Nå satt jeg her. Det var bare to til i lokalet da jeg kom inn. De gikk en etter en og jeg satte meg ved det mest usjenerte bordet borte i en krok og nøt en flaske appelsinjuice. Det tikket inn en melding på Tinder.
«Er dessverre litt forsinket. Ca. 15 min. Kø».
«Ok. Jeg venter her»
Det kom et par meldinger til om den forsinkelsen. Den ble til slutt på 40 min. Det er ofte kø vestover fra Slemdal mot Røa i halv femtida på en torsdag.
Jeg hadde kikket ut av vinduet noen ganger for å kunne se ham først. De ga liksom en trygghet å få et førsteinntrykk før øynene møttes. Da han gikk inn døra føltes det mer som om jeg fikk et slags overtak. Dette var en herre med pene klær, men de ga et litt gammelmodig look, kanskje kjøpt på de litt voksnes avdeling på Fougner i Sørkedalsveien eller Follestad i Bogstadveien. Eller kanskje det var knekken i nakken som gjorde det, eller de tynne hendene. Lett i kroppen var han, men ikke spretten akkurat der han så seg for, idet han passerte dørterskelen. Jeg var den eneste i lokalet og jeg synes det tok litt lang tid før han så meg, selv om jeg var halvt bortgjemt bak en søyle. Så han dårlig, kanskje? Jeg tittet frem og vinket.
Han var tydelig stresset, men satte seg rolig ned. Jeg presenterte meg og vi håndhilste. Om det da allerede slo meg at dette var en som eventuelt bare var til for hyggelige samtaler, vet jeg ikke, men det ble nå sånn. Han var iallfall veldig blid og reiste seg ivrig opp igjen for å hente kaffe til oss. Det ble en dobbelt kaffelatte med helmelk på meg. Dette kunne jo bli hyggelig og interessant, det. Men da jeg så ham bakfra der han sto ved disken, slo det meg igjen at dette var en mann som hadde blitt noen år eldre etter at de ble tatt, de bildene hans på Tinder.
Jeg smilte til ham og takket pent da han serverte oss. Spurte om han hadde vært der før. Det hadde han ikke. Vi hadde hele lokalet for oss selv og antagelig en times tid til et slags intervju. Jenta bak disken jobbet med sitt.
Jeg ba ham fortelle om seg selv. Da fikk jeg høre om hele hans jobbkarriere og to ekteskap. Jeg fikk høre om alle barna og investeringene han gjorde for dem. Jeg lyttet høflig.
Jeg fortalte litt om det mest spennende og nyskapende som jeg har jobbet med, og kom etterhvert inn på hvordan jeg hadde lært meg å bruke Nordmarka på egenhånd. Praten gikk ganske lett. Så kom vi inn på helse og livets lotteri, og også dette med prostatakreft, siden jeg hadde hatt en veldig sprek mann som hadde dødd av det. Da fortalte han om en venn som hadde fått det, men som han trodde det gikk bra med. Han hadde ikke hørt noe fra ham på en stund. Men det er jo noe man kan leve med, sa han…
Jeg spurte om han hadde et greit forhold til barnas mødre, og det hadde han, iallfall til den ene av dem.
Plutselig hadde parkeringstiden hans gått ut, og kaffekoppen var forlengst tom. Han var i ferd med å reise seg. Ja, det var jo en kaffedate, dette, da, sa jeg og tusen takk. Jeg fulgte han ut og gikk mot t- banen idet han satte seg inn i den lille sportsbilen sin.
Jeg sendte ikke flere meldinger til ham og etter en ukes tid var han borte som match.
Jeg var ikke så veldig lei meg for det, selv om vi sikkert kunne ha hatt flere hyggelige samtaler. Men så artig tror jeg ikke det hadde blitt.
En helt grei kaffedate ☕️
Det er spennende- og jeg har vært der selv, ventet, og fått inntrykk av “feil inntrykk” og gamle bilder…..
Lag deg en fin dag 😊
Takk! Lag deg en fin dag, du også Mette. Hilsen Liv
Jeg synes du er riktig så iherdig, jeg ga opp lenge før jeg kom så langt. Alt for mange som ikke er det de gir seg ut for å være.
Ikke sant, Lillian. Lett å gi opp. Men plutselig en dag er han der! Ha en strålende dag! Hilsen Liv