Hun løper i snøen, eller rettere sagt oppå snøen. Den er hard. Hun prøver å treffe de gamle sporene deres. De er harde å tråkke ned i, men går hun oppå, så faller hun gjennom og det blir veldig hardt for leggene hver gang de treffer kanten i neste skritt. Veien er ikke oppkjørt og de eneste sporene er etter deres egne tråkk fram til hytta der de skulle kose seg. Hun koste seg ikke. Og det var litt for langt å gå fra hytta til utedoen.
Og så har hun nettopp kjent på ensomheten i å føle seg som tredje hjul på vogna. Hun vil egentlig bare ha en time for seg selv helt i ro. Hun er satt ut. Skal hun bare gå og legge seg eller skal hun bare gå inn og bidra med noe annet? Hun ser svakt lysene i hytta. Stille og rolig, sånn på avstand. Hva skjer egentlig med hodene til de folka der inne når det tar slik av med noe så internt. Og mannen hennes som var så grei og grom og forelsket er helt forvandlet og der sitter kameraten hans og avslører ting som ikke er bra og som kanskje viser hva han egentlig mener og står for, og det er ikke bra. Hun kjenner dem ikke igjen. Og de behandler henne som luft. De snakker som om det er noe som ikke vedkommer henne.
Fylleprat tenker hun. Det er bare fylleprat. Og en mann som bare jatter med kameraten sin. Kanskje det er bare for denne ene gangen. Og hvis hun går tilbake og er blid, kan det hende at alt går bra. Skal hun prøve det? Har hun noe alternativ, egentlig. Hun er langt til skogs og langt fra folk. Hun har ikke bilnøklene og hun kan uansett ikke kjøre. Hun setter seg ned på huk og klemmer hodet mellom knærne.Faen, faen, faen, tenker hun og reiser seg og går tilbake. Stille og rolig. Vil at dette skal gå bra. Går inn i hytta, børster av seg litt på armen. Hører praten gå høylytt for seg. Hun smiler. Han er roligere nå. Ser på henne når hun stikker hodet inn og sier hei.
-Hvor har du vært ?
-Ute og tisset.
-Kom inn i varmen.
Hun setter seg i fanget hans og han tar rundt henne. Nå reiser kameraten seg og sjangler litt. Feier ned et glass i farta og mumler noe om at han og trenger en tur ut.
-Skal vi ikke gå og legge oss, sier han.
-Jo, sier hun. Jeg går nå. Kommer du? Ja, sier han og smiler til henne.
Hun gir han et kyss, rydder opp så mye hun kan og går og legger seg. Rer opp senga og kryper til køys. Venter. Han kommer ikke. Venter igjen. Han kommer ikke. Hun hører at praten fortsetter å gå når kameraten kommer inn igjen og nye historier om samme tema, fremmed for henne. Ingen oppbruddsstemning. Da han endelig dukker opp et par timer seinere, er kroppen hennes fortsatt skjelvende av lengsel, men hodet er fult av skuffelse. Hvis han virkelig mente å gå å legge seg, burde han vel gjøre det, ikke bare si det. Hun gikk jo fordi han foreslo det. Hun har ligget og ventet på han i over to timer. Hun synes det er ekstremt dårlig gjort, men hun sier ikke fra til han om det. Det er best å ikke si noe. Det er laber stemning. Best å bare lukke øya.
Ikke noe hyttekos den natta.
Som enke kan man slippe å vente på ingenting.