Denne snodige kaktusen var den artigste gaven under juletreet i fjor. Den var ikke til meg, men til noen som er over 61 år yngre enn meg. Hun har foreløpig ikke så mye glede av dens jeg får låne den.

Dette er en snakke-leke av en kaktus. Den kunne like gjerne ha vært en papegøye eller ei gås.  For dette er ei hermegås. Hva enn vi sier, kommer den samme lyden, litt forvrengt, ut igjen som en gjentakelse av det som ble sagt.

En god latter forlenger livet, heter det, men vi holdt på å le oss glugg ihjel av den leka der på juleaften, slik den tok toneleiet, stemmen og artikulasjonen.

På jobben min er det utviklet et verktøy som heter Diktus og som er et «tale til tekst»-verktøy. Det er en del av digitaliseringen og som skal gjøre det effektivt å offentliggjøre referater. Det systemet strever litt med noen av de norske dialektene.

Denne leka her er en kaktus som er en «tale til tale»- leke.

Kanskje jeg skal ta den med på jobben, så de som skal ha tolket talestemmen sin, kan øve seg litt på denne, og selv høre hvordan det de sier kan bli tolket? Det kan bli ganske gøy.

 

 

Dette er det største treet som har vært i denne stua. Det står foran det store stuevinduet og det er godt synlig fra veien. Det kan godt hende at noen har lyst til å komme innom og se på juletreet mitt eller noe mer. Tanken slo meg en dag det var en som kikket inn.

Det er en fin historie med det treet. Det var en annen hyggelig juletrekunde som kjørte meg  hjem med det på taket på hans digre  SUV. Han satte det fra seg i en snøhaug på gårdsplassen, hilste på meg og ønsket meg god jul. Det var veldig hyggelig.

Vi var enige om at «han som vanligvis bærer treet hjem for meg» kunne ta det inn for meg.

Så tok jeg den lille, røde bilen og dro på kirkegården. Jeg hadde noen ærender på gartneriet og i urnelunden.

Tilbake igjen kastet jeg meg over treet og dro det inn hoveddøra selv,  tredde det i juletrefoten og reiste det helt til det stanget i taket. Det måtte kuttes. Det fikk jeg til, men etterpå var det bare så vidt jeg fikk tredd på plass/stjerna. Men det gikk. Akkurat passe.

Så fikk jeg satt i gang med middagen. Jeg hadde avtalt med «Han som vanligvis bærer treet hjem» og har arvet sin fars skjeggvekst, ifølge ham selv. Han og kjæresten var invitert en av dagene før jul, og moren hennes skulle også stikke innom.

Det ble veldig hyggelig da de kom, selv om det var nøyaktig ett døgn senere enn jeg hadde forberedt. Jeg hadde tatt feil av dagen. «Kommer dere i dag?, spurte jeg på melding kvart over seks. «Nei, i morra», var svaret. Heldigvis var jeg for tidlig ute. Det var bra, for pinnekjøtt kan varmes opp igjen og er nesten like godt. Det er verre hvis man ikke har fått vannet det ut i tide.

Det endte med at det ble pinnekjøtt- middag to dager på rad, rett før selve juleaften med ribbe. Leieboerne mine ble med på den første på bittelillejuleaften. Juletreet ble pyntet under den andre, tradisjonen tro. De var høy stemning og grevinnen og hovmesteren og oss.

Treet gjorde suksess på juleaften, stort og fint som det var.  Maten og julepresangene var også av det heldige slaget.

For min egen del hadde jeg vist fram til ungene mine akkurat hva jeg ønsket meg til jul en uke tidligere, da vi gikk forbi et utstillingsvindu på Majorstua og jeg ba dem bli med meg inn i butikken fordi jeg ville prøve noe. Da fikk de se hvor fin jeg ville bli med ei ny jakke, og jeg fikk sagt at jeg ønsket meg akkurat en slik en.

Den jakka fikk jeg, selv om den ikke hadde stått på min obligatoriske ønskeliste. Denne ønskelisten er noe som vi alle noe motvillig skriver hver for oss i oktober. Det er han som har arvet sin mors skjeggvekst som styrer den lista, i følge broren. Nå er det blitt en munter tradisjon.

Jeg har ønsket meg besøk, og jeg har hatt masse hyggelig besøk hver dag, og noen leieboere har også vært hjemme. Dette er mange nok å føle at man blir sett. Ikke alle har det slik, dessverre.

Det er jammen lykkerus å få noe man ønsker seg. -Eller at ungene hører etter, eller ser meg. Det er kanskje det fineste. Det har ikke alltid vært sånn. Jeg får heller ikke alt eller alle jeg ønsker meg, men jeg aksepterer det.

En gang fikk jeg noe jeg virkelig ikke trengte i julepresang, og det er jammen stor forskjell på det og når det kjennes som en hjertelig gave.

Det er heller ikke alle som får det de ønsker seg, heller ikke av meg, enten det er julepresang eller annet.

Er det noe mer jeg ikke trenger, så er det besøk av julebukker rundt husveggene mine flere ganger om dagen som ønsker seg mer fra meg enn det jeg er interessert i. Om de vil se på juletreet, frimerkene mine, prate eller danse med meg. Noen kaller det stalking. Det er ikke moro. Det har jeg ikke sansen for.

 

 

 

 

 

Det gjelder å leve mens man lever, og også å kunne trives i sitt eget selskap hvis man mister noen og sitter igjen alene. 

Denne forskningen viser nemlig at enker og enkemenn har 1,4 ganger større sjanse til å dø enn andre mennesker. Det er trist, men det er kanskje ikke så rart.

Jeg ser en rekke potensielle forklaringer:

– den gjenlevende ektefellen kan være både gammel og fysisk og mentalt sliten av å være pårørende. Vedkommende kan ha hatt svakheter som ikke blir merket eller tatt hensyn til fordi den som er diagnostisert som døende uansett har det verst, og den gjenværendes slit og behov knapt merkes.

– den gjenlevende kan få et sjokk når vedkommende dør, og også når man merker hva den som er død egentlig har betydd, enten det er den som order og steller alt i hus og hjem, økonomi,  er den som ordner alt det praktiske ute og med bil, eller bare er hjertevennen.

– den gjenlevende kan bli mentalt satt ut og få dype depresjoner og oppleve en enorm ensomhet ved å miste en daglig kontakt med et annet, kjært menneske, og å også miste en familie og vennekrets og omgang med dem. Risikoen er størst den første uka etter å ha blitt alene. Det kan tyde på at det faktisk går an å dø av hjertesorg.

Det jeg vet, er at det kan være vanskelig å snakke med en døende om seg selv og livet etterpå. Alt skal liksom handle om den døende og å gjøre livet best mulig for den som skal dø, og den siste tiden sammen.

Når det kapittelet er over, kan det være vanskelig å sette seg inn i hvordan den enkelte har det og hvordan situasjonen i hverdagen takles. Hvis man ikke klarer å brette opp armene og sørge for at man klarer seg selv, kan fallhøyden tydeligvis bli veldig stor.

 

Jeg tenker på hva som er Støres plan, hva vil politikerne i regjeringen gjøre framover, hvordan de vil ta ansvar, -også for den forferdelige skatteutredningen, rett og slett hva bør de gjøre og hva de ikke bør gjøre med strøm, energi, renter og skatt, stimulering av næringsliv og sikring av velferd til oss alle.

Plan?
-Hva er den planen statsministeren snakker om og som han foreløpig ikke har delt med oss vanlige folk?

-Hvor langt fra Hurdalserklæringen kommer vi til å bevege oss i 2023?
-Hva vil vi få mer av og hva vil vi få mindre av i 2023?

Barn, ungdom og de som er i etableringsfasen må ha håp om en bedre fremtid. Det gjelder også oss i nedtrappingsfasen, – pensjonistene. Det ser dårlig ut i dag.

Å bake kake, -ikke bare dele på den kaka man har
Det er noe med det å klare å skape arbeidsplasser, verdier, forutsigbarhet og velferd for oss som har skapt den, og for de som kommer etter oss, og å fjerne fattigdom uten å skape ny-fattigdom. Det handler ikke bare om å drive med omfordeling av ei kake. Noen må bake den kaka.

Noen flere må få lyst til å bake den kaka, både som de kan ha glede av selv og som kan deles med fellesskapet. Alle våre grundere drives av et ønske om å skape noe som det går an å livnære seg på. Vi må ikke miste den «driven».

Barn og ungdom og de som er i etableringsfasen må ha håp om en bedre fremtid. De må se mulighetene og en viss forutsigbarhet. Det ser dårlig ut i dag.

AP’s ansvar 
Vi har nå hatt en AP/SP- regjering i snart 1,5 år og det er 2,5 år igjen til den uansett skal skiftes ut, forhåpentligvis til noe bedre, hvis den ikke gir opp og oppløser seg selv.

På disse 1,5 årene har vi vanlige folk fått høyere strømregninger, høyere renter og høyere drivstoff- og matvarepriser. I tillegg har mange mistet jobben sin.

Kraftkrevende industri legges ned, men også matvareprodusenter og Norske merkevarer eks. Hadeland glassverk trapper ned virksomheten.
Dette vil vi få mere av i 2023 hvis det ikke tas noen alvorlige grep. Folk kommer til å fryse ihjel og mye virksomhet dø ut hvis vi fortsetter med dette. Det er skremmende, det som skjer. Men jeg tror verken SSB eller Norges Bank har helt oversikt over det som faktisk er i ferd med å skje nå blant vanlige folk. Også ringvirkningene av den politikken vi har nå, er så store og ikke- reversible at det kommer til å sette varige spor.

Støre må snart komme med planen sin. Det holder ikke å bare peke på utenomverdenen og si at dette er andre sin skyld. Mye av det vi sitter i nå, er et resultat av vår egen politikk i 30-50 år. Støre er medskyldig. Han må nå innse at vi er på feil kurs og han må rette opp kursen. Han må bruke den verktøykassa som han har.

I stedet kommer det energiutredninger uten innhold og nye skatteutredninger som vil gjøre situasjonen verre for enkelte sårbare grupper.

Den forferdelige skatteutredningen

I 2022 har vi hatt en Skatteutredning på gang. Der har det kommet med forslag til hvordan man kan øke skattene i Norge. De har klokkertro på at de vil kunne øke arbeidslysten ved å redusere den generelle skatten på arbeid.

Det er en fin tanke at det skal lønne seg å jobbe, og øket skatt på forbruk, og det er håp om at den virker.

Det som imidlertid ikke er så bra med denne utredningen, er at de vil omfordele ved å ta ut urimelig mye mer skatt fra de som har verdier i død kapital som eiendom, enten de leier ut eller ikke, og enten de bor der selv eller ikke. Dette vil ta huset fra folk.

Utredningen går i den samme fella som har medført at mange bedriftseiere har flytter ut av landet. Vi har allerede en helt særegen formuesskatt som gjør at man må betale mer skatt enn man tjener.

Skattene på eiendom i områder med høy markedsverdi vil nå også øke så mye at særlige enslige pensjonister vil måtte flytte fra hus og hytter.

Det er ganske ille at denne utredningen ikke sier noe om disse konsekvensene.

Vi har noe som heter utredningsinstruksen her i landet. Den sier at når man skal utrede noe, så skal man følge de 6 punktene utredningsinstruksen. Den sier bla noe om konsekvenser.

En mer strategisk innfallsvinkel hadde også vært på sin plass i dette arbeidet. Det trengs klare mål, som ikke bare handler om å skatte mer og å fordele mer av den kaka man har, men også å stimulere mer.

Det trengs alternativsvurderinger, både av veiene mot målet, virkemidler og verktøy og konsekvenser.

Slike alvorligere mangler gjelder ikke bare denne utredningen, dessverre.

 

Hva må gjøres?

Noe av det enkleste og mest tydelige Støre kan gjøre, er å:

– Si klart og tydelig ifra om at han holder ord, og at vi ikke har gitt fra oss noen suverenitet til EU/Acer gjennom EØS-avtalen. Så må han vise oss det.

Hvis ikke han kan si det, vil det sannsynligvis falle en Høyesterettsdom om at vi har meldt oss inn i EU/EØS/Acer på falske premisser. Da er vi rett og slett ført bak lyset. For vi har faktisk sagt Nei til EU to ganger, selv om noen trodde det var utenkelig i 1994. Og vi har ikke stemt oss inn med nok stortingsrepresentanter til stede i Stortingssalen, til å kunne avgi suverenitet iht grunnloven.

-Si klart og tydelig ifra om at han holder ord, og at den forutsetningen om at strømkabler ikke skal gi høyere strømpriser for vanlige folk og næring i Norge, står ved lag.

Det kan han gjøre ved å fjerne «innenlandske forsyningssikkerhets-strømleveranser» fra Norpool- kraftbørsen. Det er de 100TWh som vi trenger selv. Den strømmen skal omsettes gjennom fastpriskontrakter direkte med strømprodusentene til en fast pris, lik for alle, og den skal være på maksimalt 3 ganger prisen av selvkost, dvs. 35 øre pr. KWh.

Hver nordmann kan presenteres et topris-system som sikrer dem denne nødvendige strømmen til rimelig pris, men som også stimulerer til sparing ved at overforbruk prises høyere.

Å få ned strømprisen vil være et viktig tiltak for den galopperende pris-stigningen vi har nå, og som gjør at rentene fortsatt stiger. Støre sitter på rentegalopp-nøkkelen.

Hvis 2023 skal brukes til noe fornuftig, så må det være å snu denne skuta som er på full fart utfor stupet.

Det er mange som har sagt fra, og det er mange som har ropt høyt. Har vi en skipper, har vi en styrmann, eller har vi bare en gallionsfigur foran der. Noen må ta roret og snu kursen?

Vi må slutte med:

– å dyrke EU’s 4 frihetstanker om fri flyt av mennesker, vare, tjenester og kapital. Det er direkte bærekraft- og miljøfiendtlig. Det eneste rette er å unngå unødvendig transport og å øke selvbergingsevnen. Da er lokal selvforsyningsgrad, selvstyre og lokal kompetanse viktig.

– drepe grunderskap ved å skattemessig kvele virksomhet med den særnorske formuesskatten.

– dele en større del av den strømmen enn det som vi selv er avhengige av.

– å drepe norsk næringsliv og økonomien til nordmenn flest ved å la kraftbransjens grådige ulver forsyne seg av fellesskapet på den måten Norpool-algoritmen Euphemia legger opp til.

– være best i klassen i et grønt skifte med den vesle strømmen vi har, elektrifisere sokkelen, ha klokkertro på CO2- fangst transportert til hull i bakken og batterifabrikker som krever enormt med energi.

– være best i klassen i et grønt skifte uten å ta i bruk kjernekraft, men bare tro på vindkraft, som faktisk er helt avhengig av vind og som ikke kan lagres.

– å sløse bort skattepenger på en natur, landbruk og – og kulturlandskapsforvaltning, hvor vi slipper til fremmede arter i vår natur, enten det villsvin, sjakaler eller svenske bastarder av noe som ligner på ulv, men som ikke er det.

– tvinge enslige pensjonister ut av hjemmene sine ved å gi dem høye skatter, høyere skatter på å bo, boligverdier og leieinntekter, slik denne skatteutredningen egentlig foreslår.

– å utarbeide utredninger uten strategisk forankring og konsekvensvurderinger.