Enker er der for andre

Når det bare er en foreldre igjen, så må man ta et større ansvar.

Det finnes ingen fasit på hva som er best for den enkelte. Det viktigste er bare å finne ut hva som er best, stå for det og gå for det, dvs gjennomføre det som skal til. For man må være seg selv, og kanskje man må bli kjent med seg selv på nytt som et enslig menneske. Hvis man har levd i tospann hele livet, så må man grave fram jenta i seg som kan stå på egne ben, og man må av og til la folk bli kjent med seg selv på nytt.

Man risikerer å bli behandlet annerledes når man er enke. For det første av alle de som var mannen din nærmest, hans familie, naboer, hans venner og noen av deres felles venner. Kanskje også av deres egne unger. Så man må finne ut hvem man er, og stå for hvem man er, og vise det.

De fleste mennesker har ikke opplevd å miste en ektefelle i så ung alder, og det er veldig mange som er veldig forsiktige med å spørre om hvordan det går. Man risikerer jo å få et ærlig svar. Folk skygger banen.

Enker har ofte mer enn nok med seg selv den første tiden, og å holde hjula i gang. De står ofte alene som motoren i den familien som er igjen, og de skal fortsatt støtte andre enn seg selv.

Hvis en enke finner ut at hun har lyst til å få en ny venn, så er dette en krevende øvelse for alle involverte, men det kan være utrolig spennende og lærerikt og givende.

Å fylle dagene med tosomhet på nytt, kan skape enorm glede i en ellers veldig ensom tilværelse. Jeg har prøvd begge deler, og etter min erfaring kan jeg anbefale å finne en ny venn, men så var jeg også utrolig heldig med funnet mitt. Det er ingen frister for sånt eller regler for hvor lenge man må vente. Det handler bare om å treffe en gnist hos et annet menneske som man trives sammen med og som man har energi nok til å pleie i tillegg til det andre ansvaret man har.

De fleste mennesker har barn, og når man møter ett nytt menneske i voksen alder, må man fortsatt ta hensyn til både sine egne og den andres barn og kanskje også barnebarn. Og hvis man vil gifte seg på nytt, så må man skifte med ungene sine. Dette er ting man bør tenke på før man etablerer seg på nytt. Det er iallfall viktig å finne ut hva slags forhold man vil ha, og hva man vil trives med.

Det som jeg har funnet ut at jeg bør gjøre, er å prøve å skape et godt liv for meg selv de 0-40 årene jeg har igjen, og å støtte ungene mine så godt jeg kan.

Et godt liv for meg selv innebærer at jeg kan gjøre som jeg vil, bl.a å få en ny venn.

Et godt liv for meg selv innebærer at jeg hjelper ungene mine så godt jeg kan.

Jeg har funnet ut at i stedet for å kausjonere for en etter en av ungene mine  med å pantsette eiendommene mine, har jeg takstert eiendommene, tatt opp et eget lån og skiftet med dem. Da får de farsarven sin nå når de trenger den og de står selv ansvarlig for det de har fått. De kan da gjøre hva de vil med det de har fått, og jeg kan da gjøre hva jeg vil med det som er mitt, og jeg kan også gifte meg igjen hvis jeg har lyst.

Det jeg også har tenkt å gjøre, er å skrive en fremtidsfullmakt, slik at hvis jeg skulle bli utsatt for en ulykke og bli en grønnsak på et hjem, så kan ungene mine også overta arven etter meg den dagen jeg ikke er myndig lengre.

Det som er fint med fremtidsfullmakt, er at det samtidig sikrer at arven blir fordelt likt mellom de 3 ungene. Det betyr at hvis en av dem vil overta huset, så kan det kjøpes ut til 2/3 av verdien av en av dem.

Dessverre er det mange som ikke kjenner til dette med fremtidsfullmakt og fordelene med det, og dessverre er det noen som misforstår hva dette er og kaller det et arvedokument. På en måte er det jo et arvedokument, men det sier ikke noe annet enn at arven skal deles akkurat så likt som arveloven bestemmer at det skulle ha blitt hvis det ikke var blitt skrevet ned noe.

 

 

Å stå alene

De kan være krevende å forholde seg til ting alene når det går stormer rundt en.

I livet til denne dama ble det store omveltinger. På kort sikt var det ikke bra for henne. Hva som er bra på lang sikt er umulig å vite.

Å være enke er nok.

Man trenger ikke å oppleve menneskers  skyggesider i tillegg.  Folk har ulike interesser og det kan foregå hersketeknikker mot den som står igjen alene.

Enker kan være lett match.

Noen mennesker er glad for at det skjer noe i livet deres. Og at det blir en forandring. Noen mennesker har godt av forandringer. Noen mennesker har grodd så inderlig fast i et mønster med sin kjære, blant sine nærmeste, sin omgangskrets , i sitt naboskap, med sine kollegaer og i bygda, at mønsteret er vanskelig å bryte, selv om det skjer store omveltninger.

Janteloven herjer og de som tror de er toneangivende i det usynlige hierarkiet turer videre uten å vite om eller bry seg om hva de driver med, inntil en vakker dag da de møter seg selv i døra og får smake sin egen medisin. Det kan skje på en dramatisk måte. Bríkkene kan falle på plass etter mange tiår, når ting kommer for en dag. Det kan være avsløringer og vantro og om hva vi kan finne på å gjøre mot hverandre i uvitenhet, selviskhet, forutinntatthet og i forsvar.  Den handler også om hvor små og vi er når vi bare er oss selv nærmest, og hvor dypt mørkret er når svartsinnet vekkes i oss.

Det å ha tro på seg selv og beholde roen og mestre livet kan være uunnværlig dersom det foregår  konspirasjoner og karakterdrap,  og når slike mønster går i arv.

Hun trøster seg med at det som skjer som regel aldri er så galt at det ikke er godt for noe, og at de som gjør gale ting gjør det av ren uvitenhet.

For det bor noe godt i oss alle, sier hun. Det er derfor hun også vi dele noen av historiene som hun har opplevd, sett eller hørt om,  med oss, som “storyer” og i takknemlighet til de som gjorde dette  mulig.

Om en kjæreste i 40 år

I dødsannonsen skrev jeg:

Klok og varm

med mye sjarm

Sterk integritet

og kjærlighet

 

Og her er minneordet, skrevet og fortalt av Hanne Elstrøm, Ris kirke 18.11.2016

EINO RUNDBERGET

Vi skal minnes Eino sammen.

Dette blir fortellingen om ham slik den har blitt meg fortalt av så mange av dere som var glad i ham og savner ham.

Ordene om ham, og minnene dere har delt, vitner om sorgen over at han er borte og takknemligheten over alt han fikk bety i deres liv.

Eino vokste opp i Mosogn, ei lita grend langs vestsiden av Glomma i Solør, med butikk, skole, bensinstasjon og mange småbruk. Og Strandsjøen … Der gikk de på skøyter om vinteren og møtte ungene fra den andre sida som de kunne bryne seg på. Det var aldri noe problem for Eino. Han var yngstemann, med storebrødrene Sigbjørn og Virgil og strekke seg etter. Han prøvde å henge med storebrødrene over alt. Og hvis han hang for langt etter så fikk han et spark bak! Lille, tette, blide og sjarmerende Eino vokste opp til å bli en gutt som var lett å like og bli glad i – og som ble sterk og hardfør. Du blir lett det når storebrødrene sender deg ned 40 meters bakken på altfor korte langrennsski! Det gikk bra med Eino! Ikke så bra med skia!

Eino satt sjeldent stille. Han var i bevegelse alltid!  Det var en god barndom fylt av aktivitet – og Sally, Bjørn, Sigbjørn, Virgil og Eino dro rundt i både inn og utland i helgene på o- løp eller trente og var på skisamlinger. De fungerte som et team som hadde mye moro sammen. Og Eino stortrivdes med det bekymringsløse livet i Mosogn, sommer som vinter, og på besøk hos besteforeldre i Våler og Grue Finnskog.

Da Eino var 18 år, flyttet familien til Bashammeren på Flisa. Her bygde Bjørn hus til seg og familien, Sally tegnet huset og tok opp lån på lærerinnelønna si og guttene hjalp til med bæring og bygging.

Det tok ikke lang tid før Eino møtte Liv på dugnad på idrettsplassen. Senere gikk de sammen på kino, dro på dans på Kynndalen, ragget i Kaffegata og dro på ferie sammen med kameraten Morten og Livs tvillingsøster Unni.

Eino kunne blitt så mye. Han hadde mange talenter og mange interesser og var usedvanlig resurssterk.  I ungdomsårene var Eino en lovende skiløper fra Indre Mosogn og Kjellmyra IL, han fikk pokal i NM-77, og mange så nok for seg en lysende ski- eller orienteringskarriere på den gutten. I -78 tjenestegjorde han i Hærens Jegerkommando. En hopp-ulykke under militærtjeneste som fallskjermjeger satte en endelig stopper for en mulig skikarriere. Eino var stolt av sin tid som fallskjermjeger og fortalte gjerne historier fra den tiden men viktigst av alt var det å få en skikkelig yrkeskarriere å bygge livet sitt på.

Da Liv bestemte seg for å studere i Trondheim, valgte Eino å bli med.  Han begynte på maskinlinjen og de to flyttet sammen.

Da var etter to år i Trondheim Eino opplevede å miste sin far, bare 47 år gammel. Eino var da 23 år. Det blei en tøff tid. Da ble han fort voksen.

Etter 4.5 år i Trondheim var de begge blitt sivilingeniører og startet i Statsbygg.  Ett år etter, i 1985 startet Eino i AS Norsk viftefabrikk.

Der var han prosjektingeniør ved Industridivisjonen. Han har vært stasjonert i Bahrain for aluminiumsprosjekter i tre perioder – først som «prosjektmedarbeider» og senere som prosjektleder. Liv og barna fulgte med i to av periodene.  Innimellom oppholdene i Bahrain ble han utnevnt til avdelingssjef for avdeling IAS, Industry After Sales.

Eino ble i 2000 utnevnt til displinleder for prosessavdeling i FDA (Flakt Divisjon for the Aluminium Industry). I 2007 ble han Sales Manager for Nord-Europa, Midt-Østen og Kina og i 2009 ble Eino Tendering Manager og det er den stillingen han har hatt frem til 2015; trofast på samme arbeidsplass i 30 år!

Av sine nærmeste kolleger blir Eino beskrevet som en raus og glad venn fra Flisa. Jordnær og trygg i møte med mennesker og en særdeles dyktig kollega du kunne stole 100% på. Hans humoristiske sans og kjappe replikk gjorde mang en kontorhverdag lysere.

Parallelt med Einos yrkeskarriere gikk hans karriere som pappa. Eino var en veldig stolt pappa. For første, andre og tredje gang; lykken var like stor alle gangene. Han har vært en super far for Ola, Annika og Peder. Ofte med på klassetur i Nordmarka, alltid med på bandytrening- og turnering. Hjemme var det alltid god tone ved matbordet, her skulle det ikke diskuteres for høylytt; måltidene skulle være koselige. Eino støttet, heiet på og dyttet der det var nødvendig!  Han var deres kamerat og følgesvenn. Han reiste mye med jobben men når han var hjemme var han også på fotballbanen og hockeyisen med ungene. Han var ikke en pappa som brølte høyt på sidelinjen. Han var rolig og støttende i det de gjorde. Og stolt når de lyktes.

Pappa Eino var pappaen som snuste dere inn når han gav dere en klem, som var en utmerket grillmester, som kunne lekeslåss i stua og som kunne komme med de kjappe og treffsikre kommentarene. Da kunne dere tydelig se på han at han var fornøyd med egen slagferdighet!

Peder forteller om da han gikk Birken, det som skulle være Einos 12. merke. Han kjørte Peder og Liv opp.

Og kjørte så selv til Sjusjøen og ventet der. Det var tåke. Men på 300 meters avstand så han Peder komme. Visste det var ham. Kjente han på stilen. Så gikk han foran Peder og dro det siste stykke og holdt tempoet oppe.

Dere har vokst opp med en pappa som hadde jernvilje. Og som var perfeksjonist i alt fra mat til båt og bil. Han kunne reparere det meste. Han visste hvordan ting fungerte og hang sammen i en bilmotor og han likte å få det til å fungere.

Og han likte fart! Her var det surfingen som gav den gode følelsen. Den følelsen av å mestre naturkrefter, havet og vinden. Hver sommerferie prøvde familien å finne et enda bedre surfested å dra til, enten med bil eller fly.

Da familien hadde bodd i Holmenkollveien 39 i 11 år, kjøpte de seg hytte på Foten. Hytta var et skrøpelig   syn, men de fikk pusset den opp i løpet av en femårsperiode.  Her kunne Eino surfe og kjøre båt, og det ble mye besøk om sommeren, bla av Sally.

Eino var spontan. Der Liv var typen for å planlegge var Eino improvisatorisk strek og likte å ha prosjekter på gang.

Han sparte ikke på det negative eller la aldri fokus på uenighetene. Hvis det ble noen diskusjoner som gikk litt høylytt kunne han si til Liv: nå må du huske at jeg er fallskjermjeger!

Eino våknet om morgenen med en innstilling som sa; Ny dag! Nye muligheter!

Eino var sine venners venn. Og en lojal og god venn og diskusjonspartner. Han fremhevet aldri seg selv.

Eino så folk i øynene. Han var «jorda». Real. Flink til å se de gode egenskapene hos folk og forsterke dem.

Han var fra de store skoger og han var hel ved!

Da Eino skulle ta sitt 11. merke i Birken i 2013 sto han over. Men han nøt stemningen ved Skramstadsetra da han så på Fredagsbirken, som Liv skulle gå, i strålende solskinn.  Samtidig bølget det innover han at det kunne være siste gangen han var der.

14 dager tidligere hadde han vært hos fastlegen for første gang i sitt liv. Eino var bekymret for livet sitt. Det var satt i gang en kreftbehandling som skulle følge ham i 3,5 år. I juni i år orket ikke kroppen mer behandling.

Eino og dere nærmeste rundt ham har levd sterkt og mye denne siste tiden. Eino fikk en god vår og sommer med hytteturer og båtturer, og et rikt, sosialt liv. Det ble mange hyggelige måltider med familie og venner og han gledet seg over å bli kjent med kjærestene til Ola, Annika og Peder. Ikke minst gledet han seg over alle som kom og var med på å feire hans og Livs 30 års bryllupsdag, med et sosialt arrangement hver lørdag i juni. Det var sol og sommer.
I juli, august og september prioriterte han å være sammen med Liv og de aller nærmeste. Han likte å ha med sin mor Sally på hyttetur, og det ble det både i august og september.

Eino og Liv hadde bare såvidt fått kommet igang å bruke hytta i Sollia da han fikk kreftdiagnosen. Dette var på den tiden han skulle ta sitt 11 Birken-merke. Da var det godt å ha denne hytta og dra hit og ta de store, åpne samtalene her, foran peisen. Da var det godt for Liv å ha en hytte å samle minner på, og ei hytteboka å skrive dikt i. Da var det fint å ha et sted å samle familie og venner over flere dager. Ungdommer med masse lek og moro i snøen. Ikke minst å komme seg opp i lyset og gå på stødige fjellski, selv når kreftene svant.

Eino ble veldig ivrig på å få pusset opp hus og hytter etter at han ble syk. Han ville ha tingene i orden for Liv.

Han sørget for at det ble lagt samme røde takstein på dokkestua som på huset, ny membran, rekkverk og takrenner på verandaen over spisestua, og bare noen få timer før han sovnet inn ble  bergvarmeprosjekt hans fullført og varmen strømmet i radiatorene.

De siste timene lyttet han til den musikken som han likte, spesielt “Stairways to haven” og det snødde og blåste kraftig utenfor vinduet. En halv time før han døde strakte han ut armene og ga dere en god klem hver.

Eino fikk den jenta han ville ha, og han holdt på henne hele livet. Liv var hans store kjærlighet.  Fortellingen om Eino lever videre i dere. Jeg avslutter denne med et dikt Liv har skrevet som setter ord på alt det Eino satte pris på; kjærligheten til naturen og kraften i den og gleden av å høre til hos dere.

 

Livs dråper

Her er havet. Her er landet. Her er livet som jeg elsker.

Her er sjøen. Her er vannet. Her er stedet hvor jeg strandet.

Her er vinden og dens krefter. La meg ri på havets bølger,

-på de tusen hvite hester med den motstand som jeg mestrer.

Helt fra fjellet høyt der oppe, langt til havet vil den renne,

-vannets lille, våte dråpe, – gir oss livet, – gir oss håpet.

Og når solens stråler varmer, vekkes liv i våre hjerter.

Det er ingen ting jeg savner. Jeg er trygg i dine armer.

Musikk som lindrer

I bisettelsen ble han båret ut med Adagio i G-dur av Tomaso Albinoni. Bisettelsen åpnet ved at hans flinke tremenning  spilte Norwegian suset av Bent Fabricius Bjerre på klarinett og til slutt Ved Rondane av Edvard Grieg.  Vi sang salmene Ein fin liten blome og Å leva, det er å elska og sangen Har du fyr av Oa Bremnes.  Mannskoret Over Rævne sang Der ligger et land av B. Bjørnson/R. Nordraak.

Jeg brukte veldig mye tid til å finne fram til akkurat denne musikken.

Etter at mannen min døde, hadde jeg stor glede av å ligge under et pledd i fosterstilling og lytte til harmonisk musikk, særlig på lem 7. Jeg lagde etter hvert enspilleliste som jeg hørte på. Den er her:

Liv Lillys triste låter

Jeg håper noen andre enker også vil kunne finne trøst og harmoni i noen av disse låtene.

En grav å gå til

Mannen min ville at vi skulle ha et sted å gå til. Derfor leide jeg et gravsted på Ris urnelund for 20 år. Det er et kommunalt ansvar å tildele gravplass.

De som dør mens det er tele i jorden kan ikke gravlegges før etter at telen har gått ut av jorda. Derfor gikk det nesten et halvt år fra bisettelsen i november til urnenedsettelsen i mai. Men jeg rakk å få avklart tid og sted slik at jeg kunne informere alle som fikk takkekort om når og hvor urnenedsettelsen skulle være. Ut ifra det bestemte de selv om de kom.

Jeg kjøpte en gravstein og bestemte sammen med ungene mine hva som skulle stå på gravsteinen og skrifttype. Det står “I våre hjerter” på hans gravstein.

Vi hadde urnenedsettelse ved dette gravstedet 16. mai 2017. Jeg fikk hjelp av en god venninne i Humanetisk forbund som styrte det hele. Det var ord fra meg og bidrag fra alle barna. Det var diktet “Stå ikke ved min grav og gråt for meg” av Mary Elisabeth Frye og Juni kveld av Hans Børli, og sangene “Take it with me” og “Fordi eg elskar deg” sunget av 4 nydelige solister i Popkoret Røst, bla. datteren min. Det var rørende.

Jeg går turer innom der om høsten, jula, og påske og sommeren. Gravferdsetaten passer på blomstene og det er en pen og naturlig park, omtrent som å være i en skog.

Den lille og fine seremonien vi hadde her gjør også  at jeg synes stedet er  harmonisk og stemningsfullt og ikke bare trist.

En grav er et sted hvor man kan snakke med den som er borte, selv om det er med en indre stemme i seg selv. Det kan gi ro og en slags trygghetsfølelse rundt det som var bare vårt, for evig.

Glad enke ønskes ikke

Det var 4-5 måneder etter at han døde at hun endelig fikk kontaktinformasjon til en sorggruppe i kommunen.

De møttes annenhver tirsdag. Hun møtte opp i god tid, og ble godt mottatt av to litt eldre damer som begge hadde mistet sin nærmeste. Det skulle komme tre stykker til i gruppen denne dagen. Det var fint å være der med bare mennesker som hadde opplevd det samme. Det gikk mye på følelser og forventninger. Det var også endel tips å få om det ene og det andre.

Hun fortalte at hun var i ferd med å få en ny venn. De andre så på henne med forundring. Men hun synes det var godt å kunne fortelle dette også, siden dette var en gruppe som hadde taushetsplikt og som var voksne mennesker i samme situasjon.

Hun var i tre møter til med denne gruppen. Det var de samme to lederne, men det var noen nye medlemmer til og fra. Det var stadig noe nytt å høre om hvordan de tok tapet og hvordan barna tok tapet og hvordan de klarte seg videre.

Noen slet mer enn andre med de aller enkleste gjøremål. Noen kom ikke igang i jobb igjen. Etter hver følte hun at hun nesten ikke kunne si noe om det som gikk bra, bla om sin nye venn.

Utpå vårparten skulle de ha en avslutning med middag på byen og hun møtte opp ganske tidlig, sammen med en av gruppelederne. Hun var blid og hyggelig, men hun kom med en litt kjedelig beskjed. En av de andre enkene i gruppen syntes ikke det hørte hjemme i en sorggruppe å høre om at en hadde fått seg en ny venn, så hun hadde antydet at hun egentlig ikke trengte å være i en sorggruppe lengre. Det var ikke vanskelig å skjønne  hvem det var. Hun møtte ikke blikket hennes en eneste gang i løpet av middagen.

Dagen etter sendte hun en melding til begge lederne om at hun ikke ønsket å delta i denne sorggruppen lengre. Dette var en uke etter urnenedsettelsen til mannen hennes og ca. et halvt år etter at han døde.

Dette er ett og et halvt år siden. Hun har ikke savnet noen av de menneskene i den gruppen, men hun savner fortsatt mannen sin.

Framtida

Når man ikke er de samme to lengre blir man glemt i selskapslivet.

De hadde alltid vært et par. Og de hadde alltid gått på fest sammen, bortsett fra noen julebord og firmafester og gutteturer og jenteturer. De hadde en relativt stor vennegjeng og familie som de holdt kontakten med jevnlig.

Da de feiret sin 30 års bryllupsdag var det til sammen over 80 gjester som deltok på de fire lørdagsmåltidene i juni 2016 – en frokost, en lunsj, en middag og en kveldsmat. Det var 110 gjester til minnestunden 18.11.2016.

Etter at han var død, ble det veldig stille.

Søsteren hennes var der. 4-5 gode venninner var der. Det var noen gode venner av dem som kom og lagde middager til henne.

Svigermoren hennes var der for henne. De snakket sammen på telefon hver uke.

Så kom julen og hun hadde alle sine nærmeste der og svigermoren. De var enige om at det ikke skulle være sørgejul, men kosejul. Det ble det.

Så kom hverdagen og jobben for fullt igjen, skiturer og konserter, søndagsmiddager med ungene.

Hun aktiviserte seg selv. Og folk kunne følge med på facebook at hun var både her og der.

Hun fikk en ny, god venn. Han var der for henne. De snakket sammen hver dag.

I løpet av det siste ett og et halvt året har hun vært bedt i i flere små selskaper som følge til sin nye venn enn de 4 store selskapene hun er blitt bedt til hos gamle venner.

Når man ikke er det samme paret, så er man ikke på den samme gjestelisten. Man blir glemt. Derfor er det bare postitivt å finne nye venner, uansett om de passer med de gamle vennene eller ikke.

Framtiden er for de som velger deg.

Det er mange muligheter til å finne noen som er like interessert i å finne noen som det du er. Det finnes mange datingsider på nettet, og det finnes møteplasser enten man liker å danse, gå på turer i skog og mark, lage mat, synge i kor eller drive med en eller annen slags hobby.

Det er viktig å finne fram sitt sanne jeg og løfte blikket og vise fram sitt beste smil,  og vise at man er interessert i å bli bedre kjent med andre.

Og så må man finne ut om man har tid til å være kjæreste helt på ordentlig, eller om det er mange andre forpliktelser som står i første rekke, for eksempel barn og barnebarn.

 

 

Enkelengsler og savn

Det er sikkert mange slags lengsler en enke kan ha. Og det vil helt sikkert være veldig forskjellig fra de som mister sin kjæreste plutselig og de som mister sin kjære gradvis eller i etapper.

Jeg kan bare beskrive den typen lengsler som jeg kjenner til. Jeg mistet mannen min som kjæreste i etapper, og jeg mistet han som min beste venn plutselig den dagen da han døde.  En tilsynelatende helt frisk mann, 54 år gammel, fikk beskjed fra fastlegen om at han er dødssyk, med prostatakreft med spredning og fikk antydet 2,5-5 års levetid. Han fikk 3,5 år.

Når man blir pårørende til menn med slike skjebner, så prøver man å gjøre det beste ut av det, og man prøver å holde håpet oppe, helt til det bitter end. For uansett hvordan man har det, så har han det verst, og er den som skal tas hensyn til. Man har ikke noe valg. Noe annet ville ikke være en kjæreste verdig. Derfor går man i år etter år og tilpasser seg situasjonen og gjør det beste ut av det – for han.

Når mannen får testosterondrepende hormoner og mister potensen, mistet man en kurtiserende lidenskaplig kjæreste og sexnyter. Men man kan ha nærhet og kjærlighet i form av gode klemmer og å ligge på armen og det kan det bli mye av, og fred og ro. Men det som skaper spenning og spenningsutløsning fungerer ikke lenger. Og man unngår unødige spenninger, for mekanismene rundt forsoning i senga fungerer ikke. Lidenskapen er ikke der. Den fysiske bekreftelsen på begjæret og at man er den ultimate kjæresten fungerer ikke lengre.

De fleste kjærester har kjent på begjæret, på hungeren og lysten og forventningen etter mannen som man elsker. De som har levd et langt liv sammen med en mann, vet hvordan det er å sitre etter den oppmerksomheten som er den aller ypperste, og som gir den største nytelse. Å lengte etter den oppmerksomheten og få den, er noe av det beste man kan oppleve i livet. Og når man har opplevd det i sammenhengende 35 år, er det en stor og vond forandring å ikke oppleve det lengre. Noen og enhver har vel smakt på følelsen når man har vært på hyttetur med menn med lakenskrekk og det ikke har blitt noe kos. Det er et lite snev av det jeg snakker om. Men det jeg snakker om er ikke noe som går over dagen etter, når man er alene igjen og morgenstemningen har gull i munn og mellom bena.

Man kan snakke med sexolog og få sexhjelpemidler med pumpe og ring og dildoer, men man kan ikke få fram lysten hos en testosterontom mann. Uansett om han ville unne henne sex, så vil det kunne være ubehagelig for han å bli påminnet  sine mangler.  Hun vil kunne oppleve det som et egoistisk overgrep å  prøve å få han til å hjelpe seg med å få sin orgasme, når ikke han kan få det. Ja, det er han som har det verst. Han skal jo dø, så han er den som det skal tas hensyn til.

I slike situasjoner, hvor man ikke har denne ypperste nærhet lengre, og den nærheten som man har, handler om å klemme og ta på hverandre og ha fortrolige samtaler om livet og hverandre, så har man plutselig ikke det lille ekstra lengre.  Andre personer som man har nære forhold til, kan plutselig oppleves å bli l behandlet som like viktige, bortsett fra den praktiske støtten i hverdagen, da.

Den største lengselen som en slik pårørende kan har, kan være å lengte tilbake til rollen som den aller nærmeste kjæreste og venn og ikke bare en venn og støtteperson. Noen ting er fortrolig mellom ektefeller, enten de er friske eller syke. Når alle de private tingene rundt sexlivet ikke er noe lengre, er det mindre felles å samles om.

Noen er fortrolig med hverandre om sykdommen og vil at det skal være det, for å opprettholde noe som er bare deres. Noen er helt åpne og snakker om det med alle. Noen velger å ha en avtale om at sykdommen ikke skal være samtaleemne når de er på fest, fordi det kan bli så trist og det kan ødelegge feststemningen for den andre og de andre. De kan være enige om at de sosiale sammenhengene skal være hyggelige opplevelser og  oaser for dem begge i en ellers sykdomspreget tilværelse.

For den pårørende, som er på fest og endelig kan kose seg med andre folk og se at mannen trives, er det viktig å kunne slappe av med det. Det er ganske vanlig å samarbeide om å få til gode opplevelser, men det er krevende når damer kaster seg over den syke mannen på fest og vil ha en fortrolig samtale med han. Han kan synes det er vanskelig å avvise dem, og som regel ender det med at de trøster hverandre med gråt og klem. Men det er vanskelig for den pårørende å vite hvor man skal gjøre av seg når mannen plutselig bærer preg av alvoret og trenger trøst. Hvem skal trøste hvem da? Skal hun rykke til og prøve å trøste dem, eller skal hun gå vekk og prøve å more seg videre på egenhånd, og ikke bry seg om han? Det er ikke greit å ikke unne han den omsorgen, men det er heller ikke greit at tilfeldige damer på fest forsyner seg i sosialpornografisk stil og får en like stor del av hans fortrolighet som det du får, ferskvare om akkurat hvordan han har det, og kanskje litt ekstra fordi de viser at de bryr seg om han, og det er en ny og varm omsorg.

Det er i slike situasjoner bomben allikevel kan gå av, når den syke plutselig har glemt hva han har bedt den andre om å ikke snakke med andre om på fest, og det skal være gjensidig.

Fulle folk har mindre hemninger og derfor skjer det jo allikevel. Og det skjer også at man rett og slett kan bli sur fordi det skjer, og det er da man er helt “støkk”. For dette er en mann som det ikke er helt greit å bli sur på, samme om det handler om å ikke holde avtaler eller å ødelegge en fest for andre.

For man har ikke de normale forsoningsmekanismene lengre. Man er ikke den ultimate kjæresten som han uansett har lyst til å kose med og begjære samme natten eller dagen etter og jobbe med bli venner med igjen.

Man bare blir mer og mer en hensynsfull støtteperson – mor, venn, sykepleier, den som leser seg opp på alt av mulige diagnoser og kurer og ringer og skriver til offentlige kontorer om helse, forsikring, skatt mm. Passer på at alle i familien får informasjon og i rett rekkefølge. Og er der til støtte for den ene, syke.

Det er mange som går fra syke personer. Og det er mange som sier: Hadde han overlevde dette, hadde jeg forlatt ham. Det har aldri vært en tanke hos meg, men jeg forstår kanskje litt hva de snakker om.

Når man har lengtet etter den ypperste nærheten i årevis og han dør, går lengslene over i savn. Men da har man også mistet den nærmeste vennen.

Den støtten man da får fra andre, ofte fra nære venner og sin egen familie, er en ubeskrivelig takknemlig opplevelse. Særlig god er støtten fra de som vet hvordan man har stilt opp.

Men etterhvert kommer tomrommet, og det er tross alt ganske stor avstand til andre mennesker enn det har vært til den aller nærmeste.

Lengselen på ny kjæreste vil variere, og evnen til å elske på nytt vil variere, men uansett vil savnet etter den man elsket være sterkt og dypt og være til stede på ett eller annet vis resten av livet.

Jeg var så heldig å ha en mann som var min beste venn helt til han døde. Vi hadde bare et par-tre  episoder med oppgjør rundt misforståtte morsomheter,  upassende temaer, feil oppmerksomhet og dårlig kommunikasjon  som skapte  sår og sinne, og vi klarte å skvære opp når vi igjen var uforstyrret av andre.

Min kjæreste gjennom 40 år sa at jeg måtte finne meg en ny venn. Det har jeg jobbet med en tid nå. Men det tar tid å finne fram til de sterkeste følelsene og å tørre å slappe av og slippe seg helt løs, når man i årevis har unngått nærmest alle spenninger og lidenskap.

 

 

Enker – rett på sak

Når man har opplevd noe så tragisk som å miste sin kjæreste, så er det tungt. Alt annet kan virke som bagateller i forhold til det.

Og man lever jo. Man er så heldig at man lever.

Derfor er det en indre styrke hos enker. Det ligger i underbevisstheten at ingenting kan bli verre og at en del ting bare er som småting å regne. Derfor bryr ikke enker seg om småting, og de kan derfor også være ganske rett på sak.

Det er fem generelle leveregler som jeg tenker at er viktig å følge for å få det godt med seg selv, selv om det er tungt den første tiden.

1. Tenk positivt –  Du lever. Og folk vil deg vel, selv om de ikke sier det og selv om du ikke ser det. Det er lite som skal til. Å bli behandlet med vanlig folkeskikk og øyekontakt er mer enn nok.

2. Hjelp andre  – Spør, tilby og vær støttende. Det gir ekstra ressurser å bry seg om andre og være raus. Selv om man har opplevd et stort tap, kan det også være noen andre som har stor glede av deg.

3. Ha fokus oppe – Konsentrer deg om det du velger. Da får du det til. Det gir mestring og det er en viktig følelse.

4. Hold helsa god – Slett pent med deg selv og kroppen din, få gode dagsrutiner og ukerutiner med aktiviteter og gjør hyggelige ting både alene og sammen med andre.

5. Unngå å tenke negativt –  Legg vekk de tunge tankene mens du er i farta. Ta deg heller en sørgemusikkhvilestund en gang i blant, og ta sørgetur til gravplassen når du føler for det og sørg der.  Men lev og vær en medspiller med verden rundt deg.

Rørende pårørende

De hadde det veldig bra sammen og var friske.  Så fikk han dødsdommen og en prognose på 2,5-5 år igjen å leve. Fastlegen ringte han mens de sto på kjøkkenet hjemme og laget mat.

Han ville ikke skremme henne. Han skulle bare ta noen prøver. Men hun skjønte alvoret og han delte det med henne og da han skulle på time og få resultatene av undersøkelsene, var hun med.

Hun støttet ham. De informerte på en ryddig måte, i riktig rekkefølge. Det verste var å informere barna, etter en middag sammen, hjemme, stillheten, spørsmålene, gråten.

Helsevesenet fungerte, det, men det var tungt hver gang medisinene ikke virket lengre, og det var vanskelig å akseptere at han ikke fikk de beste medisinene. Hun brukte mye tid og energi på å prøve å finne ut hva som var mulig å få til, og lyktes både med det og med dialogen med legene når hun syntes det gikk for tregt. Han fikk til slutt medisin på en privat klinikk, etter å ha brukt forsikring som han hadde gjennom jobben.

Det kan hende at det var de to kurene med Jevtana som ga han en god sommer, sommeren 2016.

Hun organiserte så han fikk møtt alle venner og familie i  juni til deres 30-års bryllupsdag.

Han fikk nyte ferien på hytta i fred og ro med de nærmeste i  juli og august.

Han fikk vært med i et bryllup til sin niese og en tur på fjellet med moren sin i september.

I oktober var han innlagt på sykehuset to ganger. Den ene gangen fikk han lest opp et brev fra fylkesmannen i Hedmark om at det var endelig avgjort at moren hans hadde fått verge. Nå var han blind.  Han kom hjem igjen, for han skulle dø hjemme, men han måtte til sykehuset to ganger i uka for å få nye blodplater, og han satt i timesvis og ventet på pasientdrosjer.

Til slutt ble han veldig dårlig og innlagt på Diakonhjemmet sykehus igjen, og døde der etter 5 døgn, 5.november 2016.

Ingen trodde helt på at han var så dårlig som han var, bortsett fra legene og hun som ble enke. Noen hadde mer enn nok med seg selv og tingene sine,  og brydde seg ikke.

Det ble veldig tydelig hvem som var pårørende.