Fattig forfatterforening


I en prat rundt bordet på juledansen i Ingeniørenes hus kom vi inn på ulike skrivemåter. Noen skriver under press. Andre bare renner det ut av.

Et eksempel som ble nevnt var Margit Sandemo med Isfolket. Hun skrev mye. Men det var imidlertid slik litteratur som ikke gir innpass i Forfatterforeningen. Jeg hadde også en annen forfatter i tankene. Det var Frid Ingulstad.

Frid Ingulstad er forfatteren av bla. Ingebjørg Olavsdatter, Sønnavind, Frida historiske og om Betzy Kjeldsberg. 3 ganger har hun fått avslag på å få være medlem i Forfatterforeningen, selv om hun har mer 222 utgivelser og er Norges mest solgte. Hun har til og med fått kongens fortjenestemedalje for sitt forfatterskap.
Jeg gikk litt tankefull hjem etter den kvelden i Ingeniørenes hus, og dagen etter brukte jeg morgenen til å lytte til et podkast-intervju med Frid Ingulstad om hennes forfatterskap, og lese noen artikler.

Jeg er flau på Forfatterforeningens vegne, og alle de forfatterne som er medlemmer der. Det er noen av dem selv også, slik det fremgår i denne artikkelen. Jeg tenker: «At det går an å være så ekskluderende mot en som helt klart har ordets kunst i sin makt.»

I denne artikkelen ble dette med genrefiktion omtalt, og det ble eksemplifisert med tekster som for eksempel til Hotel Cæsar. Jeg måtte le for meg selv. Her hadde jeg og en manusforfatter sittet ved samme bord kvelden før, og hun var en av dem som skrev Hotel Cæsar- tekster som ikke var noe for Forfatterforeningen. Ingen av oss to er i samme kaliber som Frid Ingulstad når det gjelder forfatterskap. Men vi er alle tre skribenter som ikke kan være med i forfatterforeningen pga deres form for litteratursnobberi.

Noe som Frid Ingulstad fortalte i sitt intervju, ga meg både inspirasjon og håp. Det var om da hun ble refusert av Aschehoug. Hun hadde fått et refusjonsbrev og hadde gitt opp hele det bokprosjektet. Lenge etter fant søsteren hennes igjen manuset og brevet og gjorde henne oppmerksom på at det også sto der at dette sannsynligvis kunne bli til en bok vhja noe omstrukturering.

Frid Ingulstad reflekterte over denne oppdagelsen og sa at hun sannsynligvis ville ha vært en annen type forfatter dersom hun hadde oppfattet den siste setningen der den gangen og hadde kommet i kontakt med den redaktøren og jobbet videre med det.

Jeg har reflektert over det og tenker at jeg skal prøve å omstrukturere og sende inn på nytt, det som jeg fikk refusert av Aschehoug i januar. Der er jeg og Frid Ingulstad i nesten samme båt, men kanskje jeg ikke skal gi opp akkurat det forlaget der så lett som Frid Ingulstad gjorde. Tiden vil vise.

Foreløpig er det jeg har utgitt på Skiisjela.no

Jeg er også med i Årets dikt 2022 påTekstforlag.no.
Det er nok lite sannsynlig at jeg blir medlem av Forfatterforeningen, men jeg har hatt stor glede av å være med i disse utgivelsene. Og det var kjempeinteressant å komme inn på dette temaet under denne festen.

Den beste julegaven?

Å bruke litt tid til å tenke på det mennesket som man skal gi gave til, er vel det viktigste. Det er da det kan dukke opp gode ide’er om hva vedkommende kan bli glad for. Noe som treffer i sjela til vedkommende. Noe som viser at man har tenkt på denne personen og lagt sin sjel i å finne noe som kan glede vedkommende.

Kanskje det er så enkelt som at skifolk elsker skihistorier og derfor også slike skibøker. Så kan man drømme seg ut på skitur under restitueringen i en godstolen med en kopp te en sen og mørk høstkveld.

Det faller iallfall ikke alltid i god jord å få klær i feil størrelse, eller «arve» ting som noen ikke har brukt for lengre, fordi de har kjøpt en nyere modell til seg selv.

Jeg for min del har også tenkt at mine nærmeste vil bli glad for en bok som jeg har vært med på å skrive, og med en historie som de kjenner meg igjen i, fra et sted de også elsker. Det har slått meg at den gleden kanskje allikevel er størst på min side.

Men så var jeg på Teknas juledans den 3.12.22.

Stilte pyntet klar for fest. Ante ikke at jeg skulle få en stor og morsom overraskelse.
Men der fikk jeg meg en skikkelig opptur. Jeg fikk vite at den boka som jeg var medforfatter i, var i ferd med å bli «årets julegave». Det sa et trivelig par som jeg hadde til bords under aperitiffen. De hadde til og med vært med på boklanseringen av denne boka i Holmenkollen 12.11. samtidig med meg og hadde også vurdert å kjøpe en akvarell av bokas dyktige designer Mona Eckhoff Sørmoe.

Det var helt tilfeldig at vi kom inn på dette rundt bordet. En ledsager ved bordet var skribent. Hun var utdannet skuespiller og manusforfatter og hadde bla skrevet tekster til Hotel Cæsar. Hun beskrev dette arbeidet som en skriveform under press- for å produsere til deadline, – hver dag.

En annen ledsager kom inn på stilene vi skrev på ungdomsskolen som alltid ble skrevet under press. Hun mintes imidlertid en klassekamerat som leverte blanke ark- fordi han ikke hadde fått den nødvendige inpirasjon dagen før.

Da klarte jeg ikke å dy meg og måtte innrømme at jeg var så glad i å skrive stiler på ungdomsskolen at jeg gjerne også skrev stiler for de som hadde fått slik skrivesperre – og da gjerne tok imot betaling i form av ei halv flaske hjemmebrent. Jeg fortalte med lett munterhet at læreren leste opp noen av disse stilene og sa: «Ja, du Liv, skriver fint, som vanlig, men denne gangen har også Knut glimtet til. Men hvordan kom du på den slutten, Knut?», hvorpå vår Knut satt der som et spørsmålstegn og bare sa -«eh»..Jeg tok sjansen og hjalp læreren litt med tolkningen. Det gikk heldigvis bra uten avsløringer og ble en interessant diskusjon om fortellerstemmen hvor også Knut fikk summet seg til å delta. Han våknet da.

Så spurte manusforfatterinnen:
– «Hvis du var så glad i å skrive, da har du kanskje fortsatt med det, eller?»
– «Ja, faktisk, så har jeg skrevet en historie i år, som er utgitt denne måneden i en bok som heter Skiisjela.»
Hvorpå en annen ledsager utbrøt:
– «Den boka har jeg kjøpt som julepresang i år!»- til deg!
Det var utrolig morsomt å høre. Det var den kveldens avsløring.

Det å i det hele tatt få utgitt noe er iallfall den beste julegave for meg. Den kommer i bokhandlene. Foreløpig er det på Skiisjela.no. Jeg har også vært med på å gi ut Årets dikt 2022 på Tekstforlag.no. Det er bare å bestille bøker på disse nettsidene.

Kanskje det er årets eller neste års julegave til eller fra flere av dere.

Ettermiddagste på Bristol

Det er 2. gangen jeg er på ettermiddagste på Bristol. Har også vært på det en gang i Palmehaven på Grand.

Det er lekkert, hyggelig og godt.

Nederste fatet består av to varianter sandwich og en slags krabbepure’ i form. Det midterste fatet består sv scones og en slags muffin. Det øverste fatet har småkjeks, kaker og hjemmelaget konfekt.

Rundt seksmannsbordet satt vi, seks damer i vår beste alder, såvidt rundet 60, uten å ha kunnet feiret det noe særlig på grunn av korona. Vi trakk fortsatt ned gjennomsnittsalderen i lokalet.

Det var høyt under taket og det var en bakgrunnssumming i rommet. Vi fikk oppdatert hverandre om siste nytt på foreldrefronten og barnebarnfronten, hilsninger fra gamle klassekamerater, konserter vi skulle på, verdi- og kulturdannelse i de organisasjonene vi jobber i, planer om pensjonstilværelsen.

Noen strever med at tiden ikke strekker til når det er for mange å ta seg av i den eldre generasjonen samtidig med barnebarn. Noen har for få i alle generasjoner.

Jeg har kun en svigermor som jeg snakker med på telefon et par ganger i mnd. og besøker en gang i året.

Det er lite snakk om de som mangler i vår generasjon. Det er 10 år siden jeg mistet en svoger. Det er 6 år siden jeg mistet mannen min. Det er ikke et samtaleemne.

For et halvt år siden manglet jeg folk i alle generasjoner. Nå har jeg fått barnebarn og situasjonen er helt annerledes. Men barnebarn er heller ikke et veldig stort samtaleemne. Norn har ikke deg og vi tar hensyn til det.

Etter 2 timer på Bristol er jeg oppdatert på det meste og ser frem til neste treff utpå nyåret forhåpentligvis. Håper vi får det til hjemme hos en av oss da.

En slik aften med et par glass vin koster nemlig en formue.