Her er stedet hvor jeg fikk inspirasjon til dette diktet;
Solnedgang
Takk til solen slik den titter ned på meg.
Takk for smilene som jeg har fått av deg,
fylt med varme i ditt blikk
i alle dagene som gikk.
Natten blir ikke så veldig lang og kald
når vi sitter sammen her i solnedfall
og vi deler drømmene
på dette fine sted i fred.
Her er havet, her er landet,
her er livet som jeg elsker.
Her er sjøen, her er vannet,
her er stedet hvor jeg strandet.
Her er vinden og dens krefter.
La meg ri på havets bølger,
på de tusen hvite hester
med den motstand som jeg mestrer.
får vi krefter til å kjempe uten tvil
hver gang sol går ned som om det er det siste
og jeg roper: jeg har ingen her å miste!
Men det underbare, det er her i dag
slik det fanger stunden fra vårt indre jag
og tørker tårer fra mitt kinn
med sol og vann og vind.
Helt fra fjellet høyt der oppe,
langt til havet vil den renne,
vannets lille, våte dråpe
-gir oss livet, gir oss håpet.
Og når solens stråler varmer,
vekkes liv i våre hjerter.
Det er ingen ting jeg savner.
Jeg er trygg i dine armer.
Liv Lilly Nordbye
En fin, islandsk melodi til dette diktet er her.
Diktet finner du i denne boka som nå er til salgs på Tekst forlag.
Hver ettermiddag senhøstes går solen ned i havet også innerst i Oslofjorden. Jeg går ofte en tur ned til sjøen etter jobb, før jeg drar hjem om dagen, eller før et møte i Ingeniørenes hus. Å møte vannet, horisonten, lyset og luften gir meg både frisk luft og en dimensjon av mitt liv.
Et par ganger på slike ettermiddagsturer har jeg møtt igjen personer som jeg har hatt lyst til å bli bedre kjent med. Da har jeg trodd på skjebnen, smilt og sagt hei. Det har gjort at jeg iallfall har fått avklart forventningene. Angrer ikke på det.
