De hadde det veldig bra sammen og var friske. Så fikk han dødsdommen og en prognose på 2,5-5 år igjen å leve. Fastlegen ringte han mens de sto på kjøkkenet hjemme og laget mat.
Han ville ikke skremme henne. Han skulle bare ta noen prøver. Men hun skjønte alvoret og han delte det med henne og da han skulle på time og få resultatene av undersøkelsene, var hun med.
Hun støttet ham. De informerte på en ryddig måte, i riktig rekkefølge. Det verste var å informere barna, etter en middag sammen, hjemme, stillheten, spørsmålene, gråten.
Helsevesenet fungerte, det, men det var tungt hver gang medisinene ikke virket lengre, og det var vanskelig å akseptere at han ikke fikk de beste medisinene. Hun brukte mye tid og energi på å prøve å finne ut hva som var mulig å få til, og lyktes både med det og med dialogen med legene når hun syntes det gikk for tregt. Han fikk til slutt medisin på en privat klinikk, etter å ha brukt forsikring som han hadde gjennom jobben.
Det kan hende at det var de to kurene med Jevtana som ga han en god sommer, sommeren 2016.
Hun organiserte så han fikk møtt alle venner og familie i juni til deres 30-års bryllupsdag.
Han fikk nyte ferien på hytta i fred og ro med de nærmeste i juli og august.
Han fikk vært med i et bryllup til sin niese og en tur på fjellet med moren sin i september.
I oktober var han innlagt på sykehuset to ganger. Den ene gangen fikk han lest opp et brev fra fylkesmannen i Hedmark om at det var endelig avgjort at moren hans hadde fått verge. Nå var han blind. Han kom hjem igjen, for han skulle dø hjemme, men han måtte til sykehuset to ganger i uka for å få nye blodplater, og han satt i timesvis og ventet på pasientdrosjer.
Til slutt ble han veldig dårlig og innlagt på Diakonhjemmet sykehus igjen, og døde der etter 5 døgn, 5.november 2016.
Ingen trodde helt på at han var så dårlig som han var, bortsett fra legene og hun som ble enke. Noen hadde mer enn nok med seg selv og tingene sine, og brydde seg ikke.
Det ble veldig tydelig hvem som var pårørende.
