Når det bare er en foreldre igjen, så må man ta et større ansvar.
Det finnes ingen fasit på hva som er best for den enkelte. Det viktigste er bare å finne ut hva som er best, stå for det og gå for det, dvs gjennomføre det som skal til. For man må være seg selv, og kanskje man må bli kjent med seg selv på nytt som et enslig menneske. Hvis man har levd i tospann hele livet, så må man grave fram jenta i seg som kan stå på egne ben, og man må av og til la folk bli kjent med seg selv på nytt.
Man risikerer å bli behandlet annerledes når man er enke. For det første av alle de som var mannen din nærmest, hans familie, naboer, hans venner og noen av deres felles venner. Kanskje også av deres egne unger. Så man må finne ut hvem man er, og stå for hvem man er, og vise det.
De fleste mennesker har ikke opplevd å miste en ektefelle i så ung alder, og det er veldig mange som er veldig forsiktige med å spørre om hvordan det går. Man risikerer jo å få et ærlig svar. Folk skygger banen.
Enker har ofte mer enn nok med seg selv den første tiden, og å holde hjula i gang. De står ofte alene som motoren i den familien som er igjen, og de skal fortsatt støtte andre enn seg selv.
Hvis en enke finner ut at hun har lyst til å få en ny venn, så er dette en krevende øvelse for alle involverte, men det kan være utrolig spennende og lærerikt og givende.
Å fylle dagene med tosomhet på nytt, kan skape enorm glede i en ellers veldig ensom tilværelse. Jeg har prøvd begge deler, og etter min erfaring kan jeg anbefale å finne en ny venn, men så var jeg også utrolig heldig med funnet mitt. Det er ingen frister for sånt eller regler for hvor lenge man må vente. Det handler bare om å treffe en gnist hos et annet menneske som man trives sammen med og som man har energi nok til å pleie i tillegg til det andre ansvaret man har.
De fleste mennesker har barn, og når man møter ett nytt menneske i voksen alder, må man fortsatt ta hensyn til både sine egne og den andres barn og kanskje også barnebarn. Og hvis man vil gifte seg på nytt, så må man skifte med ungene sine. Dette er ting man bør tenke på før man etablerer seg på nytt. Det er iallfall viktig å finne ut hva slags forhold man vil ha, og hva man vil trives med.
Det som jeg har funnet ut at jeg bør gjøre, er å prøve å skape et godt liv for meg selv de 0-40 årene jeg har igjen, og å støtte ungene mine så godt jeg kan.
Et godt liv for meg selv innebærer at jeg kan gjøre som jeg vil, bl.a å få en ny venn.
Et godt liv for meg selv innebærer at jeg hjelper ungene mine så godt jeg kan.
Jeg har funnet ut at i stedet for å kausjonere for en etter en av ungene mine med å pantsette eiendommene mine, har jeg takstert eiendommene, tatt opp et eget lån og skiftet med dem. Da får de farsarven sin nå når de trenger den og de står selv ansvarlig for det de har fått. De kan da gjøre hva de vil med det de har fått, og jeg kan da gjøre hva jeg vil med det som er mitt, og jeg kan også gifte meg igjen hvis jeg har lyst.
Det jeg også har tenkt å gjøre, er å skrive en fremtidsfullmakt, slik at hvis jeg skulle bli utsatt for en ulykke og bli en grønnsak på et hjem, så kan ungene mine også overta arven etter meg den dagen jeg ikke er myndig lengre.
Det som er fint med fremtidsfullmakt, er at det samtidig sikrer at arven blir fordelt likt mellom de 3 ungene. Det betyr at hvis en av dem vil overta huset, så kan det kjøpes ut til 2/3 av verdien av en av dem.
Dessverre er det mange som ikke kjenner til dette med fremtidsfullmakt og fordelene med det, og dessverre er det noen som misforstår hva dette er og kaller det et arvedokument. På en måte er det jo et arvedokument, men det sier ikke noe annet enn at arven skal deles akkurat så likt som arveloven bestemmer at det skulle ha blitt hvis det ikke var blitt skrevet ned noe.
