Snart kommer det en ny diktbok fra Tekst forlag. Det er nok en antalogi, etter at Årets dikt ble gitt ut i 2022.
Denne nye diktboka heter «Et vindu inn» og er skrevet av poeter.
Nå kan jeg kalle meg poet i ordets rette forstand. Forlaget har definert meg. Takk!
Det gryr av dag og strålene fra solen i øst vil snart treffe toppen av Rondeslottet.
Med en gang jeg våkner må jeg følge med på at det skjer. Det gir lys, det gir håp. Det gir nærmest en åpenbaring av hvor stort det hele er, og hvor små vi er midt oppe i dette.
Det starter med et rosa slør i det fjerne.
Klokka er bare litt over 4. Jeg har vært ute en liten tur og vannet og gjødslet lyngen.
Vi kom hit til hytta i går med storesøstra mi og et stort veggskap på taket av «Moskusen». Det har stått lagret ved Frysjøen i mange år. Nå kom det hjem der det hører hjemme.
Fra Stai hadde vi følge på landeveien av to karer som kjørte en rosa kreftkampanje. Vi spiste deilig buffer på Atnasjø kafe’ før våre veier skiltes ad igjen. Men en ting hadde vi felles. Kreften har vi dessverre blitt altfor godt kjent med.
Jeg venter på at soloppgangen skal fullbyrdes. sovner ikke helt igjen, men slumrer. Det gjelder å fange akkurat det øyeblikket da den aller første strålen treffer toppen av Rondeslottet.
Å være her på hytta sammen med andre folk som liker hyttelivet og rolige stunder med meg, er noe av det mest avslappende som finnes.
Etterhvert svømmer toppene på fjella i vest i det nye lyset.
Jeg står opp og koker kaffe, tar en tur til ut, fyrer i ovnen.
Ny dag er her og himmelen er knall blå.
Vi koser oss i det nye rommet med akkurat denne utsikten og sitter anføres i den store senga, drikker kaffe, strikker og hører på Innlandsradioen og sender innlegg på sms. Det er artig å høre etterpå. Klokka er fortsatt ikke ni.
Her ble Xtri arrangert i Nepal. Her kunne man følge løpet som startet
11.05.24 kl. 00.15 norsk tid:
Jeg heiet på Arne på vei mot toppen av løpeetappen.
Det var spennende å følge med på hvordan han lå an underveis, rett foran to svensker.
Den beste tiden fikk Anders Langset, en av de de yngre norske i løpet.
Her er sluttresultatlisten:
Det er noe selvfølgelig over å kjenne igjen hjemmets lyder og lukter, tinga som man vet hvor man har, avstandene, golvflatene, de gode stolene, sofaen som er så god å ligge på, bildene på veggene fra nær familie, fuglenes kvitter, plattingen, utsikten. Hvis man blir fratatt muligheten til å være hjemme, blir savnet ekstra stort.
Det er også noe med den verdigheten i å kunne få ta det valget selv. Å få være der man vil være, hele livet.
Noen er så «heldige» og får hjelp til å være hjemme hele livet.
Min mann fikk ta det valget selv. Han skulle ihvertfall ikke på noe sykehjem. Jeg og datteren min stilte opp og hjalp ham døgnet rundt i 2 mnd., helt til jeg ikke kunne gi ham nok smertestillende. De siste 5 dagene i begynnelsen av november måtte han få det intravenøst og da fikk han det på Diakonhjemmet sykehus. Da hadde han også mistet synet, så han hadde ikke behov for den fine utsikten som han tidligere nøt på Foten og i Sollia. Det viktigste for meg var at han fikk bestemme alt selv, og at jeg bare ga råd når han ba om det. I oktober sa han at han ikke ville ha mer besøk. Folk respekterte det. Det var få som durte rett inn på spisestua eller kom på sykehuset for å besøke ham etter å ha fått den beskjeden.
Jeg unner alle andre i samme situasjon å få velge slike ting selv. Jeg stiller derfor opp for mine nærmeste dersom jeg kan få lov til å bidra til at de får velge hvor de vil være i den tiden de trenger hjelp.
Det er fint å gå tur ved Holmendammen. Her er det mange fine fugler. Her kan man se svaneparets fine samarbeide. De er et godt team.
Her blomstrer det av ballblom og hvitveis.
Det er mye liv i orreskogen langs bekken.
Det klukker og sildrer og kvitrer. Men et sted har det blitt slutt på kvitringa.
Dette er et fint sted å sovne formiddagslur med mormor.
Jeg håper det fortsatt vil være liv laga i alle disse bygdene som prøver å friste folk til seg. Uten bygdene blir Norge fattig. Uten bygdene blir også hytte-Norge fattig.
Dette portrettet henger ikke på Stortinget. Dette er en del av kunstsamlingen til sivilingeniørene i Tekna Oslo Avdeling. Ikke så verst av kongen, det. Det har vært utstilt i forbindelse med Tekna Oslo avdelings 150 års jubileum i 2024.
Det kommer flere dikt. Jeg har de klare. Det er det sikkert mange av dere andre som også har.
Lykke til med skrivinga, alle poeter der ute!
Hovedinngangen var åpen og det var bare å gå inn, men i gangen var det ingen resepsjon. På en av dørene sto det en plakat med et telefonnummer man måtte ringe. Jeg ringte det.
Hun som svarte visste ikke om pasienten og antydet at han kanskje var i en annen etasje. Bak en vegg var det ei trapp opp.
Det var da vi kom hit.
Her var det ingen skilt og ingen å se.
Etter 5 minutter dukket det opp et menneske.
Heldigvis. Det var folk bak døra. Sånn er det på sykehjemmet.
Den fineste oppmerksomheten er å få blomster. Det får jeg en sjelden gang.
Jeg setter pris på alle blomstene jeg får, enten det er en enslig tulipan som har falt ut av en bukett og plukket opp og reddet av Askeladden, transportert og vannet og gjort stas på av meg i stua mi.
Blomsten jeg fikk fredag var som takk for 3 års innsats i styret i Teknas Oslo avdeling. Det har vært 3 fine år med flotte styremedlemmer og en dyktig administrasjon.
Dette avslutnings-og oppstartsseminaret ble en fin aften med mye moro, ikke minst fordi vi hadde en ordentlig presentasjonsrunde og jeg får fortsatt masse oppmerksomhet for innsatsen min i påskelabyrinten, ikke minst i finalen.
Flere av de andre vurderte å delta, og en fra administrasjonen hadde kommet gjennom, men ikke kommet inn i studio fordi det var for lang kø. Det er artig å kunne inspirere andre til å slippe seg løs med spenning og moro.
