærester som var der og og støttet så godt de kunne, og som fulgte han i døden på en fin og verdig  måte.

Det er svigermoren min, som jeg alltid har kunnet prate med om det å være enke, og som har støttet meg hele tiden, med gode samtaler om løst og fast og hverdagsgleder  nesten  hver uke.

Det er søsknene mine som kjenner meg og liker meg som jeg er. De har tillit til meg og jeg kan prate med dem om hva som helst, nesten når som helst, og de stiller opp når det trengs, særlig tvillingsøsteren min som også har mistet mannen sin.

Det er presten som jeg ble kjent med en måned før han døde,  og som skjønte hva jeg snakket om,  og som ble den sterke og tydelige og gode for oss på slutten og da det hele skulle rundes av i Ris kirke.

Det er alle de som sendte blomster og hilsninger før bisettelsen og til bisettelsen  og alle de som deltok under bisettelsen 18.11.2016 på ett eller annet vis.

Det er venninnene mine som har vært til stede i de tristeste timene, og som jeg har fått snakket med om alt.

Det er sjefen min som har gitt meg støtte og mulighet til tilpasninger i den siste fasen og etterpå og kollegaene som også har vært fantastiske.

Det er de som kom og deltok ved urnenedsettelsen 16.05.2016 og de som ble med hjem etterpå.

Det er omgangsvennene som fortsetter å regne med meg og som fortsatt  tar kontakt og hører hvordan det står til, og som gjerne går en tur med meg.

Det er naboene, hyttenaboene og de på bussen som fortsetter å slå av en prat.

Det er min beste venn som har vært en morsom historieforteller, god samtalepartner og lytter nesten hver eneste dag i over ett år og som jeg har hatt mange fine middager, stunder, helger og ferier med, og som har presentert meg for mange hyggelige mennesker.

Det er facebookvennene som jeg kan dele de gledene jeg har i livet med, og som jeg samtidig  kan glede meg over å få litt del av deres gleder.

Det er alle de som kjente Eino og meg og som jeg vet snakker pent om oss.

Jeg er dypt takknemlig for å ha hatt tilgang på alle disse støttepersonene i de 5 årene som har gått siden jeg fikk den triste beskjeden om at jeg kom til å miste Eino, og særlig den støtten jeg har fått rundt 5.11.2016 og etter det.

Snille jinter får gode støttespillere.  Noen ganger må man allikevel manne seg opp og be om hjelp.