De hadde det veldig bra sammen og var friske.  Så fikk han dødsdommen og en prognose på 2,5-5 år igjen å leve. Fastlegen ringte han mens de sto på kjøkkenet hjemme og laget mat.

Han ville ikke skremme henne. Han skulle bare ta noen prøver. Men hun skjønte alvoret og han delte det med henne og da han skulle på time og få resultatene av undersøkelsene, var hun med.

Hun støttet ham. De informerte på en ryddig måte, i riktig rekkefølge. Det verste var å informere barna, etter en middag sammen, hjemme, stillheten, spørsmålene, gråten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Helsevesenet fungerte, det, men det var tungt hver gang medisinene ikke virket lengre, og det var vanskelig å akseptere at han ikke fikk de beste medisinene. Hun brukte mye tid og energi på å prøve å finne ut hva som var mulig å få til, og lyktes både med det og med dialogen med legene når hun syntes det gikk for tregt. Han fikk til slutt medisin på en privat klinikk, etter å ha brukt forsikring som han hadde gjennom jobben.

Det kan hende at det var de to kurene med Jevtana som ga han en god sommer, sommeren 2016.

Hun organiserte så han fikk møtt alle venner og familie i  juni til deres 30-års bryllupsdag.

Han fikk nyte ferien på hytta i fred og ro med de nærmeste i  juli og august.

Han fikk vært med i et bryllup til sin niese og en tur på fjellet med moren sin i september.

I oktober var han innlagt på sykehuset to ganger. Den ene gangen fikk han lest opp et brev fra fylkesmannen i Hedmark om at det var endelig avgjort at moren hans hadde fått verge. Nå var han blind.  Han kom hjem igjen, for han skulle dø hjemme, men han måtte til sykehuset to ganger i uka for å få nye blodplater, og han satt i timesvis og ventet på pasientdrosjer.

Til slutt ble han veldig dårlig og innlagt på Diakonhjemmet sykehus igjen, og døde der etter 5 døgn, 5.november 2016.

Ingen trodde helt på at han var så dårlig som han var, bortsett fra legene og hun som ble enke. Noen hadde mer enn nok med seg selv og tingene sine,  og brydde seg ikke.

Det ble veldig tydelig hvem som var pårørende.

Da filosofen Arne Næss ble bisatt i 2009, så var det fra Ris kirke. Sogneprest Einar Gelius forteller i Dagbladet i dag 6.5.2018 at det den gangen Næss ble bisatt, så ble det kritisert at en filosof som ikke trodde på Gud, ble bisatt i kirken, men Gelius forsvarte det med at  Arne Næss ikke var troløs, og at han fulgte familiens ønske.

Nå lurer Gelius på hvor det blir av kritikerflommen mot at forfatteren og den erklærte ateisten Jon Michelet ble bisatt i Rygge kirke. Michelet var minst like stor, om ikke en større hedning enn Næss.

Gelius synes dette er en grei utvikling. Det er jeg enig i. Men trenger vi en debatt om dette? Er det noe å spekulere så veldig mye over?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Er ikke dette noe som den døende må få lov til å bestemme selv når det nærmer seg, og hvis han ikke kan eller vil bestemme det, så er det enken som bestemmer det? Så enkelt er det med den saken, vil nå jeg si.

Min mann bestemte selv alt det som hadde kun med han å gjøre. Derfor bestemte han også dette selv. Og han fikk snakke om livet sitt med en god prest, og det gjorde han faktisk med glede, selv om han ikke var troende og han var svært ulykkelig over å måtte dø. Men det var ikke temaet. Temaet var det gode livet han hadde hatt.

Presten var en helt fantastisk støtte for han. Og også en stor støtte for oss. Hun gjennomførte en verdig bisettelse slik han ønsket det. Og han visste på forhånd  at det var hans egen historie om sitt liv, og med de bidragsyterne som han selv hadde valgt, som ville bli fremført,. Det var det viktigste for oss. Det var vi takknemlige for. Ikke alle prester er så flinke og ressurssterke og forståelsesfulle. Heller ikke humanetiske seremonimestere.

Men hvis noen andre hadde blandet seg inn, så hadde vi blitt forbanna. Man skal respektere den døendes valg hvis mulig. Hvis ikke er det enkens valg.

Så, Gelius, jeg synes at du gjorde helt rett i 2009. Du er en god prest.