Dette handler om Eythór Marteinn Svendsaas. Tidlig søndag morgen 4.11.1972 dro han og venner ut med Gullfinn NK. Det var et flott skue.
Jeg fikk vite om denne historien den 4.11. 2022. Da var det 50 år siden min mors fetter Eythór druknet ved Norðfjörður på Island. Han var ikke den første i den familien.
Sønnen til Eythórs kusine, David Heidar Hansson, forteller om denne ulykken og om min islandske familie på sin Facebook-side. Sigrun Thorsteinsdottir fra Norðfjörður, som har bodd i Tromsø og som har funnet meg som slektning, har gjort meg oppmerksom på dette.
Det har skjedd mange sjøulykker på et så lite sted som Norðfjörður, hvor havet ikke returnerer folk. Den verste ulykken var i 1971. Da var det 2 brødre som omkom.
Eythórs drukningsulykke i 1972 som David forteller om, var den tredje der i familien. Eythórs bror, Óskar Marvin Svendsaas, reiste med Gandi NK og gikk ned sammen med hele mannskapet i 1942 under andre verdenskrig. Óskar Marvin var da en tenåring. Faren, Harald, min mors onkel, omkom også på sjøen under krigen.
Disse to mennene og min mors onkel Fritjof er de nærmeste jeg kjenner til som kan kalles krigsseilere.
David Heidar Hansson var 9 år gammel da Eythór forulykket denne høstdagen i 1972. Han forteller at alt som skjedde var litt uvirkelig i hodet hans.
Eythór skulle ha blitt 45 år 21.12. 1972. I stedet hadde han siste reis på en båttur med Gullfinn NK rundt 10 nautiske mil fra Norðfjarðarhorn (eller Barðsneshorn).
Sjømannsdagen var et spesielt kapittel. Dette var og er vanligvis en 3-dagers feiring i Norðfjörður. Høydepunktet for David og brødrene var gruppeseilingen.
Eythór eide Gullfinn NK sammen med Rabbi Einars og Stefán Halldórsson. Den ble bygget av Sigga Hinriks og skilte seg litt ut fra andre mindre båter. Den var på ca 11 tonn og hadde en kraftig motor. Den led vanligvis an i fronten foran de mindre båtene i et slikt gruppecruise. Det var et flott skue.
Det var mange flere brygger langs sjøen den gangen. Alle ungene lekte mye der, med søleklær, både under bryggene og i fjæra. Det gjorde også David med sine slektninger og venner; Fusci, Inga, Bergi og Gunnar.
Flere av Eythórs venner har også kommentert på Facebooksiden det dramatiske som skjedde den dagen og hvor trist det var.
Her er noen bilder som David har delt.
Eythór var en kjekk mann. 
Han var en sjømann som bodde i Nordfjord.
Han bodde sammen med sin mor. Han ble bare 44 år gammel.
Jeg forstår godt at det var trist når jeg leser Davids minne om Eythór og hans mor, Bogga. De var åpenbart mennesker fylt med varme, godhet og omsorg.
Han skriver at de bodde i Litla-Bæ, et vakkert hvitt steinhus med en enorm hage. Her bygde Landsbankinn senere sin filial.
Han skriver at Bogga var som søstrene sine, ekstremt snill med barn og veldig imøtekommende. David følte det alltid som om han ble båret av en konge, bokstavelig talt båret med hendene. Dette gjaldt ikke bare for oss brødre, skriver han. Det var mange mennesker som hadde glede av det.
For David og hans brødre var det et helt eventyr å komme på besøk, vanligvis for å levere en invitasjon eller bare hilse på. Han beskrev hvordan man gikk rett inn i gangen og derfra inn på kjøkkenet. På kjøkkenet var det spiskammer og der var det ofte et eventyrgodteri i dekorative dunker merket Macintosh.
Ellers var det som regel hjemmebakt bakverk og Bagga bød ofte på melkekaffe til de evig sultne ulvene. Noen ganger så man at de helte kaffen på skåla og nippet til med stil. Ellers fikk man som regel bare melk, men det var i Litla-Bæ David fikk smake melkekaffe først.
Innenfor kjøkkenet, i vestenden, var stua med skjenk som var kombinert med radio og platespiller. Det var vanlig på den tiden. Det var et eventyr.
De fikk lytte på radioen i stua og favorittene var Dyrene i Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. Så kom fjernsynet på banen og antall turer til Litla-Bæ gikk ikke ned av den grunn. Barneprogram var på onsdager kl 18. Det var deres time.
I øverste etasje var det soverom, gang fra gangen og opp trappene. David skriver at han må ha sovet der i sin første vinter, 1963-64, da Eythór var på sesongfiske sørpå. Han mener også at han må ha sovet godt der.
David beskriver også de fantastiske julegavene fra Litla-Bæ, fra Bagga og Eythór. De hadde en eventyrlig glød over seg og ble rammet inn av fyrverkeri fra Eythór, fylt av kjærlighet og omsorg. De følte seg høyt elsket. Disse julepakkene var harde, ikke myke. Det var mer spennende.
Davids bestemor Mekkín Jónsdóttir Beck var søster til Bogga, Sigurbjörg Jónsdóttir Svendsaas, som min mors onkel Harald giftet seg med 7.6.1924. Harald og Begga var foreldre til Eyþór og Óskar Marvin Svendsaas. 
Eyþór var en av Davids favorittslektninger. David husker at han i de årene ønsket å bli en fisker som Eythór. Synes han var den flotteste av alle. Eythór var ikke høy av vekst, men han hadde et godt og kjekt utseende. En livslang sjømann. Alltid velkledd, selv i arbeidsdressen.
Bogga døde i 1971 og Eythór i 1972.
Etter den høstdagen i 1972 følte David aldri det samme om sjømannsdagen, og heller ikke julen ble den samme etter disse tapene av en fin grandtante og hennes sønn.
David velsigner minnet om Harald, Bogga, Óskar og Eythór Svendsaas.
Jeg er takknemlig for de ordene som David har delt om dem. Den varmen, omsorgen og eventyr- tilnærmingen han beskriver, er noe jeg kjenner igjen hos min mor og de jeg møtte i hennes familie.
Tusen takk, David. Tusen takk også til Sigrun som fant meg og gjorde meg oppmerksom på denne familien.
Det var gjennom den slektsboken som min mor skrev i 1991 at vi fikk kontakt. Her står det litt om denne islandske familien.
Min mor lette etter mer om dem uten å finne noe.
De var 10 søsken. To av gutta ble sjømenn. Det var Fritjof og Harald. 
Bestefaren til Eythór og min oldefar var brannmester i Tromsø. 
Harald som flyttet til Island var ikke med på dette bildet, men her er mange av søsknene, bla min bestefar Johannes i midten. Jeg tror de hadde det fint i Tromsø.
Her er boken som min mor skrev.
Her er min mor. Hun døde i 2003. Hun hadde hatt stor glede over denne kontakten med slekt og venner av hennes fetter Eitor, og den omtalen han fikk.
Min far fortalte mye fra den tiden han seilte på de 7 hav etter krigen, og jeg har lest Jon Michelets fine bøker om skogsmatrosen. Nå har jeg også fått vite litt mer om min islandske familie som ble på havet.
