Det var tilfeldig at jeg møtte ham. Det ble date på Aker Brygge. Jeg så på ham som Drømmemannen. Jeg ga han en kompliment og han gjengjeldte det. Da var det gjort. Jeg var lykkelig forelsket igjen. Det ble et eventyr.
Han bodde noen timer unna. Det ble besøk ca. annenhver helg og i ferier.
Husmorferie, kalte jeg det når jeg var hos han. Hotellopphold, sa han når han var hos meg.Vi fortalte hverandre om livene våre og om alt som var bra og morsomt, og alt som var spennende og krevende, og vi så på filmer, laget god mat og drakk vin, – koste oss.
Jeg fikk noe å glede meg over igjen etter å ha levd i 3,5 år med en mann med dødsdom som jeg hadde vært sammen med i 40 år. Hver dag de siste årene hadde jeg nesten bare tenkt på hva han ville, og på hva som var best for ham hele den tida han hadde igjen.
For meg passet Drømmemannen perfekt inn i tomrommet mitt. Han var noe helt annet. Det var nok sikkert litt uvant for noen, men det gjorde ikke noe. Vi kom over de første hindringene etter å ha hatt en pause med noen ukers betenkningstid. Noen besservissere mente dette var for tidlig for meg og at jeg ikke hadde kommet over mannen min enda. Det eneste som var tungt var imidlertid da også denne mannen ble alvorlig syk. Jeg støttet han så godt jeg kunne en hel sommer. Drømmemannen var ikke supersprek og jeg var heller ikke perfekt, men vi var så gode for hverandre som vi kunne være.
Vi hadde små prosjekter sammen. Likte å fortelle hverandre gode historier, handle på Finn.no, finne skatter og fikse ting. Det ble flere fine ferieturer, mye spennende opplevelser og masse kos, latter, samtaler, mange hytteturer, familiebesøk, hyggelige mennesker, 60-årslag, julebord og andre middager. Vi var et par. Vi var med mine venner og hans venner, mine barn og hans barn, barnebarn og ekser. Ferieturer sammen med hans døtre, bursdager med hans eks. Vi hadde funnet tonen og viste interesse for hverandres liv og mennesker.
Så dro vi på sydentur sammen. Stedet var ikke helt topp. Sengene var separat og skrudd fast i veggen. Maten og været og stedet var så som så. Og jeg gikk litt for fort for han da vi gikk tur. Og jeg begynte for alvor å skrive boka mi. Satt under en parasoll med min rosa laptop og var dypt konsentrert.
Så begynte jeg i en ny, fin jobb etter at jobben min ble flyttet. Jeg pratet mye om den.
Så kom 3 måneder med korona. Kommunen hans ble stengt. Planer måtte legges på is. Vi fortsatte å prate sammen hver dag, men det gikk tregere og tregere å ha noe fint å si. Han ble mer og mer opptatt av familien sin og flere barnebarn. Det hørtes ut som det egentlig var nok for han.
Så kom hytteforbudet. Jeg kjedet seg hjemme alene. Han koste seg hjemme alene.
Så kom bursdagen hans og 17.mai. Da var jeg ikke en del av hans liv lengre. Vi var ikke sammen. Han var sammen med en av de voksne døtrene sine og han hadde ikke tid til å besøke meg.
Det er mulig at koronaen hjalp han til å se at han hadde det best hjemme i bygda si uten meg. Da fikk han tid til prosjektene og naboene sine. Vi hadde Ikke en krangel, ikke ett vondt ord om hverandre. Etter litt over tre år var det slutt. Han trengte ikke en kjæreste i byen. Vi var gode venner helt til han plutselig endte opp med en god, lokal venninne.
Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.
Da lurte jeg på om det fantes andre drømmemenn der ute.
