Klokka var nærmere ett på en lørdag formiddag i februar. Jeg satte meg ned foran det store vinduet i stua mi med en kopp kaffe, tok opp telefonen og slo nummeret til min demente svigermor. Etter en kort stund svarte det. Det var en ny stemme i den andre enden av røret.
– Hallå, det er team två,og så sa hun navnet sitt.
– Hallo, ja, hei, det er Liv Nordbye. Jeg skulle gjerne ha snakket med min svigermor Sally.
– Ja, en øgonblink, det skal du få. Jag skal se om hon er vaken nu. Hon har just lagt seg nedpå lite.
Jeg ventet. Så hørte jeg noen stemmer og litt kremting. Jeg prøvde også å rense strupen. Så tok jeg sats, som vanlig, og snakket høyt og tydelig.
– Hei Sally, det er Liv. Hvordan er det med deg i dag?
– Hei, hei, er det deg, Liv? Så hyggelig, da. Ja, her er det liv, hehe.
– Så bra! Da hadde du ikke sovnet enda, eller kanskje du hadde fått deg en liten lur? Det er jo fint å hvile litt midt på dagen.
– Ja, det er jo itte kvelds, riktig enda.
– Nei, det er midt på dagen. Her sitter jeg og ser ut i hagan min og sola skinner. Men jeg må være inne, for jeg er så forkjølet. Bronkitt, egentlig, tror jeg.
– Ja, det hører je, – at du er krimfull.
– Ja, jeg har vært hjemme fra jobben i 5 dager nå med feber og hoste og uten stemme, og jeg har ikke orket noen ting. Men nå er jeg heldigvis på bedringens vei. Jeg håper du har det bra, Sally. Du høres iallfall helt frisk ut.
– Ja, je er frisk, det je veit om. Je har ingen skavanker, i hvert fall itte som je veit om, hehe.
– Så fint! Nei, jeg har ingen skavanker, jeg heller, hehe, bortsett fra litt bronkitt, litt cerebral parese, litt plantar facitt og litt tyroksinmangel. Til gjengjeld har jeg ekstra mye tru på meg selv. Bronkitten går over og resten kan jeg leve med, hehe. Det er iallfall fint å ha trua på seg selv og være fornøyd med seg selv.
– Ja, så klart det er det. Trua må’n ha.
– Men du har jo blitt 94 år. Gratulerer med dagen som var. Jeg sendte en blomst som du sikkert har fått. Den står vel på hylla di og blomstrer nå.
– Ja, takk. Men hvor gammel er du, nå da, Liv?
– Jeg er snart 62 år. På neste lørdag får jeg besøk av unga mine og deres kjærester. Det blir artig. Ellers er jeg jo veldig fornøyd med å være mormor, nå da. Og noe av det som jeg er veldig fornøyd med i det siste, er at jeg har strikket fine bukser til henne, barnebarnet mitt. Modellen var ei bukse som Lillemor strikket til unga mine, så dette går i arv. Det var artig å få det til.
– Ja, så klart. Du er flink.
– Ja, det er du også, da. Du har også vært flink til å strikke. Kontstrømper og alt mulig fint.Men noe annet som jeg har fått til i det siste, det er å hevde meningene mine. Jeg har både skrevet leserinnlegg i Aftenposten, Asker og Bærum budstikke og Ringeriksbladet, og sendt høringsinnspill til regjeringens egne nettsider.
– Å? Så imponerende. Du, altså. Du får det til, du.
– Ja, og det er ikke om ulovlig utsetting av dyrepark- ulver i naturen, slik du har skrevet om siden 80- tallet. Nei, det er om dyre og unyttige samferdselsprosjekter, urimelig pensjonsskatt, boligskatt, hytteskatt og utleieskatt, og om en forferdelig energipolitikk som flår folket og næringslivet. Det er fint å få kommet med både kritikk og konstruktive innspill om noe man synes man kan og vet noe om og som man vil noe med.
– Å, så imponerende, da.
– Ja, det har blitt ganske mange innspill i det siste, særlig om det som rammer enslige pensjonister i sentrale, populære strøk. Det er jo noe av det både du og jeg kjenner best til, hvordan det er å leve som enke. Det tenker nok ikke alle politikerne på, så da må noen si fra, iallfall når utviklingen går feil vei.
– Så bra at du sier fra. Du er sterk og klar.
– Ja, jeg må innrømme at det har vært litt jobbing med dette. Utenom den vanlige jobben, selvfølgelig. Men det er jo den jobben jeg har som jeg lever av. Du vet jo hvordan det er. Det gjelder å holde koken når man blir aleine og det bare er en motor igjen til å dra lasset. Så jeg står på og jobber, selv om jeg kunne ha pensjonert meg. Men jeg slapper godt av her på sofaen om kvelden, da, og da får støv være støv ei lita stund- så lenge hybelboerne ikke klager og det går ut over min 5-stjerners verts-status, hehe.
– Ja, orden må det være. Du er flink.
– Men jeg elsker jo å jobbe, da. Da får jeg brukt det jeg har lært, og jeg treffer mange artige folk. Og fritid må man jo også ha. Jeg skulle egentlig ha brukt bilen min til Hafjell og vært med noen av kollegaene mine på skiferie i helga, men nå sitter jeg nå her med bronkitt, da, så det ble ikke noe av. Bilen min står fortsatt nyvasket i garasjen. Det er kanskje like greit, for den bakken var visst litt bratt. Sjefen min knakk lårbeinet sitt der i går.
– Neimen, huff da.
– Ja, huff. Ikke bra. Hosta mi går forhåpentligvis over i løpet av helga. Det er verre med han som ligger der med knekt hofte.
– Ja. Men hvor gammel er du nå da, Liv?
– 62 år.
– 37?
– Nei, 62, hehe.
-Ja, det stemmer bedre. Men det er da heller ingen alder, det da.
– Ja, det kan du si som er 94, hehe. Nei, dette er ingen alder for å pensjonere seg, iallfall. Og hva skulle jeg gjort da? Skulle jeg ha flyttet til Flisa? Til en leilighet i byen? Eller til en annen by? Der ville jeg nok ha følt meg litt fremmed. Nei, jeg vil helst fortsette det livet jeg har her. Jeg vil gjerne fortsette å bo her i huset mitt, med hagen, naboene, butikken, bussen, den korte avstanden til jobben og unga mine. Jeg har nok ikke noe valg. Jeg må fortsette å jobbe, og stå på, og holde meg frisk, drive utleie, skrive, strikke og være engasjert.
– Ja, du får det til, du. Det er imponerende.
– Ja, er det ikke det?
Og du, forresten. Neste lørdag skal jeg være med på boklansering av ei diktbok som heter Årets Dikt 2022. Jeg har vært med og skrevet et kjærlighetsdikt i den boka. Det er faktisk om Eino. Dette er kjempestas. Det kan til og med hende at jeg skal lese det diktet høyt.
– Næmen, så artig, da.
– Ja, er det ikke det. Artig!
– Ja, du verden, du er flink. Ja, det er du jammen. Ja, det er helt fantastisk. Jeg gir meg ende over. Og så er det så utrolig lett å følge med på praten med deg. Det er en nytelse.
– Ja, det er lett å fortelle deg om alt dette som jeg driver med også. Men det er sikkert fordi du har strikket, diktet, skrevet innlegg, vært arkitekt og tatt vare på hus og hytter, så jeg tenker at du kjenner deg igjen i mye av dette som jeg beskriver. Og så hjelper det nok at jeg ikke er redd for å fortelle deg om alt og skryte av det jeg har fått til. Vi er omtrent som Emil og Alfred, «du och jag, Alfred.»
– Ja. Je veit neimen itte hær je skal seia. Du er helt fantastisk. Du er som en blomst. Je er så glad for at du ringer til mæ og forteller mæ om alt som du får til.
– Det er jeg som er heldig som får lov til å fortelle deg alt dette, Sally. Som får skryte av meg selv og alt jeg er fornøyd med, å få være din beste venn og oppleve din uforbeholdne entusiasme, begeistring, glede, takknemlighet og kjærlighet.
– Ja, da er vi to som er fornøyde, da, hehe.
– Ja, og det er akkurat passe her og nå, for det er vi to, og vi er de eneste som teller akkurat nå i dette øyeblikk.
– Ja, det er herlig å tenke på. Det er helt enestående. Du er helt enestående.
– Ja, det er vi begge to. Så da passer det at vi sitter her og koser oss glugg ihjel og er fornøyd med oss selv.
Men nå lurer jeg på om jeg er nødt til å ta meg en tur ut allikevel, for jeg er invitert med barnebarnet mitt på trilletur, og det er jo noe av det fineste som finnes. Er jeg ikke heldig?
– Jo. Du er heldig. Og du er flink.
– Det er du også. Og det er helt fantastisk å høre at det fine du sier til meg. Jeg er kjempetakknemlig og glad for å kunne ha slike fine samtaler med deg.
– Å, så fint at du sier det Ja, det er jeg glad for og, – itte minst.
– Er det ikke fint å være enige, da? Alt blir så mye enklere når man kan nikke til det den andre sier. Det er utrolig fint.
– Ja, det er helt nydelig.
– Men da får du ha takk for praten for denne gangen, da, og så legger jeg på nå.
Så ringer jeg deg opp igjen plutselig tilbake en annen gang.
– Ja, det er fint.
– Ha det bra.
– Ha det bra.
– Ha det.
– Ha det.
