Det gryr av dag og strålene fra solen i øst vil snart treffe toppen av Rondeslottet.
Med en gang jeg våkner må jeg følge med på at det skjer. Det gir lys, det gir håp. Det gir nærmest en åpenbaring av hvor stort det hele er, og hvor små vi er midt oppe i dette.
Det starter med et rosa slør i det fjerne.
Klokka er bare litt over 4. Jeg har vært ute en liten tur og vannet og gjødslet lyngen.
Vi kom hit til hytta i går med storesøstra mi og et stort veggskap på taket av «Moskusen». Det har stått lagret ved Frysjøen i mange år. Nå kom det hjem der det hører hjemme.
Fra Stai hadde vi følge på landeveien av to karer som kjørte en rosa kreftkampanje. Vi spiste deilig buffer på Atnasjø kafe’ før våre veier skiltes ad igjen. Men en ting hadde vi felles. Kreften har vi dessverre blitt altfor godt kjent med.
Jeg venter på at soloppgangen skal fullbyrdes. sovner ikke helt igjen, men slumrer. Det gjelder å fange akkurat det øyeblikket da den aller første strålen treffer toppen av Rondeslottet.
Å være her på hytta sammen med andre folk som liker hyttelivet og rolige stunder med meg, er noe av det mest avslappende som finnes.
Etterhvert svømmer toppene på fjella i vest i det nye lyset.
Jeg står opp og koker kaffe, tar en tur til ut, fyrer i ovnen.
Ny dag er her og himmelen er knall blå.
Vi koser oss i det nye rommet med akkurat denne utsikten og sitter anføres i den store senga, drikker kaffe, strikker og hører på Innlandsradioen og sender innlegg på sms. Det er artig å høre etterpå. Klokka er fortsatt ikke ni.
