Allerede som 16-åring hadde jeg mitt første leserinnlegg om arealplanlegging i lokalavisa. Innlegget ble lagt merke til, og det ble kommentert i positive ordlag, både i en lederartikkel og av min blivende svigerfar. Han ga meg anerkjennelse og muntret meg opp til å skrive.

De samme spørsmålene hadde ikke vært like positivt mottatt da jeg i norsktimen i 9-klasse intervjuet bedriftseieren som hadde fått godkjent denne omreguleringen og utbyggingsplanene av industri på deler av en av landsbyens fineste boliggater.

Jeg og en klassekamerat hadde fått oppgaven. Vi hadde forberedt 10 spørsmål hver, jeg og nevøen til bedriftslederen. Spørsmålene var godkjent av hverandre og læreren, selv om vi skjønte at dette ikke bare var drømmespørsmål.

Det startet veldig positivt. Bedriftslederen smilte til nevøen fra øre til øre og la ut om historien i ganske private ordlag.

Av ei gammel enke, og visstnok for et slikk og ingenting, hadde han fått overta dette snekkerverkstedet, på en eiendom med et koselig Hans- og Grete- lignende hus, en liten åkerflekk og ei eng midt i sentrum. Og fint skulle det bli, for her skulle det stor satsning til. Han klappet seg på magen.

Etterhvert som vi kom nedover lista med mine spørsmål, ble han rødere og rødere i toppen og mer og mer svar skyldig.

Jeg spurte om de hadde vurdert andre steder litt utenfor sentrum som tross alt var regulert til næringsvirksomhet. Jeg spurte om hvordan de ville tilpasse seg den fine boliggata og jeg spurte om hvordan trafikksikkerheten ville bli for barna på skoleveien når deler av denne veien ble stengt og omgjort til en snu- og parkeringsplass for store lastebiler.

Etter å ha vridd seg et par ganger og spurt hva dette var for slags spørsmål, var det slutt. Jeg tror jeg hadde kommet omtrent halvveis ned i lista mi da han reiste seg og sa at slike spørsmål var han ikke interessert i. Det fikk holde med det vi hadde fått av informasjon. Han hadde andre ting fore.

Avisinnlegget mitt ble aldri kommentert negativt. At det ble kommentert på lederplass som et viktig debattinnlegg var jeg stolt av. At faren til kjæresten min var imponert, likte jeg. Men det hjalp lite. Utbyggingen fant sted, veien ble brukt som parkeringsplass og i mange år var gata vår stengt den veien.

Selv om hele denne omreguleringen var en dårlig ide’ og ble gjennomført, ble heldigvis gateplanen endret noe etter hvert, til det bedre. Veien ble åpnet igjen og den ble heller stengt for gjennomkjøring fra den andre enden. Det skjedde lenge etter at jeg hadde det intervjuet og skrev det innlegget.

I ettertid tenker jeg nok at det var noen flere spørsmål som burde ha vært stilt, og både litt tidligere og av noen andre.

Selv har jeg blitt intervjuet mange ganger. Det har alltid vært hyggelig.