Jeg gikk hjem fra butikken som ligger 100 m oppi gata her. Jeg bar på to store handlenett fulle av mat. Det ferske brødet lå øverst i nettet i høyrehånda.
Da møtte jeg ei dame med en kjøter i band. Den lignet på en schafer, men var litt mindre og med kortere pels.
De to tok stor plass på fortauet og hun gikk ut mot veien. Jeg holdt meg inn mot gjerdet til venstre og strenet fremover med de tunge posene og prøvde å holde farta rett fram.
Akkurat i det vi møttes, kjente jeg det rykket i høyrearmen. Bikkja hadde kastet seg over min bærepose og rev og slet i plastikken. Jeg trakk straks til meg posen, men bikkja hang fast i plastikken og brødet. Bikkja hang fast i det stramme båndet sitt. Den hadde allerede glefset i seg en stor bit av det ferske brødet som lå øverst handleposen.
I den andre enden av båndet sto ei kjerring og gapte. Jeg la merke til at hun hadde fine fortenner, akkurat som bikkja.
Det var ingen andre i nærheten. Jeg fikk plutselig assosiasjoner til parrende hunder som sitter fast.
Det var stille. Ingen biler på veien. Slik sto vi der.
Bikka slapp til slutt taket og tygde fornøyd på det ferske brødet. Jeg var rolig og så på bikkja og hundeeieren som fortsatt bare sto der og gapte. Skal hun ikke si noe, tenkte jeg. Nei, dette var en målløs hundeoppdrager. Hvor mange håpløse hundeeiere finnes det ikke? Jeg har sett noen av dem på NRK i det siste. Her var det en til, fullstendig uten mål og mæle.
Til slutt brøt jeg stillheten ved å si:
– «Han spiste av brødet mitt.»
Hun sto fortsatt der uten å røre seg. Det kom ikke noen unnskyldning fra den kanten. Hun snakket heller ikke med bikkja si, men sa:
– «Ja, jeg prøvde å følge med på hunden på den andre sida av veien, jeg. Men jeg kan kjøpe et nytt brød til deg, altså. .Jeg skal på butikken nå.»
Det var bare 50 m dit opp.
– «Jaa, det kan du jo…»
Jeg så for meg at jeg måtte følge henne opp igjen med bæreposene eller at hun kom hjem til meg med et nytt brød. Hun så ganske snill ut, og jeg orket ikke å gi henne noen skjennepreken.
Men jeg hadde ikke lyst til at hun skulle komme hjem til meg etterpå med brødet, dette brødhuet som ikke hadde noen kontroll på bikkja si og ikke klarte å si unnskyld. Det var endelig bra at det ikke var det lille bolle- eller is-spisende barnebarnet mitt som jeg hadde med meg i høyrehånda.
Nei, jeg hadde ikke lyst på besøk av dette mennesket på trappa mi. Jeg ville ha fred.
Så jeg svarte bare:
– »Nei, forresten. Drit i det. Jeg bare skjærer vekk litt av det. Det går bra. Hadet.»
Jeg snudde før hun fikk svart. Jeg hadde bestemt meg for å ikke snakke mer mer dette brødhuet.
Så gikk jeg rett hjem og gjorde det jeg skulle, og tok bilder av brødet. Det viste seg å bare være halve brødet igjen. Så sluttet jeg å lure på hva slags brødhue jeg hadde møtt.
Jeg har vært på Tinder, og hvis de har hund, ryker de rett vest, -ut til venstre. Heretter er det iallfall ingen tvil. Alle hundeeiere dras over en kam her i gården.
oooops! I alle dager sier bare jeg. Slutt å gape og ta ansvar for hunden da!!!! Det der var jo skummelt. Hunder skal ikke gjøre slikt!
Nei, godt det ikke gikk ut over barnebarnet. Og hundeeiere sveipes bort til venstre rett og slett 🙂 Lykke til på tinder forresten 🙂
Takk, Mette😊