Jeg hadde fylt 60 år den vinteren og hadde fått nye randoneeski. Første mai var på en lørdag og det var meldt knallvær over hele Østlandet, Rondane, Alvdal Vestfjell og Sollia.

Målet mitt for dagen var Gravskardhøgda 1735 meter over havet. Flagg i sekken, niste, varm saft på termos og to små Frydenlund. Kanskje jeg møtte noen som jeg kunne skåle med. Man vet aldri.

Jeg så ikke folk i de andre hyttene og jeg hadde trasket omtrent en time før jeg så noen skiløpere. Det var gutter på vei opp langs Gravskardet. Vi hilste blidt.

Litt lengre oppe satte de seg ned og rastet i sola. De hadde aldri vært der før, og var henrykt over området og forholda.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Jeg gikk fra dem og tok rett linje mot målet. Å løfte knærne ett for ett skritt rett fram gir en slags takt og rytme som til slutt går helt av seg sjøl uten å tenke. Det bare går framover. Et par ganger måtte jeg stoppe for å justere bindingen til brattere innstilling. Til slutt var det på det bratteste. Så kom jeg til et slakere parti, og der holdt jeg til venstre opp mot Blåkampen. Her var det skikkelig forblåst i store bølger, og det gikk både oppover og nedover.

Plutselig stupte jeg over ende og kakka meg i hjelmen med skistaven. Begge Frydenlundene falt ut av lomma på sekken og trillet bortover snøen. Herregud, Liv, tenkte jeg og strevde meg opp og bort og plukket opp den ene etter den andre. Så kom jeg meg ned på selve båndet oppunder foten av Gravskardhøgda.
Guttegruppa var litt mer spredt nå. Jeg hang meg på den bakerste av dem. Etter hvert gikk det rett oppover.Det var bare å stille inn bindingene på det aller bratteste på nytt og stå til. En to, en to. Foreløpig var det ikke mange andre å se. Dette ble et kort 1. mai tog. Jeg dro fram flagget mitt og vinka til Rondeslottet i det fjerne.

Blir det brattere nå, så går det ikke, tenkte jeg, men jeg ga meg ikke. En to, en to. Jeg fulgte langs høydekurvene til venstre. Og så måtte jeg snu til høyre. Det var det noen som hadde gjort før meg, så det gikk an. Det var bare å stå til. De andre var kommet seg over kneika nå og jeg så ikke noe mer til dem. Jeg visste ikke hvor lang ut det var til høyre før skrenten, men jeg gikk på en rygg der hvor andre hadde gått før meg, og det var mange skispor. Noen skyer kom nærmere. Det hadde også begynt å blåse litt mer. Klokka var blitt to. Det var bare å fortsette. En to, en to.

Så fikk jeg et glipptak. Jeg stoppet opp. Det var bratt på alle kanter. Jeg var på det smaleste av ryggen og det var enda en kneik til. Plutselig syntes jeg at dette var litt for tøft. Men jeg ville ikke gi meg. Jeg fortsatte i litt saktere takt, og så meg rundt. Det var fint å se, særlig vestover mot Rondemassivet.

Så fikk jeg et glipptak til. Det var såpass at jeg plutselig sto på knea. Jeg satte meg ned på sida. Nå måtte jeg hvile litt og kanskje tenke meg om en gang til. Jeg tok fram mobilen og tok noen bilder. Kanskje jeg bare burde snu og komme meg nedatt herfra. Da måtte jeg iallfall sikre meg et bilde. Jeg fikk nå til det, da, sjøl om jeg skalv litt, men jeg fikk summet meg.

Da kom det en kjørende nedover i fine svinger. Han stoppet på toppen av kneika. Jeg var glad for å se folk.
– Hei!
– Hei!
– Sitter du der?
Jeg hørte med en gang at han var trønder.
– Ja, jeg har gitt opp, jeg, nå. Jeg tror jeg skal gå nedatt. Dette var ikke noe for meg i dag.
– Nei, det må du ikke. Du er jo på toppen! Det er bare 20 m igjen, rett over kanten der, jo.
– Å, er det det?
– Javisst! Du er nesten oppe. Du kan ikke gi deg nå. Du er vel ikke skadet eller noe sånt?
– Nei, da. Jeg fikk bare et par glipptak og litt høydeskrekk.
– Det er bare akkurat her det er brattest. Så slaker det ut over bratta.
– Ok. Jaja, kanskje det. Takk for oppmuntringen. Du får ha god tur videre!
– Du og!

Da var det bare å manne seg opp igjen, da. En to, en to. Det var helt sant, det han sa. Det var bare ei bratt kneik til. Så flatet det ut og jeg så selve toppen noen hundre meter lengre bort. Der satt guttegjengen og koste seg og var i ferd med å bryte opp igjen. Jeg møtte dem, og de svingte i store fine svinger nedover.
– Hei!
– Hei!
– Herlig!
– God tur videre!
– Du og!

Her oppe blåste det friskt og det kom flere og flere skyer. Til slutt var jeg på den nærmeste toppen og jeg kunne sette meg ned og slappe av og ta en selfie av meg og utsikten. Spiste et par brødskiver, drakk noe varmt og åpnet en av mine små Frydenlund. Skål!

Liv Lilly Nordbye

Dette er en historie i boka «Skiisjela» – Historien om skiturene som satte spor. Boka er utgitt 12.11.2022 i forbindelse med Skimuseets 100-årsjubileum. #skiisjela

Dere kan tro denne turen og denne historieutgivelsen gir mestringsfølelse hos denne enken.