I panelet med MDG og Visit Bergen var det tydelig at mange opplever utfordringer i enkelte områder – og det skal vi ta på alvor. Samtidig er det viktig å se hele bildet.
Jeg løftet fram at:
🔹 Korttidsutleie er viktig fleksibilitet i dyrtiden – for hytter, sokkelleiligheter, rom i egen bolig, studenter, sesongarbeidere, folk som renoverer, familier i overgangsfaser og idrettslag på turnering. Og: Av 4 400 verter i Den Norske Vertsforeningen er det bare 8 % som leier ut sekundærleiligheter. De aller fleste driver smått, ansvarlig og selvfølgelig innenfor lovverket.
🔹 Det finnes samtidig firmaer som tilbyr tjenester som vask, sengetøyskift, nøkkelutlevering og annonseadministrasjon for eiere av sekundærboliger som vil leie ut uten å gjøre jobben selv. Dette er ikke «hotellifisering», men helt vanlige servicefunksjoner – og noe reiselivsnæringen selv har etterspurt pga. konkurransevilkår.
🔹 Når bomiljøer endres fordi boliger selges og blir til rene hoteller, er det imidlertid et tegn på at noe er galt. Det er vi helt enige om at ikke er en ønsket utvikling. Nettopp derfor er det viktig å skille mellom profesjonell hotellvirksomhet i boligstrøk – som ikke er tillatt i regulerte boligområder, og som kommunene allerede kan regulere – og vanlige folk som leier ut litt for å få økonomien til å gå rundt.
🔹 Vi er enige om at data er viktig. Debatten trenger bedre fakta enn AirDNA‑tall. AirDNA anslår utleiedøgn og omsetning basert på vekst i annonser – inkludert annonser som er blokkert – og på prisene som står i annonsene, ikke det som faktisk er leid ut eller betalt. Det gir et skjevt bilde av virkeligheten og overdriver omfanget av korttidsutleie betydelig. Skatteetaten la imidlertid 17.7.25 fram faktabaserte tall. Slike data bør kunne brukes mer.
🔹 Fortrengningseffekten av langtidsutleieenheter er minimal, ifølge Samfunnsøkonomisk analyses rapport for Husbanken. De viser at det i Oslo kun er rundt 500 korttidsutleieenheter som leies ut mer enn 180 dager i året. 1900 leies ut mer enn 90 dager. Det betyr at det reelle potensialet for å presse ut langtidsleiemarkedet er rundt 500 – i en by med mer enn 70 000 utleieboliger, etter at det er solgt mer enn 12 000 boliger siden 2019. I Bergen og Tromsø er tallet for de som leies ut mer enn 180 dager rundt 200. Det er altså helt andre mekanismer som påvirker leiemarkedet enn korttidsutleie.
🔹 Vi trenger bedre datadeling – ikke mer registrering.
Korttidsutleiere er allerede registrert med personnummer, og plattformene rapporterer verten, enhet, varighet og inntekt til Skatteetaten gjennom DAC7. Disse faktiske dataene gjelder årlige tall, og det finnes ingen land som har løpende overvåking av utleievirksomhet. Årsdata er det normale – og mer enn tilstrekkelig for både statistikk og referanse for regulering.
🔹 EU‑forordning 2024/1028 handler om datadeling, ikke om nye reguleringer eller at plattformene skal administrere kommunale tiltak. De andre nordiske landene forholder seg til dette på en effektiv og tydelig måte. Det kan Norge også.
🔹 Kommunene har allerede en omfattende verktøykasse: boplikt gjennom konsesjonsloven, plan- og bygningsloven, bruksendring, tilsyn, næringsdefinisjonen i skatteloven, brannkrav, borettslagsloven og eierseksjonsloven. Det er 40 kommuner i Norge som har boplikt. Problemet er ikke mangel på regler – men det kan hende det er manglende kunnskap og bruk av dem.
Korttidsutleie er ikke én ting. Det er alt fra bønder som leier ut kårboligen, enker som leier ut barnerommene etter ungeflokken i et stort, gammelt hus til studenter som leier ut et rom.
Vi må regulere klokt, presist og forholdsmessig – og bruke verktøyene vi allerede har. Vi trenger bedre data, ikke mer byråkrati.
Og er nye leilighetshotell bedre enn at sengene i de husene og leilighetene som byen allerede er dimensjonert for, blir brukt ? Neppe.
Tusen takk til Studentersamfunnet i Bergen for invitasjonen og for et rom der det var mulig å snakke ordentlig, forklare sammenhenger og rydde opp i noen misforståelser. Det er sjelden man får tid til å gå i dybden på et tema som ofte behandles altfor svart‑hvitt og som tar opp mange ulike ting på en gang og som foreslår løsninger som medføre uheldige utilsiktede konsekvenser før problemet er definert.
Takk også til møteleder Elise for trygg og ryddig styring av samtalen – og til meddebattantene for en åpen og respektfull diskusjon. Det er nettopp slike arenaer som gjør det mulig å skape forståelse på tvers av ståsted.
