Enkelengsler og savn

Det er sikkert mange slags lengsler en enke kan ha. Og det vil helt sikkert være veldig forskjellig fra de som mister sin kjæreste plutselig og de som mister sin kjære gradvis eller i etapper.

Jeg kan bare beskrive den typen lengsler som jeg kjenner til. Jeg mistet mannen min som kjæreste i etapper, og jeg mistet han som min beste venn plutselig den dagen da han døde.  En tilsynelatende helt frisk mann, 54 år gammel, fikk beskjed fra fastlegen om at han er dødssyk, med prostatakreft med spredning og fikk antydet 2,5-5 års levetid. Han fikk 3,5 år.

Når man blir pårørende til menn med slike skjebner, så prøver man å gjøre det beste ut av det, og man prøver å holde håpet oppe, helt til det bitter end. For uansett hvordan man har det, så har han det verst, og er den som skal tas hensyn til. Man har ikke noe valg. Noe annet ville ikke være en kjæreste verdig. Derfor går man i år etter år og tilpasser seg situasjonen og gjør det beste ut av det – for han.

Når mannen får testosterondrepende hormoner og mister potensen, mistet man en kurtiserende lidenskaplig kjæreste og sexnyter. Men man kan ha nærhet og kjærlighet i form av gode klemmer og å ligge på armen og det kan det bli mye av, og fred og ro. Men det som skaper spenning og spenningsutløsning fungerer ikke lenger. Og man unngår unødige spenninger, for mekanismene rundt forsoning i senga fungerer ikke. Lidenskapen er ikke der. Den fysiske bekreftelsen på begjæret og at man er den ultimate kjæresten fungerer ikke lengre.

De fleste kjærester har kjent på begjæret, på hungeren og lysten og forventningen etter mannen som man elsker. De som har levd et langt liv sammen med en mann, vet hvordan det er å sitre etter den oppmerksomheten som er den aller ypperste, og som gir den største nytelse. Å lengte etter den oppmerksomheten og få den, er noe av det beste man kan oppleve i livet. Og når man har opplevd det i sammenhengende 35 år, er det en stor og vond forandring å ikke oppleve det lengre. Noen og enhver har vel smakt på følelsen når man har vært på hyttetur med menn med lakenskrekk og det ikke har blitt noe kos. Det er et lite snev av det jeg snakker om. Men det jeg snakker om er ikke noe som går over dagen etter, når man er alene igjen og morgenstemningen har gull i munn og mellom bena.

Man kan snakke med sexolog og få sexhjelpemidler med pumpe og ring og dildoer, men man kan ikke få fram lysten hos en testosterontom mann. Uansett om han ville unne henne sex, så vil det kunne være ubehagelig for han å bli påminnet  sine mangler.  Hun vil kunne oppleve det som et egoistisk overgrep å  prøve å få han til å hjelpe seg med å få sin orgasme, når ikke han kan få det. Ja, det er han som har det verst. Han skal jo dø, så han er den som det skal tas hensyn til.

I slike situasjoner, hvor man ikke har denne ypperste nærhet lengre, og den nærheten som man har, handler om å klemme og ta på hverandre og ha fortrolige samtaler om livet og hverandre, så har man plutselig ikke det lille ekstra lengre.  Andre personer som man har nære forhold til, kan plutselig oppleves å bli l behandlet som like viktige, bortsett fra den praktiske støtten i hverdagen, da.

Den største lengselen som en slik pårørende kan har, kan være å lengte tilbake til rollen som den aller nærmeste kjæreste og venn og ikke bare en venn og støtteperson. Noen ting er fortrolig mellom ektefeller, enten de er friske eller syke. Når alle de private tingene rundt sexlivet ikke er noe lengre, er det mindre felles å samles om.

Noen er fortrolig med hverandre om sykdommen og vil at det skal være det, for å opprettholde noe som er bare deres. Noen er helt åpne og snakker om det med alle. Noen velger å ha en avtale om at sykdommen ikke skal være samtaleemne når de er på fest, fordi det kan bli så trist og det kan ødelegge feststemningen for den andre og de andre. De kan være enige om at de sosiale sammenhengene skal være hyggelige opplevelser og  oaser for dem begge i en ellers sykdomspreget tilværelse.

For den pårørende, som er på fest og endelig kan kose seg med andre folk og se at mannen trives, er det viktig å kunne slappe av med det. Det er ganske vanlig å samarbeide om å få til gode opplevelser, men det er krevende når damer kaster seg over den syke mannen på fest og vil ha en fortrolig samtale med han. Han kan synes det er vanskelig å avvise dem, og som regel ender det med at de trøster hverandre med gråt og klem. Men det er vanskelig for den pårørende å vite hvor man skal gjøre av seg når mannen plutselig bærer preg av alvoret og trenger trøst. Hvem skal trøste hvem da? Skal hun rykke til og prøve å trøste dem, eller skal hun gå vekk og prøve å more seg videre på egenhånd, og ikke bry seg om han? Det er ikke greit å ikke unne han den omsorgen, men det er heller ikke greit at tilfeldige damer på fest forsyner seg i sosialpornografisk stil og får en like stor del av hans fortrolighet som det du får, ferskvare om akkurat hvordan han har det, og kanskje litt ekstra fordi de viser at de bryr seg om han, og det er en ny og varm omsorg.

Det er i slike situasjoner bomben allikevel kan gå av, når den syke plutselig har glemt hva han har bedt den andre om å ikke snakke med andre om på fest, og det skal være gjensidig.

Fulle folk har mindre hemninger og derfor skjer det jo allikevel. Og det skjer også at man rett og slett kan bli sur fordi det skjer, og det er da man er helt “støkk”. For dette er en mann som det ikke er helt greit å bli sur på, samme om det handler om å ikke holde avtaler eller å ødelegge en fest for andre.

For man har ikke de normale forsoningsmekanismene lengre. Man er ikke den ultimate kjæresten som han uansett har lyst til å kose med og begjære samme natten eller dagen etter og jobbe med bli venner med igjen.

Man bare blir mer og mer en hensynsfull støtteperson – mor, venn, sykepleier, den som leser seg opp på alt av mulige diagnoser og kurer og ringer og skriver til offentlige kontorer om helse, forsikring, skatt mm. Passer på at alle i familien får informasjon og i rett rekkefølge. Og er der til støtte for den ene, syke.

Det er mange som går fra syke personer. Og det er mange som sier: Hadde han overlevde dette, hadde jeg forlatt ham. Det har aldri vært en tanke hos meg, men jeg forstår kanskje litt hva de snakker om.

Når man har lengtet etter den ypperste nærheten i årevis og han dør, går lengslene over i savn. Men da har man også mistet den nærmeste vennen.

Den støtten man da får fra andre, ofte fra nære venner og sin egen familie, er en ubeskrivelig takknemlig opplevelse. Særlig god er støtten fra de som vet hvordan man har stilt opp.

Men etterhvert kommer tomrommet, og det er tross alt ganske stor avstand til andre mennesker enn det har vært til den aller nærmeste.

Lengselen på ny kjæreste vil variere, og evnen til å elske på nytt vil variere, men uansett vil savnet etter den man elsket være sterkt og dypt og være til stede på ett eller annet vis resten av livet.

Jeg var så heldig å ha en mann som var min beste venn helt til han døde. Vi hadde bare et par-tre  episoder med oppgjør rundt misforståtte morsomheter,  upassende temaer, feil oppmerksomhet og dårlig kommunikasjon  som skapte  sår og sinne, og vi klarte å skvære opp når vi igjen var uforstyrret av andre.

Min kjæreste gjennom 40 år sa at jeg måtte finne meg en ny venn. Det har jeg jobbet med en tid nå. Men det tar tid å finne fram til de sterkeste følelsene og å tørre å slappe av og slippe seg helt løs, når man i årevis har unngått nærmest alle spenninger og lidenskap.

 

 

Enker – rett på sak

Når man har opplevd noe så tragisk som å miste sin kjæreste, så er det tungt. Alt annet kan virke som bagateller i forhold til det.

Og man lever jo. Man er så heldig at man lever.

Derfor er det en indre styrke hos enker. Det ligger i underbevisstheten at ingenting kan bli verre og at en del ting bare er som småting å regne. Derfor bryr ikke enker seg om småting, og de kan derfor også være ganske rett på sak.

Det er fem generelle leveregler som jeg tenker at er viktig å følge for å få det godt med seg selv, selv om det er tungt den første tiden.

1. Tenk positivt –  Du lever. Og folk vil deg vel, selv om de ikke sier det og selv om du ikke ser det. Det er lite som skal til. Å bli behandlet med vanlig folkeskikk og øyekontakt er mer enn nok.

2. Hjelp andre  – Spør, tilby og vær støttende. Det gir ekstra ressurser å bry seg om andre og være raus. Selv om man har opplevd et stort tap, kan det også være noen andre som har stor glede av deg.

3. Ha fokus oppe – Konsentrer deg om det du velger. Da får du det til. Det gir mestring og det er en viktig følelse.

4. Hold helsa god – Slett pent med deg selv og kroppen din, få gode dagsrutiner og ukerutiner med aktiviteter og gjør hyggelige ting både alene og sammen med andre.

5. Unngå å tenke negativt –  Legg vekk de tunge tankene mens du er i farta. Ta deg heller en sørgemusikkhvilestund en gang i blant, og ta sørgetur til gravplassen når du føler for det og sørg der.  Men lev og vær en medspiller med verden rundt deg.

Rørende pårørende

De hadde det veldig bra sammen og var friske.  Så fikk han dødsdommen og en prognose på 2,5-5 år igjen å leve. Fastlegen ringte han mens de sto på kjøkkenet hjemme og laget mat.

Han ville ikke skremme henne. Han skulle bare ta noen prøver. Men hun skjønte alvoret og han delte det med henne og da han skulle på time og få resultatene av undersøkelsene, var hun med.

Hun støttet ham. De informerte på en ryddig måte, i riktig rekkefølge. Det verste var å informere barna, etter en middag sammen, hjemme, stillheten, spørsmålene, gråten.

Helsevesenet fungerte, det, men det var tungt hver gang medisinene ikke virket lengre, og det var vanskelig å akseptere at han ikke fikk de beste medisinene. Hun brukte mye tid og energi på å prøve å finne ut hva som var mulig å få til, og lyktes både med det og med dialogen med legene når hun syntes det gikk for tregt. Han fikk til slutt medisin på en privat klinikk, etter å ha brukt forsikring som han hadde gjennom jobben.

Det kan hende at det var de to kurene med Jevtana som ga han en god sommer, sommeren 2016.

Hun organiserte så han fikk møtt alle venner og familie i  juni til deres 30-års bryllupsdag.

Han fikk nyte ferien på hytta i fred og ro med de nærmeste i  juli og august.

Han fikk vært med i et bryllup til sin niese og en tur på fjellet med moren sin i september.

I oktober var han innlagt på sykehuset to ganger. Den ene gangen fikk han lest opp et brev fra fylkesmannen i Hedmark om at det var endelig avgjort at moren hans hadde fått verge. Nå var han blind.  Han kom hjem igjen, for han skulle dø hjemme, men han måtte til sykehuset to ganger i uka for å få nye blodplater, og han satt i timesvis og ventet på pasientdrosjer.

Til slutt ble han veldig dårlig og innlagt på Diakonhjemmet sykehus igjen, og døde der etter 5 døgn, 5.november 2016.

Ingen trodde helt på at han var så dårlig som han var, bortsett fra legene og hun som ble enke. Noen hadde mer enn nok med seg selv og tingene sine,  og brydde seg ikke.

Det ble veldig tydelig hvem som var pårørende.

De gode støttespillerne

Jeg hadde en god familie, barndom og oppvekst. Derfor har jeg gode støttespillere som kjenner meg godt, også fra tiden før jeg traff mannen min. De kjenner meg så godt at de uten å vite det har hjulpet meg til å finne fram jenta i meg, den personligheten som jeg har måttet  finne fram og pusse støvet av etter år med en rolle som nesten  kun ledsager og støttespiller. De er gode støttespillere. Særlig fordi  det er folk som liker meg for den jeg er og ikke meg som del av et par.

Men de gode støttespillerne som jeg har hatt når det har vært som tyngst, det er mange. Jeg ramser opp de beste.

Det er fastlegen som vi hadde felles, jeg og mannen min, helt tilfeldig, og som kjenner meg godt og som vil meg vel.

Det er datteren min og sønnene mine og kjærester som var der og og støttet så godt de kunne, og som fulgte han i døden på en fin og verdig  måte.

Det er svigermoren min, som jeg alltid har kunnet prate med om det å være enke, og som har støttet meg hele tiden, med gode samtaler om løst og fast og hverdagsgleder  nesten  hver uke.

Det er søsknene mine som kjenner meg og liker meg som jeg er. De har tillit til meg og jeg kan prate med dem om hva som helst, nesten når som helst, og de stiller opp når det trengs, særlig tvillingsøsteren min som også har mistet mannen sin.

Det er presten som jeg ble kjent med en måned før han døde,  og som skjønte hva jeg snakket om,  og som ble den sterke og tydelige og gode for oss på slutten og da det hele skulle rundes av i Ris kirke.

Det er alle de som sendte blomster og hilsninger før bisettelsen og til bisettelsen  og alle de som deltok under bisettelsen 18.11.2016 på ett eller annet vis.

Det er venninnene mine som har vært til stede i de tristeste timene, og som jeg har fått snakket med om alt.

Det er sjefen min som har gitt meg støtte og mulighet til tilpasninger i den siste fasen og etterpå og kollegaene som også har vært fantastiske.

Det er de som kom og deltok ved urnenedsettelsen 16.05.2016 og de som ble med hjem etterpå.

Det er omgangsvennene som fortsetter å regne med meg og som fortsatt  tar kontakt og hører hvordan det står til, og som gjerne går en tur med meg.

Det er naboene, hyttenaboene og de på bussen som fortsetter å slå av en prat.

Det er min beste venn som har vært en morsom historieforteller, god samtalepartner og lytter nesten hver eneste dag i over ett år og som jeg har hatt mange fine middager, stunder, helger og ferier med, og som har presentert meg for mange hyggelige mennesker.

Det er facebookvennene som jeg kan dele de gledene jeg har i livet med, og som jeg samtidig  kan glede meg over å få litt del av deres gleder.

Det er alle de som kjente Eino og meg og som jeg vet snakker pent om oss.

Jeg er dypt takknemlig for å ha hatt tilgang på alle disse støttepersonene i de 5 årene som har gått siden jeg fikk den triste beskjeden om at jeg kom til å miste Eino, og særlig den støtten jeg har fått rundt 5.11.2016 og etter det.

Snille jinter får gode støttespillere.  Noen ganger må man allikevel manne seg opp og be om hjelp.

Helt klart – ikke sykehjem

Koret hennes skulle opptre for de gamle på Louisenberg sykehjem. Hun la merke til navnet. Det var her han for to år siden fikk tilbud om å bo på palliativ avdeling, i den siste fasen av livet. Men de hadde ikke vært der og sett. Det var utenkelig  for ham. Han hadde vært på andre sykehjem for å besøke bestefaren, tanten og moren sin og visste hvordan det var. Det fristet ikke å bo der selv. Nei takk.

Det var ikke til å unnngå at tanken slo henne – hvordan ville han og de ha hatt det hvis han hadde takket ja til å bo der på slutten? Ville han ha fått besøk der? 

Hun så utover forsamlingen. Det var Ingen som var yngre enn 80 år. Og selv om de satt pent på stolene sine, smilte, sang og lo på de rette stedene, så hadde ikke dette vært et bra selskap for han, en tilsynelatende sprek 58-åring.

Koret sang vakre og muntre sanger og det var god stemning. Rørende å se at de gamle likte det så godt og deltok De så takknemlige ut og stemte i med “Norge i rødt, hvitt og blått”. 

Hun var også takknemlig. Hun var takknemlig for at han hadde valgt å  være hjemme de siste to månedene. Det hadde vært rolig. Hjemme i den personlige og varme stua. Det beste stedet de hadde. Hun syntes også det var vemodig å tenke på at han kunne ha vært der – sterkt. Og tragisk. 

Dette hadde ikke vært noe godt alternativ for dem. Hjemme hadde de barna med seg hele tiden, og kjøkkenet, soverommet. Her fikk han  være sjefen og  være seg selv. Etter denne koropptredenena var hun helt sikker. Han hadde valgt rett.

Forbanna hvis noen hadde spurt

Da filosofen Arne Næss ble bisatt i 2009, så var det fra Ris kirke. Sogneprest Einar Gelius forteller i Dagbladet i dag 6.5.2018 at det den gangen Næss ble bisatt, så ble det kritisert at en filosof som ikke trodde på Gud, ble bisatt i kirken, men Gelius forsvarte det med at  Arne Næss ikke var troløs, og at han fulgte familiens ønske.

Nå lurer Gelius på hvor det blir av kritikerflommen mot at forfatteren og den erklærte ateisten Jon Michelet ble bisatt i Rygge kirke. Michelet var minst like stor, om ikke en større hedning enn Næss.

Gelius synes dette er en grei utvikling. Det er jeg enig i. Men trenger vi en debatt om dette? Er det noe å spekulere så veldig mye over?

Er ikke dette noe som den døende må få lov til å bestemme selv når det nærmer seg, og hvis han ikke kan eller vil bestemme det, så er det enken som bestemmer det? Så enkelt er det med den saken, vil nå jeg si.

Min mann bestemte selv alt det som hadde kun med han å gjøre. Derfor bestemte han også dette selv. Og han fikk snakke om livet sitt med en god prest, og det gjorde han faktisk med glede, selv om han ikke var troende og han var svært ulykkelig over å måtte dø. Men det var ikke temaet. Temaet var det gode livet han hadde hatt.

Presten var en helt fantastisk støtte for han. Og også en stor støtte for oss. Hun gjennomførte en verdig bisettelse slik han ønsket det. Og han visste på forhånd  at det var hans egen historie om sitt liv, og med de bidragsyterne som han selv hadde valgt, som ville bli fremført,. Det var det viktigste for oss. Det var vi takknemlige for. Ikke alle prester er så flinke og ressurssterke og forståelsesfulle. Heller ikke humanetiske seremonimestere.

Men hvis noen andre hadde blandet seg inn, så hadde vi blitt forbanna. Man skal respektere den døendes valg hvis mulig. Hvis ikke er det enkens valg.

Så, Gelius, jeg synes at du gjorde helt rett i 2009. Du er en god prest.

 

3 ting verre enn å miste sin nærmeste?

I sin anmeldelse  6.5.2018 i Aftenposten av essayet i boken “Imot døden, – fortvilelsens litterære fellesskap” av Bernhard Ellefsen, nevner Atle Christiansen tre ting som tapper vår livsverden mer enn å miste en som er oss nær.

De tre tingene som han nevner er:

– Sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre  nærmeste.

– Svik som pulveriserer tiltroen til et menneske. 

– Rusmisbrukere som ruser på seg en ny identitet og tapper sine nærmeste for livsglede. 

Dessverre så er det noen enker som har opplevd disse tingene eller noe av det, i tillegg til å miste sin nærmeste. 

Jeg følger Atle Christiansens nedslående kritikk av Bernhard Ellefsen bok, selv om jeg ikke har lest boken. Det er fordi jeg følger hans beskrivelse av hva det er naturlig å være redd for – sine egne ungers trygghet. Det er liksom så mye mer aktuelt å  bry seg om sine nærmeste enn seg selv. 

Jeg har fulgt tre mennesker i døden. De skjønte hva som skjedde. Det var ikke dramatisk. Det var bare viktig å være til stede for dem, ekte og rolig. Og det var umåtelig trist og endelig. Og jeg visste at jeg måtte være sterk etterpå, fordi det hver gang var en stødig vegg som falt ut. 

Hva er verst? Jeg vet ikke. Hvert liv har sitt svar. 

Døden kan vi ikke gjøre noen med, men sykdom, svik og rusmisbruk kan vi kanskje bidra til å gjøre noe med, før det er for sent. Derfor gjelder det å uansett gjøre det beste ut av det livet vi har, mens vi har det. 

 

 

 

Tilgivelse

Tenk om det ikke hadde skjedd? Tenk om livet bare hadde fortsatt som før, – jobb, prosjekter, relasjoner, samarbeid, spenninger, dugnader, hobbyer, ferier, middager, kos, barn, barnebarn. Ja, tenk om.

De tankene er som lyse skyer på himmelen. Drømmer. Men de dekker uansett for solen og det som kan skinne og varme for en.

Erkjennelsen av tingenes tilstand er viktig, i tillegg til sorgen. Og når man har erkjent tingenes tilstand, vil man også etterhvert måtte akseptere situasjonen.

Når man i mange år har visst skjebnen og ser hvordan det nærmer seg, starter prosessen av erkjennelse litt etter litt, men aksepten sitter langt inne.

Det er når man har akseptert det som har skjedd, at man har mulighet til å komme videre. Men noen ting kan være vanskelig å akseptere, særlig hvis man ikke vet eller har skjønt hele sannheten. 

Til slutt når man det stadiet hvor man må legge ting bak seg og velge veien videre. Og det kan være mange tunge ting å legge bak seg. 

Noen kaller det å erkjenne, akseptere og legge bak seg for tilgivelse.

Å ha evnen til å tilgi er den største dyd for et menneske.

Å miste noen er en tragedie. Å miste kommunikasjonsevnen er en tragedie. Å miste evnen til å tilgi skjebnen, feil, misforståelser, urett og uvitenhet er en enda større tragedie.

Heldigvis tror jeg at jeg har disse evnene i behold og kjenner sannheten.

Jeg klarer derfor å legge de tragiske tingene bak meg. 

 

Å ville dø hjemme

Han ville ikke flytte inn i 4. etg. på kreftsenteret på Ullevål sykehus eller på Lovisenberg hospits for døende pasienter. Palliativ avdeling. Han ville hjem. Han ville ha fred og ro med sine aller kjæreste og han ville ikke ha noen besøk. 

Han hadde vært innlagt på sykehuset 3 ganger med korte opphold i løpet av de siste 2 årene.  2 ganger på Diakonhjemmet sykehus og en gang på Ullevål. Noe akutt, noe pga øyekontroll og MR. Det hadde vært mye venting. Kalde og gamle rom med dårlig luft og nye mennesker hele tiden. De pårørende hadde fått sitte ved siden av sengen, til og fra for å hente ting, – og hjem for å sove om natten. Ordne det som måtte ordnes og komme tilbake, med et vennlig smil, -svak optimisme, – med det som måtte avklares, brev som skulle leses.

Nå hadde han fått beskjed om at han måtte velge hvor han skulle dø. Han kunne ikke gå lengre, han var nesten blind, men han ville være hjemme.

Kreftkoordinatoren hadde fått bestilt seng som han kunne ha i 1. etg. hjemme i huset, på spisestua, og en sittedo som kunne stå i kjøkkengangen og som hans kjære kunne tømme i toalettet i kjelleren. Hun og sønnen hadde selv hentet rullestol, rullator, rampe og noe annet utstyr på lageret på Sinsen.

Han hadde hatt månedlige møter med kreftkoordinator og besøk fra Franciskushjelpen et par timer annenhver uke. Sist gang hadde han blitt trillet i rullestolen rundt i nabolaget og bort til parken. Han hadde fått tilbud om fysioterapi for å trene seg litt opp igjen etter det siste sykehusoppholdet, og han fikk tilbud om hjemmesykepleie en time i uka. Det holdt, syntes han. Det ble for mange forskjellige mennesker som kom innom. For mye mas. Han var blid mot de som kom. Brukte litt energi og mannet seg opp hver gang og var strålende. Og kanskje han kunne bli litt bedre og komme seg opp i 2. etg. og i den nye, fine Jenssen-senga med vipp, hvis de fikk installert rullestolheis i den store trappeoppgangen. De snakket om det. 

Det var et ork å komme seg til sykehuset for å få blodoverføringer. Han måtte ha det flere ganger i uka. Drosjesjåførene som kom for å hente han, måtte hjelpe ham over i rullestolen sammen med henne, og så ut døra  med rullestolen, ned den bratte rampen og inn i rullestoldrosjen. Hjem igjen var det verre, fordi det som regel var minst en time å vente på rullestoldrosjen, og i resepsjonen på Diakonhjemmet sykehus nektet de å bestille drosjen før han selv kom til skranken. Men han var alltid blid mot sjåførene. Snakket om løst og fast. 

Blodplateverdiene sank fort etter hver blodoverføring nå. Det kom en sykepleier hjem for å ta disse prøvene.12 var så lavt at han måtte ha blodoverføring. Verdiene sank fra  44 den 4.10 til  12 den 11.10. De ringte sykehuset og etter 8 timers venting fikk han blodplater. Den 17. ble det målt nede i 16 igjen, den 24. nede i 12 igjen, den 25. nede i 9, og den 28. nede i 18. Han hadde store blodutredninger.

De hadde fått beskjed om å vente til mandag med ny måling og blodoverføring på tirsdag. Nå var han hjemme. Han var sliten og han nektet å ta imot flere telefoner eller besøk, selv om de kom akkurat når han satt på kjøkkenet og spiste middag.  Hun hadde informert om situasjonen til alle så mye som hun fikk lov til. Og han hadde mannet seg opp. Nå var det mer enn nok, syntes han. 

Han fikk den maten han ville ha. De løp opp til butikken og kjøpte akkurat det han sa, hver dag, – pannekaker, -tomatsuppe, -skogsoppsuppe. Men det  smakte dårlig og det var forstoppelsestendenser. Nå fikk han både smerter og systemsvikt, han hadde magesyke og var kvalm. Spiste verken frokost eller lunsj.

Han ville prøve litt skogsoppsuppe til kvelds. Hun kjøpte ny, fersk suppe. Spurte om han ikke heller ville ha tomatsuppe med egg. Litt mer næring. Nei. Han skulle ha skogsoppsuppe. Han fikk det ved sengen. Orket ikke å stå opp. Hun satte fatet på et brett med en liten duk på. Skulle til å sette det på trillebordet.

-Sett det bare der, sa han.

-Ja, sa hun.

-Nei, – ikke på brettet, da ! Det blir dobbelt opp. – Og ikke si at du har skjønt det når du ikke har det, da! Det skal ikke være brett oppå bordet.

Hun hadde for lengst tatt vekk brettet – og duken. Ingen duk. Bordet måtte rigges til litt under senga. Det stengte først med det ene hjulet, så med det persiske teppet, og til slutt med ei balje. Til slutt var det rigget til, etter 3-4 minutter. Ingen sa noe mer. Han spiste og hun gikk og forsynte seg på kjøkkenet. Hun ville sitte hos han, eller i stua. 

-Skal jeg slå av radioen og slå på TV-en?

-Ja.

Hun satte fra seg suppebollen sin og et glass øl. Det skulle bli deilig å sette seg ned. Det lå tre fjernstyrere til TV-en på bordet. Hun slo på dekoderen, TV-en og lydplanken.Men lyden var for lav. Hun trykte på volumknappen på TV-fjernstyreren opp til 100. Fortsatt for lav lyd. Prøvde den andre fjernkontrollen. Fant fram volumknappen på den også. Skrudde den opp også. Ikke mere lyd.

-Skru på lyden, ropte det fra senga på spisestua. 

-Ja, jeg prøver, men jeg får det ikke helt til, dette her. Jeg skjønner ikke helt hvorfor lyden ikke kommer på. Det virker som den er helt er skrudd helt ned på en av dem.

-Ja, ta lyd-fjernstyreren da, -Den lille! Har du ikke skjønt det?!

Det var så mørkt at hun ikke så helt hvor lydknappen var på den, men hun fant fram og den var skrudde helt ned, ja. Lyden kom på.

– Jeg bruker ikke å skru ned lyden på den der, sa hun.

– Nei, du kan ikke dette – etter 7 år!

De hadde kjøpt den nye TV-en tidligere på sommeren, men ja, hun var ikke så flink med alle disse 3 fjernstyrerne, brukte helst bare av og på-knappen. 

– Du må ikke spørre meg om slike ting. Dette må du klare selv, sa han.

-Ja, jeg klarer det, sa hun. Det tok bare litt tid for meg å finne fram. Beklager det. 

– At det går an – Etter 7 år. Dette må jeg slippe å få spørsmål om. Han tok i hardt og hørtes sint og oppgitt ut.

– Vær så snill å ikke bruk krefter på å kjefte mer på meg om dette, da. Jeg har beklaget at jeg ikke fant fram med en gang. Beklager igjen. 

– Ja, men dette må du faen mæ kunne, sa han, og slutt å irriter deg over den fjernkontrollen.

– Det har jeg ikke vært. Jeg bare ba deg om å ikke irritere deg over meg.

– Da må du klare slike ting!

– Ja, jeg skal kunne dette, svarte hun, men jeg tar ikke imot noen kjeft. 

– Så konsentrer deg da!, skrek han.

Han var sint på henne både fordi hun ikke skrudde opp lyden på tv-en fort nok og fylt av en dyp fortvilelse over at hun tilsynelatende ikke mestret denne filletingen. 

– Vet du hva, dette finner jeg meg ikke i å høre mere på. Nå går jeg opp og legger meg. God natt.

– God natt.

Stille. 

Det var mange ting hun måtte kunne når han var borte. Det visste hun. Men dette var ikke tiden for kjeft.

Et av barna kom inn og sa at hun ikke skulle kjefte på han, han som ligger nede.

– Nei, jeg gjør ikke det, sa hun, – men han har fått et svar fra meg. Men nå tåler jeg snart ikke mer. Og kanskje han trenger en valium eller noe sånt.

– Ja. 

Etter en halv times tid gikk hun inn på stua igjen og skværet  opp med han og klemte han.

– Vi skal være venner, sa hun.

– Ja, det er vi, svarte han. 

Hun gikk opp og sov i senga si den natten, men var nede og luftet ut og så til han to ganger, skiftet vann i vannglasset. Han sov tungt. 

Morgenen etter måtte ut å kjøpe bleier, for han kom seg ikke over kjøkkengolvet med rullatoren til sittedoen lengre. Og hun måtte få tak i mere smertestillende, og bekken. Hun kjørte rundt i byen for å få tak i det han skulle ha lørdag formiddag i slutten av oktober. 

Dagen etter måtte hun på hytta for å stenge av vannet. Kjørte 24 mil. Ungene var hjemme, og de måte hjelpe til det de kunne. Franciskushjelpen hadde vært der et par timer. Han hadde drukket kaffe med besøket og kost seg den søndagen.

På kvelden ble han verre, og han måtte ha mere smertestillende. Hun spurte om hun ikke skulle ringe sykehuset og be om å få hente mere der. Han var enig, legene sa ja, og hun kjørte ned og han fikk det han trengte. Men han ble verre og verre utover kvelden, og hun måte ringe igjen for å be om at han kunne ta større doser. Det fikk han lov til. 

Til slutt, så var han så dårlig og varm og hadde så vondt at hun spurte om  hun ikke skulle ringe legevakta. Hun ble helt opprådd. Strakk ikke til alene. Det var greit, sa han. Legevakta kom, og de målte det som skulle måles og sa at han var stabil og at han bare kunne ligge der, men hvis han ville, så kunne de ta han med seg, eller de kunne sende en lege, som sannsynligvis kunne komme om en liten stund. Han valgte å be de sende legen.

Det tok tre timer før legen kom. Ventetiden under et pledd på sofaen i stua og ved senga hans var lang. Men nå var hun vant til det, og vant til å gjøre det beste utav det. Den siste uka hadde hun ikke gjort stort annet enn å hente ting og ordne ting og stjele seg til å prøve å hvile litt på sofaen innimellom. 

Legen snakket med han og sjekket han litt her og der, og sa at dette er organsvikt slik som forrige gang, og at han burde komme seg inn på sykehuset igjen. Han kunne ringe sykehuset  for ham hvis de ville, eller så kunne han ringe sykehuset selv. De ba han om å ringe sykehuset for dem. Det endte med  at legen måtte krangle med sykehuset i over et kvarters tid før de endelig ga seg og han fikk lov til å sende ham ned. Det var vanskelig fordi han sto oppsatt på å dø hjemme, og de hadde egentlig ikke satt av noen plass for han.  Men den legen fikk viljen sin. Han ble sendt på sykehuset igjen. De var takknemlige for det. Mandag den 30. oktober var blodplateverdien målt til 5. 

Dette var i firetiden mandag morgen, – stille og rolig, men det ble mye venting før han endelig fikk et rom. Det var et stort og fint enerom, med plass til alle i familien, slik at hun og ungene kunne komme og være der med han hele tiden, og sove på rommet.

De var der fram til natt til lørdag, ved midnatt. Heldigvis hadde de fått et rom i 4.etg. med et stort vindu og fin utsikt mot vest. 

Tirsdag kveld fikk hun den tristeste beskjeden. To leger ba om et møte med henne mens han sov. Det var bra å være på et eget, lukket rom med dem og få slippe løs spenningene, få en papirserviett og litt trøst, og finne ro og styrke igjen til å kunne være der for han. Denne beskjeden bar hun på alene. 

Onsdag morgen skulle han få beskjed. Sykepleierne var blide og hyggelige på morgenkvisten, som alltid. De ga beskjed om legevisitt. Før legevisitten så de på hverandre. Hun hadde ikke sagt noe. Så sa hun rolig:”Er du forberedt på det verste nå?”  – “Ja, svarte han”. Det var ikke mange dagene siden han hadde sagt til henne når de klemte hverandre i sykesenga på spisestue, at nå hadde han ikke noe liv å leve lengre. Hun hadde svart at hun uansett var glad for at han var der for henne og at de kunne prate sammen. Det skjønte han. 

Legevisitten kom, og den kvinnelige legen  ga beskjed om at de nå skulle koble fra alt, men at han skulle få mer smertestillende. Det var ikke  mange dagene igjen å leve for han, sa hun. “Og du blir her hos oss nå heretter. Du skal ikke flyttes mer.” Han var stille. De andre var stille. En stille gråt. “Skjønte du hva jeg sa?”, spurte legen. “Ja”, svarte han. Så gikk de igjen. Ikke mer å si. Stille. Sorg. Trøst. 

Litt senere den dagen kom presten tilbake på besøk. Det var avtalt tidlig dagen før. Det ble også en rolig stund – og de hadde en fin prat om det gode livet hans.

Torsdag fikk han bare fuktige svamper og mer og mer smertestillende. Og de bare var der for han. 

Fredagen dro de fra gardinene så han kunne få se det første snøfallet. De spilte rolig musikk, bla. “Stairways to heaven”, som var hans favorittlåt, og datteren sang vakkert “Fordi eg elskar deg”.

De stelte med han så godt de kunne. Passet på at han ikke hadde det vondt. Holdt i hånda. Strøk over håret. Han pustet saktere og saktere. Sov. De satt ved siden av og lå i senga ved siden av. Det nærmet seg midnatt.

Så strekte han opp armene og de ga hverandre  klemmer og hans kjære visket ham i øret og sa at hun var der med han, hele veien.

Helt til han, stille og rolig, dro sitt aller siste åndedrag. 

Verdig behandling

Alle legene jeg har møtt har behandlet ham med verdighet. Alle har hilst, de har sett på han når de snakket, og de har hele tiden spurt han hva han har villet. Dette mønsteret har helsevesenet innarbeidet og det er ryddig. Kun i noen få tilfeller, hvor han har sett på meg og spurt hva jeg synes, har jeg bidratt. Det har vært når vi på forhånd har snakket om hva vi forventet skulle skje i neste time, og de forventningene ikke innfridde. Jeg fikk rollen å spørre om hva som var mulig å få til, de gangene da det ikke var så mye mer å få til. Og jeg tok den rollen, høflig og tydelig og med den innsikten som var mulig å oppdrive.

Absolutt alle beslutninger som har vært tatt, har han vært med på og forstått selv. Det har han også vært vant med fra livet sitt ellers. Han har vært klok og varm med mye sjarm, sterk integritet og kjærlighet. Uansett, -å behandle han når han var alvorlig syk, uten verdighet, ville ha vært et overgrep.

Han mottok de tristeste budskapene han fikk som en rakrygget mann og han taklet det med verdighet.

Alle sykepleierne, bortsett fra en, har behandlet han med høflighet og vennlighet. Hun lot være å hilse på han før hun begynte å behandle han. Det reagerte han sterkt på og spurte: “-Hvem er du? -Hva gjør du her?”

I ett tilfelle opplevde han også en fnisete og klengete legesekretær som ble litt for glad over å se ham, nærmest privat, samtidig som hun lot være å hilse på meg. “Kan du be henne om å be dempe seg”, sa han. Det følte jeg ikke var helt min rolle, – å si fra til en som oppførte seg som en forelsket fjortis? “Jeg skal si fra”, svarte jeg, men i stedet ga jeg beskjed på telefon til hennes sjef om at han oppfattet henne som litt for privat. Dette var 3 uker før han døde. Det var en ubehagelig oppgave å måtte si fra om det.