enker Hva skal til for at det skal gå bra med enker? Farmora mi blei enke da hu var 40 år, og svigermora mi da hu var 53. Det gikk bra med dem. Det kommer nok til å gå bra med oss som har blitt enker etter dem også. For det går bra med snille jinter.

Det gikk ikke lang tid etter at han var død, før alle i nabolaget visste at hun var enke. Men det var ikke alle som hadde fått det med seg. Hun møtte ofte folk hun kjente på bussen, og slo ofte av en prat.  

Mens hun sto der i midtgangen og pratet, kom det flere hun kjente. En av dem sa, høylydt «Hvordan er det med enka?» De andre sperret opp øynene. Hun svarte høflig: «Takk, det går ikke over, men det er heldigvis en ting som man lærer å leve med, og det blir sikkert lettere ned tiden». Ordene sved i brystet på henne. Hun likte ikke den betegnelsen og ønsker ikke å bli identifisert på den måten. Hun ville bare være seg selv.

Hvis eller  når man vil finne seg en ny, god venn eller kjæreste, så er det heller ikke så lett å få rundt ned dette enkestempelet. Det bærer med seg så mye av et forhold, en avhengighet, en rolle, en arv, en sorg og forpliktelser.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Hvis man vil starte et nytt liv og sammen med en ny mann, må man gi slipp på noe. Man må gjøre seg ferdig med sorgen, man må være selvstendig og man må skåne den nye for mye som er knyttet til gamle relasjoner og sorgbearbeiding. Gamle og nye venner må også klare å forholde seg til det nye forholdet.

Men slik er det med oss alle. Alle bærer vi på noe. Alle har vi relasjoner som er viktige og som vi vil fortsette å prioritere selv om vi finner en ny venn og kjæreste. Vi må ta det med oss videre i det nye mønsteret som vi tegner for livet vårt. Å tegne det mønsteret er en stor mulighet.

Man kan velge å være enke med stor E. Man kan velge mellom mye. Man kan være den sørgende, trøstende, lammende, omsorgsfulle, søkende, eventyrlystne, nyskapende, avventende eller handlekraftige eller mye annet også.

Hver og en av oss har forskjellig syn på hva et enkestempel er. Uansett stempel, – ikke ta det på deg hvis du ikke vil. Ikke la noen plassere deg i en bås.

Det er kun du som vet hvem du er og som bestemmer hva du vil være i resten av ditt liv.

Lykke til!

Hun løper i snøen, eller rettere sagt oppå snøen. Den er hard. Hun prøver å treffe de gamle sporene deres. De er harde å tråkke ned i, men går hun oppå, så faller hun gjennom og det blir veldig hardt for leggene hver gang de treffer kanten i neste skritt. Veien er ikke oppkjørt og de eneste sporene er etter deres egne tråkk fram til hytta der de skulle kose seg. Hun koste seg ikke. Og det var litt for langt å gå fra hytta til utedoen.

Og så har hun nettopp kjent på ensomheten i å føle seg som tredje hjul på vogna. Hun vil egentlig bare ha en time for seg selv helt i ro. Hun er satt ut. Skal hun bare gå og legge seg eller skal hun bare gå inn og bidra med noe annet?  Hun ser  svakt lysene i hytta. Stille og rolig, sånn på avstand. Hva skjer egentlig med hodene til de folka der inne når det tar slik av med noe så internt. Og mannen hennes som var så grei og grom og forelsket er helt forvandlet og der sitter kameraten hans og avslører ting som ikke er bra og som kanskje viser hva han egentlig mener og står for, og det er ikke bra. Hun kjenner dem ikke igjen. Og de behandler henne som luft. De snakker som om det er noe som ikke vedkommer henne.

Fylleprat tenker hun. Det er bare fylleprat. Og en mann som bare jatter med kameraten sin. Kanskje det er bare for denne ene gangen. Og hvis hun går tilbake og er blid, kan det hende at alt går bra. Skal hun prøve det? Har hun noe alternativ, egentlig. Hun er langt til skogs og langt fra folk. Hun har ikke bilnøklene og hun kan uansett ikke kjøre. Hun setter seg ned på huk og klemmer hodet mellom knærne.Faen, faen, faen, tenker hun og reiser seg og går tilbake. Stille og rolig. Vil at dette skal gå bra. Går inn i hytta, børster av seg litt på armen. Hører praten gå høylytt for seg. Hun smiler. Han er roligere nå. Ser på henne når hun stikker hodet inn og sier hei.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

-Hvor har du vært ?

-Ute og tisset.

-Kom inn i varmen.

Hun setter seg i fanget hans og han tar rundt henne. Nå reiser kameraten seg og sjangler litt. Feier ned et glass i farta og mumler noe om at han og trenger en tur ut.

-Skal vi ikke gå og legge oss, sier han.

-Jo, sier hun. Jeg går nå. Kommer du? Ja, sier han og smiler til henne.

Hun gir han et kyss, rydder opp så mye hun kan og går og legger seg. Rer opp senga og kryper til køys. Venter. Han kommer ikke. Venter igjen. Han kommer ikke. Hun hører at praten fortsetter å gå når kameraten kommer inn igjen og nye historier om samme tema, fremmed for henne. Ingen oppbruddsstemning. Da han endelig dukker opp et par timer seinere, er kroppen hennes fortsatt skjelvende av lengsel, men hodet er fult av skuffelse. Hvis han virkelig mente å gå å legge seg, burde han vel gjøre det, ikke bare si det. Hun gikk jo fordi han foreslo det. Hun har ligget og ventet på han i over to timer.  Hun synes det er ekstremt dårlig gjort, men hun sier ikke fra til han om det. Det er best å ikke si noe.  Det er laber stemning. Best å bare lukke øya.

Ikke noe hyttekos den natta.

Som enke kan man slippe å vente på ingenting.

Jeg blei oppkalt etter farmora mi fra  Drammen. Når unga i gata ville erte meg, ropte de mellomnavnet mitt etter meg. Først i fjor begynte jeg å bruke det navnet. Det er fint og jeg har arvet det fra ei fin og from dame. Farmora mi blei 82. år. Hu blei enke da hu var 40.

Svigermora mi har også et mellomnavn som hu ikke har vært så glad i. Men det er ikke så farlig, for det er hu i ferd med å glemme. Men hu glemmer ikke oss. Derfor har jeg kjørt 60 mil for å hente hu hjem til oss til jul og levere hu tilbake på demensavdelingen på sykehjemmet der hu bor. Hu er ei fin og blid dame født i 1929. Hu blei enke da hu var 53.

Det gikk bra med farmora mi. Hu fant Jesus og hu klarte å beholde huset som hu og farfar fikk bygd. Der bodde hu resten av livet sammen med oss som hu var så glad i helt til hu blei blind og flyttet til gamlehjemmet.

Det har gått bra med svigermora mi. Hu har hatt et engasjert liv uten Jesus. Hu bodde også i det huset som hu og svigerfar tegna og bygde, og hu bodde også der sammen med barn og barnebarn, som hu var så glad i. Til slutt blei også hu flytta til sykehjemmet 2 km unna og har det etterhvert bra der også.

Jeg mista mannen min i 2016. Og je trur at det kommer til å gå bra med meg også.

Ikke fordi jeg bruker mellomnavnet etter farmora mi.

Ikke fordi det har gått bra med de som har klart seg før meg.

Men kanskje fordi jeg er glad i de folka som har levd før meg, fordi jeg ser dem og lærer av dem og fordi jeg hele tiden gjør så godt jeg kan.

Og kanskje fordi jeg hadde en god kjærest i 40 år som ville meg vel og som sa at jeg måtte finne meg en ny, god venn.

Jeg pynter meg selv og huset mitt med adventsstjerner og ønsker svigermor, barna mine og min nye venn velkommen inn i varmen. Jeg tar med meg ungene mine og kanskje en ny venn og drar på hyttetur i påsken.

Og kanskje jeg innerst inne veit at det kommer til å gå bra med meg, rett og slett fordi at jeg veit det jo går bra med snille jinter.

Det var tilfeldig at jeg møtte ham. Det ble date på Aker Brygge. Jeg så på ham som Drømmemannen. Jeg ga han en kompliment og han gjengjeldte det. Da var det gjort. Jeg var lykkelig forelsket igjen. Det ble et eventyr.

Han bodde noen timer unna. Det ble besøk ca. annenhver helg og i ferier.

Husmorferie, kalte jeg det når jeg var hos han. Hotellopphold, sa han når han var hos meg.Vi fortalte hverandre om livene våre og om alt som var bra og morsomt,  og alt som var spennende og krevende, og vi så på filmer, laget god mat og drakk vin, – koste oss.

Jeg fikk noe å glede meg over igjen etter å ha levd i 3,5 år med en mann med dødsdom som jeg hadde vært sammen med i 40 år. Hver dag de siste årene hadde jeg nesten bare tenkt på hva han ville, og på hva som var best for ham hele den tida han hadde igjen.

For meg passet Drømmemannen perfekt inn i tomrommet mitt. Han var noe helt annet. Det var nok sikkert litt uvant for noen, men det gjorde ikke noe. Vi kom over de første hindringene etter å ha hatt en pause med noen ukers betenkningstid. Noen besservissere mente dette var for tidlig for meg og at jeg ikke hadde kommet over mannen min enda. Det eneste som var tungt var imidlertid da også denne mannen ble alvorlig syk. Jeg støttet han så godt jeg kunne en hel sommer. Drømmemannen var ikke supersprek og jeg var heller ikke perfekt, men vi var så gode for hverandre som vi kunne være.

Vi hadde små prosjekter sammen. Likte å fortelle hverandre gode historier, handle på Finn.no, finne skatter og fikse ting. Det ble flere fine ferieturer, mye spennende opplevelser og masse kos, latter, samtaler, mange hytteturer, familiebesøk, hyggelige mennesker, 60-årslag, julebord og andre middager. Vi var et par. Vi var med mine venner og hans venner, mine barn og hans barn, barnebarn og ekser. Ferieturer sammen med hans døtre, bursdager med hans eks. Vi hadde funnet tonen og viste interesse for hverandres liv og mennesker.

Så dro vi på sydentur sammen. Stedet var ikke helt topp. Sengene var separat og skrudd fast i veggen. Maten og været og stedet var så som så. Og jeg gikk litt for fort for han da vi gikk tur. Og jeg begynte for alvor å skrive boka mi. Satt under en parasoll med min rosa laptop og var dypt konsentrert.

Så begynte jeg i en ny, fin jobb etter at jobben min ble flyttet.  Jeg pratet mye om den.

Så kom 3 måneder med korona. Kommunen hans ble stengt. Planer måtte legges på is. Vi fortsatte å prate sammen hver dag, men det gikk tregere og tregere å ha noe fint å si.  Han ble mer og mer opptatt av familien sin og flere barnebarn. Det hørtes ut som det egentlig var nok for han.

Så kom hytteforbudet. Jeg kjedet seg hjemme alene. Han koste seg hjemme alene.

Så kom bursdagen hans og 17.mai. Da var jeg ikke en del av hans liv lengre. Vi var ikke sammen. Han var sammen med en av de voksne døtrene sine og han hadde ikke tid til å besøke meg.

Det er mulig at koronaen hjalp han til å se at han hadde det best hjemme i bygda si uten meg. Da fikk han tid til prosjektene og naboene sine. Vi hadde Ikke en krangel, ikke ett vondt ord om hverandre. Etter litt over tre år var det slutt. Han trengte ikke en kjæreste i byen. Vi var gode venner helt til han plutselig endte opp med en god, lokal venninne.

Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

Da lurte jeg på om det fantes andre drømmemenn der ute.

Gledelig jul, sier vi når juleaften er over og vi møtes i romjulen og gleder oss og ønsker hverandre en fortsatt fin julehøytid. Så, – GLEDELIG JUL til alle dere der ute!

i dag har jeg mye å glede meg over i livet mitt. Men det er bare litt over tre år siden jeg mistet mannen min. Da mistet også barna mine faren sin og svigermor mistet sin yngste sønn. Det var forferdelig trist i de årene det sto på og det er fortsatt en trist del av oss. Men det går bra med oss. Det er spesielt fint å kunne glede seg over å være frisk og ha friske barn, ha en god venn og kjæreste, ha en fin jobb og gode kollegaer å gå til, kunne ha glede av vakre steder, natur og mennesker og det livet man tross alt har, og ikke minst å kunne synge. Jeg er blant annet veldig rørt og takknemlig for å få være med på å synge i kirka for kongefamilien 1. juledag. og at familien min kommer og hører på, gang etter gang, slik jeg også alltid har gjort når de har opptrådt.

Det var også veldig rørende å se det forelskede paret på aller første benk, som satt der mellom kongen og dronningen og prinsessens 3 fine barn, og som var tydelig berørt av korsangen vår. De så lykkelige ut. Det gledet meg. Kontrasten ble derfor voldsomt stor til den nyheten som kom senere på dagen, da prinsessen hadde mistet  eksmannen sin, og de tre barna hadde mistet faren sin, -fordi han hadde valgt det selv.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det er så uendelig trist å tenke på hvordan de tre barna har det nå, og hvordan prinsessen prøver å trøste dem. Det er så forferdelig vondt å forestille seg hvor vanskelig det er å kunne håndtere all sorgen; jentenes, familiens, hverandres og sin egen, midt oppe i all den fokusen som også var rettet mot dem 1. juledag. Det er mange behov, – også alle oss andres behov for å få vite hva de kongelige gjør i slike alvorlige situasjoner. De er jo våre forbilder og snakkiser, og vi vil dem jo vel.

Da jeg ble enke, var jeg alene en tid før jeg traff en ny mann, – men jeg fant en flott og omsorgsfull “høvding” fra et annet land. Det var en stor glede å finne en som man er på bølgelengde med og som man kan prate med om hva som helst og som ikke er et A4-menneske. En som tok meg med på nye eventyr – i sitt rike. Akkurat det unner jeg også prinsessen.

Vi har trosfrihet i dette landet. Og det gjelder også prinsesser. Det bør derfor være helt greit at prinsessen har funnet sin egen tro, og at hun har funnet en likesinnet som hun kan dele tankene sine med, og som hun også kan drive business med, når det er noen som frivillig vil betale for deres tjenester. Og vi vil jo at de skal klare seg selv. Så lykke til med det.

Den store utfordringen hennes nå er å være både mor og far alene for tre barn i sorg, og fordele oppmerksomheten med kjæresten og alle andre som også vil ha en bit av henne. Hun har allerede hatt en stor utfordring i livet sitt – å være gift med en mann som både var høy på seg sjæl og som svevde i det aller dypeste av sitt indre mørke.

Jeg håper inderlig og tror at prinsesse Märtha Louise vil finne sin indre styrke til både å være den støttepersonen som døtrene hennes trenger, ved siden av å ta vare på seg selv, og bane vei for et nytt og bedre liv. Og heldigvis. Prinsesse Märtha er sterk. Og er det noen som jeg har tro på at kommer til å klare dette helt fint, så er det henne. Heia Märtha! Det går bra for snille jinter.

Når det bare er en foreldre igjen, så må man ta et større ansvar.

Det finnes ingen fasit på hva som er best for den enkelte. Det viktigste er bare å finne ut hva som er best, stå for det og gå for det, dvs gjennomføre det som skal til. For man må være seg selv, og kanskje man må bli kjent med seg selv på nytt som et enslig menneske. Hvis man har levd i tospann hele livet, så må man grave fram jenta i seg som kan stå på egne ben, og man må av og til la folk bli kjent med seg selv på nytt.

Man risikerer å bli behandlet annerledes når man er enke. For det første av alle de som var mannen din nærmest, hans familie, naboer, hans venner og noen av deres felles venner. Kanskje også av deres egne unger. Så man må finne ut hvem man er, og stå for hvem man er, og vise det.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

De fleste mennesker har ikke opplevd å miste en ektefelle i så ung alder, og det er veldig mange som er veldig forsiktige med å spørre om hvordan det går. Man risikerer jo å få et ærlig svar. Folk skygger banen.

Enker har ofte mer enn nok med seg selv den første tiden, og å holde hjula i gang. De står ofte alene som motoren i den familien som er igjen, og de skal fortsatt støtte andre enn seg selv.

Hvis en enke finner ut at hun har lyst til å få en ny venn, så er dette en krevende øvelse for alle involverte, men det kan være utrolig spennende og lærerikt og givende.

Å fylle dagene med tosomhet på nytt, kan skape enorm glede i en ellers veldig ensom tilværelse. Jeg har prøvd begge deler, og etter min erfaring kan jeg anbefale å finne en ny venn, men så var jeg også utrolig heldig med funnet mitt. Det er ingen frister for sånt eller regler for hvor lenge man må vente. Det handler bare om å treffe en gnist hos et annet menneske som man trives sammen med og som man har energi nok til å pleie i tillegg til det andre ansvaret man har.

De fleste mennesker har barn, og når man møter ett nytt menneske i voksen alder, må man fortsatt ta hensyn til både sine egne og den andres barn og kanskje også barnebarn. Og hvis man vil gifte seg på nytt, så må man skifte med ungene sine. Dette er ting man bør tenke på før man etablerer seg på nytt. Det er iallfall viktig å finne ut hva slags forhold man vil ha, og hva man vil trives med.

Det som jeg har funnet ut at jeg bør gjøre, er å prøve å skape et godt liv for meg selv de 0-40 årene jeg har igjen, og å støtte ungene mine så godt jeg kan.

Et godt liv for meg selv innebærer at jeg kan gjøre som jeg vil, bl.a å få en ny venn.

Et godt liv for meg selv innebærer at jeg hjelper ungene mine så godt jeg kan.

Jeg har funnet ut at i stedet for å kausjonere for en etter en av ungene mine  med å pantsette eiendommene mine, har jeg takstert eiendommene, tatt opp et eget lån og skiftet med dem. Da får de farsarven sin nå når de trenger den og de står selv ansvarlig for det de har fått. De kan da gjøre hva de vil med det de har fått, og jeg kan da gjøre hva jeg vil med det som er mitt, og jeg kan også gifte meg igjen hvis jeg har lyst.

Det jeg også har tenkt å gjøre, er å skrive en fremtidsfullmakt, slik at hvis jeg skulle bli utsatt for en ulykke og bli en grønnsak på et hjem, så kan ungene mine også overta arven etter meg den dagen jeg ikke er myndig lengre.

Det som er fint med fremtidsfullmakt, er at det samtidig sikrer at arven blir fordelt likt mellom de 3 ungene. Det betyr at hvis en av dem vil overta huset, så kan det kjøpes ut til 2/3 av verdien av en av dem.

Dessverre er det mange som ikke kjenner til dette med fremtidsfullmakt og fordelene med det, og dessverre er det noen som misforstår hva dette er og kaller det et arvedokument. På en måte er det jo et arvedokument, men det sier ikke noe annet enn at arven skal deles akkurat så likt som arveloven bestemmer at det skulle ha blitt hvis det ikke var blitt skrevet ned noe.

De kan være krevende å forholde seg til ting alene når det går stormer rundt en.

I livet til denne dama ble det store omveltinger. På kort sikt var det ikke bra for henne. Hva som er bra på lang sikt er umulig å vite.

Å være enke er nok.

Man trenger ikke å oppleve menneskers  skyggesider i tillegg.  Folk har ulike interesser og det kan foregå hersketeknikker mot den som står igjen alene.

Enker kan være lett match.

Noen mennesker er glad for at det skjer noe i livet deres. Og at det blir en forandring. Noen mennesker har godt av forandringer. Noen mennesker har grodd så inderlig fast i et mønster med sin kjære, blant sine nærmeste, sin omgangskrets , i sitt naboskap, med sine kollegaer og i bygda, at mønsteret er vanskelig å bryte, selv om det skjer store omveltninger.

Janteloven herjer og de som tror de er toneangivende i det usynlige hierarkiet turer videre uten å vite om eller bry seg om hva de driver med, inntil en vakker dag da de møter seg selv i døra og får smake sin egen medisin. Det kan skje på en dramatisk måte. Bríkkene kan falle på plass etter mange tiår, når ting kommer for en dag. Det kan være avsløringer og vantro og om hva vi kan finne på å gjøre mot hverandre i uvitenhet, selviskhet, forutinntatthet og i forsvar.  Den handler også om hvor små og vi er når vi bare er oss selv nærmest, og hvor dypt mørkret er når svartsinnet vekkes i oss.

Det å ha tro på seg selv og beholde roen og mestre livet kan være uunnværlig dersom det foregår  konspirasjoner og karakterdrap,  og når slike mønster går i arv.

Hun trøster seg med at det som skjer som regel aldri er så galt at det ikke er godt for noe, og at de som gjør gale ting gjør det av ren uvitenhet.

For det bor noe godt i oss alle, sier hun. Det er derfor hun også vi dele noen av historiene som hun har opplevd, sett eller hørt om,  med oss, som “storyer” og i takknemlighet til de som gjorde dette  mulig.

I dødsannonsen skrev jeg:

Klok og varm

med mye sjarm

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sterk integritet

og kjærlighet

Og her er minneordet, skrevet og fortalt av Hanne Elstrøm, Ris kirke 18.11.2016

EINO RUNDBERGET

Vi skal minnes Eino sammen.

Dette blir fortellingen om ham slik den har blitt meg fortalt av så mange av dere som var glad i ham og savner ham.

Ordene om ham, og minnene dere har delt, vitner om sorgen over at han er borte og takknemligheten over alt han fikk bety i deres liv.

Eino vokste opp i Mosogn, ei lita grend langs vestsiden av Glomma i Solør, med butikk, skole, bensinstasjon og mange småbruk. Og Strandsjøen … Der gikk de på skøyter om vinteren og møtte ungene fra den andre sida som de kunne bryne seg på. Det var aldri noe problem for Eino. Han var yngstemann, med storebrødrene Sigbjørn og Virgil og strekke seg etter. Han prøvde å henge med storebrødrene over alt. Og hvis han hang for langt etter så fikk han et spark bak! Lille, tette, blide og sjarmerende Eino vokste opp til å bli en gutt som var lett å like og bli glad i – og som ble sterk og hardfør. Du blir lett det når storebrødrene sender deg ned 40 meters bakken på altfor korte langrennsski! Det gikk bra med Eino! Ikke så bra med skia!

Eino satt sjeldent stille. Han var i bevegelse alltid!  Det var en god barndom fylt av aktivitet – og Sally, Bjørn, Sigbjørn, Virgil og Eino dro rundt i både inn og utland i helgene på o- løp eller trente og var på skisamlinger. De fungerte som et team som hadde mye moro sammen. Og Eino stortrivdes med det bekymringsløse livet i Mosogn, sommer som vinter, og på besøk hos besteforeldre i Våler og Grue Finnskog.

Da Eino var 18 år, flyttet familien til Bashammeren på Flisa. Her bygde Bjørn hus til seg og familien, Sally tegnet huset og tok opp lån på lærerinnelønna si og guttene hjalp til med bæring og bygging.

Det tok ikke lang tid før Eino møtte Liv på dugnad på idrettsplassen. Senere gikk de sammen på kino, dro på dans på Kynndalen, ragget i Kaffegata og dro på ferie sammen med kameraten Morten og Livs tvillingsøster Unni.

Eino kunne blitt så mye. Han hadde mange talenter og mange interesser og var usedvanlig resurssterk.  I ungdomsårene var Eino en lovende skiløper fra Indre Mosogn og Kjellmyra IL, han fikk pokal i NM-77, og mange så nok for seg en lysende ski- eller orienteringskarriere på den gutten. I -78 tjenestegjorde han i Hærens Jegerkommando. En hopp-ulykke under militærtjeneste som fallskjermjeger satte en endelig stopper for en mulig skikarriere. Eino var stolt av sin tid som fallskjermjeger og fortalte gjerne historier fra den tiden men viktigst av alt var det å få en skikkelig yrkeskarriere å bygge livet sitt på.

Da Liv bestemte seg for å studere i Trondheim, valgte Eino å bli med.  Han begynte på maskinlinjen og de to flyttet sammen.

Da var etter to år i Trondheim Eino opplevede å miste sin far, bare 47 år gammel. Eino var da 23 år. Det blei en tøff tid. Da ble han fort voksen.

Etter 4.5 år i Trondheim var de begge blitt sivilingeniører og startet i Statsbygg.  Ett år etter, i 1985 startet Eino i AS Norsk viftefabrikk.

Der var han prosjektingeniør ved Industridivisjonen. Han har vært stasjonert i Bahrain for aluminiumsprosjekter i tre perioder – først som «prosjektmedarbeider» og senere som prosjektleder. Liv og barna fulgte med i to av periodene.  Innimellom oppholdene i Bahrain ble han utnevnt til avdelingssjef for avdeling IAS, Industry After Sales.

Eino ble i 2000 utnevnt til displinleder for prosessavdeling i FDA (Flakt Divisjon for the Aluminium Industry). I 2007 ble han Sales Manager for Nord-Europa, Midt-Østen og Kina og i 2009 ble Eino Tendering Manager og det er den stillingen han har hatt frem til 2015; trofast på samme arbeidsplass i 30 år!

Av sine nærmeste kolleger blir Eino beskrevet som en raus og glad venn fra Flisa. Jordnær og trygg i møte med mennesker og en særdeles dyktig kollega du kunne stole 100% på. Hans humoristiske sans og kjappe replikk gjorde mang en kontorhverdag lysere.

Parallelt med Einos yrkeskarriere gikk hans karriere som pappa. Eino var en veldig stolt pappa. For første, andre og tredje gang; lykken var like stor alle gangene. Han har vært en super far for Ola, Annika og Peder. Ofte med på klassetur i Nordmarka, alltid med på bandytrening- og turnering. Hjemme var det alltid god tone ved matbordet, her skulle det ikke diskuteres for høylytt; måltidene skulle være koselige. Eino støttet, heiet på og dyttet der det var nødvendig!  Han var deres kamerat og følgesvenn. Han reiste mye med jobben men når han var hjemme var han også på fotballbanen og hockeyisen med ungene. Han var ikke en pappa som brølte høyt på sidelinjen. Han var rolig og støttende i det de gjorde. Og stolt når de lyktes.

Pappa Eino var pappaen som snuste dere inn når han gav dere en klem, som var en utmerket grillmester, som kunne lekeslåss i stua og som kunne komme med de kjappe og treffsikre kommentarene. Da kunne dere tydelig se på han at han var fornøyd med egen slagferdighet!

Peder forteller om da han gikk Birken, det som skulle være Einos 12. merke. Han kjørte Peder og Liv opp.

Og kjørte så selv til Sjusjøen og ventet der. Det var tåke. Men på 300 meters avstand så han Peder komme. Visste det var ham. Kjente han på stilen. Så gikk han foran Peder og dro det siste stykke og holdt tempoet oppe.

Dere har vokst opp med en pappa som hadde jernvilje. Og som var perfeksjonist i alt fra mat til båt og bil. Han kunne reparere det meste. Han visste hvordan ting fungerte og hang sammen i en bilmotor og han likte å få det til å fungere.

Og han likte fart! Her var det surfingen som gav den gode følelsen. Den følelsen av å mestre naturkrefter, havet og vinden. Hver sommerferie prøvde familien å finne et enda bedre surfested å dra til, enten med bil eller fly.

Da familien hadde bodd i Holmenkollveien 39 i 11 år, kjøpte de seg hytte på Foten. Hytta var et skrøpelig   syn, men de fikk pusset den opp i løpet av en femårsperiode.  Her kunne Eino surfe og kjøre båt, og det ble mye besøk om sommeren, bla av Sally.

Eino var spontan. Der Liv var typen for å planlegge var Eino improvisatorisk strek og likte å ha prosjekter på gang.

Han sparte ikke på det negative eller la aldri fokus på uenighetene. Hvis det ble noen diskusjoner som gikk litt høylytt kunne han si til Liv: nå må du huske at jeg er fallskjermjeger!

Eino våknet om morgenen med en innstilling som sa; Ny dag! Nye muligheter!

Eino var sine venners venn. Og en lojal og god venn og diskusjonspartner. Han fremhevet aldri seg selv.

Eino så folk i øynene. Han var «jorda». Real. Flink til å se de gode egenskapene hos folk og forsterke dem.

Han var fra de store skoger og han var hel ved!

Da Eino skulle ta sitt 11. merke i Birken i 2013 sto han over. Men han nøt stemningen ved Skramstadsetra da han så på Fredagsbirken, som Liv skulle gå, i strålende solskinn.  Samtidig bølget det innover han at det kunne være siste gangen han var der.

14 dager tidligere hadde han vært hos fastlegen for første gang i sitt liv. Eino var bekymret for livet sitt. Det var satt i gang en kreftbehandling som skulle følge ham i 3,5 år. I juni i år orket ikke kroppen mer behandling.

Eino og dere nærmeste rundt ham har levd sterkt og mye denne siste tiden. Eino fikk en god vår og sommer med hytteturer og båtturer, og et rikt, sosialt liv. Det ble mange hyggelige måltider med familie og venner og han gledet seg over å bli kjent med kjærestene til Ola, Annika og Peder. Ikke minst gledet han seg over alle som kom og var med på å feire hans og Livs 30 års bryllupsdag, med et sosialt arrangement hver lørdag i juni. Det var sol og sommer.
I juli, august og september prioriterte han å være sammen med Liv og de aller nærmeste. Han likte å ha med sin mor Sally på hyttetur, og det ble det både i august og september.

Eino og Liv hadde bare såvidt fått kommet igang å bruke hytta i Sollia da han fikk kreftdiagnosen. Dette var på den tiden han skulle ta sitt 11 Birken-merke. Da var det godt å ha denne hytta og dra hit og ta de store, åpne samtalene her, foran peisen. Da var det godt for Liv å ha en hytte å samle minner på, og ei hytteboka å skrive dikt i. Da var det fint å ha et sted å samle familie og venner over flere dager. Ungdommer med masse lek og moro i snøen. Ikke minst å komme seg opp i lyset og gå på stødige fjellski, selv når kreftene svant.

Eino ble veldig ivrig på å få pusset opp hus og hytter etter at han ble syk. Han ville ha tingene i orden for Liv.

Han sørget for at det ble lagt samme røde takstein på dokkestua som på huset, ny membran, rekkverk og takrenner på verandaen over spisestua, og bare noen få timer før han sovnet inn ble  bergvarmeprosjekt hans fullført og varmen strømmet i radiatorene.

De siste timene lyttet han til den musikken som han likte, spesielt “Stairways to haven” og det snødde og blåste kraftig utenfor vinduet. En halv time før han døde strakte han ut armene og ga dere en god klem hver.

Eino fikk den jenta han ville ha, og han holdt på henne hele livet. Liv var hans store kjærlighet.  Fortellingen om Eino lever videre i dere. Jeg avslutter denne med et dikt Liv har skrevet som setter ord på alt det Eino satte pris på; kjærligheten til naturen og kraften i den og gleden av å høre til hos dere.

Livs dråper

Her er havet. Her er landet. Her er livet som jeg elsker.

Her er sjøen. Her er vannet. Her er stedet hvor jeg strandet.

Her er vinden og dens krefter. La meg ri på havets bølger,

-på de tusen hvite hester med den motstand som jeg mestrer.

Helt fra fjellet høyt der oppe, langt til havet vil den renne,

-vannets lille, våte dråpe, – gir oss livet, – gir oss håpet.

Og når solens stråler varmer, vekkes liv i våre hjerter.

Det er ingen ting jeg savner. Jeg er trygg i dine armer.

Bisettelsen i Ris kirke åpnet til nydelige toner ved at hans flinke tremenning Egil Rundberget spilte Norwegian suset, kjent som Reodors ballade, av Bent Fabricius Bjerre på klarinett. Han spilte også Ved Rondane av Edvard Grieg før utbæringen.

Ris kirke har en vakker akustikk som gjorde Egils toner til det vakreste jeg har hørt.

Vi sang salmene Ein fin liten blome og Å leva, det er å elska og sangen Har du fyr av Oa Bremnes til klaver.  Mannskoret Over Rævne fra Ås sang Der ligger et land av B. Bjørnson/R. Nordraak.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I bisettelsen ble han båret ut med Adagio i G-dur av Tomaso Albinoni.

Jeg brukte veldig mye tid til å finne fram til akkurat denne musikken.

Etter begravelsen hadde jeg stor glede av å ligge under et pledd i fosterstilling og lytte til harmonisk musikk, særlig på klem 7. Jeg lagde etter hvert en spilleliste som jeg hørte på. Den er her:

Liv Lillys triste låter

Jeg håper noen andre også vil kunne finne trøst og harmoni i noen av disse låtene.

Mannen min ville at vi skulle ha et sted å gå til. Derfor leide jeg et gravsted på Ris urnelund for 20 år. Det er et kommunalt ansvar å tildele gravplass.

De som dør mens det er tele i jorden kan ikke gravlegges før etter at telen har gått ut av jorda. Derfor gikk det nesten et halvt år fra bisettelsen i november til urnenedsettelsen i mai. Men jeg rakk å få avklart tid og sted slik at jeg kunne informere alle som fikk takkekort om når og hvor urnenedsettelsen skulle være. Ut ifra det bestemte de selv om de kom.

Jeg kjøpte en gravstein og bestemte sammen med ungene mine hva som skulle stå på gravsteinen og skrifttype. Det står “I våre hjerter” på hans gravstein.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Vi hadde urnenedsettelse ved dette gravstedet 16. mai 2017. Jeg fikk hjelp av en god venninne i Humanetisk forbund som styrte det hele. Det var ord fra meg og bidrag fra alle barna. Det var diktet “Stå ikke ved min grav og gråt for meg” av Mary Elisabeth Frye og Juni kveld av Hans Børli, og sangene “Take it with me” og “Fordi eg elskar deg” sunget av 4 nydelige solister i Popkoret Røst, bla. datteren min. Det var rørende.

Jeg går turer innom der om høsten, jula, og påske og sommeren. Gravferdsetaten passer på blomstene og det er en pen og naturlig park, omtrent som å være i en skog.

Den lille og fine seremonien vi hadde her gjør også  at jeg synes stedet er  harmonisk og stemningsfullt og ikke bare trist.

En grav er et sted hvor man kan snakke med den som er borte, selv om det er med en indre stemme i seg selv. Det kan gi ro og en slags trygghetsfølelse rundt det som var bare vårt, for evig.