Livet handler om mer enn menn

Det har snart gått 6 år siden han gikk bort, min livsledsager gjennom 40 år. Og det har gått mer enn 9 år siden den gode, faste nærheten og det gode, tilgjengelige sexlivet. Slikt stopper plutselig når diagnosen er prostatakreft med spredning i 55-års alder.

Jeg fant ganske fort en ny kjæreste, og en til da det første tok slutt under koronaen. Jeg har nå hatt to fine fjern-relasjoner i løpet av disse 6 årene. Det har vært to fine menn, to fine særbo-forhold, og de har vært fine turvenner. Det gjør at jeg fortsatt kjenner at jeg lever og er attraktiv. Og jeg har hatt mye morsomt med dem og også mye mental støtte. Jeg har hatt en nær venn å prate med. Jeg har også fått litt hjelp fra dem med noen praktiske, særlig elektriske ting. Handy menn har vært ekstra bonus og noe jeg har vært vant med. Jeg har også hatt mye tid uten herreselskap når jeg er hjemme.

Da jeg hadde vært enke i 4 år, måtte jeg skifte jobb fordi den skulle flytte til Bergen. Jeg fikk heldigvis en ny, fin jobb på andre forsøk, midt i byen. Det var veldig spennende. Ny jobb og nye muligheter, men fortsatt god kontakt med gamle kollegaer.

Utenom jobben har jeg heller ikke vært på latsida. Jeg har arrangert flere julebord, bursdagsselskaper og vinterleker, og jeg har fått gjort mye oppussingsarbeid, deltatt i dugnadsarbeid, organisert utleie og representert verter for Airbnb i Oslo, tatt skipperkurs, golfkurs og skrivekurs, deltatt i flere styrer, forenings- og fagforeningsarbeid, skrevet bok og sunget i kammerkor.

Nå kommer det en ny tid. Det kommer en tid hvor jeg får barnebarn. Denne uka har jeg vært på en feiring av det i Frognerparken. Det var helt fantastisk.

Jeg tror at jeg kommer til å bli stup forelsket i det lille nurket og at det blir enda mer meningsfullt å fylle tiden med og et nytt menneske å kose med. Jeg gleder meg til det.

Bare elskerinne? Nei takk

Det hadde ikke gått mange ukene etter at jeg var singel igjen før jeg ante at han «lusket i buskene». Livet mitt fulgte han tydeligvis med på. Han dukket opp rett som det var. Det var alltid med et bredt smil om munnen eller en morsom kommentar.

Han var absolutt interessant. Jeg lot meg sjarmere i senk og det var sikkert synlig på meg. Jeg lo mye i hans nærvær og kjente at jeg ble litt mo i knea av den oppmerksomheten.

Han var imidlertid noen år yngre enn meg, og selv om jeg så yngre ut enn jeg var og var kjempesprek, hadde jeg ikke tro på at dette egentlig kunne være en match for meg, selv om jeg gjerne kunne tenke meg en slik ung og sjarmerende mann. En av kameratene hans ga meg også tydelig en kald skulder på en fest og var ikke inkluderende. Dette ville kunne bli et mageplask og nok en nedtur, ganske raskt. Jeg innså at jeg egentlig innerst inne var interessert i å forelske meg i en som var mer i samme bås som meg.

Så dukket det opp en anledning hvor det ville være naturlig for meg å ta kontakt med ham for å spørre om vi skulle samarbeide om noe. Det gjaldt en felles venn sitt arrangement hvor vi begge kunne ha samarbeidet om å bidra med noe ekstra. Jeg kviet meg litt, for jeg var redd han kom til å bli innbilsk. Og det ble han sannelig.

Det ble ikke noe utav det samarbeidet. Han gikk rett på sak og ga meg beskjed om at han tenkte det ville være veldig godt å ha sex med meg, men at han ikke var interessert i noe forhold med noen, men gjerne kunne ha meg som elskerinne. Snakk om å være innbilsk.

Uten å verken bekrefte eller avkrefte noen søte drømmer om ham, avrundet jeg det hele. Vi har fortsatt felles kjente, men har ingen kontakt.
Jeg tenker at det er bra at det aldri ble snakk om noe annet enn en kopp kaffe alene med han.

Hekta på Tinder

Hvordan finner man drømmemannen?Jeg har en veldig god venn som jeg har funnet på Tinder. Det skjedde ved å gi ham en blå stjerne. Plutselig var det supermatch og nå har vi hatt et forhold til i ett og et halvt år.

Det er litt fysisk avstand mellom oss, noe jeg oppdaget lenge etter at vi hadde blitt sammensveiset. Men det fungerer. Vi er travle mennesker og vi trenger å ha litt fri på hver vår kant til alle våre aktiviteter. Vi har det fint og romantisk når vi er sammen.

Kanskje han er Drømmemannen. Kanskje ikke. En ting som gjør at jeg ikke er helt sikker på om dette er den ultimate Drømmemannen for meg for resten av livet mitt, er at han gjerne ville fortsette å ha Tinderkontoen sin da vi ble sammen.

Jeg synes det var litt rart at han ville beholde den kontoen. Etter hvert har jeg bestemt meg for at jeg også vil opprettholdt min Tinderkonto.  Det har vist seg at det tilfredsstiller litt av bevisstheten og nysgjerrigheten min, iallfall når jeg fortsatt får masse likes, og jeg fortsatt kan kjenne at jeg kan bli begeistret av profiler. Men det gjør noe med forholdet vårt. Det gjør oss mer til elskere enn kjærester. Kanskje det er greit.

Tinder er ikke nødvendigvis den rette måten å treffes på hvis man er ute etter den store kjærligheten. Det må være noe spontant i det øyeblikket man fatter interessen, blir nysjerrig og får øyekontakt.

Det finnes andre steder å møtes. Er man med i foreninger og møter folk på tilstelninger, kan det oppstå kontakt som også kan medføre at man får pratet godt sammen og det kan oppstå søt musikk.

Gamle venner kan også dukke opp, og venner av gamle kjærester. Folk man har felles interesser med kan være veldig hyggelige. Mye kan skje på idrettsplassen, badeplassen, på byen og på gjensynsfest.

Bare det å hilse til noen kan tenne en varm gnist. Å være litt ute blant folk og være litt aktiv hjelper iallfall på humør og kontaktflate.

Jeg har hatt både oppturer og nedturer med datingen min. Og har fått masse erfaring som jeg ikke vil være foruten siden jeg ble enke i 2016. Livet har mye å by på for den som lever.

Vinn eller forsvinn på Tinder

Jeg var ute på byen og drakk kaffe, spiste lunsj eller middag med de som jeg matchet med på Match.com, Sukker.no, Academicsingles.com eller Tinder, -en etter en.

Vi møttes i Frognerparken, på Majorstuen, ved Operaen, på Lysaker brygge, på Østbanehallen, i Trondheim, i Fredrikstad, i Lørenskog, på Røa og på Aker brygge.

En som jeg raskt ga beskjed til om at dette ikke ble noe mere av, var en enkemann. Han tok toget fra en by i Østfold for å møte meg. Jeg så ham først og fikk egentlig lyst til å forlate stedet ned en gang. Han lignet lite på det ene, lille bildet av seg selv som jeg så på Sukker.no og som jeg hadde likt. Men vi hilste, satte oss ned og jeg lyttet høflig.

Vi tok den kaffekoppen på Ø, og jeg fikk høre alt om kona hans sitt plutselige dødsfall, hvor tøft det hadde vært for ham alene med tre små barn, og hvor fattig han var, etter at han mistet jobben. Dette ble for slitsomt for meg å høre på. Ikke var han kjekk og ikke så han sprek ut, og han så knapt på meg. Han var en gammel, sliten mann som hadde behov for å snakke med noen og som hadde øynet et håp fordi jeg var enke. Jeg hadde lyttet. Men jeg hadde ikke lyst til å kysse ham eller ligge på armen hans.

Selv om det var en rolig og ganske hyggelig prat, måtte jeg si fra til ham. Jeg sa at han var en fin og snill mann, som fortjente en venninne, men at det dessverre ikke kunne bli meg. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte gå. Jeg ønsket ham lykke til videre i livet. Jeg følte meg hard der og da, men etterpå var jeg lettet over å ha vært ærlig med en gang og at jeg ikke trengte å tenke mer på noe forhold til ham.

Andre har jeg som regel gitt avskjed på grått papir til først etter at jeg har kommet hjem eller dagen etter. Som regel skyldtes det totalt mangel på forelskelse.

Noen var kjekke som bare det, og kunne fortelle om alt de eide og hadde, og hadde prestert, uten at jeg ble imponert. Særlig noen av de som var økonomer, sivilingeniør og leger hadde veldig store tanker om seg selv. En spurte jeg om hva han drømte om eller hadde som mål.
– drømmer ikke, jeg. Bare lager planer og gjennomfører dem, jeg, var svaret.
– Å, ja.

Noen skrøt for mye av jobben sin og mange skrøt av båten sin. Svære seilbåter som jeg kunne få være med å pusse. Ja, det er sikkert enslig å være alene om seilbåt.

Andre snakket mest om do-løsningen sin på hytta. Det hadde jeg jo masse erfaring med, som hytteeier i 15 år og hyttebruker i 45 år. Det er rart når ett sånt tema oppsluker hele kvelden. Da har det vært lite snakk om å føle seg fram og bli bedre kjent. En av disse do-praterne begynte å stryke meg forsiktig på underarmen. Det ble ikke noe mer.

Jeg har også tatt et glass vin på Majorstua med rulleskientusiaster og villmarkskonger som bare har lyst til å imponere og overbevise. Siden jeg har levd et langt liv med en spreking som bla var fallskjermjeger, er det ikke det jeg lurer mest på. Jeg ser om de er i form og har god balanse.

Det var få som spurte de enkle ordene- hva jeg brukte fritiden på, hva jeg var mest opptatt av, og hvordan jeg hadde det? Jeg er slik at jeg tilpasser meg samtalene der og da, og det ene tar det andre, og om ikke det er å jatte med, så er det iallfall en form for sosial tilpasning som gjør det veldig lett for folk å prate med meg. Men hvis det hele blir for ubalansert og lite spennende, så blir det jo siste gangen.

En spiste jeg pizza med utenfor byen. Jeg tok buss og fant fram til et sted jeg aldri hadde vært før. Jeg var en halvtime før tida og tok en øl for å slukke tørsten. Han kom inn i lokalet uten å se meg og gikk bort til bardisken. Bredskuldret. Kjekk. I t-skjorte. Jeg smilte bredt til ham når han kom innover i lokalet, og ansiktet hans sprakk også i et bredt glis. Praten startet lett og var hyggelig. Han ertet meg med den ølen. Han prøvde å fritte meg ut om hvem jeg var. Så begynte han å skryte av sønnen sin og fortalte alt om ham og hvordan han utviklet seg. Han bodde i underetasjen og skulle liksom klare seg selv. Selv var han en veldig kraftig kar og han spurte flere ganger om jeg syntes han så skummel ut. Jeg sa nei. Etter møtet ville han gjerne kjøre meg hjem, men det ble bare til nærmeste stasjon. Han fikk beskjed samme kveld, etter at jeg hadde kommet hjem om at det nok ikke ble noe mer kontakt. Da bare fjernet han meg.

En som jeg faktisk møtte et par helger, klagde på sønnen sin som fortsatt bodde hjemme på gutterommet. Han sa det var plagsomt å høre det, når han hadde kjæresten på besøk og fikk orgasme. Det var da måte på utlevering, tenkte jeg. Men jeg forsto også godt hvorfor han ikke ville overnatte hos meg etter en hyttetur vi hadde vært på, for den yngste sønnen min bodde fortsatt hjemme på den tiden.

Noen skrøt også av det fine forholdet som de hadde til exen sin, og en sa til og med at hun heiet på at han skulle få et forhold til meg. Exen var også den som fortsatt brukte hytta hans mest, sammen med deres felles venner og hennes handikappede barn. Det gikk det litt for langt å involvere henne i den daten, synes jeg. Litt for mye å forholde seg til.

En møtte jeg på Nationaltheateret stasjon og gikk en lang tur med, rundt Akershus festning og bort til Operaen, hvor vi tok et glass vin. Så endte vi på Olivia på Ø og spiste pizza. Vi viste fram bilder og snakket om oss selv i fire- fem timer. Helga etter inviterte jeg ham hjem på middag. Han kom med en stor blomsterbukett. Snakket mye om huset sitt og funderte allerede på hvordan det kunne bli å slå seg sammen. Da han gikk, inviterte han meg hjem på middag noen dager senere. Det hadde vært hyggelig, men han var så veldig interessert i penger og huset mitt at jeg fikk kalde føtter. Han hadde fått en hel omvisning, og det ble litt for mye. Særlig når han kastet seg over meg på benken på kjøkkenet og kysset meg, vått og intenst. Det ble litt pinlig når sønnen min kom hjem. Jeg sa først ja takk til den invitasjonen face to face i utgangsdøra, men så tenkte jeg meg nøye om og sendte han melding senere på kvelden om at det nok dessverre ikke ble noe av, med oss. Han tok det pent.

Noen få ganger har jeg tilfeldigvis møtt menn på gata som jeg har sett eller vært i kontakt med på en datingapp. Da skvetter jeg til. I de fleste tilfellene er instinktet mitt da at jeg bare skygger banen. Men i ett tilfelle gjorde jeg noe annet. Jeg var på vei til å møte en studievenninne en fredag etter jobben til et glass vin.

Jeg skvatt da jeg så ham første gangen. Jeg kjente igjen ham på lang avstand. Allikevel fikk jeg instinktivt bare lyst til en ting – å si hei til ham. Jeg følte meg spent, men helt rolig, bestemt og glad. Dette var en mulighet. Var det skjebnen, et kall? Det var helt naturlig å stoppe opp og si hei. Vi hadde hatt match et par mnd. tidligere, men jeg hadde kuttet ham ut med en liten forklaring fordi han ikke virket interessert nok. Jeg hadde egentlig gitt ham opp. Jeg var ikke sikker på om han hadde rukket å se den forklaringen eller om han husket meg. Jeg hadde uansett lyst til å møte ham og finne ut om det allikevel kunne være noen interesse der. I mine øyne var han fortsatt drømmemannen.

Det kilte i magen. Møtet var spennende, og jeg smilte fra øre til øre. Han kjente meg ikke igjen med det samme, men det demret da jeg sa vi hadde møttes på nettet.
– Å, det er deg, ja.
Han smilte til meg. Jeg nevnte at jeg dessverre hadde slettet ham, men at det egentlig ikke var meningen. Jeg prøvde å være litt morsom og fortsatte muntert.
– Å, er det sånn du ser ut i virkeligheten?
– Ja. Hm.
Jeg foreslo en kopp kaffe, men han mente at vi begge måtte tenke litt på det. Jeg sa ja og nikket og minnet om at det nok ikke ville være så lett å ta kontakt. Allikevel sa vi bare hadet og forsvant hver til vårt uten å presentere oss for hverandre. Løpet føltes kjørt.

Så møtte jeg ham igjen flere ganger, på tur på hjem fra jobben fredag ettermiddag, på akkurat samme stedet. En gang var jeg seint ute til en avtale med en venninne, en annen gang til styremøte og den siste gangen til treff med turkamerat. Det var like spennende hver gang. Og vi sa hei og smilte til hverandre. Jeg klarte ikke å la være å gi ham et par hint om den kaffen, men han hadde en avtale og han måtte rekke hjem til hunden sin, så det passet ikke akkurat da. Til slutt tok jeg hintet.

En tid senere etablerte jeg en Tinder-konto igjen, og håpet å finne noen. Da dukket han opp der på nytt. Jeg ga ham en blå stjerne og beskjed om at jeg nok hadde misoppfattet interessen hans. Jeg fikk ikke noe svar på den. Jeg var nok ikke Drømmedama hans. Jeg sluttet å se i hans retning hvis jeg så ham og jeg angret på at jeg hadde sagt hei den første gangen. Jeg tenkte at det uansett var best å glemme ham, men jeg undret meg allikevel på om han var; uinteressert, sjenert, for ung, misfornøyd med at jeg hadde droppet ham eller at han hadde funnet en annen. Han kunne jo bare ha sagt nei takk til den kaffen hvis han faktisk ikke hadde lyst. Jeg hadde iallfall gitt han mer enn en sjangse og jeg syntes han bare lot den henge i lufta. Nå var det han som var blitt luft for meg.

Sånn er det på Tinder. Det fader away. Man kan få en match av at noen liker ens profil. Så går det litt fram og tilbake og så skjer det ikke noe mer på en stund. Eller så skjer det ikke noe i det hele tatt. Hvem skal ta det første initiativet? Det bør jo være et minimum av interesse og kurtisering, selv om man trigges av jakten på det som kan virke uoppnåelig.

Etter en tid var jeg allikevel ikke helt fornøyd med at jeg ikke hadde fått et ordentlig svar på den kaffeinvitasjon. Så da jeg et par uker seinere satt aleine på hytta mi en lørdag ettermiddag og filosoferte, IG fortsatt lurte på om han kunne ha vært interessert, fant jeg til slutt fram til telefonnummeret hans og ringte ham. Vinn eller forsvinn. Jeg fikk både et høflig og hyggelig svar, men han sa at han ikke hadde tenkt seg om enda, og at han selvfølgelig ville gi meg et ordentlig svar tilbake. Han ringte tilbake seint den kvelden og vi fikk oppklart situasjonen. Det var jeg takknemlig for.

Det finnes mange fisker i havet som er flinke til å flørte og gi oppmerksomhet til matchene sine. Det kan komme masse komplimenter og det kan settes igang morsomme og flørtende passiaren. Når man er midt oppi det, er det en fordel å ha på lydmeldinger, så man kan veksle replikkene kjapt. Det kan være morsomt og spennende en lørdag kveld eller søndag formiddag når man er alene.

En av de jeg har hatt mest morsomme passiaren med, er en mann på 46 år. Han var veldig interessert i å møte meg, men jeg svarte at det var uaktuelt. Allikevel holdt vi det gående en tid med morsomheter på nettet og jeg fikk masse fin oppmerksomhet. Han forsvant fordi jeg slettet kontoen. Den yngste som har liket meg, var i 30- årsalderen. Han sendte jeg også straks melding til og ga beskjed om at han var alt for ung. Tilbudet var der allikevel, med masse komplimenter. Det passet ikke meg å møtes bare for å ha sex.

En lege som jeg både drakk kaffe med på Herregårdskroa og spiste middag med på en indisk restaurant på Majorstua, fortalte veldig mye om utfordringene med barna sine og exen. Jeg lyttet. I tillegg hadde han gjort noe dumt med geoteknikken rundt huset sitt. Siden jeg er bygningsingeniør, forklarte jeg at naboen nedenfor som hadde klaget på skråningen hans, hadde et poeng. Da ble jeg plutselig rådgiveren hans og kom med en lengre geotekniske utredning med skjærspenningsfigurer på en serviett. Han lyttet da, men neste gang virket det som han ikke hadde skjønt noen ting av det jeg hadde sagt. Det ble med de to middagene med han. Han lyttet ikke på meg.

Jeg er interessert i å lytte. Jeg liker å høre historier om mennesker. Også de som er krevende. Men flere av datene har hatt så mye på hjertet at jeg har blitt skremt av det. Da kjenner jeg at jeg blir litt brukt, eller misbrukt. En ting er å være åpen om sine drømmer og hva man liker. Det er morsomt. Noe helt annet er å dele erfaringer om utfordringer i livet. Da bør man ha fått det litt på avstand, så man kan bruke det til filosofering og kunne trekke på smilebåndet av det, ikke som ren psykoterapi eller rådspørring.

Jeg har ikke noen tung ballast i livet annet enn det store tapet jeg har hatt, og det går jeg ikke inn på hvis jeg ikke blir spurt. Selv om jeg har ønsket meg en venn som jeg kan snakke med alt mulig om, er det ikke en psykolog jeg har trengt. Det jeg har trengt er en som er der for meg, og mer en sparring partner som liker meg og kroppen min, som har noen felles interesser med meg, som jeg kan diskutere, filosofere, leke og le masse sammen med. Ikke minst å være sammen med sammen med andre med, og som vil gjøre mye fysisk sammen med meg, – en å kurtisere med som jeg gjerne vil gjøre godt inntrykk på og som jeg kan forføre på mange forskjellige måter. En som sier: Kom her, Liv, og som tar meg inn i armene sine og som vil kysse meg.

Heldigvis har jeg opplevd dette flere ganger og vet at det er oppnåelig. Ingen vits å dempe ambisjonene her med andre ord.

Å glippe på Tinder

Her er jeg 😊Det fantes mange nettsider å legge ut profilen sin på. De ulike nettsidene hadde forskjellige metoder for å få en til å komme med det som er ens indre kjerne.

Jeg prøvde meg flere steder. Det viste seg at jeg flere av de samme mennene også var flere steder, og jeg bladde gjennom forslagene.

På noen nettsider skulle man fortelle om både utdannelsesnivå, inntekt og hvor aktiv og vakker man var. Hvis man oppga seg selv på en høy score da, ble utvalget deretter, under mottoet «like barn leker best». Det var også verdifastsettelser og tester som gjorde at man kunne finne sin likesinnede. Når jeg matchet med noen av disse, var det kjekke menn og jeg følte at jeg kunne velge og vrake på øverste hylle.

Jeg hadde mange hyggelige samtaler på nett med kjekke og hyggelige menn. Men noen traff jeg ikke tonen med. Noen ville nok mest bare ha en elskerinne. Andre skrev kun om materielle ting, og en falt ut da jeg spurte om hva slags drømmer han hadde. – «Har ikke drømmer. Jeg bare realiserer planene mine», var svaret. Hva skal vi snakke om da, da, tenkte jeg. Vekk me’n.

En flott mann slettet jeg for raskt. Han var veldig opptatt av hytta si et annet sted i landet og dette ble for mange hytter, tenkte jeg. Vi chattet i ca. en mnd. Det gikk litt tregt. Han ga få komplimenter og var nok ikke «helt på ballen». Så klarte jeg å komme med en morsomhet. Og etter hvert spurte han litt. Jeg svarte også på noe han lurte på, og det gikk bra helt til jeg svarte litt for alvorlig på et spørsmål om livredning. Jeg fortalte om min erfaring med å prøve å redde livet til mannen min. Dette virket nok overveldende og kanskje han ikke visste helt hva han skulle si. Dialogen gikk tregt etter det, syntes jeg, og jeg klarte ikke å overbevise om at det gikk bra med meg og humøret mitt. Jeg ga opp. Kanskje han fikk kalde føtter. Kanskje han syntes jeg er for gammel for han. Han var 4 år yngre enn meg. Jeg angret veldig på at jeg kuttet ham ut. Jeg tror han kunne ha blitt en veldig bra match. Men det glapp. Jeg lurer fortsatt på hva jeg kunne ha gjort for å få til en bedre dialog med ham uten å anstrenge meg for mye.

En annen veldig kjekk mann som jeg matchet med på Academisingles.com, slettet jeg før det ble noen dialog mellom oss. Men han fant meg pga denne bloggen og tok kontakt med meg på e-post. Vi chattet masse med fin flørt og dype både følelsesmessige og akademiske samtaler og også videosamtaler.

Det var på tide å møtes etter hvert. Vi møttes to helger i juni. Det var fint, men det ble ikke noe mer. Han trakk seg. Om det var en usikkerhet som oppsto mellom oss eller om det var for stor fysisk avstand vet jeg ikke. Det ble en kort og festlig sommerflørt.

Jeg ble lei meg da han sa det til meg. Det skjedde da vi dro hjem fra hytta mi og han ikke ville bli med meg hjem og kanskje måtte hilse på sønnen min.

Vi satt på en benk på en bensinstasjon langs E6 og tok en is på hjemveien da han sa at han ville dra rett hjem og at det var det, men at vi fortsatt kunne være venner. Jeg ringte han opp en gang etter det for å si at det var helt greit å finne ut dette, men at jeg nok synes at det hele hadde gått litt for fort for seg. Vi er fortsatt venner. Men det glapp.

Dårlig kjemi på Match.com

Det føltes som en stor terskel å passere når jeg la ut min første profil på en datingside.  Det var mer å ta stilling til om seg selv enn man kanskje tror. For hvem er man egentlig?

Hvordan vil man fremstille seg selv i en menneske-CV slik at det kan være noe å bygge videre på, på en ærlig måte, sammen med noen?

Det første jeg hadde kontakt med lignet på mannen min. Jeg var stupforelsket i det bildet. Han viste seg å også være en veldig kjekk kar da vi møttes på Aker brygge og spiste pizza sammen og fortalte historier. Jeg var begeistret og forelsket. Dette var en kjekk, hyggelig, jordnær og morsom mann.

Vi chattet litt til etter det, men det ble med det ene møtet. Kjemien var ikke der, skrev han. Dessuten hadde han fått et hjerteinfarkt dagen etter at han hadde møtt meg.Foreldrene var syke og det var noen andre familieferier også som plagde han i tillegg til helsa.

Det endte med at jeg var dobbelt sønderknust av en ny kjærlighetssorg og jeg skrev meg gjennom det, formulert som 10 brev til en nær venn,  om hvordan jeg hadde opplevd de ukene vi matchet.

Jeg rundet av det hele med å sendte de brevene til ham i en forsendelse på datingsiden og takket for den tiden vi hadde hatt kontakt. Jeg lovte å invitere ham på middag når boka kom ut. Så avsluttet vi kommunikasjonen.

Jeg har sett ham mange ganger på andre datingsider som jeg har prøvd meg på etterpå, og han har liket meg. Det toget har imidlertid gått. Er vi ikke rett kjemi, så er vi vel ikke det, da. Han får ikke flere likes fra meg.

 

 

 

Enkestempel – nei takk

Det gikk ikke lang tid etter at han var død, før alle i nabolaget visste at hun var enke. Men det var ikke alle som hadde fått det med seg. Hun møtte ofte folk hun kjente på bussen, og slo ofte av en prat.  

Mens hun sto der i midtgangen og pratet, kom det flere hun kjente. En av dem sa, høylydt «Hvordan er det med enka?» De andre sperret opp øynene. Hun svarte høflig: «Takk, det går ikke over, men det er heldigvis en ting som man lærer å leve med, og det blir sikkert lettere ned tiden». Ordene sved i brystet på henne. Hun likte ikke den betegnelsen og ønsker ikke å bli identifisert på den måten. Hun ville bare være seg selv.

Hvis eller  når man vil finne seg en ny, god venn eller kjæreste, så er det heller ikke så lett å få rundt ned dette enkestempelet. Det bærer med seg så mye av et forhold, en avhengighet, en rolle, en arv, en sorg og forpliktelser.

Hvis man vil starte et nytt liv og sammen med en ny mann, må man gi slipp på noe. Man må gjøre seg ferdig med sorgen, man må være selvstendig og man må skåne den nye for mye som er knyttet til gamle relasjoner og sorgbearbeiding. Gamle og nye venner må også klare å forholde seg til det nye forholdet.

Men slik er det med oss alle. Alle bærer vi på noe. Alle har vi relasjoner som er viktige og som vi vil fortsette å prioritere selv om vi finner en ny venn og kjæreste. Vi må ta det med oss videre i det nye mønsteret som vi tegner for livet vårt. Å tegne det mønsteret er en stor mulighet.

Man kan velge å være enke med stor E. Man kan velge mellom mye. Man kan være den sørgende, trøstende, lammende, omsorgsfulle, søkende, eventyrlystne, nyskapende, avventende eller handlekraftige eller mye annet også.

Hver og en av oss har forskjellig syn på hva et enkestempel er. Uansett stempel, – ikke ta det på deg hvis du ikke vil. Ikke la noen plassere deg i en bås.

Det er kun du som vet hvem du er og som bestemmer hva du vil være i resten av ditt liv.

Lykke til!

 

Märthas smerte

viser følelse
Märthas smerte

Gledelig jul, sier vi når juleaften er over og vi møtes i romjulen og gleder oss og ønsker hverandre en fortsatt fin julehøytid. Så, – GLEDELIG JUL til alle dere der ute!

i dag har jeg mye å glede meg over i livet mitt. Men det er bare litt over tre år siden jeg mistet mannen min. Da mistet også barna mine faren sin og svigermor mistet sin yngste sønn. Det var forferdelig trist i de årene det sto på og det er fortsatt en trist del av oss. Men det går bra med oss. Det er spesielt fint å kunne glede seg over å være frisk og ha friske barn, ha en god venn og kjæreste, ha en fin jobb og gode kollegaer å gå til, kunne ha glede av vakre steder, natur og mennesker og det livet man tross alt har, og ikke minst å kunne synge. Jeg er blant annet veldig rørt og takknemlig for å få være med på å synge i kirka for kongefamilien 1. juledag. og at familien min kommer og hører på, gang etter gang, slik jeg også alltid har gjort når de har opptrådt.

Det var også veldig rørende å se det forelskede paret på aller første benk, som satt der mellom kongen og dronningen og prinsessens 3 fine barn, og som var tydelig berørt av korsangen vår. De så lykkelige ut. Det gledet meg. Kontrasten ble derfor voldsomt stor til den nyheten som kom senere på dagen, da prinsessen hadde mistet  eksmannen sin, og de tre barna hadde mistet faren sin, -fordi han hadde valgt det selv.

Det er så uendelig trist å tenke på hvordan de tre barna har det nå, og hvordan prinsessen prøver å trøste dem. Det er så forferdelig vondt å forestille seg hvor vanskelig det er å kunne håndtere all sorgen; jentenes, familiens, hverandres og sin egen, midt oppe i all den fokusen som også var rettet mot dem 1. juledag. Det er mange behov, – også alle oss andres behov for å få vite hva de kongelige gjør i slike alvorlige situasjoner. De er jo våre forbilder og snakkiser, og vi vil dem jo vel.

Da jeg ble enke, var jeg alene en tid før jeg traff en ny mann, – men jeg fant en flott og omsorgsfull “høvding” fra et annet land. Det var en stor glede å finne en som man er på bølgelengde med og som man kan prate med om hva som helst og som ikke er et A4-menneske. En som tok meg med på nye eventyr – i sitt rike. Akkurat det unner jeg også prinsessen.

Vi har trosfrihet i dette landet. Og det gjelder også prinsesser. Det bør derfor være helt greit at prinsessen har funnet sin egen tro, og at hun har funnet en likesinnet som hun kan dele tankene sine med, og som hun også kan drive business med, når det er noen som frivillig vil betale for deres tjenester. Og vi vil jo at de skal klare seg selv. Så lykke til med det.

Den store utfordringen hennes nå er å være både mor og far alene for tre barn i sorg, og fordele oppmerksomheten med kjæresten og alle andre som også vil ha en bit av henne. Hun har allerede hatt en stor utfordring i livet sitt – å være gift med en mann som både var høy på seg sjæl og som svevde i det aller dypeste av sitt indre mørke.

Jeg håper inderlig og tror at prinsesse Märtha Louise vil finne sin indre styrke til både å være den støttepersonen som døtrene hennes trenger, ved siden av å ta vare på seg selv, og bane vei for et nytt og bedre liv. Og heldigvis. Prinsesse Märtha er sterk. Og er det noen som jeg har tro på at kommer til å klare dette helt fint, så er det henne. Heia Märtha! Det går bra for snille jinter.

 

 

 

 

 

Rørende pårørende

De hadde det veldig bra sammen og var friske.  Så fikk han dødsdommen og en prognose på 2,5-5 år igjen å leve. Fastlegen ringte han mens de sto på kjøkkenet hjemme og laget mat.

Han ville ikke skremme henne. Han skulle bare ta noen prøver. Men hun skjønte alvoret og han delte det med henne og da han skulle på time og få resultatene av undersøkelsene, var hun med.

Hun støttet ham. De informerte på en ryddig måte, i riktig rekkefølge. Det verste var å informere barna, etter en middag sammen, hjemme, stillheten, spørsmålene, gråten.

Helsevesenet fungerte, det, men det var tungt hver gang medisinene ikke virket lengre, og det var vanskelig å akseptere at han ikke fikk de beste medisinene. Hun brukte mye tid og energi på å prøve å finne ut hva som var mulig å få til, og lyktes både med det og med dialogen med legene når hun syntes det gikk for tregt. Han fikk til slutt medisin på en privat klinikk, etter å ha brukt forsikring som han hadde gjennom jobben.

Det kan hende at det var de to kurene med Jevtana som ga han en god sommer, sommeren 2016.

Hun organiserte så han fikk møtt alle venner og familie i  juni til deres 30-års bryllupsdag.

Han fikk nyte ferien på hytta i fred og ro med de nærmeste i  juli og august.

Han fikk vært med i et bryllup til sin niese og en tur på fjellet med moren sin i september.

I oktober var han innlagt på sykehuset to ganger. Den ene gangen fikk han lest opp et brev fra fylkesmannen i Hedmark om at det var endelig avgjort at moren hans hadde fått verge. Nå var han blind.  Han kom hjem igjen, for han skulle dø hjemme, men han måtte til sykehuset to ganger i uka for å få nye blodplater, og han satt i timesvis og ventet på pasientdrosjer.

Til slutt ble han veldig dårlig og innlagt på Diakonhjemmet sykehus igjen, og døde der etter 5 døgn, 5.november 2016.

Ingen trodde helt på at han var så dårlig som han var, bortsett fra legene og hun som ble enke. Noen hadde mer enn nok med seg selv og tingene sine,  og brydde seg ikke.

Det ble veldig tydelig hvem som var pårørende.

Forbanna hvis noen hadde spurt

Da filosofen Arne Næss ble bisatt i 2009, så var det fra Ris kirke. Sogneprest Einar Gelius forteller i Dagbladet i dag 6.5.2018 at det den gangen Næss ble bisatt, så ble det kritisert at en filosof som ikke trodde på Gud, ble bisatt i kirken, men Gelius forsvarte det med at  Arne Næss ikke var troløs, og at han fulgte familiens ønske.

Nå lurer Gelius på hvor det blir av kritikerflommen mot at forfatteren og den erklærte ateisten Jon Michelet ble bisatt i Rygge kirke. Michelet var minst like stor, om ikke en større hedning enn Næss.

Gelius synes dette er en grei utvikling. Det er jeg enig i. Men trenger vi en debatt om dette? Er det noe å spekulere så veldig mye over?

Er ikke dette noe som den døende må få lov til å bestemme selv når det nærmer seg, og hvis han ikke kan eller vil bestemme det, så er det enken som bestemmer det? Så enkelt er det med den saken, vil nå jeg si.

Min mann bestemte selv alt det som hadde kun med han å gjøre. Derfor bestemte han også dette selv. Og han fikk snakke om livet sitt med en god prest, og det gjorde han faktisk med glede, selv om han ikke var troende og han var svært ulykkelig over å måtte dø. Men det var ikke temaet. Temaet var det gode livet han hadde hatt.

Presten var en helt fantastisk støtte for han. Og også en stor støtte for oss. Hun gjennomførte en verdig bisettelse slik han ønsket det. Og han visste på forhånd  at det var hans egen historie om sitt liv, og med de bidragsyterne som han selv hadde valgt, som ville bli fremført,. Det var det viktigste for oss. Det var vi takknemlige for. Ikke alle prester er så flinke og ressurssterke og forståelsesfulle. Heller ikke humanetiske seremonimestere.

Men hvis noen andre hadde blandet seg inn, så hadde vi blitt forbanna. Man skal respektere den døendes valg hvis mulig. Hvis ikke er det enkens valg.

Så, Gelius, jeg synes at du gjorde helt rett i 2009. Du er en god prest.