enker Hva skal til for at det skal gå bra med enker? Farmora mi blei enke da hu var 40 år, og svigermora mi da hu var 53. Det gikk bra med dem. Det kommer nok til å gå bra med oss som har blitt enker etter dem også. For det går bra med snille jinter.

Dette portrettet henger ikke på Stortinget. Dette er en del av kunstsamlingen til sivilingeniørene i Tekna Oslo Avdeling. Ikke så verst av kongen, det. Det har vært utstilt i forbindelse med Tekna Oslo avdelings 150 års jubileum i 2024.

 

Det kommer flere dikt. Jeg har de klare. Det er det sikkert mange av dere andre som også har.
Lykke til med skrivinga, alle poeter der ute!

 

Jeg fikk en følelse av å komme inn i en film fra 70-tallet da jeg dro på sykebesøk her om dagen.

Hovedinngangen var åpen og det var bare å gå inn, men i gangen var det ingen resepsjon. På en av dørene sto det en plakat med et telefonnummer man måtte ringe. Jeg ringte det.

Hun som svarte visste ikke om pasienten og antydet at han kanskje var i en annen etasje. Bak en vegg var det ei trapp opp.

Det var da vi kom hit.

Her var det ingen skilt og ingen å se.

Etter 5 minutter dukket det opp et menneske.

Heldigvis. Det var folk bak døra. Sånn er det på sykehjemmet.

 

Den fineste oppmerksomheten er å få blomster. Det får jeg en sjelden gang.

Jeg setter pris på alle blomstene jeg får, enten det er en enslig tulipan som har falt ut av en bukett og plukket opp og reddet av Askeladden, transportert og vannet og gjort stas på av meg i stua mi.

Blomsten jeg fikk fredag var som takk for 3 års innsats i styret i Teknas Oslo avdeling. Det har vært 3 fine år med flotte styremedlemmer og en dyktig administrasjon.

Dette avslutnings-og oppstartsseminaret ble en fin aften med mye moro, ikke minst fordi vi hadde en ordentlig presentasjonsrunde og jeg får fortsatt masse oppmerksomhet for innsatsen min i påskelabyrinten, ikke minst i finalen.

Flere av de andre vurderte å delta, og en fra administrasjonen hadde kommet gjennom, men ikke kommet inn i studio fordi det var for lang kø. Det er artig å kunne inspirere andre til å slippe seg løs med spenning og moro.

  Jeg åpnet opp hytta for sesongen på torsdag.

Jeg dro ned tidlig på morgenen, før klokka syv, så jeg kunne logge meg inn på hjemmekontoret og sitte der og jobbe fra klokka ni. Det gikk raskt å fyre på peisen og finne ro og konsentrasjon.

Det gikk raskt å skru på utløpsventilen på varmtvannstanken, koble på alle rørene til koblingsstykket og til innløpet, og åpne stoppekranene på innløpet og i grøfta. Alt fungerte som det skulle.

Det gikk greit å koble på armaturene, sjekke dem, lufte dem og stenge dem. De har kuleventiler og de har stått åpne for å unngå frostskader.

Etter at varmtvannstanken var fylt, luftet jeg systemet gjennom kranene og slo på strømmen til varmtvannsberederen. Jeg fikk  varmt vann etter tre-fire timer.

Det gikk greit å starte grillen. Jeg brukte den til å lage meg en varm lunsj med spanske kjøttboller

Alle dyner og sengetøy var tørre og fine, men jeg luftet og satte på litt varme for å tørke ut vinterens fuktighet i rommene.

Jeg fikk startet TV-en. Alt gikk greit og jeg fikk jobbet i fred og ro med en større undersøkelse om åpne data blant parlamentene i Europa.

Jeg dro fra ei varm og rein og tørr hytte i sterkt solskinn. Nå er sesongen klar.

 

Jeg gleder meg til å se den filmen om et års tid.

Jeg regner med at det blir endel humor og rare opplevelser i den filmen. Trenger ikke å bruke mye fantasi for å finne på det. Virkeligheten er spennende nok i seg selv.

Hvilke transportformer skal vi ha i fremtiden?

Dette diskuterte fire Tekna- medlemmer rundt et kaffebordet i mars 24.

Her er «intervjuet».

Kan vel si at praten gikk muntert helt av seg selv.

 

Det er fint skiføre i Nordmarka om dagen. Den 5.4. prøvde jeg meg på mine felleski. Det var fullt på parkeringsplassen klokka ni.

Jeg gikk til Ullevålseter, hvor Pål Atle har sin premiesamling.

Jeg brukte den siste premien jeg fikk – i Påskelabyrinten, for å komme til finalen. Den var fin.

 

Jeg har igjen vært så heldig å få være deltager i Påskelabyrinten. Det var artig.

Denne gangen kom jeg til finalen påskeaften 30.03.24 kl. 10.03.

Dagen før finalen ble jeg oppringt av en journalist fra

Lokalavisa Glåmdalen. Det er avisa fra hjemstedet mitt på Flisa der jeg har vokst opp. Det ble et fint innlegg 29.3. om min deltagelse i finalen.

Det var spennende og morsomt å være med.

Den beste vant. Hun heter Sara Hamre Sekkingstad. Jeg gratulerer Sara så mye. Vi møttes tilfeldig en gang i 2018 i en demonstrasjon for å få regjeringen til å følge stortingsvedtak om bestandsmål for ulv.

Jeg ble også ringt opp av Per og også intervjuet av Glåmdalen etter finalen.

Siden dette var siste gangen Viggo Valle hadde påskelabyrinten, synes jeg det var artig å lage og dele et dikt til han.

 

Påskelabyrint-helt

Din tydelige stemme høres på hytta og hjemme,

og lyttere og seere seg om apparatene flokker.

Noen heldige får telefon fra nord med de hjertelige ord:

“Næ, si mæ, -korrsen e det med dokker?”

Med de rette ord, ressonement og sterk tro

finner vi ut  «kor vi ska reis hen» i land etter land.

Men med din fantasi og din stoiske ro

er det du som er påskelabyrint-helten i ordets rette forstand.

Liv

 

Opplevelse

Påskelabyrinten med Viggo Valle har ljomet ut av høyttalerne hver formiddag i uka fra palmesøndag til påskelørdag.

Noen har sittet klar og ventet i spenning i flere timer. Noen har knapt stått opp. Noen prioriterer i stedet en tidlig skitur på skareføre blant ryper og hvite harer før sola slipper til og bryr seg ikke om påskelabyrinten. Det gjorde jeg og Eino og barna i mange år. Ut på tur, het det.

Noen mener det nå er for lett å finne svar på internett som kan deles med deltakeren og kaller det hele for juks. Men Viggo har bestemt at det er lov å få tips og å bruke internett til å hjelpe seg. 

Jeg er en av de som har ventet i spenning og så denne påsken. Det er 2. gang jeg deltar i påskelabyrinten. I fjor var jeg med og klarte 4 svar, og det var gøy.

Jeg meldte meg på på mandag og fikk beskjed om å registrere meg. Jeg satt klar i vel en time under hele sendingen den mandagen, alene i stua. Ingen visste at jeg hadde meldt meg på.

Jeg har vært i ilden tre ganger denne påskeuka. Med til sammen 9 rette svar fra tirsdag til onsdag var jeg kvalifisert for finalen, som var Viggo Valles siste finale før han går av med pensjon.

Jeg håpet det ble en bra avslutning for ham. Da må det være mye bra ressonering og lite forstyrrelser av tips. Selv synes jeg at  jeg vel har fått det til sånn halvveis.

Mine svar

På tirsdag kom jeg inn i programmet til spørsmålet om å ha vann i ryggsekken.  Da hadde jeg fortalt det til kjæresten min i Tromsø og familien min visste også at jeg var «på’n igjen».

Jeg elsker rebuser og hadde resonnert meg halvveis til Kistefoss da datteren min, Annika plinget til med en sms og ga meg et hint om Bardufoss. Hun var også den som var sammen med meg på hytta i fjor påske da jeg klarte 4 spørsmål med litt hjelp fra henne. Da klarte jeg Trøgstad, Dovre, Fort Bajard/La Roche, Tåsen og ressonerte meg fra til Martin Luther, men sa München i stedet for Wurth, som jeg faktisk hadde fått tips om. Den gangen strømmet det inn tips fra kjæresten, en studievenninne  og en venn fra Flisa, og jeg rakk såvidt å se et par av dem. På tennis-spørsmålet fikk jeg tips om både Frogner og Holmenkollen, men de manglet Drabantbypreget. Det var så vidt jeg ikke valgte Voldsløkka, men jeg hadde ikke hørt om noen Norgesmester eller NRK-sjef som bodde der. Tåsen datt ned i hodet på meg samtidig med et tips. Det klang. 

På det neste spørsmålet denne påsken var det svigersønn Einar som plinget til med forslaget Sulitjelma så det ljomet, akkurat i det jeg var i ferd med å komme meg sørover mot både Røros og Sulitjelma.

Jeg måtte slå av lyden på mobilen, for det var forstyrrende. Det kom også denne gangen flere sms med forslag fra andre. Ikke alle var like riktige og jeg fikk ikke til å lese alle underveis, kun noen få. Flere så jeg ikke før etterpå. 

Ledetråden om Kongen av Danmark-dropset catchet jeg helt selv, og kong Fredrik, Christian og København. Men jeg ble litt forvirret da jeg ikke fikk noen bekreftelse da jeg sa København, og begynte å lure på om det var et annet slott med Kristian i forstavelsen i en annen by. Tips fra både kjæresten og hans sønn bekreftet at jeg hadde tenkt rett.

Karmøy og Kobbervik var jeg godt inne i resonnementet på da tips både fra kjæresten og Linda tikket inn.

Fotballjentene i Medkila i Harstad hadde jeg hørt om, men jeg fikk hjelp av kjæresten og en tidligere kollega i Statens vegvesen, Morten til å få det bekreftet. 

Artsbanken i Longyearbyen tok jeg på strak arm, helt selv, og alt for tidlig.

Lyon klarte jeg helt på tampen før tida gikk ut, da jeg begynte å tenke fotball og Ada Hegerberg. Der fikk jeg også et par tips, både fra kjæresten og Linda.

Halfdan Sivertsen hørte jeg med en gang. Keiservarden har jeg hørt om mange ganger, bla fra tidligere kollegaer i Statens vegvesen som går dit hver søndag. Tipsene  fra kjæresten og tidligere kollega Liv Helen og Knut Arne bekreftet at jeg var på rett spor.

Jeg resonnerte selv et stykke på vei i spørsmålet om låta til Paul Mc Cartny til USSR og tipset om «From Miamy beach» fikk jeg fra Stein Erik, Anne Grete, enda en studievenninne og en tidligere kollega, Liv Marit.

I finalen på lørdag noterte jeg Pomeroy på arket mitt ved siden av Sir Tony og Whinterbottom, men av en eller annen grunn nevnte jeg ikke det sporet. Jeg var opptatt av det andre sporet, den sekskantede stjernen. Det er helt utrolig, for Pomeroy var jo det rette svaret. Jeg må skylde på at jeg var for opptatt av å sende stafettpinnen videre med en gang hvis jeg ikke var helt sikker. Themsen hadde jeg også i hodet, uten å få det fram. Jeg fant ut helt selv at det handlet om et sjøslag med Spania og den spanske armadaen.

Fordelen med finalen er å kunne lete litt mens de andre prøver å svare og da burde jeg selvfølgelig ha tatt frem kartet over syd-England.

Det jeg også fikk fram, og som jeg var fornøyd med, var Øystein Sundes gjedde på 7 m, selv om det jo heller ikke finnes på ordentlig. «Ja, det skal du få meg til å tru», sa jeg når Viggo presiserte at dette var et ekte dyr og ikke et fantasidyr som sjøormen i Lock Ness og Seljord-vatnet.

De ressonementene jeg fikk fram er jeg veldig fornøyd med, og at jeg fikk de fram helt på egenhånd.

 

Oppsummering

Det gjelder å ha en egen magefølelse og kunne resonnere på en eller to av ledetrådene som Viggo gir og ikke bare en. Jeg skriver de ned så blekket spruter. Å skrive ting ned med penn hjelper meg med konsentrasjonen.

Selv har jeg fått tips fra min nærmeste familie, noen gode gamle kollegaer og kamerater fra NTNU og fra Flisa. Folk vil jo hjelpe til og sender meg meldinger. Det har vært mye bra tips. Men jeg har bare rukket å se på noen av dem underveis.

Det der er en balansegang.

Et par ganger har jeg skjønt svaret veldig tidlig. Da har jeg buset ut med svaret før han har vært ferdig å lese spørsmålet. Det er jo ikke meningen. Men deg viser at jeg ikke har hjelp.

Jeg har prøvd å bruke ledetråden til å ressonnere meg fram til svaret, og få det bekreftet før jeg gir et endelig svar. Da har jeg nok noen ganger brukt litt for lang tid på, og i ett tilfelle nesten rotet det litt til, sånn som med København og Kristiansborg.

Det gjelder altså å skjønne svaret med en gang, men allikevel holde igjen og gå gjennom resonneringen før man sier svaret.

Det får bli neste gang.

Det som er det kuleste med å gjøre noe sånt, er å oppleve de som viser eller forteller meg at det er kult å se meg på TV – enten det er:

– en ett-åring som hviner «mormor»,

– støtte, heiarop og anerkjennelse fra nærmeste familie og kjæreste,

– lykkeønskninger fra gamle, gode barndomsvenner, styrekollegaer i Tekna, hyttenaboer og kollegaer som kjenner igjen meg,

– alle de som sitter der og googler og som følger med intenst og som gjerne vil hjelpe til, selv om de ikke kjenner meg, – for det er jo tillatt,

– de som sitter og stirrer på TV-en på et sykehjem og som kanskje kjenner igjen en kjent og kjær stemme,

– han som satt i sykesenga på A-hus og som plutselig glemte smertene da søstra var på TV. Det gledet meg aller mest. Det var det fineste.

 

 

Sønnen min hadde blitt invitert av en god venn til Marbella. Han gledet seg. Han er i ferd med å bli god i golf, og familien til vennen hadde tilgang til en leilighet ikke langt fra golfbanen der nede, og til også tilgang til golfbanen. Flyet skulle gå 07.50.

Det var veiarbeid i Hoffsveien, så jeg tilbød å kjøre ham til bussen som skulle gå fra Smestadkrysset  i femtida, men han valgte flytoget fra Skøyen i god tid kl.05.30. Jeg ønsket ham god tur og han gikk inn på stasjonen 05.24.

Jeg kjørte hjem igjen den hullete veien og la merke til at bensintanken snart var tom. Jaja, de fyller vel, en gang i blant,  de som bruker bilen min mest, tenkte jeg.

Jeg rakk å brygge kaffe og smøre på rosinboller med smør og ost og servere det på senga, og sette meg godt tilrette for å høre på P1 før det ringte i telefonen. Klokka var 05.58. Det var navnet hans på mobil-displayet. Han satt ikke på flytoget lengre. Det var togstans. Han sto i en 200 m lang drosjekø og det var fullstendig kaos.
«Kan du kjøre meg?»

»Tror du vi rekker det, da? Ok. Jeg kommer på sørsiden ved drosjene.»

Jeg den andre bilen som hadde bensin på tanken og litt flere hestekrefter. Jeg valgte å kjøre gjennom byen pga vrgsrbeidet. Jeg kom helt til gata bak Oscarsgate før jeg tilfeldigvis oppdaget at han ringte igjen. Han hadde fått kastet seg i en drosje og var på vei nordover til Gardermoen med sine to kolli, hvorav den ene var spesialbagasje. Det skulle holde hardt. Det var allerede under to timer til flyavgang.

Jeg dro hjem igjen, drakk kaffen og lurte på hvordan dette skulle gå. Det sto fortsatt ikke noe om dette på noen nettsider noe sted.

06.24 meldte han at han ville være på Gardermoen 8 minutter senere, altså 1 time og 18 minutter før avgang til Marbella.

Det gikk bra. Påskeferien var reddet. Flaks.
Ikke mangel på spenning i tilværelsen her i gården.