Det hvite Bogstadmønsteret fra Porsgrunn er rent og mykt og feminint. Her er den støpte kaffekanna: – lekker, stolt og funksjonell.
De dreide tallerknene er dreid oppå den forma som gir de fine bølgene. Dette serviset har et design som pakker inn maten uten å stjele for mye oppmerksomhet.
Designere har skapt noe som folk vil ha. Her sitter flinke håndmalere og påfører stråmønsteret før det brennes på 1400 grader. Det gjør at dette serviset og mønsteret tåler oppvaskmaskin, gang etter gang.
Etter å ha vært på besøk på den fine fabrikken deres i Porsgrunn er jeg bare enda mer stolt av å kunne dekke bordet mitt med Porsgrunn porselen. Det hever gleden ved middagsbordet å vite litt mer om denne produksjonen og dens historie.
Dette ga meg en ny dimensjon. Å kunne være med en gruppe på besøk og få et lite innblikk inn i denne skapende verdenen har vært et stort løft. Jeg kan anbefale en tur hit. Jeg håper virkelig at denne bedriften klarer seg gjennom strømpriskrisen.
Det er sjelden jeg er ute på byen for å spise, selv om noen vil si at jeg gjør det hver dag i kantina på jobben. Der serveres det også rekesmørbrød, men til lunsj spiser jeg som regel suppe.
Hjemme er det lite rekesmørbrød, iallfall når jeg er alene. Vi er vi flere som deler kjøkkenet, men jeg lager bare mat til meg selv. Det er nesten bare til lørdagskvelder og søndagsmiddager jeg kokkelerer hjemme, og en og annen ukedag eller uke hvis jeg har besøk. Da kan jeg til gjengjeld få servert lekre middager når jeg kommer hjem. Ellers på ukedagene er det ganske enkel matlaging for min del.
Jeg nyter det ekstra når jeg får en gourmetopplevelse. En jeg har opplevd, var da jeg var på styreseminar med Tekna i Porsgrunn. En av lunsjene ble tilbragt på Elvespeilet Mat og Vinbar. Her hadde kokken gjort seg flid og det ble servert de lekreste retter, slik som dette høye rekesmørbrødet.
Det er luksus å få servert noe sånt. Det er luksus å kunne sette seg ned i fred og ro og kunne kikke på en meny og velge akkurat hva man vil ha. Jeg var tørst og valgte Aas Uten som drikke. Noe så enkelt, elegant og eksotisk. Øl brygget i Drammen, reker fanget i Skagerak og håndplukket og pent dandert på en litt grov loff på en seng av finskåret salat, med majones, tomat, sitron og avokado.
Det var en ren nytelse å sitte der i en god stol, skjære seg bit for bit gjennom materien av herligheter, tygge rolig, følge med på og delta i den muntre praten og bare nyte stunden av service og leveranse i toppklasse sammen med hyggelige mennesker.
Det er kort vei for meg å gå ned på brygga. Her kan jeg sitte og se ut over sjøen og drømme meg bort, omtrent som denne dama i bronsje.
Her har jeg møtt menn jeg har datet og menn jeg har drømt om. Her har jeg hvilt meg eller gått en tur. Her tar jeg gjerne en matbit med venninnene mine eller barna mine.
Her satt jeg sammen med en av dem da dette nye cruiseskipet Norwegian Prima dro fra kai. Folk haster forbi på brygga. Men vi hadde hastverk. Vi trengte ikke å være noe annet sted. Vi begynte å drømme om å være om bord på det skipet. Vi googlet at det hadde både vannsklie og gocartbane. Jeg så det for meg. Jeg har vært på noen cruise til Kiel. Det er mye god mat og fine fasiliteter på slike turer.
Der satt jeg altså, på den fineste brygga i den fineste byen i det fineste været med den fineste maten, sammen med et av de fineste menneskene jeg vet om og vi satt og drømte oss bort.
Hva gjør man når man koser seg sammen? Drømmer om noe mer? Det er jo mye positivitet i å drømme åpent. Det er en måte å bli bedre kjent med hverandre på. Vi drømmer vel om reiser og steder fordi vi ønsker å oppleve nye ting, eller fordi vi ønsker å gjøre ting sammen med noen.
Jeg trenger egentlig ikke reise noen steder for å være sammen med de jeg vil være sammen med. Jeg kan gå for å treffe dem, de kan komme til meg, eller vi kan møtes et fint sted. Så når jeg går ned på brygga og sitter der og ser ut over sjøen og er sammen med noen, så er det en del av en drøm som går i oppfyllelse.
En vakker dag vil jeg kanskje sitte her med en som legger armene rundt meg og spør: – åssen går det, Liv. Får jeg ta rundt deg? -Ja. Og så lener jeg meg mot ham og kroppen slapper av. – Går det bra? – Koser du deg nå? Og jeg svarer: – Ja, det er dette jeg har drømt om.
Jeg har hatt gleden av å delta på en fantastisk hyggelig fest med ungdomsskoletrinnet mitt på et lite tettsted på Østlandet. Det var med dem jeg tilbragte dagene da jeg var 13-16 år. Det er 45 år siden. Det var kjempeartig og fint. Jeg håper dette ikke er den siste gjensynsfesten jeg får oppleve med denne gjengen av fantastiske gledesspredere;-vitsefortellere, historiefortellere, lyttere, musikere, sangere og dansere.
Det var også veldig fint å treffe gamle lærere og høre de fortelle hvor fint det var å være lærer på denne skolen.
Min klasse hadde iallfall en lærer som så oss. Han møtte oss med et muntert smil hver dag og han ville oss vel. Han ga oss læringsevne, kunnskap og delte sin entusiasme. Denne læreren til klassa mi sendte oss en hyggelig hilsen etter festen. Jeg lever lenge på den, for jeg føler meg litt ubeskjedent truffet av noen av disse fine ordene. Det er ikke for å skryte.
Men jeg ønsker alle barn og unge tilsvarende vennskap, inspirasjon, gleder og godt læringsmiljø i forbindelse med skolen, selv om man ikke trenger å være så ambisiøs. Det var iallfall aldri et tema hos oss. Det er det hyggelige gjensynet, menneskene, og det å møte igjen folk som liker deg slik som du alltid har vært, som er den aller største gleden. Jeg unner alle slike gode klasser, lærere, skoler og slike gode gjensynsfester.
Her er utdrag fra det som læreren skrev til oss etter festen: «Jeg er en person som er fascinert av naturen og alle de opplevelsene en kan få der. Noen opplevelser kan av og til være like store…. og likevel oppleves innendørs. Som i går kveld. I min tid som lærer har jeg opplevd å være så heldig å få være klassestyrer for mange flotte klasser. Det gjelder både på faglig, sosialt og på menneskelig plan. Her føler jeg meg ekstremt heldig.
Det er kanskje noe på kanten å skulle rangere disse klassene, men i ettertid, ser jeg at en klasse har festet seg ekstra godt i mitt minne. Nemlig 9d som avsluttet ungdomsskolen i 1977. Faglig sett lå denne klassen langt over snittet. Kan huske en faktisk fortvilet sensor da jeg fikk opp en gruppe til eksamen i muntlig naturfag. Da hele gruppa var ferdig med sin eksaminering… hadde sensor satt to S, en G og resten M. Dette hadde han ikke vært bort i tidligere sa han. Det resultatet han hadde på blokka si…måtte være et anfall av snillisme konkluderte han med…. og ville gå gjennom sine notater på nytt…. i diskusjon med meg. Mot min vilje endte det på en S og en G. Resten M At dette i tillegg var en klasse som fungerte sosialt utrolig godt, med omtanke for hverandre, var en tilleggsbonus selvsagt. Det som toppet det hele, var at mange av disse elevene var svært dyktige i idrett også. Jentene hadde bl.a. et håndballag som feide alle andre lag av banen resultatmessig…. også i hedmarkmesterskapet for ungdomsskoler. Noen av disse ble også støttespillere på damelag som da spilte i øverste divisjon i Norge.
De fem parallellklassene som avsluttet ungdomsskolen her 1977 hadde 45 års-jubileum i går kveld.
Takk for invitasjonen. Det ble for meg en utrolig hyggelig opplevelse. Her ble det servert mye god mat… mange og gode historier. Å få en prat med mange av dere satte jeg umåtelig stor pris på. Det varmet et gammelt lærer-hjerte. Takk også til mine kollegaer som deltok. Virkelig hyggelig å få en prat med gode gamle kolleger. Det var til i går ca 20 år siden jeg var på et dansegulv. I går svingte jeg meg igjen på gulvet til herlig nostalgisk musikk…. opp til flere ganger…… med utrolig dyktige dansepartnere. Dere fikk meg til å føle meg 20 år yngre. Tusen takk!! Takk for en herlig kveld med dere alle sammen.»
Av og til snakker jeg med andre enker. Men i sorggruppen jeg var i etter et halv år, fikk jeg spørsmål om jeg egentlig trengte å være der. Det var fordi jeg fikk kjærest og delte gleden av det. Kanskje de syntes at jeg ikke var en av dem nok, fordi jeg ikke virket sørgende nok. Sannheten er at jeg sørger hele tiden, på min måte. Men jeg har stor livsglede og jeg deler de gleder jeg har. Jeg føler at jeg har støtte fra min avdøde mann i å være livsglad. Han ba meg om å finne meg en god venn. Det gjorde jeg med god samvittighet og jeg trengte det. Det ga både meg og den nye kjæresten mange gode dager.
Når jeg snakker med andre enker, hører jeg av og til om en skuffelse, selvbebreidelse, ensomhet og usikkerhet som jeg ikke selv kjenner meg igjen i. Slike utfordringer kan jeg nok ikke være så støttende i forhold til. Jeg har jo lite erfaring med det.
Det jeg tenker om skuffelser, er at alle skuffelser handler om for store forventninger. Det skjønner jeg at man kan ha. Selv har jeg etterhvert dempet mine forventninger til folk ganske mye. Også til noen nære. Det gjør meg mindre sårbar. Fallhøyden blir ikke så stor da. Jeg håper det ikke gjør meg ufølsom. Noen kaller det reflektert. Jeg vet at det av og til kan høres ut som jeg snakker om noen andre enn meg selv, når jeg snakker om livet mitt og om mine innerste, dype erfaringer og tanker. Det er rolige erkjennelser og jeg er ikke veldig spørrende. Jeg ber om lite hjelp til å tenke.
Hvis folk er skuffet over meg, vet jeg ikke noe om det. Jeg klarer ikke å forestille meg det og tenker aldri på det. Hvorfor skulle jeg lure på det? Jeg er bra nok som jeg er og gjør så godt jeg kan. Det er godt nok. Dersom noen er skuffet over meg som pårørende og enke er det nok fordi de ikke vet noen ting om det å være pårørende og enke. Den erfaringen er de kanskje fattige på. Jeg er rik.
Jeg har heller ikke noe som jeg trenger å bebreide meg selv for, eller noen andre trenger å bebreide meg for. Hvordan skulle de i såfall kunne ha forutsetninger til å dømme meg. De vet jo ingen ting. Jeg håper det ikke gjør meg arrogant at jeg mener det.
Jeg føler meg ikke ensom, selv når jeg er alene. Jeg jobber mye, leser mye og skriver mye, og ser på tv og pusler med mange ting i hus og hage og hytte og drar på korte og lange turer. Jeg er styremedlem i 3 styrer, er med i flere nettgruppen og leder en forening for AirBnb-verter. Dessuten har jeg huset fullt av folk og mange søsken, kollegaer, gode naboer og flere gode venner som bryr seg. Ikke alle har det. Der er jeg nok heldigere stelt enn mange.
Jeg er nok også heldigere enn mange fordi jeg ikke er mørkredd. Jeg bor ikke helt alene og sovner ikke på stua i stedet for å gå på soverommet alene fordi det er mørkt og trist. Jeg gjorde det en tid rett etter begravelsen. For meg åpnet imidlertid verden seg på nytt da jeg fikk meg en ny kjæreste. Da hadde jeg en å gå på soverommet sammen med. Men jeg liker meg også godt på soverommet mitt alene. Det hjelper å ha en fantastisk god seng, godt sengetøy, gode dyner og frisk luft. Å ha noen å prate med er nok allikevel det viktigste. Men noen er dessverre «forståsegpåere». De trenger vi ikke. De vet jo heller ingenting. Jeg er selvstendig og klarer meg selv. Jeg håper det ikke gjør meg uinteressert i andre mennesker. Jeg trives med selskap.
Usikker kan jeg heller ikke si at jeg er. Jeg håndterer det meste, og føler meg trygg der jeg er, både til fjells, til sjøs, på veiene og i møter med folk. Jeg klarer ikke å forestille meg noe annet.
Jeg har opplevd det aller verste som kan skje med et menneske- å miste det kjæreste jeg har. Jeg visste det i 3,5 år og jeg gjorde det beste jeg kunne utav den tiden vi hadde igjen. Nå er det 9,5 år siden jeg fikk vite hans skjebne. Jeg har god samvittighet og den gjør meg sterk. Jeg har aldri sviktet og jeg har aldri følt meg sviktet. Når jeg vet at jeg har opplevd det verste, og tålt det, vet jeg at jeg kan takle det meste.
Det har vært gode relasjoner også i årene som enke. De gangene jeg har vært forelsket, har det alltid vært snakk om ny stor kjærlighet, en jeg vil ha. Det er virkelig mye gode følelser knyttet til å oppnå kontakt med noen som jeg virkelig har hatt lyst på, – drømmemannen. Fallhøyden kan bli stor da. Jeg har kjent på det. Det er vanskelig å redusere fallhøyden for å gjøre seg mindre sårbar. Jeg har også prøvd det, men spenningen er jo det viktigste og enten er den der eller ikke. Livet videre går nok også bra, tenker jeg, med alt det gode jeg har, fallhøyden og den spenningen jeg har.
Vi møter folk i alle sammenhenger og det er ikke alt som handler om de nære relasjoner. Skuffelser, bebreidelser, ensomhet og usikkerhet kan skje også med andre relasjoner. Det kan være uenigheter og misforståelser. Får jeg «en på fleisen», er nok det verste å føle seg misforstått, når man bare har gode hensikter. Heldigvis skjer det ikke særlig ofte, og heldigvis tar jeg meg raskt inn igjen. Den robustheten og samvittigheten jeg har i meg er med på å holde meg oppe når det trengs. Jeg lar iallfall ikke andre definere hva jeg skal være med på og ikke. Jeg lever, bidrar der jeg kan, leverer og nyter livet.
Forrige helg syklet jeg forbi en kajakk-klubb ved Holmen i Asker som inspirerte meg, og plutselig en dag dukket det opp reklame på padlejakke og våtdrakt. Det var akkurat en slik padlejakke jeg hadde lyst på. Våtdrakt trenger jeg også når jeg skal ut og surfe.
Da var det gjort. Jeg bestilte jakke og våtdrakt til 40% rabatt. Det kom i posten en fredag, sendt fra Bergen.
Jeg sto opp tidlig lørdag morgen og gikk for å handle på nærbutikken og hente postpakka mi. Det var før kl. 09.00.
Det hender seg jeg rasker med meg en six-pack Tuborg Lite til helga. Kjekt å ha etter en treningstur eller til maten og jeg deler gjerne en med noen.
Klokka var enda ikke blitt ni da jeg sto ved kassa. Plutselig sto valget mellom å droppe six-packen og å vente i åtte minutter. Det var jo ikke lov til å kjøpe øl før klokka ni, må vite.
Det er ikke det at jeg godt kunne ha stått over de halvliterne der, der og da, men jeg skulle jo hente ei pakke også. Det tok jo noen minutter. Så valget var lett.
– Jeg venter.
Brillene mine lå hjemme, så butikk/postdama måtte hjelpe meg med sjekke referansen jeg hadde fått og så gikk hun og hentet pakka.
Der lå varene innpakket i gråpapir. Der sto jeg. Der gikk hun.
– Ja, da kommer jeg tilbake om 5 minutter, da.
Nå var ikke dette akkurat noen klesbutikk, og det minnet heller ikke mye om et prøverom der jeg sto mellom inngangsdøra og kassa, men pytt. Nye ting må prøves så fort som mulig, tenkte jeg, og det hadde jeg jo tid til.
Gråpapiret ble revet av i en fei, men noe av tapen satt godt fast. Allikevel gikk det raskt.
Så da butikk/postdama kom tilbake, sto jeg der i den ene av mine to nye habitter, og jeg fikk betalt for drikkevarene mine, blid og fornøyd. Hun var også veldig blid, kommenterte den fine jakka og ønsket meg en god dag videre.
Det er veldig hyggelig med trivelig betjening på nærbutikken og nytt fint kajakkutstyr.
Men jeg tror det var bra jeg prøvde den jakka, og ikke våtdrakta. Det viste seg nemlig når jeg fikk prøvd den hjemme litt senere at den var litt for trang over brystkassen. Så nå kommer det en ny en.
Siden det var både videokamera og speil i den butikken, ble jeg og den nye kajakkpadle-overdelen foreviget.
I sitt foredrag om skam forteller Brene’ Brown om dagen derpå og om skam, sårbarhet og hvor viktig det er å bare ha noen som lytter og til å dele tanker med. Det er vi jentene stort sett litt flinkere til enn menn.
Jeg er så utrolig heldig å ha noen å dele tanker med. Noen ganger kan det være på kafe’. Det kan også være en tur i skogen, eller en storbyferie eller hyttetur. Det kan også kombineres med noe som også er ekstra hyggelig eller festlig, for eksempel å reise på konsert sammen med noen man liker.
En sanger som uttrykker lidenskap, savn, sorg og kjærlighet er Tom Jones. Han er enkemann og uttrykker mye som det er lett å kjenne seg igjen i for oss som har mistet den store kjærligheten. Å kombinere konsertbesøk med tur med venner ble en utrolig fin opplevelse for meg i juli 2022.
Jeg var så heldig å få klappskøyter til min 60-årsdag! Ungdommen hadde tydeligvis trua på meg. Kanskje det var grunn til det, siden jeg hadde skrytt så fælt av mora mi, som var Tromsømester på skøyter tidlig på 50-tallet og sanitetsforeningens skøytetrener for barna på Flisa på 60- tallet.
Men jeg visste jo at det ville være en veldig krevende øvelse for meg. Jeg hadde prøvd lengdeløpsskøyter som barn og mestret det ikke særlig godt. Det medførte minst en hjernerystelse, hvor jeg ble trillet hjem i trillebår av de andre ungene. Kunstløp var lettere. Der ble det noen piruetter etterhvert. Jeg kjøpte et par brukte bandyskøyter som jeg brukte noen ganger da ungene var små, men altfor lite og jeg kan ikke si jeg har draget på det.
Nå er det slik at jeg født med et snev av cerebral parese, noe som gjør at jeg har strammere muskler i hele kroppens høyre side og har en svak ankel og høyrefot med slappe sideveis muskler. Det er rett og slett ikke krefter til å styre den foten.
Selvfølgelig hemmer det meg. Jeg merket det veldig godt da jeg drev med svømming i 12-årsalderen. Det var helt umulig å ta like sterke fraspark på begge sider da jeg svømte bryst. Det gikk skeivt. Men krawl fikk jeg til med beina hengende bak, og med sterke armer og dukkvending ble det noen pokaler i kretsmesterskapet. Senere, da jeg kastet håndball i 1. divisjon måtte den ene skoen bygges opp en cm. Ellers har det ikke hemmet meg så mye, bortsett fra å ha dårlig balanse på ett bein, for eksempel på ski. Det medførte en stygg hofteskade en gang, men bare e’n, heldigvis.
Men nå er det skøyter som er greia. Selvfølgelig kunne jeg ha trent mer. Med tre bandyunger burde jeg ha vært mye mer på isen for å mestre dette bedre, – mer enn å stå på sidelinjen og skravle med andre mødre og rope heia.
Nå har jeg iallfall fått egne klappskøyter og har begynt å øve meg på nytt. 100 dype knebøy om dagen hjelper litt.
Jeg håper det raskt blir is på banen, så jeg kan øve meg mer, og etter hvert gå på skøyter med barnebarna mine.
Jeg har noe å strekke meg etter, – min mor. Hun var huksittende med lange, brede skjær. Det var rett og slett imponerende. Når jeg tenker tilbake, var hun utrolig sprek og sexy mormor på 70 år da hu gikk på skøyter, med smidige, vakre bevegelser. Litt av et forbilde. Jeg kommer aldri i nærheten av hennes utstråling på isen, men mormor på skøyter er tingen akkurat nå. Målet nå er å kunne gå på skøyter med barnebarna mine uten at det er farlig for noen. Bare moro.
Jeg har sett mange fine soloppganger der jeg holder til. Og jeg inspireres både av varme sommermorgener med fuglekvitter inn gjennom de åpne vinduene og av vintersolverv, da det snur og blir lysere og lengre dager. Da er det grunn til optimisme og å hylle solen.
Men for å få en soloppgang, må det til en solnedgang. Det er ofte da vi sitter stille og nyter den.
Og har man vært ute en vinternatt før, og har kjent på en virkelig solnedgang, så er det lettere å sette ord på det. Kanskje noen kjenner seg igjen i de ordene jeg har skrevet om det. Det er også fylt av ekte varme og optimisme. Og tanker om å nyte livet mens man har det. Jeg vet det, for jeg kjente veldig godt den personen som dette handler om.
Islending og komponist Bragi Valdemar Skulason har en fin melodi som passer til dette diktet.
Dette diktet er med i boken Årets dikt 2022, som kommer ut i november.
Solnedgang … Takk til solen slik den titter ned på meg. Takk for smilene som jeg har fått av deg, fylt med varme i ditt blikk i alle dagene som gikk. Natten blir ikke så veldig lang og kald når vi sitter sammen her i solnedfall og vi deler drømmene på dette fine sted i fred.
Her er havet, her er landet, her er livet som jeg elsker. Her er sjøen, her er vannet, her er stedet hvor jeg strandet. Her er vinden og dens krefter. La meg ri på havets bølger, på de tusen hvite hester med den motstand som jeg mestrer. … Når vi nyter øyeblikket med et smil får vi krefter til å kjempe uten tvil hver gang sol går ned som om det er det siste og jeg roper: jeg har ingen her å miste! Men det underbare, det er her i dag slik det fanger stunden fra vårt indre jag og tørker tårer fra mitt kinn med sol og vann og vind.
Helt fra fjellet høyt der oppe, langt til havet vil den renne, vannets lille, våte dråpe – gir oss livet, gir oss håpet. Og når solens stråler varmer, vekkes liv i våre hjerter. Det er ingen ting jeg savner. Jeg er trygg i dine armer.
Som enke har jeg god tid til å lese og å tenke. Jeg har stor sans for den greske filosofen Platon og hans tanker om sjelen, ide’er og bevissthetsnivåer. Det er interessant å kjenne igjen slike teorier i praksis.
Jeg har også god tid til å gå på tur i naturen. På mine turer og gjennom mine turopplevelser kan jeg filosofere over de Platonske teorier og hvordan de virker i mitt liv.
Platon sier bla. at vi har tre grunnleggende sjelsfunksjoner og at de alle har sin misjon i et godt menneskeliv. Det er apetitt/lyst, moral/skam, og fornuft. Alle ønsker vi oss et godt menneskeliv. Av de tre sjelsfunksjonene er det moral/skam som gir oss mest hodebry. Den er imidlertid viktig og må ikke dysses ned, underslås eller fortrenges. Hvis vi gjør det, fortrenger vi visstnok automatisk også noe annet, som også er viktig for oss.
Det er spenninger mellom våre sjelsfunksjoner og alle tre kan gjelde i enhver situasjon. Jeg kan for eksempel oppleve dem når jeg går lange turer i skogen uten å spise og drikke. Det er noe jeg kan finne på å gjøre når jeg har sett for meg at jeg skal gå innom ei markastue og få servering av nystekte kanelboller og kaffe. Men det er dumt å ha for store lyster og forventninger når det viser seg at markastuene er stengt i fellesferien. Alle skuffelser skyldes for øvrig for store forventninger. Men lyst, drømmer og forventninger om noe godt er en viktig sjelsfunksjon og driver i vårt liv. Det er jo når vi oppnår noe som vi har lyst på, at vi opplever lykke. Og det er jo et mål. Det er en av de tingene som gjør livet verdt å leve.
På den siste turen min begynte appetitten å virke lenge før jeg kom fram til noen markastue. Heldigvis hadde jeg vært fornuftig og lagt 4 bananer i sekken, og 2 lakriskarameller og solbærsaft i rumpetaska. Det kunne være fristende å forsyne seg tidlig på turen, men både sjelsfunksjonene moral og fornuft tilsa at jeg iallfall ikke skulle forsyne meg med alt på første stopp, eller bryte meg inn i ei markastue. Fornuften tilsa også at jeg burde drikke litt underveis. Det gjorde selvfølgelig susen å vente med å ta bananene helt til vi var vel framme ved en benk på Skjennungstua, og lakrisdesserten ved en benk ved Skjennungen. Sjelsfunksjonen fornuften seiret, slik den skal. Det ble en lang og god pause med to bananer og hjemturen deretter gikk lett. Det gjør susen å kunne bruke slike pauser til å filosofere med noen om åpenhet og å dele ærlige tanker, erfaringer og refleksjoner om livet og om hvordan alle de tre sjelsfunksjonene virker på oss i praksis. Ikke minst er det gjennom slike samtaler man kan få noen gode tilbakemeldinger.
Studier viser at de som oppnår mest ekte kjærlighet, er de som lever med åpenhet rundt sin sårbarhet. Jeg fikk et tips om det temaet på den turen. I dette foredraget forklarer Brene Brown hvordan man kan leve ut sine kreative evner, glede, takknemlighet og kjærlighet ved å være i balanse med seg selv. Det gjelder å ikke dysse ned sårbarhet, skam, sorg, bekymring, men få fram kraften i det gjennom åpenhet og å tørre å være sårbar. Det gjelder å ha kjærlighet til og tro på seg selv og andre, og vite at vi alle er gode nok akkurat slik som vi er.
Når det gjelder bevissthetsnivåer, har Platon definert 4 stk. De er omtrent slik: 1 – å observere noe todimensjonalt eller som en projisering eller skygge. Hver gang vi ser på et bilde eller gjennom en film eller et spill, har noen andre hatt regien på hva som kommer inn i våre hoder. Vi blir styrt. 2 – å oppleve noe virkelig, og forstå hvordan det er skapt og hvordan det virker. 3 – å utvikle noe selv, konstruere det eller skape nye regler ut fra etablerte ide’er, teorier og læresetninger. 4 – å komme med ide’en til noe helt nytt og annerledes selv, etablere fysiske lover og komme med nye, vitenskaplige forklaringer til fenomener som vi ikke har forstått tidligere.
Det er få her i verden som har vært på det høyeste bevissthetsnivået hvor man har kommet med en helt ny ide’. Da snakker vi store forskere som Einstein. Det er også en utrolig evne å kunne skape noe helt nytt, ut fra de ide’ene som finnes, og ikke bare å få servert de løsningene som andre har tenkt ut og bestemt at vi skal oppleve. For oss er det imidlertid viktig å forstå de nye løsningene vi får, og lære oss å bruke dem. Mest passive er vi når vi ikke gjør annet enn bare å observere bilder, skygger og projiseringer av virkeligheten. Dessverre har jeg inntrykk av at det bare blir mer og mer av det. Det blir også mer og mer av at vi bruker ting uten å forstå hvordan de virker. Jeg tror det er viktig å snu den trenden.
For å strekke seg mot et høyere bevissthetsnivå, må man være åpen og stimulere for sine egne, kreative tanker. Det får man altså ifølge Bene Brown bare til, ved å være i balanse med seg selv, og å tørre å være sårbar.
Noe av det enkleste vi kan gjøre for å strekke oss mot et høyere bevissthetsnivå, er å være nysjerrige og oppleve helt nye ting, for eksempel å gå på tur i naturen. Da er vi i et bevissthetsnivå hvor vi kan oppleve noe unikt. Ide’en natur finnes, men det er ingen mennesker som har skapt det vi opplever på forhånd, enten det er bildene vi ser på netthinna, prosessen vi går igjennom eller turen i seg selv. Turen skaper vi helt selv.
Min tur med bananer, saft, lakris og en god samtalepartner ble en tur som løftet mitt bevissthetsnivå. Men jeg driver fortsatt og roter på bevissthetsnivå 2, og jobber videre med balansen mellom de tre sjelsfunksjonene.
