Jada, jeg måker snøen sjøl. Det kan man gjerne kalle en vanlig enkegesjeft. Det gjelder også enkemenn, og alle andre enslige som må klare seg sjøl. Slik er det bare.  Det er mye man  gjør og mestrer på egenhånd, kan man si.

Hvert eneste lille snøfnugg som ligger fint dandert i snøhaugene ute på gårdsplassen min, har jeg løftet opp med en stor snøskuffe og plassert akkurat der hvor det nå ligger.

Tre sene kvelder på rad har jeg vært ute og løftet milliarder av snøfnugg.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Det har blitt fine snøhauger av det. Den nærmeste assosiasjonen jeg har hatt, fikk jeg under finishen og da jeg tok bilder. Dette var som å pynte en bløtkake med krem. Fine kanter ble det. Men redskapen jeg brukte, var mer robust og hardhendt enn å svinge en glatt kniv med den stødige venstrehånda mi.

Nå ligger jeg med frokost på senga og psyker meg opp til den fjerde runden snømåking denne uka, før det begynner å regne oppå snøfallet fra i natt.

-«Du burde hatt snøfreser», sier familiemedlemmene mine. Jeg kaller det trening.

Her kommer en liten beskrivelse av øvelsene.

Den store snøskuffa er lett å skyve mens snøen er lett. Jeg presser den helt ned mot bakken før jeg skyver framover, helt til jeg hører og kjenner at jeg treffer shingelen som ligger strødd over gårdsplassen. Da må jeg løfte skuffa litt opp, for å unngå for mye motstand mot underlaget og også for å spare ørene for det som skjærer helt inn til beinmargen.

Når skuffa er full, gjelder det å ha litt fart mot snøhaugen, komme over med utstyret slik at et rykk gjør at snøen seiler videre av seg selv mens man trekker snøskuffa til seg.

Hvis snøen er i ferd med å bli for våt og tung til dette elegante «slippet», må man bruke en annen strategi.

Den strategien jeg da bruker, er å skyve den fulle skuffa bort til snøhaugen, stoppe ved kanten, dytte den opp med kneet med en vipp, løfte armene og kaste snøen ut av skuffa så høyt og langt som mulig. Dette kastet bør skje akkurat idet skuffa er så høyt i været at snøen faktisk kommer over den høyeste kanten. Den må iallfall lande så høyt at  mesteparten blir liggende i skråningen og ikke raser tilbake ut på gårdsplassen igjen med en gang.

Den første kvelden denne uka da jeg skøyv snøskuffen og kastet snøen over kanten, brukte jeg denne siste metoden,  og det var venstre kne som ble brukt til å løfte det hele høyt nok.

Jeg skifter ikke til Felleskjøpets kjeledress når jeg driver på ute på gårdsplassen min, og det gikk dessverre hardt ut over buksa mi.

Det var først da jeg kom på jobben dagen etter at jeg så jeg at det var et hull i buksa på venstre kne, på tvers. Når jeg kjente etter, var det faktisk litt vondt i kneet, akkurat som om jeg hadde falt og slått meg. Det hadde jeg jo ikke gjort, og det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var snømåkinga som var årsaken.

Denne oppdagelsen gjorde at jeg neste gang, senere på kvelden, istedet dyttet skuffa med høyre kne. Det fortsatte nemlig å snø, både dagen etter og dagen deretter.

Nå er det lørdag og jeg går snart ut for å måke mer snø, før det begynner å regne.

Men hvilket kne skal jeg bruke til å dytte opp snøskuffa med i dag? Når jeg ser på knærne mine, har jeg et sår på venstre kne med rur på, mens det høyre har en stor, blå kul.

Mulig jeg må gå over til håndskuffe, hvor jeg løfter snøen og kaster den sideveis den ene eller andre retningen, over enhver høy snøhaug.

Det kan bli spennende å se om og hvor jeg bli støl av det.

Den viktigste overarmstreningen jeg har hatt i det siste, er statisk. Det er med barnebarnet på snart 6 mnd. på strak arm foran meg, mens jeg synger hele Bæ, Bæ, lille lam, minst 4 ganger i løpet av et besøk, og løfter henne opp over meg. Moren hennes sang den sangen fra hun var 1,5 år, og denne, lille dama ligger godt an til å klare det, slik hun babler i vei.

Det blir nok mer synging og kanskje ekte bløtkake på hennes 6 mnd’s bursdag på søndag. Det er mormors lykke med et slikt avbrekk fra snømåkinga.