Hovedinngangen var åpen og det var bare å gå inn, men i gangen var det ingen resepsjon. På en av dørene sto det en plakat med et telefonnummer man måtte ringe. Jeg ringte det.
Hun som svarte visste ikke om pasienten og antydet at han kanskje var i en annen etasje. Bak en vegg var det ei trapp opp.
Det var da vi kom hit.
Her var det ingen skilt og ingen å se.
Etter 5 minutter dukket det opp et menneske.
Heldigvis. Det var folk bak døra. Sånn er det på sykehjemmet.
2 kommentarer
Uff, det føltes ekkelt. Bra at det løste seg😀
Det var mye bedre enn førsteinntrykket når jeg møtte de folkene som jobbet der. Men det er et tankekors at det gir et så kaldt førsteinntrykk.