Jeg var så heldig å få klappskøyter til min 60-årsdag! Ungdommen hadde tydeligvis trua på meg. Kanskje det var grunn til det, siden jeg hadde skrytt så fælt av mora mi, som var Tromsømester på skøyter tidlig på 50-tallet og sanitetsforeningens skøytetrener for barna på Flisa på 60- tallet.
Men jeg visste jo at det ville være en veldig krevende øvelse for meg. Jeg hadde prøvd lengdeløpsskøyter som barn og mestret det ikke særlig godt. Det medførte minst en hjernerystelse, hvor jeg ble trillet hjem i trillebår av de andre ungene. Kunstløp var lettere. Der ble det noen piruetter etterhvert. Jeg kjøpte et par brukte bandyskøyter som jeg brukte noen ganger da ungene var små, men altfor lite og jeg kan ikke si jeg har draget på det.
Nå er det slik at jeg født med et snev av cerebral parese, noe som gjør at jeg har strammere muskler i hele kroppens høyre side og har en svak ankel og høyrefot med slappe sideveis muskler. Det er rett og slett ikke krefter til å styre den foten.
Selvfølgelig hemmer det meg. Jeg merket det veldig godt da jeg drev med svømming i 12-årsalderen. Det var helt umulig å ta like sterke fraspark på begge sider da jeg svømte bryst. Det gikk skeivt. Men krawl fikk jeg til med beina hengende bak, og med sterke armer og dukkvending ble det noen pokaler i kretsmesterskapet. Senere, da jeg kastet håndball i 1. divisjon måtte den ene skoen bygges opp en cm. Ellers har det ikke hemmet meg så mye, bortsett fra å ha dårlig balanse på ett bein, for eksempel på ski. Det medførte en stygg hofteskade en gang, men bare e’n, heldigvis.
Men nå er det skøyter som er greia. Selvfølgelig kunne jeg ha trent mer. Med tre bandyunger burde jeg ha vært mye mer på isen for å mestre dette bedre, – mer enn å stå på sidelinjen og skravle med andre mødre og rope heia.
Nå har jeg iallfall fått egne klappskøyter og har begynt å øve meg på nytt. 100 dype knebøy om dagen hjelper litt.
Jeg håper det raskt blir is på banen, så jeg kan øve meg mer, og etter hvert gå på skøyter med barnebarna mine.
Jeg har noe å strekke meg etter, – min mor. Hun var huksittende med lange, brede skjær. Det var rett og slett imponerende. Når jeg tenker tilbake, var hun utrolig sprek og sexy mormor på 70 år da hu gikk på skøyter, med smidige, vakre bevegelser. Litt av et forbilde. Jeg kommer aldri i nærheten av hennes utstråling på isen, men mormor på skøyter er tingen akkurat nå. Målet nå er å kunne gå på skøyter med barnebarna mine uten at det er farlig for noen. Bare moro.
Vi sees på skøytebanen til vinteren.
Skøyter er kjempegøy. Jeg kjøpte meg nye forede kunstløpskøyter for noen år siden. Som en annen verden enn mine gamle uforede fra ungdommen. Det er det dumme med det en har på beina, de passer i “evig tid” iforhold til klær.
Så bra, Lillian. Det gir inspirasjon med nytt utstyr.