Det har snart gått 6 år siden han gikk bort, min livsledsager gjennom 40 år. Og det har gått mer enn 9 år siden den gode, faste nærheten og det gode, tilgjengelige sexlivet. Slikt stopper plutselig når diagnosen er prostatakreft med spredning i 55-års alder.

Jeg fant ganske fort en ny kjæreste, og en til da det første tok slutt under koronaen. Jeg har nå hatt to fine fjern-relasjoner i løpet av disse 6 årene. Det har vært to fine menn, to fine særbo-forhold, og de har vært fine turvenner. Det gjør at jeg fortsatt kjenner at jeg lever og er attraktiv. Og jeg har hatt mye morsomt med dem og også mye mental støtte. Jeg har hatt en nær venn å prate med. Jeg har også fått litt hjelp fra dem med noen praktiske, særlig elektriske ting. Handy menn har vært ekstra bonus og noe jeg har vært vant med. Jeg har også hatt mye tid uten herreselskap når jeg er hjemme.

Da jeg hadde vært enke i 4 år, måtte jeg skifte jobb fordi den skulle flytte til Bergen. Jeg fikk heldigvis en ny, fin jobb på andre forsøk, midt i byen. Det var veldig spennende. Ny jobb og nye muligheter, men fortsatt god kontakt med gamle kollegaer.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Utenom jobben har jeg heller ikke vært på latsida. Jeg har arrangert flere julebord, bursdagsselskaper og vinterleker, og jeg har fått gjort mye oppussingsarbeid, deltatt i dugnadsarbeid, organisert utleie og representert verter for Airbnb i Oslo, tatt skipperkurs, golfkurs og skrivekurs, deltatt i flere styrer, forenings- og fagforeningsarbeid, skrevet bok og sunget i kammerkor.

Nå kommer det en ny tid. Det kommer en tid hvor jeg får barnebarn. Denne uka har jeg vært på en feiring av det i Frognerparken. Det var helt fantastisk.

Jeg tror at jeg kommer til å bli stup forelsket i det lille nurket og at det blir enda mer meningsfullt å fylle tiden med og et nytt menneske å kose med. Jeg gleder meg til det.