Den siste måneden før mannen min døde hadde jeg delvis permisjon fra jobben og jeg brukte all tiden på å støtte han. Jeg prøvde å delta på noen møter hjemmefra, men det var veldig vanskelig å konsentrere seg og jeg måtte uansett styrte til sykesengen umiddelbart hvis det var noe han min trengte. Vi hadde en halv time støtte fra hjemmesykepleier pr uke den siste måneden. Han sov da på en sykeseng på spisestua og skulle dø hjemme. I måneden før hadde jeg kunnet dra tidlig på jobben og komme hjem ved lunsjtider, for datteren min bodde hjemme og var jobbsøker. Jeg hadde hele tiden kontakt med jobben min. De kom i bisettelsen også, alle de nærmeste kollegaene mine.

Jeg var hjemme resten av november, den måneden han døde, og jeg begynte å jobbe halv tid igjen i desember. Etter jul jobbet jeg for fullt igjen. Men jeg tok meg tid til å ha samtaler med kreftforeningen og legen min og andre som ville prate med meg og det jeg hadde opplevd, og jeg hadde hyggelige kaffesamtaler med kollegaer som ville meg vel. Det har gjort at jeg har hatt en oase, hvor jeg er meg selv som jobbperson, men som allikevel får støtte for det som jeg har opplevd i livet mitt og som er vanskelig, men overkommelig, og som det faktisk er greit å prate om.

Jeg er så utrolig glad og takknemlig for at jeg har de kollegaene som jeg har, og som jeg har følt støtte fra i de 5 årene siden jeg informerte om skjebnen til mannen min i 2013. Jeg er særlig taknemlig for støtten etter at han gikk bort.

I dag har jeg ikke de samme behovene for å føle denne støtten lengre, og ting er tilbake til normalen. Men jeg har ikke trengt å gå til psykolog, være sykemeldt mer enn en måned eller bruke verken sovetabletter eller andre piller eller alkohol.

Jeg klarer meg. Jeg mester livet mitt. Jobben min er et viktig fundament.

#jobb #kollegaer #støtte #takknemlig