Dette er det største treet som har vært i denne stua. Det står foran det store stuevinduet og det er godt synlig fra veien. Det kan godt hende at noen har lyst til å komme innom og se på juletreet mitt eller noe mer. Tanken slo meg en dag det var en som kikket inn.

Det er en fin historie med det treet. Det var en annen hyggelig juletrekunde som kjørte meg  hjem med det på taket på hans digre  SUV. Han satte det fra seg i en snøhaug på gårdsplassen, hilste på meg og ønsket meg god jul. Det var veldig hyggelig.

Vi var enige om at «han som vanligvis bærer treet hjem for meg» kunne ta det inn for meg.

Så tok jeg den lille, røde bilen og dro på kirkegården. Jeg hadde noen ærender på gartneriet og i urnelunden.

Tilbake igjen kastet jeg meg over treet og dro det inn hoveddøra selv,  tredde det i juletrefoten og reiste det helt til det stanget i taket. Det måtte kuttes. Det fikk jeg til, men etterpå var det bare så vidt jeg fikk tredd på plass/stjerna. Men det gikk. Akkurat passe.

Så fikk jeg satt i gang med middagen. Jeg hadde avtalt med «Han som vanligvis bærer treet hjem» og har arvet sin fars skjeggvekst, ifølge ham selv. Han og kjæresten var invitert en av dagene før jul, og moren hennes skulle også stikke innom.

Det ble veldig hyggelig da de kom, selv om det var nøyaktig ett døgn senere enn jeg hadde forberedt. Jeg hadde tatt feil av dagen. «Kommer dere i dag?, spurte jeg på melding kvart over seks. «Nei, i morra», var svaret. Heldigvis var jeg for tidlig ute. Det var bra, for pinnekjøtt kan varmes opp igjen og er nesten like godt. Det er verre hvis man ikke har fått vannet det ut i tide.

Det endte med at det ble pinnekjøtt- middag to dager på rad, rett før selve juleaften med ribbe. Leieboerne mine ble med på den første på bittelillejuleaften. Juletreet ble pyntet under den andre, tradisjonen tro. De var høy stemning og grevinnen og hovmesteren og oss.

Treet gjorde suksess på juleaften, stort og fint som det var.  Maten og julepresangene var også av det heldige slaget.

For min egen del hadde jeg vist fram til ungene mine akkurat hva jeg ønsket meg til jul en uke tidligere, da vi gikk forbi et utstillingsvindu på Majorstua og jeg ba dem bli med meg inn i butikken fordi jeg ville prøve noe. Da fikk de se hvor fin jeg ville bli med ei ny jakke, og jeg fikk sagt at jeg ønsket meg akkurat en slik en.

Den jakka fikk jeg, selv om den ikke hadde stått på min obligatoriske ønskeliste. Denne ønskelisten er noe som vi alle noe motvillig skriver hver for oss i oktober. Det er han som har arvet sin mors skjeggvekst som styrer den lista, i følge broren. Nå er det blitt en munter tradisjon.

Jeg har ønsket meg besøk, og jeg har hatt masse hyggelig besøk hver dag, og noen leieboere har også vært hjemme. Dette er mange nok å føle at man blir sett. Ikke alle har det slik, dessverre.

Det er jammen lykkerus å få noe man ønsker seg. -Eller at ungene hører etter, eller ser meg. Det er kanskje det fineste. Det har ikke alltid vært sånn. Jeg får heller ikke alt eller alle jeg ønsker meg, men jeg aksepterer det.

En gang fikk jeg noe jeg virkelig ikke trengte i julepresang, og det er jammen stor forskjell på det og når det kjennes som en hjertelig gave.

Det er heller ikke alle som får det de ønsker seg, heller ikke av meg, enten det er julepresang eller annet.

Er det noe mer jeg ikke trenger, så er det besøk av julebukker rundt husveggene mine flere ganger om dagen som ønsker seg mer fra meg enn det jeg er interessert i. Om de vil se på juletreet, frimerkene mine, prate eller danse med meg. Noen kaller det stalking. Det er ikke moro. Det har jeg ikke sansen for.