Det er bare i puberteten jeg har vært noe i nærheten av flau for mora mi. Både før og etter var det bare kjærlighet, glede, varme og stolthet. Hun var et fint forbilde. Ikke minst hadde hun både godt humør og god humor.

Jeg håper dere også har et godt forbilde i deres mor.

Jeg møtte svigermor med respekt da jeg var 15 år. Turte såvidt å gå bort og håndhilse og gratulere da hun vant sin klasse i et stort skirenn i bygda i 1976. Der i gården var det ski og orientering som gjaldt. Hun var alltid blid mot meg. Etter hvert ble jeg også kjent med hennes gode humor.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg håper at dere også har et godt forhold til deres svigermor.

Mora mi var også født med ski på beina. Dessuten hadde hun i mange år skøyterekord for jenter i Tromsø og var stjerne  på håndballlaget. Hun kunne slå jul og ta flik- flak på plenen. Men hun kunne ikke svømme. Det var kanskje derfor hun var en av tre som startet svømmeklubben og fikk oss i gang i vannet.

Begge disse damene skrev. Moren min skrev kiosknoveller og en slektsbok på farsida og hun førte i mange år en stor sak i rettssystemet. Svigermor drev også forening og skrev slektsbok, dikt og leserinnlegg bla. om den feilslåtte ulvepolitikken med utgangspunkt i det svenske Prosjekt Varg.

Det har vært inspirerende med så trygge og sterke mødre i ryggen. Engasjerte damer som har klart seg bra i jobb og i livet, og som jeg har kunnet følge sporene til.

Sporene jeg har fulgt, er at jeg har spilt håndball som min mor, løpt orientering som min svigermor, og gått på ski, laget slektstre og skrevet historier og saksinnlegg som dem begge. I tillegg har jeg vært nesten like kreativ, ansvarsfull, omsorgsfull og trofast som dem. En fellesnevner er at vi alle tre var de største fan av Eino, faren til mine barn.

Svigermor lever. Hun er min største fan. Jeg forteller henne entusiastisk om hva jeg får til og deler min selvironiske frustrasjon over hva jeg ikke får til.

Det er så lite jeg ikke får til, at det er det bare å le av, tenker jeg nå. Til tider har det imidlertid vært ganske mye som har tynger mine skuldre, men da har jeg også som regel klart å bestemme meg for å verdsette det som har størst positiv verdi for meg høyt nok, slik at balansen alltid er positiv. Det har heldigvis ikke vært vanskelig.

Jeg håper at dere også klarer å veie opp det gode i tider som er tunge.

En gang klarte jeg allikevel ikke det. Det var den dagen også faren min døde, den 23. april 2009. Da dro jeg rett fra sykehjemmet hjem til svigermor og la meg med hodet i fanget hennes, og sa at – nå trenger jeg trøst – før jeg dro hjem til Oslo. Hun strøk meg rolig over håret.

Nå er det jeg som ringer henne, og klapper og klemmer på henne hver gang vi møtes. Ikke som trøst, men som gjensynsglede.

Det er 20 år siden jeg mistet moren min og det er 23 år siden jeg skrev et dikt til hennes 70-årsdag som jeg gjerne vil dele.

Jeg skrev det på et skrivekurs hos Vigdis Hjort på Statens vegvesens kulturdager i 2003. Det var før folk begynte å dø rundt meg.

Det diktet viser hva slags forbilde denne strålende damen har vært, og hvilken kjærlighet jeg har hatt til henne.

MOR
Din varme røst når du forteller eller gir trøst,
og barnebarna om deg flokker.
Eller når du får telefon fra nord,
og du utbryter de hjertelige ord:
“Næ, si mæ, -korrsen e det med dokker?”

Din sterke tro på ditt eget blod,
dine krefter, ditt vett og forstand.
Din fantasi og din stoiske ro.
En heltinne i dette land.

Liv Lilly Nordbye

Jeg håper dette ga litt inspirasjon til å finne fram til det som er positivt i deres relasjoner til mor og svigermor, uansett om det er lett eller vanskelig.

Det kan være en veldig viktig støtte,  særlig når man har mistet sin aller kjæreste. Det har det iallfall vært for meg.