Jeg blei oppkalt etter farmora mi fra Drammen. Når unga i gata ville erte meg, ropte de mellomnavnet mitt etter meg. Først i fjor begynte jeg å bruke det navnet. Det er fint og jeg har arvet det fra ei fin og from dame. Farmora mi blei 82. år. Hu blei enke da hu var 40.
Svigermora mi har også et mellomnavn som hu ikke har vært så glad i. Men det er ikke så farlig, for det er hu i ferd med å glemme. Men hu glemmer ikke oss. Derfor har jeg kjørt 60 mil for å hente hu hjem til oss til jul og levere hu tilbake på demensavdelingen på sykehjemmet der hu bor. Hu er ei fin og blid dame født i 1929. Hu blei enke da hu var 53.
Det gikk bra med farmora mi. Hu fant Jesus og hu klarte å beholde huset som hu og farfar fikk bygd. Der bodde hu resten av livet sammen med oss som hu var så glad i helt til hu blei blind og flyttet til gamlehjemmet.
Det har gått bra med svigermora mi. Hu har hatt et engasjert liv uten Jesus. Hu bodde også i det huset som hu og svigerfar tegna og bygde, og hu bodde også der sammen med barn og barnebarn, som hu var så glad i. Til slutt blei også hu flytta til sykehjemmet 2 km unna og har det etterhvert bra der også.
Jeg mista mannen min i 2016. Og je trur at det kommer til å gå bra med meg også.
Ikke fordi jeg bruker mellomnavnet etter farmora mi.
Ikke fordi det har gått bra med de som har klart seg før meg.
Men kanskje fordi jeg er glad i de folka som har levd før meg, fordi jeg ser dem og lærer av dem og fordi jeg hele tiden gjør så godt jeg kan.
Og kanskje fordi jeg hadde en god kjærest i 40 år som ville meg vel og som sa at jeg måtte finne meg en ny, god venn.
Jeg pynter meg selv og huset mitt med adventsstjerner og ønsker svigermor, barna mine og min nye venn velkommen inn i varmen. Jeg tar med meg ungene mine og kanskje en ny venn og drar på hyttetur i påsken.
Og kanskje jeg innerst inne veit at det kommer til å gå bra med meg, rett og slett fordi at jeg veit det jo går bra med snille jinter.