Tirsdag kveld i nitida sto jeg parkert i nærheten av St. Olavs plass i ca. 10 minutter. I løpet av den tida skjedde det noe dramatisk. Sjåføren skulle bare inn og hente sakene sine før vi skulle dra på hyttetur. Jeg ventet i passasjersetet.

Mens jeg satt der, helt avslappet, tok jeg av meg sikkerhetsbeltet og den høyre skoen. Jeg måtte gi litt luft til to klemte tær som jeg har en irriterende vorte mellom. Jeg hadde visst hatt på litt for mye etsende, sviende vortesalve på den vorta, og skoene var litt for stramme. Så tok jeg fram mobilen og sjekket at jeg var ajour med meldinger.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Etter ca. 5 minutter med tåmassasje og mobilsjekk hørte jeg en stemme. Det var en mørk, ganske liten fyr i rød jakke langt nede i gata som gikk der og pratet med seg selv. Han kom gående oppover mot bilen bakfra og det så også ut som han sjanglet.

– Mon tro om han stopper og prater med meg når han ser at jeg sitter her i bilen, tenkte jeg.

Så ble det helt stille. Jeg kikket forsiktig i det høyre sidespeilet, det som er reparert med gaffatape av en god venn etter at jeg rygget litt for fort inn i garasjen. Nå så jeg ikke den fyren lengre heller. Jeg satt helt stille, på vakt som et dyr i skogen.

Så hørte jeg plutselig en annen lyd. Det suste. Så ble det stille igjen. Der suste det en gang til, sterkere. Jeg løftet hodet forsiktig litt opp og kikket ned mot speilet, så jeg kunne se mere nedover. Da så jeg ham. Han satt på huk ved siden av bilen, ved høyre bakhjul, Han var åpenbart i ferd med å slippe ut lufta fra dekket mitt!

Spontant rev jeg opp døra og ropte så høyt jeg kunne:
-Sorry, what are you doing!

Jeg oppnådde ikke øyekontakt, men jeg opplevde ham som en svart skygge som tumlet bakover og som hadde sitt svare strev med å komme seg på beina, veivende med armene og gispende etter luft.

Jeg var på offensiven. Plutselig var jeg i ferd med å kaste meg ut av bilen. Hoppende rygget han bakover og skulle til å løpe videre i fartsretningen.

Men der slo jeg døra helt opp, og traff ham rett i skrittet med døras øvre, spisse hjørne. Han hoppet til side og tok seg for på sine edlere deler med henda, utbrøt et slags wræl og fortsatte baklengs tre- fire hopp til, før han klarte å snu seg helt rundt, løpe av gårde og runde hjørnet ned mot St. Olavs plass.

Jeg spratt ut av bilen og sto plutselig på gata og kikket på dekket. Ventilbeskytteren var borte. Jeg så den ikke på bakken noe sted heller og løp rundt hjørnet for å se etter ham. Han var halvt gående og halvt hoppende forbi en uterestaurant nederst i gata, før han snudde seg og så skremt etter mulige forfølgere. Så løp han igjen, videre rundt det neste hjørnet, antageligvis med ventilen i hånda. – Hva skulle han med den?

Der sto jeg midt i et kryss i Oslos gater, med en sko på den venstre foten og bare en sokk på den høyre, og jeg var litt fattigere. Det manglet en milliliter luft og en ventilbeskytter.

Men var jeg misfornøyd? Nei.

Jeg hadde jaget vekk en sabbotør. Fra sittende stilling i en lav bil på gateplan og med lunger fulle av luft og lyd, hadde jeg blåst ham baklengs vekk og nesten overende fra hans huksittende sabotasjeposisjon på fortauet. Dette var en historie å fortelle.

– Det var et lite drama her ute i gata mens du hentet sakene dine, sa jeg til sjåføren, da han kom ut. Han lyttet.
– Jøss, hæ. Det var litt av et drama, svarte han. Så var vi enige om flere ting.

Det var bra jeg ikke ble med inn, for selv om jeg er medlem av NAF, hadde det nok blitt veldig sein fremkomst til hytta den kvelden hvis han hadde klart å tappe dekket.

Det er veldig bra at jeg har evnen til å reagere raskt på urett, og gi en tydelig beskjed når det trengs. Det er fantastisk å klare å stanse sabotasje og jage vekk en sabbotør med min egen luft og lyd. Godt å vite at man har den evnen og føler seg sterk når man er enke som skal klare seg selv.

Datteren min skrek forresten også visstnok et av de høyeste primalhyl på fødeavdelingen på Ullevål sykehus i forrige uke. Hun er også trygg på å bruke stemmen sin. Som regel veldig vakre toner. Vi er i slekt. Sånn skal det være.