Det skal ikke mere til enn ett ord, ett håndtrykk, og ett blikk som møter to øyne i ett sekund. Og som stilltiende uttrykker «Jeg mener det».
Man kan gjerne droppe «kondolerer» hvis man ikke liker det ordet. Noen sier i stedet at man har tenkt mye på en, og at man syntes synd på en. Mange gir gjerne gi en klem uten å se hverandre i øynene. Noen bidrar bare ved å møte opp i bisettelsen eller gi et lys eller et par ord på minnesiden. Hver har sin sorg og sin medfølelse med den som er mest etterlatt.
Det er ikke antallet ord eller den fysiske kontakten som teller. Det er om man mener det som betyr noe. Eller om mottakeren iallfall føler det.
Noen er nok veldig usikre i slike situasjoner og noen mangler dannelse. Det er imidlertid et minimumsnivå av hva vanlig folkeskikk tilsier. Det som gjør lufta klar og ren i relasjonen. Er det avstand eller konflikter, avsløres det når man er under det nivået som vanlig folkeskikk tilsier. De alternativene legges merke til og setter sine spor. Det er for eksempel når det ikke finnes medfølelse, kontakt, støtte, omsorg eller deltagelse og man egentlig hadde forventet det. Det kan være både i sorg og glede, og i begravelser og i bryllup. Det ser vi stadig eksempler på i pressen.
Noen ganger sier jeg «Jeg håper det går bra med deg». Noen ganger bare lytter jeg til det de selv vil dele. Noen ganger ønsker jeg velkommen i klubben, -klubben blant oss enker. Etterhvert kjenner jeg mange og mange av deres skjebner. Jeg har hørt og lest mange historier om det som har vært vanskelig, men mest om alle overraskelsene de har opplevd i møte og mangel på møte med mennesker. Mennesker man trodde var der, men som melder seg ut, fordi de mangler sympati, eller som har mer enn nok med seg selv.
Det har slått meg i det siste hvor enerådende jeg var da den dagen kom 5.11.2016, og det var gitt meg å ta over og bestemme alt. Det var en stor overgang fra de 3,5 årene vi hadde levde med at han skulle få bestemme alt. Vi tok den alvorspraten om alle avklaringer, ståsted, holdninger og relasjoner påsken to måneder etter at han fikk dødsbudskapet. Så spilte vi på lag ene og alene på hans premisser. Vi taklet krisene sammen. Det var et par. Men når dagen kom, hadde jeg god samvittighet for den verdigheten han fikk. Han bestemte alt selv, helt til det siste.
Så overtok jeg all regien og i løpet av de 14 dagene frem til bisettelsen la jeg planene og organiserte det som skulle skje, med det han hadde ønsket seg og det som jeg selv kunne velge. Det var ingen andre som blandet seg inn. Der det var behov for vurderinger, ble de rette involvert og inkludert. Der det var behov for avstand, ble det også respektert. Han hadde gitt klar beskjed. I ettertid ser man hva slags spor det setter.
Når jeg ser og hører om andre som mister sine kjære, vet jeg nå enda bedre hvor sterk jeg selv var i den rollen jeg skulle ta de novemberdagene i 2016. Den rollen taklet jeg bra. Det er jeg veldig fornøyd med.
Samtidig lar jeg meg stadig imponere over hva andre enker opplever, tåler, mestrer og håndterer, også de som «bare» mister en samboer, venn, kjæreste, far, bror, bonusfar og bonusbestefar.
Det som også slår meg, er hvor avslørende det er i slike situasjoner hva slags relasjoner man har, og hvem som faktisk både vil og tør å bry seg. Det gjør at jeg har enda større takknemlighet til alle de menneskene som har gitt meg sympati og støtte i snart åtte år. Det er jeg veldig takknemlig og glad for.
