Nu går sista visan er en svensk sang som svigermor alltid sang seint om kvelden når vi var på hyttetur sammen. Dette er Arvid Rydens klave’r-versjon. Her er også en tale-og synge-versjon med Carl Anton og et barnekor.
Svigermor satte umåtelig stor pris på å få være med barna og barnebarna sine på tur, eller invitere oss på gjestebud på Gildebakken. Den tiden er forbi.
En annen sang som treffer henne i hjertet er Ack, Värmeland, du schöna. Det var hit til Värmland forfedrene hennes dro fra Finland på 1600-tallet. Det finnes flere fine innspillinger av den sangen. Her er en med Värmlands kor. Her med Peter Jöback. Noen videoer viser fine bilder og film fra Finnskogen. Her fra Pros & cons. Svigermor er glad i røttene sine og har gjort en stor innsats for kultur på Finnskogen.
I dag har jeg vært på besøk hos henne på sykehjemmet på Flisa og vært sammen med henne og sunget disse to sangene for henne.
Jeg har også vist fram bilder av de siste oldebarna hennes, og hun har fått høre at det er liv i dem. Det smilte hun av.
Hun fikk vite at hennes yngste oldebarn, to dager gammel, er oppkalt etter hennes yngste sønn, Eino, som vi mistet i 2016. Min datter og svigersønn har valgt å bringe navnet videre. Det likte hun.
Selv om det er trist at det synger på siste verset for 95-åringen, har jeg hatt en fin stund med henne og sykehjemspersonalet på Flisa.
Da jeg kjørte hjem til byen igjen, hørte jeg Anne Grete Preus på radioen synge «Det snør». Den sangen hørte vi også på kvelden 05.11.2016, da Eino gikk bort. Det var da den første snøen falt.
De var glade i å spenne skiene, Eino og Sally. Det er fristende å tenke seg at de to møtes i himmelen en vakker vinterdag, og går på ski sammen i den store granskogen. Jeg håper at også Eino junior kanskje blir like glad i å gå på skøyter eller ski som Eino var i å gå på ski. Det hadde vært moro.