Det er sikkert mange slags lengsler en enke kan ha. Og det vil helt sikkert være veldig forskjellig fra de som mister sin kjæreste plutselig og de som mister sin kjære gradvis eller i etapper.
Jeg kan bare beskrive den typen lengsler som jeg kjenner til. Jeg mistet mannen min som kjæreste i etapper, og jeg mistet han som min beste venn plutselig den dagen da han døde. En tilsynelatende helt frisk mann, 54 år gammel, fikk beskjed fra fastlegen om at han er dødssyk, med prostatakreft med spredning og fikk antydet 2,5-5 års levetid. Han fikk 3,5 år.
Når man blir pårørende til menn med slike skjebner, så prøver man å gjøre det beste ut av det, og man prøver å holde håpet oppe, helt til det bitter end. For uansett hvordan man har det, så har han det verst, og er den som skal tas hensyn til. Man har ikke noe valg. Noe annet ville ikke være en kjæreste verdig. Derfor går man i år etter år og tilpasser seg situasjonen og gjør det beste ut av det – for han.
Når mannen får testosterondrepende hormoner og mister potensen, mistet man en kurtiserende lidenskaplig kjæreste og sexnyter. Men man kan ha nærhet og kjærlighet i form av gode klemmer og å ligge på armen og det kan det bli mye av, og fred og ro. Men det som skaper spenning og spenningsutløsning fungerer ikke lenger. Og man unngår unødige spenninger, for mekanismene rundt forsoning i senga fungerer ikke. Lidenskapen er ikke der. Den fysiske bekreftelsen på begjæret og at man er den ultimate kjæresten fungerer ikke lengre.
De fleste kjærester har kjent på begjæret, på hungeren og lysten og forventningen etter mannen som man elsker. De som har levd et langt liv sammen med en mann, vet hvordan det er å sitre etter den oppmerksomheten som er den aller ypperste, og som gir den største nytelse. Å lengte etter den oppmerksomheten og få den, er noe av det beste man kan oppleve i livet. Og når man har opplevd det i sammenhengende 35 år, er det en stor og vond forandring å ikke oppleve det lengre. Noen og enhver har vel smakt på følelsen når man har vært på hyttetur med menn med lakenskrekk og det ikke har blitt noe kos. Det er et lite snev av det jeg snakker om. Men det jeg snakker om er ikke noe som går over dagen etter, når man er alene igjen og morgenstemningen har gull i munn og mellom bena.
Man kan snakke med sexolog og få sexhjelpemidler med pumpe og ring og dildoer, men man kan ikke få fram lysten hos en testosterontom mann. Uansett om han ville unne henne sex, så vil det kunne være ubehagelig for han å bli påminnet sine mangler. Hun vil kunne oppleve det som et egoistisk overgrep å prøve å få han til å hjelpe seg med å få sin orgasme, når ikke han kan få det. Ja, det er han som har det verst. Han skal jo dø, så han er den som det skal tas hensyn til.
I slike situasjoner, hvor man ikke har denne ypperste nærhet lengre, og den nærheten som man har, handler om å klemme og ta på hverandre og ha fortrolige samtaler om livet og hverandre, så har man plutselig ikke det lille ekstra lengre. Andre personer som man har nære forhold til, kan plutselig oppleves å bli l behandlet som like viktige, bortsett fra den praktiske støtten i hverdagen, da.
Den største lengselen som en slik pårørende kan har, kan være å lengte tilbake til rollen som den aller nærmeste kjæreste og venn og ikke bare en venn og støtteperson. Noen ting er fortrolig mellom ektefeller, enten de er friske eller syke. Når alle de private tingene rundt sexlivet ikke er noe lengre, er det mindre felles å samles om.
Noen er fortrolig med hverandre om sykdommen og vil at det skal være det, for å opprettholde noe som er bare deres. Noen er helt åpne og snakker om det med alle. Noen velger å ha en avtale om at sykdommen ikke skal være samtaleemne når de er på fest, fordi det kan bli så trist og det kan ødelegge feststemningen for den andre og de andre. De kan være enige om at de sosiale sammenhengene skal være hyggelige opplevelser og oaser for dem begge i en ellers sykdomspreget tilværelse.
For den pårørende, som er på fest og endelig kan kose seg med andre folk og se at mannen trives, er det viktig å kunne slappe av med det. Det er ganske vanlig å samarbeide om å få til gode opplevelser, men det er krevende når damer kaster seg over den syke mannen på fest og vil ha en fortrolig samtale med han. Han kan synes det er vanskelig å avvise dem, og som regel ender det med at de trøster hverandre med gråt og klem. Men det er vanskelig for den pårørende å vite hvor man skal gjøre av seg når mannen plutselig bærer preg av alvoret og trenger trøst. Hvem skal trøste hvem da? Skal hun rykke til og prøve å trøste dem, eller skal hun gå vekk og prøve å more seg videre på egenhånd, og ikke bry seg om han? Det er ikke greit å ikke unne han den omsorgen, men det er heller ikke greit at tilfeldige damer på fest forsyner seg i sosialpornografisk stil og får en like stor del av hans fortrolighet som det du får, ferskvare om akkurat hvordan han har det, og kanskje litt ekstra fordi de viser at de bryr seg om han, og det er en ny og varm omsorg.
Det er i slike situasjoner bomben allikevel kan gå av, når den syke plutselig har glemt hva han har bedt den andre om å ikke snakke med andre om på fest, og det skal være gjensidig.
Fulle folk har mindre hemninger og derfor skjer det jo allikevel. Og det skjer også at man rett og slett kan bli sur fordi det skjer, og det er da man er helt “støkk”. For dette er en mann som det ikke er helt greit å bli sur på, samme om det handler om å ikke holde avtaler eller å ødelegge en fest for andre.
For man har ikke de normale forsoningsmekanismene lengre. Man er ikke den ultimate kjæresten som han uansett har lyst til å kose med og begjære samme natten eller dagen etter og jobbe med bli venner med igjen.
Man bare blir mer og mer en hensynsfull støtteperson – mor, venn, sykepleier, den som leser seg opp på alt av mulige diagnoser og kurer og ringer og skriver til offentlige kontorer om helse, forsikring, skatt mm. Passer på at alle i familien får informasjon og i rett rekkefølge. Og er der til støtte for den ene, syke.
Det er mange som går fra syke personer. Og det er mange som sier: Hadde han overlevde dette, hadde jeg forlatt ham. Det har aldri vært en tanke hos meg, men jeg forstår kanskje litt hva de snakker om.
Når man har lengtet etter den ypperste nærheten i årevis og han dør, går lengslene over i savn. Men da har man også mistet den nærmeste vennen.
Den støtten man da får fra andre, ofte fra nære venner og sin egen familie, er en ubeskrivelig takknemlig opplevelse. Særlig god er støtten fra de som vet hvordan man har stilt opp.
Men etterhvert kommer tomrommet, og det er tross alt ganske stor avstand til andre mennesker enn det har vært til den aller nærmeste.
Lengselen på ny kjæreste vil variere, og evnen til å elske på nytt vil variere, men uansett vil savnet etter den man elsket være sterkt og dypt og være til stede på ett eller annet vis resten av livet.
Jeg var så heldig å ha en mann som var min beste venn helt til han døde. Vi hadde bare et par-tre episoder med oppgjør rundt misforståtte morsomheter, upassende temaer, feil oppmerksomhet og dårlig kommunikasjon som skapte sår og sinne, og vi klarte å skvære opp når vi igjen var uforstyrret av andre.
Min kjæreste gjennom 40 år sa at jeg måtte finne meg en ny venn. Det har jeg jobbet med en tid nå. Men det tar tid å finne fram til de sterkeste følelsene og å tørre å slappe av og slippe seg helt løs, når man i årevis har unngått nærmest alle spenninger og lidenskap.
