Oppnevnelser
Slike utredninger bør ha en faglige bredde og tyngde som skal til for å kunne vurdere et lands tekniske infrastruktur – og avhengigheter i en beredskapssammenheng, og kunne trekke fram mange av de transport,- helsemessige og digitale spørsmål som bør stilles. Jeg mener derfor at det med fordel kunne ha vært flere deltakere med teknisk-vitenskaplig bakgrunn. Det er 16 deltakere i kommisjonen og 7 sekretærer, hvorav 6 direktører, 2 ordførere, en konsernsjef, en styreleder, en professor, en general, en statsforvalter, en politimester, en LO-sekretær og en forbundsleder. Her mangler det ingeniører som kan samfunnsinfrastruktur. Heller ikke faglige foreninger av slikt slag har vært involvert.
Mandat
Mandatet tar ikke inn over seg noen av de utfordringene vil allerede ser for oss, for eksempel knyttet til ressursbruk. Mandatet kan derfor oppfattes som noe begrenset når det forutsetter en uendret ressursbruk. Det stemmer jo ikke med virkeligheten. For det er planlagt en betydelig øket ressursbruk i Norge de neste 10-20 årene. En slik begrensning i mandatet kan gjøre at en rekke kritiske merknader uteblir. Vi har allerede en del utfordringer med dagens infrastruktur selv om det ikke er krise. Dette bør ikke underslås.
Tillit til rettsstaten som fundament
Fundamentet er at vi i større grad må klare oss selv under kriser. Det handler om hva vi tar for gitt og ikke. Det gjelder tillit, demokrati, robusthet, tilgjengelig hjelp, god økonomi. Det er viktig å påpeke og minne om at en slik utredning må ta utgangspunkt i det motsatte.
Vi må ruste oss for en usikker fremtid
Samfunnet vil måtte rustes for en usikker fremtid, ja. Vi må for eksempel rigge oss til å hjelpe flere fattige og motstå kriminalitet. Det er stadig flere og flere som ikke har god økonomi lengre. Folk i full jobb står i matkø og klarer ikke å betale avdragene på boliglånene sine. Det er en fare for økt fattigdom, nød og kriminalitet i kjølvannet av dette, og demokratiet trues ved at ytringsfriheten knebles og tilliten svekkes fordi noen politikere også avsløres som korrupte.
Hva skjer når alarmen går?
Hva bør man egentlig spørre seg? Med utgangspunkt i digitale tjenester, energiforsyning og sikker helse, kan man iallfall spørre seg:
o Hvor mange klarer seg den dagen det blir strømbrudd over hele landet i mer enn 14 dager?
o Har de sentrale aktørene tatt inn over seg sikkerhetslovens sikkerhets- og sårbarhetsanalyser?
o Har de sentrale aktørene i energisektoren brukt utredningsinstruksen nok til at konsekvenser av tiltak er nok belyst?
o Når ulykken er ute, trengs det tilfluktsrom, kornlagre og egne medisiner. Da må vi sikre oss det, da. Har vi nok av dette, for eksempel i Oslo? Svaret er nei.
o Har dagens oppvoksende slekt evne og vilje til å legge vekk sin mobiltelefon. Hva skjer den dagen strømmen går og lyset slukkes.
Det er for eksempel vesentlige forbedringsområder innen samferdsel.
Hvis man skal starte med det som er dagens utfordringer innen samferdsel, så kan man ikke utelate den svakheten og utfordringen det er at store deler av Norge ikke har mobildekning og radiodekning pga DAB, både i tunneler, skogområder, fjellområder, havområder, hytte- og boligområder, og at det er vesentlig endret sårbarhet og risiko knyttet til overgang til nye energiformer.
Motstandsdyktig og utholdende befolkning
Befolkningen og grunnberedskapen er viktig, ja. Spørsmålet er hvordan man rigger seg for krise?
Evnen til å redde seg selv og å klare seg selv med mindre blir mer og mer aktuelt.
Vi kan ikke gjøre oss helt avhengig av strøm uten noen alternativer. Det er bla fordi vi gjør vi oss mer og mer avhengig av en elektrisitet som vi deler mer og mer med utlandet og som etter hvert har fått en europeisk prislapp som vi tydeligvis ikke kan gjøre noe med.
Selvberging må på dagsorden og inn i skoleverket. Det handler om at alle skal kunne ha en sjanse til å klare seg, enten de er flinke til å leve av naturen direkte, er sunne og friske og sterke og på den ene siden tåler en ny pandemi, jordskjelv eller flom og på den andre siden å klare å manøvrere seg i det digitale samfunnet alene og på egenhånd, kanskje uten strøm.
Både eldre og de helt unge og de digitalt handikappede vil stille med dårlige odds i denne nye og avhengighetsskapende virtuelle verden uten penger og fysisk tilstedeværelse. Sårbarheten øker hos de som ikke har like lett for å følge med på alt som det hele tiden må tas stilling til. Et eksempel er valg av strømleverandør. Det neste er kanskje vann- leverandør.
I den platonske 4- trinns bevissthetspyramiden beveger flere og flere av oss i retning av å være tilskuere som kun ser projiseringen, – bildet av verden, uten å egentlig forså hvordan den virker og hvordan den egentlig er bygget opp. Vi er helt fullstendig hjelpeløse bare strømmen går.
Tettere integrering av næringslivet ?
Å satse på samarbeid med næringslivet må sees i lys av hvem som er eiere. Det kan være kinesiske eiere.
Samferdsel og kommunikasjon må sikres
Det er vesentlige forbedringsområder innen samferdsel. Hvis man skal starte med det som er dagens utfordringer innen samferdsel, så kan man ikke utelate den svakheten og utfordringen det er at store deler av Norge ikke har mobildekning og radiodekning pga DAB, både i tunneler, skogområder, fjellområder, havområder, hytte- og boligområder.
Tele- og radiokommunikasjon har vært et stort samferdselspolitisk tilbakeskritt siden forrige årtusen. Slik kan vi ikke ha det i Norge i 2023 og + 20 år framover. Det medfører i hvert fall en økende risiko når dekningen er så dårlig og ingen gjør noe med det.
Kommunikasjon og transport må spille mer på lag hvis vi skal kunne føle oss trygge i hele landet. Det handler til slutt om helsa vår, og mulighetene til å bli reddet dersom noe skulle skje. Det finnes dessverre mange eksempler. Under uværet Hans var det manglende kommunikasjon i Hønefossområdet. Det er konstant manglende radio- og mobildekning over Venabygdsfjellet, eller på Vengsøya. Blir jeg alvorlig syk på Vengsøya eller får motorstopp på Venabygdsfjellet kan jeg bare ha det så godt. Utenlandske sjåfører får ikke inn trafikkmeldinger til sine radioer.
Kunnskapshull om kraft og konsekvenser må dekkes
Det fremgår i kapittel 18.12.2 at overgangen til nye energiformer vil føre til endret risiko og sårbarhet. Det stemmer.
Det er en rekke ressursutfordringer som påvirker samferdselssektoren mm. Samferdselssektoren har utfordringer når det gjelder ambisjonene om å elektrifisere all transport, som utgjør 33% av Norges CO2- utslipp og som vil være langt fra å halvere norske CO2- utslipp, som jo er regjeringens mål.
Det er direkte farlig å legge opp til at alt skal baseres på elektrisitet. Infrastrukturen er bla avhengig av pumping av vann opp fra undersjøiske vegtunneler. Husene våre er avhengig av elektrisk varme og vi er avhengig av at sykehusene har strøm til pustemaskiner når vi trenger det.
Det trengs en forutsigbar, stabil fornybar kraftforsyning til den ressursbruken som er uendret og som er forutsetningen her. Den beste kraften skal være fornybar og helst også stabil. Det er vannkrafta vår. Vi kan støtte økt effektivisering av vannkraft. Dessverre er ikke all fornybar kraft stabil, forutsigbar og uten konsekvenser. Flytende vindkraft er noe av det mest usikre som finnes
Bildet er samtidig et helt annet enn det som mandatet her legger opp til – uendret ressursbruk. Det ser ikke ut som det er planlagt for en uendret ressursbruk, men vesentlig økt bruk av elektrisk strøm til erstatning for all fossil kraft, og ny produksjon av hydrogen, batterier, datasentre mm. Disse tiltakene bør det uansett foretas en gjennomgang av med den statlige utredningsinstruksen.
Ved siden av sikkerhetsloven og ROS-analyser, er det viktig at alle sektorer tar inn over seg og bruker utredningsinstruksen. 
