Det er så utrolig hyggelig å gå tur forbi Holmen skole.
Jeg føler at jeg har litt av æren for at det har vært mulig å realisere den.
I en periode jeg var aktiv lokalpolitiker jobbet jeg for å få det som var Storebrandtomta i Bjørnveien overtatt av kommunen i stedet for til en utbygger. Vi var mange som var engasjert i det.
Her er innlegg fra 2001:
Dessverre er det flere eiendommer i dette nabolaget som det sikles på av eiendomsinteresser, ikke minst rundt idrettsanlegget ved Gressbanen.
3. juni 2003 hadde jeg dette leserinnlegget i Aftenposten. Det bidro kanskje til at Kolsåsbanen ikke ble lagt ned vest for Bekkestua, som det forelå planer om. 
I dag føles det helt utrolig å tenke på at det var nødvendig å kjempe for det.
For en mnd. siden hadde jeg selv behov for å ta denne banen, både da jeg skulle sitte på med noen på hyttetur og da jeg skulle ha bilen min på service. Jeg må bare si at jeg er fornøyd med at hele Kolsåsbanen består.
Dette er snart 20 år siden.
I dag er det minst like store debatter om kollektivtransporten, men det er på et helt annet nivå. De fleste er enige i at kollektivtransporten er viktig for å avlaste vegnettet og begrense utslipp av fossilt brensel.
Nå er det de store investeringenes tid, et svimlende statsbudsjett og FN nasjonal transportplan uten magamål. Vi har vent oss til å drøfte titalls milliard- prosjekter. Det er store debatter om prioriteringer, pengebruk, lønnsomhet og brutte løfter i forbindelse med dette statsbudsjettet.
Eksperter med ulik fagkompetanse bruker dimensjoneringsmetoder, kostnadskalkylasjoner, prognoser, samfunnsøkonomiske analyser, konseptvalg- og konsekvensutredninger og politikerne bruker sin patriotisme, sunne fornuft og hestehandel.
I et slikt sammensurium av innfallsvinkler kan det hende at by og land møtes til mer og mindre «god dag, mann, økseskaft»- debatt i lokalavisene, med til dels høy temperatur.
Det er imidlertid viktig med alle disse leserinnleggene i lokalavisene. Det er viktig med redaksjoner som balanserer at det kommer innlegg fra flere miljøer og fra flere synsvinkler.
Det er viktig at folk tør å stille spørsmål i all åpenhet og kreve svar fra de som sitter på ansvaret.
Det er viktig at det gis svar, og det er viktig at beslutningsgrunnlaget er åpent.
Allerede som 16-åring hadde jeg mitt første leserinnlegg om arealplanlegging i lokalavisa. Innlegget ble lagt merke til, og det ble kommentert i positive ordlag, både i en lederartikkel og av min blivende svigerfar. Han ga meg anerkjennelse og muntret meg opp til å skrive.
De samme spørsmålene hadde ikke vært like positivt mottatt da jeg i norsktimen i 9-klasse intervjuet bedriftseieren som hadde fått godkjent denne omreguleringen og utbyggingsplanene av industri på deler av en av landsbyens fineste boliggater.
Jeg og en klassekamerat hadde fått oppgaven. Vi hadde forberedt 10 spørsmål hver, jeg og nevøen til bedriftslederen. Spørsmålene var godkjent av hverandre og læreren, selv om vi skjønte at dette ikke bare var drømmespørsmål.
Det startet veldig positivt. Bedriftslederen smilte til nevøen fra øre til øre og la ut om historien i ganske private ordlag.
Av ei gammel enke, og visstnok for et slikk og ingenting, hadde han fått overta dette snekkerverkstedet, på en eiendom med et koselig Hans- og Grete- lignende hus, en liten åkerflekk og ei eng midt i sentrum. Og fint skulle det bli, for her skulle det stor satsning til. Han klappet seg på magen.
Etterhvert som vi kom nedover lista med mine spørsmål, ble han rødere og rødere i toppen og mer og mer svar skyldig.
Jeg spurte om de hadde vurdert andre steder litt utenfor sentrum som tross alt var regulert til næringsvirksomhet. Jeg spurte om hvordan de ville tilpasse seg den fine boliggata og jeg spurte om hvordan trafikksikkerheten ville bli for barna på skoleveien når deler av denne veien ble stengt og omgjort til en snu- og parkeringsplass for store lastebiler.
Etter å ha vridd seg et par ganger og spurt hva dette var for slags spørsmål, var det slutt. Jeg tror jeg hadde kommet omtrent halvveis ned i lista mi da han reiste seg og sa at slike spørsmål var han ikke interessert i. Det fikk holde med det vi hadde fått av informasjon. Han hadde andre ting fore.
Avisinnlegget mitt ble aldri kommentert negativt. At det ble kommentert på lederplass som et viktig debattinnlegg var jeg stolt av. At faren til kjæresten min var imponert, likte jeg. Men det hjalp lite. Utbyggingen fant sted, veien ble brukt som parkeringsplass og i mange år var gata vår stengt den veien.
Selv om hele denne omreguleringen var en dårlig ide’ og ble gjennomført, ble heldigvis gateplanen endret noe etter hvert, til det bedre. Veien ble åpnet igjen og den ble heller stengt for gjennomkjøring fra den andre enden. Det skjedde lenge etter at jeg hadde det intervjuet og skrev det innlegget.
I ettertid tenker jeg nok at det var noen flere spørsmål som burde ha vært stilt, og både litt tidligere og av noen andre.
Selv har jeg blitt intervjuet mange ganger. Det har alltid vært hyggelig.
Dette handler om Eythór Marteinn Svendsaas. Tidlig søndag morgen 4.11.1972 dro han og venner ut med Gullfinn NK. Det var et flott skue.
Jeg fikk vite om denne historien den 4.11. 2022. Da var det 50 år siden min mors fetter Eythór druknet ved Norðfjörður på Island. Han var ikke den første i den familien.
Sønnen til Eythórs kusine, David Heidar Hansson, forteller om denne ulykken og om min islandske familie på sin Facebook-side. Sigrun Thorsteinsdottir fra Norðfjörður, som har bodd i Tromsø og som har funnet meg som slektning, har gjort meg oppmerksom på dette.
Det har skjedd mange sjøulykker på et så lite sted som Norðfjörður, hvor havet ikke returnerer folk. Den verste ulykken var i 1971. Da var det 2 brødre som omkom.
Eythórs drukningsulykke i 1972 som David forteller om, var den tredje der i familien. Eythórs bror, Óskar Marvin Svendsaas, reiste med Gandi NK og gikk ned sammen med hele mannskapet i 1942 under andre verdenskrig. Óskar Marvin var da en tenåring. Faren, Harald, min mors onkel, omkom også på sjøen under krigen.
Disse to mennene og min mors onkel Fritjof er de nærmeste jeg kjenner til som kan kalles krigsseilere.
David Heidar Hansson var 9 år gammel da Eythór forulykket denne høstdagen i 1972. Han forteller at alt som skjedde var litt uvirkelig i hodet hans.
Eythór skulle ha blitt 45 år 21.12. 1972. I stedet hadde han siste reis på en båttur med Gullfinn NK rundt 10 nautiske mil fra Norðfjarðarhorn (eller Barðsneshorn).
Sjømannsdagen var et spesielt kapittel. Dette var og er vanligvis en 3-dagers feiring i Norðfjörður. Høydepunktet for David og brødrene var gruppeseilingen.
Eythór eide Gullfinn NK sammen med Rabbi Einars og Stefán Halldórsson. Den ble bygget av Sigga Hinriks og skilte seg litt ut fra andre mindre båter. Den var på ca 11 tonn og hadde en kraftig motor. Den led vanligvis an i fronten foran de mindre båtene i et slikt gruppecruise. Det var et flott skue.
Det var mange flere brygger langs sjøen den gangen. Alle ungene lekte mye der, med søleklær, både under bryggene og i fjæra. Det gjorde også David med sine slektninger og venner; Fusci, Inga, Bergi og Gunnar.
Flere av Eythórs venner har også kommentert på Facebooksiden det dramatiske som skjedde den dagen og hvor trist det var.
Her er noen bilder som David har delt.
Eythór var en kjekk mann. 
Han var en sjømann som bodde i Nordfjord.
Han bodde sammen med sin mor. Han ble bare 44 år gammel.
Jeg forstår godt at det var trist når jeg leser Davids minne om Eythór og hans mor, Bogga. De var åpenbart mennesker fylt med varme, godhet og omsorg.
Han skriver at de bodde i Litla-Bæ, et vakkert hvitt steinhus med en enorm hage. Her bygde Landsbankinn senere sin filial.
Han skriver at Bogga var som søstrene sine, ekstremt snill med barn og veldig imøtekommende. David følte det alltid som om han ble båret av en konge, bokstavelig talt båret med hendene. Dette gjaldt ikke bare for oss brødre, skriver han. Det var mange mennesker som hadde glede av det.
For David og hans brødre var det et helt eventyr å komme på besøk, vanligvis for å levere en invitasjon eller bare hilse på. Han beskrev hvordan man gikk rett inn i gangen og derfra inn på kjøkkenet. På kjøkkenet var det spiskammer og der var det ofte et eventyrgodteri i dekorative dunker merket Macintosh.
Ellers var det som regel hjemmebakt bakverk og Bagga bød ofte på melkekaffe til de evig sultne ulvene. Noen ganger så man at de helte kaffen på skåla og nippet til med stil. Ellers fikk man som regel bare melk, men det var i Litla-Bæ David fikk smake melkekaffe først.
Innenfor kjøkkenet, i vestenden, var stua med skjenk som var kombinert med radio og platespiller. Det var vanlig på den tiden. Det var et eventyr.
De fikk lytte på radioen i stua og favorittene var Dyrene i Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. Så kom fjernsynet på banen og antall turer til Litla-Bæ gikk ikke ned av den grunn. Barneprogram var på onsdager kl 18. Det var deres time.
I øverste etasje var det soverom, gang fra gangen og opp trappene. David skriver at han må ha sovet der i sin første vinter, 1963-64, da Eythór var på sesongfiske sørpå. Han mener også at han må ha sovet godt der.
David beskriver også de fantastiske julegavene fra Litla-Bæ, fra Bagga og Eythór. De hadde en eventyrlig glød over seg og ble rammet inn av fyrverkeri fra Eythór, fylt av kjærlighet og omsorg. De følte seg høyt elsket. Disse julepakkene var harde, ikke myke. Det var mer spennende.
Davids bestemor Mekkín Jónsdóttir Beck var søster til Bogga, Sigurbjörg Jónsdóttir Svendsaas, som min mors onkel Harald giftet seg med 7.6.1924. Harald og Begga var foreldre til Eyþór og Óskar Marvin Svendsaas. 
Eyþór var en av Davids favorittslektninger. David husker at han i de årene ønsket å bli en fisker som Eythór. Synes han var den flotteste av alle. Eythór var ikke høy av vekst, men han hadde et godt og kjekt utseende. En livslang sjømann. Alltid velkledd, selv i arbeidsdressen.
Bogga døde i 1971 og Eythór i 1972.
Etter den høstdagen i 1972 følte David aldri det samme om sjømannsdagen, og heller ikke julen ble den samme etter disse tapene av en fin grandtante og hennes sønn.
David velsigner minnet om Harald, Bogga, Óskar og Eythór Svendsaas.
Jeg er takknemlig for de ordene som David har delt om dem. Den varmen, omsorgen og eventyr- tilnærmingen han beskriver, er noe jeg kjenner igjen hos min mor og de jeg møtte i hennes familie.
Tusen takk, David. Tusen takk også til Sigrun som fant meg og gjorde meg oppmerksom på denne familien.
Det var gjennom den slektsboken som min mor skrev i 1991 at vi fikk kontakt. Her står det litt om denne islandske familien.
Min mor lette etter mer om dem uten å finne noe.
De var 10 søsken. To av gutta ble sjømenn. Det var Fritjof og Harald. 
Bestefaren til Eythór og min oldefar var brannmester i Tromsø. 
Harald som flyttet til Island var ikke med på dette bildet, men her er mange av søsknene, bla min bestefar Johannes i midten. Jeg tror de hadde det fint i Tromsø.
Her er boken som min mor skrev.
Her er min mor. Hun døde i 2003. Hun hadde hatt stor glede over denne kontakten med slekt og venner av hennes fetter Eitor, og den omtalen han fikk.
Min far fortalte mye fra den tiden han seilte på de 7 hav etter krigen, og jeg har lest Jon Michelets fine bøker om skogsmatrosen. Nå har jeg også fått vite litt mer om min islandske familie som ble på havet.
Hyggelig å være med på boklansering på skimuseet 12.11.2022, for boka med over 100 skihistorier fra fjern og nær, i anledning Skimuseets 100-årsjubileum.
Her har jeg fått en rose for mitt medforfatterskap av historiesamler, skribent og prosjektinitiativtaker Lisbet Sjøholt Hansen. 
Boka er veldig vakkert illustrert av Mona Eckhoff Sørmo. Utstillingen av hennes akvareller på skimuseet kan anbefales.
Her gratuleres illustratøren av familien.
Det er bare å ta en tur på skimuseet.
Det er noen andre flotte skibilder der også, selv om det er begrenset fordi de driver å bygger om.
Her er stedet hvor jeg fikk inspirasjon til dette diktet;
Solnedgang
Takk til solen slik den titter ned på meg.
Takk for smilene som jeg har fått av deg,
fylt med varme i ditt blikk
i alle dagene som gikk.
Natten blir ikke så veldig lang og kald
når vi sitter sammen her i solnedfall
og vi deler drømmene
på dette fine sted i fred.
Her er havet, her er landet,
her er livet som jeg elsker.
Her er sjøen, her er vannet,
her er stedet hvor jeg strandet.
Her er vinden og dens krefter.
La meg ri på havets bølger,
på de tusen hvite hester
med den motstand som jeg mestrer.
får vi krefter til å kjempe uten tvil
hver gang sol går ned som om det er det siste
og jeg roper: jeg har ingen her å miste!
Men det underbare, det er her i dag
slik det fanger stunden fra vårt indre jag
og tørker tårer fra mitt kinn
med sol og vann og vind.
Helt fra fjellet høyt der oppe,
langt til havet vil den renne,
vannets lille, våte dråpe
-gir oss livet, gir oss håpet.
Og når solens stråler varmer,
vekkes liv i våre hjerter.
Det er ingen ting jeg savner.
Jeg er trygg i dine armer.
Liv Lilly Nordbye
En fin, islandsk melodi til dette diktet er her.
Diktet finner du i denne boka som nå er til salgs på Tekst forlag.
Hver ettermiddag senhøstes går solen ned i havet også innerst i Oslofjorden. Jeg går ofte en tur ned til sjøen etter jobb, før jeg drar hjem om dagen, eller før et møte i Ingeniørenes hus. Å møte vannet, horisonten, lyset og luften gir meg både frisk luft og en dimensjon av mitt liv.
Et par ganger på slike ettermiddagsturer har jeg møtt igjen personer som jeg har hatt lyst til å bli bedre kjent med. Da har jeg trodd på skjebnen, smilt og sagt hei. Det har gjort at jeg iallfall har fått avklart forventningene. Angrer ikke på det.
Det var et fint jubileum på en fin høstdag, lørdag 29.11.2022. Jeg hadde booket meg til utstillingen 13.10.
Akersposten hadde også en fin artikkel om Thomas Heftye i anledning 200-årsjubileet.
Takk for meg!
Jeg koste meg med boller, kaffe og solbærtoddy og fikk pratet med flere da vi sto og ventet på at forrige pulje var ferdig. Det er lett å ta kontakt med folk når man er alene på tur. Det er ikke så veldig mange jubileer jeg har fått med meg de siste årene pga korona. Min egen 60-årsdag ble feiret her i nabohuset med betydelig færre gjester enn planlagt. Dette ble nok en fin opplevelse i feiringens ånd.
Det var en fryd å se gleden og entusiasmen til alle disse ungdommene og barna.
Hvis du vil vite mer om hjelp til selvhjelp, les her.
Her ser dere både forsiden og baksiden. Noen av mine strofer står nederst til venstre i blått.
Boka kan kjøpes her. Utgiveren er https://www.tekstforlag.no/
