Jeg hadde en god familie, barndom og oppvekst. Derfor har jeg gode støttespillere som kjenner meg godt, også fra tiden før jeg traff mannen min. De kjenner meg så godt at de uten å vite det har hjulpet meg til å finne fram jenta i meg, den personligheten som jeg har måttet finne fram og pusse støvet av etter år med en rolle som nesten kun ledsager og støttespiller. De er gode støttespillere. Særlig fordi det er folk som liker meg for den jeg er og ikke meg som del av et par.
Men de gode støttespillerne som jeg har hatt når det har vært som tyngst, det er mange. Jeg ramser opp de beste.
Det er fastlegen som vi hadde felles, jeg og mannen min, helt tilfeldig, og som kjenner meg godt og som vil meg vel.
Det er datteren min og sønnene mine og kjærester som var der og og støttet så godt de kunne, og som fulgte han i døden på en fin og verdig måte.
Det er svigermoren min, som jeg alltid har kunnet prate med om det å være enke, og som har støttet meg hele tiden, med gode samtaler om løst og fast og hverdagsgleder nesten hver uke.
Det er søsknene mine som kjenner meg og liker meg som jeg er. De har tillit til meg og jeg kan prate med dem om hva som helst, nesten når som helst, og de stiller opp når det trengs, særlig tvillingsøsteren min som også har mistet mannen sin.
Det er presten som jeg ble kjent med en måned før han døde, og som skjønte hva jeg snakket om, og som ble den sterke og tydelige og gode for oss på slutten og da det hele skulle rundes av i Ris kirke.
Det er alle de som sendte blomster og hilsninger før bisettelsen og til bisettelsen og alle de som deltok under bisettelsen 18.11.2016 på ett eller annet vis.
Det er venninnene mine som har vært til stede i de tristeste timene, og som jeg har fått snakket med om alt.
Det er sjefen min som har gitt meg støtte og mulighet til tilpasninger i den siste fasen og etterpå og kollegaene som også har vært fantastiske.
Det er de som kom og deltok ved urnenedsettelsen 16.05.2016 og de som ble med hjem etterpå.
Det er omgangsvennene som fortsetter å regne med meg og som fortsatt tar kontakt og hører hvordan det står til, og som gjerne går en tur med meg.
Det er naboene, hyttenaboene og de på bussen som fortsetter å slå av en prat.
Det er min beste venn som har vært en morsom historieforteller, god samtalepartner og lytter nesten hver eneste dag i over ett år og som jeg har hatt mange fine middager, stunder, helger og ferier med, og som har presentert meg for mange hyggelige mennesker.
Det er facebookvennene som jeg kan dele de gledene jeg har i livet med, og som jeg samtidig kan glede meg over å få litt del av deres gleder.
Det er alle de som kjente Eino og meg og som jeg vet snakker pent om oss.
Jeg er dypt takknemlig for å ha hatt tilgang på alle disse støttepersonene i de 5 årene som har gått siden jeg fikk den triste beskjeden om at jeg kom til å miste Eino, og særlig den støtten jeg har fått rundt 5.11.2016 og etter det.
Snille jinter får gode støttespillere. Noen ganger må man allikevel manne seg opp og be om hjelp.