Det er vel ikke noe som er bedre for aktive krabater enn å ha kort vei til bakken, slik denne «Trysilkongen» har det?
Tenk så fint det hadde vært for alle skiglade unger i Oslo også å bare kunne ta skia på ryggen, gå til T-banen, sitte på et behagelig, polstret sete under en time før man rett og slett, «gå-ta-banen», sklir rett ut i vinterparken ved Tryvannstårnet.
Det å kunne ta med seg barnebarn ut på tur for en enke hadde også vært enklere da.
Banen går i dag kun til Frognerseteren, men det er tilrettelagt for å forlenge sporet helt til Tryvannstårnet, da det allerede ligger et fundament der som det kan legges skinner på.
Som folkevalgt politiker for Venstre i Vinderen bydel på 90-tallet og senere Vestre Aker, jobbet vi sammen med flere andre partier for å få til dette. Men det lyktes ikke den gangen.
Nå er det aktualisert på nytt. Oslo kommune skal selge Tryvannstårnet. I mellomtiden har Oslo Vinterpark vokst og parkeringsplassen har vært flittig bruk, bla i forbindelse med russens vårslipp. Tenk om russen kunne ta T-banen hjem etter fyllefesten der oppe i stedet for å ved soloppgang traske alene hjem langs veien i den kalde vårlufta.
Tenk om all den biltransporten opp forbi Slemdal, Gressbanen, Holmenkollen, og Øversetertjern kunne utfordres på noe så enkelt som en forlenget T-banelinje herfra?
Det hadde vært noe for Tigerstaden med alle sine tigerunger, og også turister fra Jernbanetorget.
I februar 2018 åpnet jeg huset for gjester fra hele verden som kunne leie et rom. Jeg hadde brukt et års tid på å rydde barnerommene etter at ungene hadde flyttet ut og jeg hadde ryddet bort alle klær og ting etter mannen min.
Det begynte i det små og jeg hadde en og annen gjest. Noen var korte besøk. Andre var mer enn en mnd.
Det viste seg å være enklere enn jeg trodde og mye hyggeligere enn jeg trodde. Jeg hadde skrevet klare retningslinjer om hva som var til leie, hva som var felles og hva som var privat. Det har aldri vært et problem. Etter å ha leid ut ett rom i perioder i ett år, gjorde jeg klar to rom til. Jeg prøvde også å leie ut hytta, men det medførte for mye reising.
Utleien i huset mitt kom godt igang i 2019 og både våren og høsten var fine perioder med gjester nå og da.
Etterhvert ble jeg spurt om å være AirBnb sin kontaktperson for AirBnb- verter i Oslo. Jeg bygde opp en Facebook-side og koordinerte møter med AirBnb som alle verter kunne delta på. Vi fikk mye relevant informasjon fra AirBnb om hvordan vi kunne være gode verter. Jeg informerte om de norske skattereglene og vi tok ansvar for å skape gode holdninger blant verter.
I hele 2020 var det imidlertid fullstendig stillstand pga korona og det kom ikke igang igjen før i august 2021.
I løpet av ca. 5 år har jeg nå tilsammen leid ut rom til 87 ulike gjester fra hele verden, fra et døgn til 3 mnd. Det har vært studenter, arbeidere, turister, folk som pusser opp hjemme, folk som flytter hjemmefra og pensjonister på tur. De fleste har gitt meg 5- stjerners review.
Jeg har aldri angret på noen gjester, selv om det har vært et par stykker med litt mer krevende utfordringer enn jeg hadde ønsket meg, men det hører også med og gjør det hele litt mer spennende. Vi er jo folk.
Som enke har dette gitt livet mitt et nytt og meningsfullt innhold. Jeg møter folk. Jeg får gode tilbakemeldinger. Jeg får ekstra inntekter. Dette er en hobby og sidegesjeft som både er nyttig og hyggelig og som ikke tar altfor mye tid.
Tirsdag kveld i nitida sto jeg parkert i nærheten av St. Olavs plass i ca. 10 minutter. I løpet av den tida skjedde det noe dramatisk. Sjåføren skulle bare inn og hente sakene sine før vi skulle dra på hyttetur. Jeg ventet i passasjersetet.
Mens jeg satt der, helt avslappet, tok jeg av meg sikkerhetsbeltet og den høyre skoen. Jeg måtte gi litt luft til to klemte tær som jeg har en irriterende vorte mellom. Jeg hadde visst hatt på litt for mye etsende, sviende vortesalve på den vorta, og skoene var litt for stramme. Så tok jeg fram mobilen og sjekket at jeg var ajour med meldinger.
Etter ca. 5 minutter med tåmassasje og mobilsjekk hørte jeg en stemme. Det var en mørk, ganske liten fyr i rød jakke langt nede i gata som gikk der og pratet med seg selv. Han kom gående oppover mot bilen bakfra og det så også ut som han sjanglet.
– Mon tro om han stopper og prater med meg når han ser at jeg sitter her i bilen, tenkte jeg.
Så ble det helt stille. Jeg kikket forsiktig i det høyre sidespeilet, det som er reparert med gaffatape av en god venn etter at jeg rygget litt for fort inn i garasjen. Nå så jeg ikke den fyren lengre heller. Jeg satt helt stille, på vakt som et dyr i skogen.
Så hørte jeg plutselig en annen lyd. Det suste. Så ble det stille igjen. Der suste det en gang til, sterkere. Jeg løftet hodet forsiktig litt opp og kikket ned mot speilet, så jeg kunne se mere nedover. Da så jeg ham. Han satt på huk ved siden av bilen, ved høyre bakhjul, Han var åpenbart i ferd med å slippe ut lufta fra dekket mitt!
Spontant rev jeg opp døra og ropte så høyt jeg kunne: -Sorry, what are you doing!
Jeg oppnådde ikke øyekontakt, men jeg opplevde ham som en svart skygge som tumlet bakover og som hadde sitt svare strev med å komme seg på beina, veivende med armene og gispende etter luft.
Jeg var på offensiven. Plutselig var jeg i ferd med å kaste meg ut av bilen. Hoppende rygget han bakover og skulle til å løpe videre i fartsretningen.
Men der slo jeg døra helt opp, og traff ham rett i skrittet med døras øvre, spisse hjørne. Han hoppet til side og tok seg for på sine edlere deler med henda, utbrøt et slags wræl og fortsatte baklengs tre- fire hopp til, før han klarte å snu seg helt rundt, løpe av gårde og runde hjørnet ned mot St. Olavs plass.
Jeg spratt ut av bilen og sto plutselig på gata og kikket på dekket. Ventilbeskytteren var borte. Jeg så den ikke på bakken noe sted heller og løp rundt hjørnet for å se etter ham. Han var halvt gående og halvt hoppende forbi en uterestaurant nederst i gata, før han snudde seg og så skremt etter mulige forfølgere. Så løp han igjen, videre rundt det neste hjørnet, antageligvis med ventilen i hånda. – Hva skulle han med den?
Der sto jeg midt i et kryss i Oslos gater, med en sko på den venstre foten og bare en sokk på den høyre, og jeg var litt fattigere. Det manglet en milliliter luft og en ventilbeskytter.
Men var jeg misfornøyd? Nei.
Jeg hadde jaget vekk en sabbotør. Fra sittende stilling i en lav bil på gateplan og med lunger fulle av luft og lyd, hadde jeg blåst ham baklengs vekk og nesten overende fra hans huksittende sabotasjeposisjon på fortauet. Dette var en historie å fortelle.
– Det var et lite drama her ute i gata mens du hentet sakene dine, sa jeg til sjåføren, da han kom ut. Han lyttet. – Jøss, hæ. Det var litt av et drama, svarte han. Så var vi enige om flere ting.
Det var bra jeg ikke ble med inn, for selv om jeg er medlem av NAF, hadde det nok blitt veldig sein fremkomst til hytta den kvelden hvis han hadde klart å tappe dekket.
Det er veldig bra at jeg har evnen til å reagere raskt på urett, og gi en tydelig beskjed når det trengs. Det er fantastisk å klare å stanse sabotasje og jage vekk en sabbotør med min egen luft og lyd. Godt å vite at man har den evnen og føler seg sterk når man er enke som skal klare seg selv.
Datteren min skrek forresten også visstnok et av de høyeste primalhyl på fødeavdelingen på Ullevål sykehus i forrige uke. Hun er også trygg på å bruke stemmen sin. Som regel veldig vakre toner. Vi er i slekt. Sånn skal det være.
Min farmor, som ble enke da hun var 40 år i 1940, hadde utdannelse og jobb i kraftlaget. I tillegg jobbet hun på forsyningsnemnda under krigen. Mange år etter krigen og etter mange pr med utleie av det arkitekttegnede huset sitt kunne hun flytte hjem og la sønnen sin med familie også flytte inn. Hun fikk 4 barnebarn som vokste opp i det huset, bla meg.
Svigermor har også designet sitt hus. Hun mistet mannen sin som 51-åring. Hun har også leid ut rom i og latt barnebarn vokse opp i huset sitt.
Jeg mistet mannen min som 55-åring. Jeg leier ut rom i huset og bor der sammen med mine leieboere. Det synes jeg er helt fint.
De to tingene jeg har gjort annerledes enn farmor og svigermor, er at jeg har skiftet med ungene mine, så de har fått farsarven sin, og ingen av barna mine bor hos meg. At jeg har skiftet med dem, har gjort det lettere for dem å etablere seg selv, akkurat slik de vil.
At jeg bor alene, betyr også at jeg har beholdt mitt eget sosiale liv, akkurat slik jeg vil, med gode venner og kjæreste på besøk når det passer meg. Det betyr ikke at barna mine kommer i andre rekke, eller at jeg ikke har tid nok til dem. De kommer ofte på fredags-, lørdags- og søndagsmiddager på spisestua eller på terrassen og vi møtes hos dem, på hyttetur og en og annen gang på byen. Heldigvis bor de ikke så langt unna meg. Det er det viktigste.
For nå kommer barnebarna. Og da vil de ta en større plass i mitt liv. Jeg har kjent på følelsen av å være i rute ned det generasjonsskiftet der. Nå er også jeg blitt bestemor. Min bestemortilværelse vil allikevel bli litt annerledes enn den min farmor og min svigermor hadde med barnebarn i huset.
For meg vil det å være bestemor ikke ta større plass enn at jeg vil fortsette å ha plass til en mann som jeg kan være fjernkjæreste med, dra på tur med, oppleve nye og spreke ting med, danse med, kose meg med og ha gode samtaler med til langt på natt.
Hvis jeg blir like gammel som min mor, vil jeg leve minst 12 år til. Blir jeg like gammel som min farmor, vil jeg leve minst 19 år til og jeg like gammel som svigermor, lever jeg minst 33 år til. Tenk så mye moro jeg kan ha og tenk så mange nye mennesker jeg kommer til å bli kjent med på de åra der.
Kanskje jeg opplever å bli godt kjent med barnebarna mine og kan følge dem hele oppveksten og også bli kjent med dem som voksne mennesker. Det hadde vært fint, det. Det er jammen fint å føle at man er i rute med barnebarn. Det kalles for livets dessert.
Prikken over i-en er å også ha rom for et helt eget privat liv med en mann som liker meg.
Tenk så fint livet er når man har ei hånd å holde i.
Til og med den lille med sine smekre fingre tar grepet. Hun som knapt har åpnet øynene sine og som bare såvidt har begynt å styre livet sitt med pupp, rap, bleieskift og kos. Hun lar meg iallfall ta hånda hennes, helt rolig og trygt. Stille, forsiktig.
Jeg synes håndhilsing i dag kjennes mye bedre ut enn for 3 år siden. Kanskje fordi det i lang tid har vært koronarestriksjoner med sterke oppfordringer om å la være. Kanskje det er fordi vi nå er mer bevisste på at vi faktisk håndhilser, hvordan vi gjør det og at vi kjenner bedre etter. Det kjennes iallfall godt. Og det er lettere å ta initiativet og å gjøre det som en selvfølge. Jeg sier bare: – vi kan vel hilse ordentlig- jeg heter Liv – og så rekker jeg fram hånda med et bredt smil. Det er alltid suksess.
Det er godt å kjenne på hender. Hver gang jeg treffer svigermor, tar jeg rundt henne og holder henne i hendene. Jeg har varme, sterke, hender. Det er tydelig at hun liker det.
Noen ganger når jeg har sittet på en date, har jeg hatt så lyst til å rekke fram hendene mine og berøre hans – bare tar tak i hendene hans og kjenne på dem, liksom, – eller stryke dem forsiktig. Men jeg turte ikke det på de første datene, selv om jeg hadde veldig lyst. Første gangen jeg kjente på den lysten, var på Aker Brygge, andre gangen var på Bakkekroen. Det hadde nok ikke vært riktig å gjøre det. Han første syntes ikke kjemien mellom oss stemte helt, selv om han ble mer interessert senere. Og han andre var ikke noe særlig glad i hendene sine, så han ville kanskje ha følt det som et overgrep. Det kjennes iallfall bra å ha latt være å kaste meg over hendene til menn på første date.
Å leie en mann når jeg har gått på tur og datet, har jeg imidlertid gjort noen ganger. Da har det som regel vært han som har tatt initiativet. Jeg har vandret rundt i Fredrikstad, Oslo og i Trondheim med kjekke menn. Vi har vært som et nyforelsket par, hånd i hånd, lenende og leende. Har følt på beruselse og litt den litt selvsikre «her kommer vi-følelsen». Har vært et slikt par som tror de har fremtiden foran seg og svever i den villfarelsen. Men alle er ikke så glad i å leie heller. Det kan jo ødelegge gå-rytmen. Man må jo kunne gi slipp på den styringsretten man normalt har over ganglaget sitt, og enten nærmest marsjere i takt eller dingle mer henslengt enn det man er vant til. Men noen har elsket det.
Min lille nye venninne kommer jeg til å leie med stødig hånd. Dette er noe helt annet enn vinglete menn. Jeg har sterke armer som kan bære henne og støtte henne og øyne som vil vise at jeg elsker henne. Hun kommer til å føle seg trygg hos meg. Hun kommer til å fylle et rom i hjertet mitt hvor det står skrevet med stor skrift: «Her er det masse plass ledig for kjærlighet til barnebarna mine».
Det er ikke alltid like lett å si hvem som er den viktigste i livet sitt. Kanskje man må dele opp i kategorier? Da kan man jo spørre seg selv følgende: – hvem får meg til å le? – hvem er med på min moro? – hvem tar meg med? – hvem får meg til å slappe av, føle meg trygg og være den aller beste utgaven av meg selv? – hvem heier på meg og sier pene ting til meg når jeg trenger det? – hvem er det jeg vil noe med?
Jeg har mange mennesker som jeg ler sammen med, noen hver dag. Noen en gang i uka, eller en gang hver mnd. En av de er svigermor. Vi har en veldig god tone.
Jeg har folk som setter pris på mine bidrag og som jeg kan være åpen med, og som også tåler at jeg ikke alltid er helt på topp.
Det er fint når solen skinner på en og man føler at man blomstrer. Alt blir liksom vakrere av solstrålene. Som når Tinderlikes renner inn. Da kan man føle at det skinner på en.
Det er imidlertid viktigere å ha den indre varmen som gjør at man selv har utstråling, og at det ikke slukker. Særlig når en som man matchet med, og som man hadde veldig lyst til å få bedre kontakt med, ikke er helt med, og det ikke blir noen kaffedate allikevel. Da blir all indre varme viktig.
Jeg tenker på hva som skal til for at jeg skal skinne av meg selv alle dager.
Da tenker jeg på hvem jeg er og hva jeg mestrer. Jeg tenker på alt jeg får til helt av meg selv og som jeg kan kose meg med, helt selv. Fordi jeg har lært så mye gjennom et langt liv og er optimist. Og fordi jeg har gode verdier og en positiv innstilling. Da er ikke noe tap så stort.
Jeg trenger ikke alltid at noen ser meg og får meg til å skinne. Men, når jeg blir sett, skinner jeg enda mer, og flere vil også legge merke til meg.
Men det er hva jeg er, hva jeg står for, hvordan jeg har det og hvordan jeg tar det som betyr noe.
Så jeg jobber med å bli bedre kjent med hvem jeg er og hva slags hel ved jeg er laget av og hvilke muligheter jeg har.
Jeg blir kjent med hvor sterk jeg er og hva jeg kan støtte med en sterk ryggrad, når jeg må tåle en støyt. Det har jeg jo gjort før, særlig da jeg ble enke.
Jeg blir kjent med hvordan jeg har det selv om jeg er droppa, før jeg rakk å bli kjent med han som hjertet mitt hadde valgt ut denne gangen. Jeg er ærlig mot meg selv og sørger ferdig, når jeg må, helt for meg selv. Jeg innrømmer at jeg har hatt kjærlighetssorg hver gang jeg har lengtet sterkt etter noen.
Men jeg tar det som den jeg vil være. En som vokser på alle erfaringer og som klarer seg. En som vil seg selv vel, og som også vil andre vel.
Det finnes alltid nye muligheter til å skape seg selv gode dager. Særlig når man vet hvordan man har fått det til før.
Så kan han som droppa meg være åpen for å finne den som hans hjerte begjærer. Akkurat som jeg gjør.
Det har snart gått 6 år siden han gikk bort, min livsledsager gjennom 40 år. Og det har gått mer enn 9 år siden den gode, faste nærheten og det gode, tilgjengelige sexlivet. Slikt stopper plutselig når diagnosen er prostatakreft med spredning i 55-års alder.
Jeg fant ganske fort en ny kjæreste, og en til da det første tok slutt under koronaen. Jeg har nå hatt to fine fjern-relasjoner i løpet av disse 6 årene. Det har vært to fine menn, to fine særbo-forhold, og de har vært fine turvenner. Det gjør at jeg fortsatt kjenner at jeg lever og er attraktiv. Og jeg har hatt mye morsomt med dem og også mye mental støtte. Jeg har hatt en nær venn å prate med. Jeg har også fått litt hjelp fra dem med noen praktiske, særlig elektriske ting. Handy menn har vært ekstra bonus og noe jeg har vært vant med. Jeg har også hatt mye tid uten herreselskap når jeg er hjemme.
Da jeg hadde vært enke i 4 år, måtte jeg skifte jobb fordi den skulle flytte til Bergen. Jeg fikk heldigvis en ny, fin jobb på andre forsøk, midt i byen. Det var veldig spennende. Ny jobb og nye muligheter, men fortsatt god kontakt med gamle kollegaer.
Utenom jobben har jeg heller ikke vært på latsida. Jeg har arrangert flere julebord, bursdagsselskaper og vinterleker, og jeg har fått gjort mye oppussingsarbeid, deltatt i dugnadsarbeid, organisert utleie og representert verter for Airbnb i Oslo, tatt skipperkurs, golfkurs og skrivekurs, deltatt i flere styrer, forenings- og fagforeningsarbeid, skrevet bok og sunget i kammerkor.
Nå kommer det en ny tid. Det kommer en tid hvor jeg får barnebarn. Denne uka har jeg vært på en feiring av det i Frognerparken. Det var helt fantastisk.
Jeg tror at jeg kommer til å bli stup forelsket i det lille nurket og at det blir enda mer meningsfullt å fylle tiden med og et nytt menneske å kose med. Jeg gleder meg til det.
Han hadde et vinnende smil og så sprek ut på bildene. Omtalen hans av seg selv var også munter og fin. Bildene så veldig bra ut. Kikket på de en gang til mens jeg ventet. Jeg var ute i god tid, nesten en halvtime før tida. Hadde gått tidlig hjem fra jobben, var nydusjet og fin på håret. Fra t- banen fant jeg fint veien til kafe’en på Røa hvor han hadde foreslått å møtes.
Nå satt jeg her. Det var bare to til i lokalet da jeg kom inn. De gikk en etter en og jeg satte meg ved det mest usjenerte bordet borte i en krok og nøt en flaske appelsinjuice. Det tikket inn en melding på Tinder. «Er dessverre litt forsinket. Ca. 15 min. Kø». «Ok. Jeg venter her» Det kom et par meldinger til om den forsinkelsen. Den ble til slutt på 40 min. Det er ofte kø vestover fra Slemdal mot Røa i halv femtida på en torsdag.
Jeg hadde kikket ut av vinduet noen ganger for å kunne se ham først. De ga liksom en trygghet å få et førsteinntrykk før øynene møttes. Da han gikk inn døra føltes det mer som om jeg fikk et slags overtak. Dette var en herre med pene klær, men de ga et litt gammelmodig look, kanskje kjøpt på de litt voksnes avdeling på Fougner i Sørkedalsveien eller Follestad i Bogstadveien. Eller kanskje det var knekken i nakken som gjorde det, eller de tynne hendene. Lett i kroppen var han, men ikke spretten akkurat der han så seg for, idet han passerte dørterskelen. Jeg var den eneste i lokalet og jeg synes det tok litt lang tid før han så meg, selv om jeg var halvt bortgjemt bak en søyle. Så han dårlig, kanskje? Jeg tittet frem og vinket.
Han var tydelig stresset, men satte seg rolig ned. Jeg presenterte meg og vi håndhilste. Om det da allerede slo meg at dette var en som eventuelt bare var til for hyggelige samtaler, vet jeg ikke, men det ble nå sånn. Han var iallfall veldig blid og reiste seg ivrig opp igjen for å hente kaffe til oss. Det ble en dobbelt kaffelatte med helmelk på meg. Dette kunne jo bli hyggelig og interessant, det. Men da jeg så ham bakfra der han sto ved disken, slo det meg igjen at dette var en mann som hadde blitt noen år eldre etter at de ble tatt, de bildene hans på Tinder.
Jeg smilte til ham og takket pent da han serverte oss. Spurte om han hadde vært der før. Det hadde han ikke. Vi hadde hele lokalet for oss selv og antagelig en times tid til et slags intervju. Jenta bak disken jobbet med sitt.
Jeg ba ham fortelle om seg selv. Da fikk jeg høre om hele hans jobbkarriere og to ekteskap. Jeg fikk høre om alle barna og investeringene han gjorde for dem. Jeg lyttet høflig.
Jeg fortalte litt om det mest spennende og nyskapende som jeg har jobbet med, og kom etterhvert inn på hvordan jeg hadde lært meg å bruke Nordmarka på egenhånd. Praten gikk ganske lett. Så kom vi inn på helse og livets lotteri, og også dette med prostatakreft, siden jeg hadde hatt en veldig sprek mann som hadde dødd av det. Da fortalte han om en venn som hadde fått det, men som han trodde det gikk bra med. Han hadde ikke hørt noe fra ham på en stund. Men det er jo noe man kan leve med, sa han…
Jeg spurte om han hadde et greit forhold til barnas mødre, og det hadde han, iallfall til den ene av dem.
Plutselig hadde parkeringstiden hans gått ut, og kaffekoppen var forlengst tom. Han var i ferd med å reise seg. Ja, det var jo en kaffedate, dette, da, sa jeg og tusen takk. Jeg fulgte han ut og gikk mot t- banen idet han satte seg inn i den lille sportsbilen sin.
Jeg sendte ikke flere meldinger til ham og etter en ukes tid var han borte som match. Jeg var ikke så veldig lei meg for det, selv om vi sikkert kunne ha hatt flere hyggelige samtaler. Men så artig tror jeg ikke det hadde blitt.
Det hadde ikke gått mange ukene etter at jeg var singel igjen før jeg ante at han «lusket i buskene». Livet mitt fulgte han tydeligvis med på. Han dukket opp rett som det var. Det var alltid med et bredt smil om munnen eller en morsom kommentar.
Han var absolutt interessant. Jeg lot meg sjarmere i senk og det var sikkert synlig på meg. Jeg lo mye i hans nærvær og kjente at jeg ble litt mo i knea av den oppmerksomheten.
Han var imidlertid noen år yngre enn meg, og selv om jeg så yngre ut enn jeg var og var kjempesprek, hadde jeg ikke tro på at dette egentlig kunne være en match for meg, selv om jeg gjerne kunne tenke meg en slik ung og sjarmerende mann. En av kameratene hans ga meg også tydelig en kald skulder på en fest og var ikke inkluderende. Dette ville kunne bli et mageplask og nok en nedtur, ganske raskt. Jeg innså at jeg egentlig innerst inne var interessert i å forelske meg i en som var mer i samme bås som meg.
Så dukket det opp en anledning hvor det ville være naturlig for meg å ta kontakt med ham for å spørre om vi skulle samarbeide om noe. Det gjaldt en felles venn sitt arrangement hvor vi begge kunne ha samarbeidet om å bidra med noe ekstra. Jeg kviet meg litt, for jeg var redd han kom til å bli innbilsk. Og det ble han sannelig.
Det ble ikke noe utav det samarbeidet. Han gikk rett på sak og ga meg beskjed om at han tenkte det ville være veldig godt å ha sex med meg, men at han ikke var interessert i noe forhold med noen, men gjerne kunne ha meg som elskerinne. Snakk om å være innbilsk.
Uten å verken bekrefte eller avkrefte noen søte drømmer om ham, avrundet jeg det hele. Vi har fortsatt felles kjente, men har ingen kontakt. Jeg tenker at det er bra at det aldri ble snakk om noe annet enn en kopp kaffe alene med han.
