Mannen min ville at vi skulle ha et sted å gå til. Derfor leide jeg et gravsted på Ris urnelund for 20 år. Det er et kommunalt ansvar å tildele gravplass.
De som dør mens det er tele i jorden kan ikke gravlegges før etter at telen har gått ut av jorda. Derfor gikk det nesten et halvt år fra bisettelsen i november til urnenedsettelsen i mai. Men jeg rakk å få avklart tid og sted slik at jeg kunne informere alle som fikk takkekort om når og hvor urnenedsettelsen skulle være. Ut ifra det bestemte de selv om de kom.
Jeg kjøpte en gravstein og bestemte sammen med ungene mine hva som skulle stå på gravsteinen og skrifttype. Det står “I våre hjerter” på hans gravstein.
Vi hadde urnenedsettelse ved dette gravstedet 16. mai 2017. Jeg fikk hjelp av en god venninne i Humanetisk forbund som styrte det hele. Det var ord fra meg og bidrag fra alle barna. Det var diktet “Stå ikke ved min grav og gråt for meg” av Mary Elisabeth Frye og Juni kveld av Hans Børli, og sangene “Take it with me” og “Fordi eg elskar deg” sunget av 4 nydelige solister i Popkoret Røst, bla. datteren min. Det var rørende.
Jeg går turer innom der om høsten, jula, og påske og sommeren. Gravferdsetaten passer på blomstene og det er en pen og naturlig park, omtrent som å være i en skog.
Den lille og fine seremonien vi hadde her gjør også at jeg synes stedet er harmonisk og stemningsfullt og ikke bare trist.
En grav er et sted hvor man kan snakke med den som er borte, selv om det er med en indre stemme i seg selv. Det kan gi ro og en slags trygghetsfølelse rundt det som var bare vårt, for evig.
Når mannen din er død, kan du ikke spørre han om noe mer.
Og før han dør, er det noe du kan spørre han om og noe du ikke kan spørre han om. For man skal ikke ødelegge den lille livsgnisten som er igjen ved å trekke fram spørsmål om praktiske ting knyttet til hans død som man kan finne ut selv.
Det er derfor en fordel å ta de grundigste samtalene i god tid før han blir ordentlig syk.
Min mann fikk dødsbudskapet 18.2.2013 og han døde 5.11.2016. Vi tok den vanskelige samtalen i påsken 2013 om hvor han ville bli begravet og om hvem som skulle bære kiste og hvordan dette skulle foregå. Ris kirke var valget. Jeg brukte litt tid til å gå i gudstjenester året før for å finne ut hvilken prest jeg ville ha.
Da det nærmet seg slutten, trengte jeg bare å spørre om det var noe han ville endre på. Da ville han bare at jeg skulle bestemme resten. Jeg hadde ordnet så han hadde fått hjemmebesøk av presten som skulle holde talen en mnd før han døde og han hadde fått fortalt livshistorien sin helt uforstyrret med henne. Det var han først litt skeptisk til, men han var glad for det etterpå. Han likte henne, og han visste at hun støttet meg. Hun måtte gjerne komme tilbake.
Presten kom tilbake på sykehuset to dager før han døde. Jeg fikk en god samtale med henne i kantina før hun ble med inn på sykerommet og fikk sitte ved han.
De hilste vennlig og de hadde en rolig samtale hvor de snakket om det gode livet hans, og hun la hånden på pannen hans. Sto der stille og rolig et øyeblikk. – “Gud velsigne deg”. Så stillhet igjen. Ro. Solen skinte inn gjennom vinduet. Han ble sett av en god prest.
Det å spørre i tide og så få til det som han ønsket, ga meg en egen ro og god samvittighet etterpå.
